torsdag, januar 31, 2013

En god nr.2 - og hjertelig takk!

Jeg vil takke alle som har stemt på meg i Foreldremanualens store mammablogg-awards! Jeg var nominert i kategorien Mest Velskrevne Mammablogg - takk til de som har sendt inn forslag til nominasjon forresten - og jeg kom på 2.plass. Hurra! Kjempefornøyd med den plassen. Har fortsatt en viss 'bloggsjenanse' og synes det er helt greit å tusle litt forsiktig i gangene. Samtidig er det en ære å komme til topps en slik avstemming. Skrivingen betyr