I løpet av det siste året har jeg fått en del spørsmål om hvordan det har vært å forholde seg til barnet etter det vi mistet. Dette var også noe jeg tenkte mye på både før jeg ble gravid med lillebror og underveis i svangerskapet. Nå er Emil et halvt år, og jeg føler meg moden for å skrive litt rundt det. Jeg må nok nærme meg temaet fra ulike vinkler, nettopp fordi sorg er så sammensatt. Her kommer noen av mine tanker og erfaringer etter å ha båret frem et barn etter det vi mistet.
Da jeg gikk gravid med lillebror, hadde jeg mange tanker rundt dette med
det neste barnet. Ja, både tanker, undring og følelser av svimmelhet. Om Amélie hadde fått leve, ville jo ikke Emil blitt født. Nå som lillebror er her hos oss, er tanken på et liv uten han helt utenkelig. Slik er det jo, vil vel enkelte tenke.
Vi ville ikke vært foruten barna våre. Noen vil kanskje også hevde at vi ikke vet noe om alle potensielle frø det kunne blitt barn av...
Slik er det. Likevel - mellomste søster var ikke bare et uvisst lite frø. Hun var et fullbårent barn. 3155 gram og 51 cm lang. Vi vet hvordan hun så ut og kjente vekten av henne i våre armer. Vi holdt henne, strøk henne over kinnene og trykket henne på nesa. Hun var vår etterlengtede lillesøster som vi hadde ventet og ventet på.
Vi kunne ikke leve uten henne.
Men så var det nettopp det vi ble tvunget til å gjøre: Leve. Uten Amélie.
Det er så mange som har endimensjonale oppfatninger av ting. Det forundrer meg ofte hvor sort-hvitt en del mennesker tenker. Som om alt er enkelt, lineært, uten nyanser. Mennesker uten erfaring med tap ser også ut til å ha en veldig unyansert forståelse av sorg og sorgarbeid.
Når man har mistet et barn, sørger man. Så går vel tiden, og ting blir gradvis bedre. Det kommer 'et nytt barn', og sorgen blir erstattet av lykken. Nå er vel det meste greit.
Jeg fikk faktisk det spørsmålet for litt siden.
Nå går det vel greit? - Hæ? holdt jeg på å si. Inni meg kjente jeg på lysten til å replisere:
Hva mener du? At hva går greit? Såklart det går bra. Med meg, min kjære, med oss som familie. Med sorgarbeidet, hverdagen og livet med lillebror. Det har i grunnen gått så bra det kan hele veien. Men alt ER ikke bra for noen som har mistet et barn og fått et til. Jeg sa det ikke. Jeg svarte diplomatisk og rolig og fikk på en ellen annen måte frem at sorgen jobber i meg på ulike måter, at dette er noe jeg vil bære med meg for alltid, men at vi er takknemlig for alt som går bra.
Det meste er tosidig. Det er noe jeg igjen og igjen har fått erfare. Mye kan gå fryktelig bra, samtidig som tøffe ting ulmer i bakgrunnen. Glede sammen med sorg. Nytt håp ved siden av savn. Lettelse i tospann med frykt. Takknemlighet til tross for tankekjør og forringet søvn. For slik er det. Ting er sammensatt og komplisert.
Emil er ikke er erstatning for Amélie. Han er helt klart i stedet for, fordi Amélies død gav livsgrunnlaget for Emils eksistens, men han vil aldri erstatte storesøster. Like lite som
hun noen gang ville kunnet erstatte
han. De er begge barna mine. Min kropp har båret frem begge to - i tillegg til Jesper - og jeg har knyttet meg til alle sammen. Dypt inni meg ligger vissheten om at jeg er trebarnsmor, selv om jeg bare har fått mulighet til å ta meg av to. Jeg er guttemamma, men jeg har også fått ei lita jente. I stedet for å gre ut floker og flette hår, tenner jeg lys og prøver å finne nye måter å pynte gravstedet hennes på.
Selv lurte jeg veldig på hvordan det ville være å forholde seg til barnet etter Amélie, spesielt før jeg ble gravid igjen.
Ville jeg knytte meg like sterkt til dette barnet? Ville jeg drive en konstant sammenligning? Ville jeg kjenne pur glede, eller ville det være en sammensatt og komplisert følelsesklump på innsiden? Og om det skulle vise seg å bære en gutt, ville jeg gå rundt å ønske meg en datter i stedet - på grunn av Amélie? Det er gjerne mange tanker som fyker rundt inne i en englemamma. Man trenger jo strengt tatt ikke bekymre seg for alt dette, men tankene kommer likevel.
Da jeg oppdaget at jeg var gravid tidlig i desember for litt over et år siden, var det første jeg følte inni meg en enorm glede. Jeg ble så utrolig glad! Jeg merket ikke det fnugg til engstelse de første dagene - det kom for fullt litt senere - og i små glimt svevde jeg midt i all sorg som tynget meg ned. Jeg hadde hørt at en del englemammaer kunne oppleve både apati og fravær av glede, men for meg, i min situasjon, var det så godt å kjenne den boblende gleden disse dagene. Det fylte meg med håp både i forhold til sorgarbeidet og det som skulle komme.
Svangerskapet ble tøft. Mye tøffere enn jeg hadde sett for meg. De første tre ukene var jeg fylt med forsiktig optimisme, og jeg fikk god oppfølging allerede tidlig i graviditeten, men etterhvert som frøet vokste økte engstelsen. Det står litt om frykten i svangerskapet bl.a
HER, et avsnitt nederst i
DETTE innlegget, samt
HER. Det var så mange potesielle farer. Jeg begynte å knytte meg til barnet på innsiden og ble livredd for å miste også dette. Jeg opplevde også at det lille jeg hadde av håp og
'det må jo bare gå bra'-tanker hang i en tynn tråd. Det ble en veldig stor påkjenning at jeg kjente så lite liv i magen. Jeg trodde hele tiden at det måtte bli bedre, men helt ærlig: Jeg kjente lite og varierende med liv gjennom hele graviditeten. Dette var fordi morkaka lå foran mot magen, nærmest som en buffer som tok av for spark. Når lillebror lå med rygg mot morkaka og sparket innover, kjente jeg ingenting
- ingenting - og det i både sjuende og åttende måned. For meg kunne han likesågodt vært død ved flere anledninger. Det ble mange ekstra turer inn til fødeavdelingen på sykehuset, og disse turene var i seg selv en påkjenning: Forklare min bakgrunn for nye jordmødre og leger, legge seg ned på samme benk som den skjebnesvangre dagen 31.mai året før, minuttene med leting etter liv, vondt i magen, flashback til det jeg opplevde med Amélie...
Jeg tror graviditeten hadde vært enklere om morkaka hadde hatt en annen plassering. I perioder der babyen lå i en god posisjon og jeg kjente greit med liv, rakk sjeldent engstelsen å utvikle seg til noe annet enn flyktige bobler. Det er slitsomt nok å leve med vag frykt og uro, men det å forholde seg helt konkret til manglende aktivitet fra barnet over lengre perioder, er belastende. Det handlet om konkrete situasjoner som krevde at jeg kjente etter, passet på og våket over barnet. Det var jo bare
jeg som kunne redde babyen om noe skulle være på vei til å gå galt. Det ansvaret tæret enormt på. Jeg var så knyttet til barnet på innsiden - jeg hadde bestemt meg for å ikke holde igjen - og jeg var livredd for å miste også lillebror.
Gjorde det noe med mitt forhold til han? Jeg tror at det faktum at jeg våget å ikke holde igjen, at jeg ikke reserverte meg i forhold til kjærligheten, forsterket båndene mellom oss. Det gjorde meg sårbar, og hadde han dødd, hadde det vært en så stor påkjenning at jeg ikke orker å tenke tanken fullt ut. Samtidig ble tilknytningen så sterk og forventningen så stor, at da jeg fødte han... - Ja, det her er vanskelig å beskrive. Det vellet frem en nærmest forløsende glede inni meg i det lillebror ble født.
Der var han! Levende og livskraftig! Varm og vakker. Han skrek i det han kom ut, og roet seg når han ble lagt inntil meg. Jeg kjente med hver fiber i kroppen at jeg
elsket-elsket-elsket han. Å ligge der å holde rundt mitt tredje barn, et barn som ikke hadde vært til om mellomste søster ikke hadde dødd, var en
ut-av-deg-selv-opplevelse. Det var akkurat som om jeg kjente en slags takknemlighet for lillebror adressert Amélie, samtidig som jeg av hele meg ønsket at hun hadde levd. Der jeg lå med lillebror i armene, visste jeg samtidig at ville jeg ikke vært foruten han heller. Ofte snakker jeg om regnestykket som ikke går opp, og dette kjente jeg nærmest fysisk på innsiden rett etter fødselen. Kanskje forsonet jeg meg enda et hakk med tapet der jeg lå og holdt rundt den lille, varme kroppen.
Jeg ville ikke vært foruten noen av barna mine, men jeg fikk jo aldri velge. Da Amélie døde, ble samtidig veien banet for Emils eksistens. Det ble så sterkt for meg.
Jeg vet forresten ikke om det er riktig å si forsone seg med, for jeg vil på en måte aldri helt forsone meg med at jenta mi døde. Kanskje det er riktigere å snakke om at tapet av mitt andre barn smeltet sammen med takknemligheten for mitt tredje. Som om kroppen forstod at disse aspektene henger uløselig sammen. Sorgen var der - ja,
er der - men jeg har favnet at jeg må leve uten Amélie. Jeg har ikke favnet all engstelsen tapet har ført med seg, men selve sorgen har jeg et slags avklart forhold til. Jeg tror jeg hadde kommet dit etterhvert uavhengig av om vi hadde fått Emil, men i mitt tilfelle tror jeg hans eksistens har hjulpet meg i sorgprosessen.
Det er både godt og vanskelig å si dette. For englemammer som venter et barn til, innebærer det håp. For englemammaer som av ulike grunner ikke kan eller vil få flere barn, kan det være tøft å høre det. Jeg tror likevel det kan 'fødes' ulike ting ut av kriser. For mange som har mistet noen, endrer livsveien seg i etterkant av tapet. En dag vil man kanskje sitte der med en slags forsonende takknemlighet over det som kom ut av noe fryktelig vondt. For vår del, handler det blant annet om lillebror og eventuelt et annet kommende barn i fremtiden - Amélie har jo forskjøvet søskenrekka. For andre kan det handle om andre ting.
Det som ble så sterkt for meg i både timene, dagene og ukene etter fødselen, var den intense kjærligheten til lillebror og ikke minst at følelsen av glede og takknemlighet ikke forsvant eller ble forstyrret av sorgen. Sorgen levde
ved siden av. Gleden og sorgen blandet seg ikke
sammen. Jeg tenkte aldri at Emil skulle vært Amélie. Jeg sammenlignet dem ikke på noen annen måte enn en hvilken som helst annen mamma som sammenlikner søsken. Å finne små likhetstrekk har bare vært godt for meg. Det har gitt Emil ekstra skjønnhet. Og det en del kanskje lurer på: Har du etter han ble født ønsket at han skulle vært ei jente? Aldri! Faktisk aldri. Jeg skrev jo litt om dette med å vente et annet kjønn underveis i graviditeten, og jeg hadde noen prosesser rundt dette. (Innleggene som heter 'Det neste barnet. Om svimmelhet, kontroverser og livets matematikk' ligger
HER og
HER.) Da Emil ble født, kjente jeg bare på dyp takknemlighet. Han skulle ikke vært noen andre enn
akkurat den han er. Jeg savner datteren min, men det gjør meg ikke mindre glad for sønnen min. Det har vært helt perfekt for oss å få akkurat Emil, akkurat denne vakre lillebroren. Og sånn når det gjelder mer overfladiske ting, har jeg kost meg med å handle enkelte like klær til brødrene. Det har vært så stort å se de fine gutta mine sammen. Gutta fra Calcutta! To fine gutter - nei, jeg klarer ikke se for meg et liv uten disse to.
Jeg kan kjenne på sorg når jeg ser små jenter med lange fletter, men det har ingenting med Emil å gjøre. Det har med sorgen over
Amélie å gjøre. I neste øyeblikk kan jeg kjenne frydefull glede over små hårfjoner og skjeve smil fra Emilsen min.
Kan ikke folk skjønne dette? tenker jeg mange ganger.
Sorg og glede kan leve side om side. De påvirker ikke hverandre nødvendigvis negativt. Gleden blir mange ganger større fordi man lever med sorg i livet sitt!
Så hva skal jeg oppsummere det hele med? Svangerskapet var tøft. Jeg er ikke ferdig med sorgen. Sorg og glede går hånd i hånd, men gleden er til gjengjeld enorm. Ja - det
har hjulpet å få et barn til. Det har faktisk det. Det har gitt meg så mange gode stunder - ikke minst et barn å ta meg av rent praktisk - at jeg har blitt tvunget til å forholde meg annerledes til sorgarbeidet. Kanskje gir det mening å sammenligne det med å jobbe deltid? Jeg har ikke kunnet 'si opp' sorgen, men jeg har måttet ta litt fri fra den innimellom. Emil vil aldri erstatte Amélie, men han er her sammen med oss
på grunn av hennes historie. Han er rett og slett
Gaven.
De to aspektene som hjelper meg aller mest med tanke på å forholde meg til disse svimlende tingene er: Amélie ikke er helt borte. Ja, hun er død, og hun er ikke her, men hun er et annet sted. Jeg bærer på himmelhåpet og tror jeg skal se henne igjen. I tillegg finnes hennes avtrykk i hjertet mitt. Det gjør det naturlig for meg å innlemme
trebarnsmor i identiteten min. Jeg har alle tre, men jeg har ikke alle tre her hos meg. Det andre aspektet er skjønnheten i at Amélies korte liv skapte grunnlaget for Emils eksistens. Det gjør meg ydmyk overfor livet og hjelper meg å leve med det faktum at livets matematikk aldri går opp. For det gjør den nok aldri.
ENGLEMAMMAER TIL ORDE:
Jeg mottar mer enn gjerne innspill i kommentarfeltet fra andre englemammaer (eller -pappaer). Jeg har delt min opplevelse av det hele. Hvordan har det vært for dere? Hjelp meg gjerne å sette ord på disse tingene. Jeg får stadig henvendelser fra englemammaer som har spørsmål rundt det å få barn etter barnet man mistet, og kanskje vil det vi skrive utgjøre en forskjell.
Jeg merker innlegget med 'Englemammaer til orde' slik at lesere som har mistet et barn lett finner hjelp og svar fra både meg og dere som skriver her. Dere andre er selvfølgelig også velkomne til å kommentere.
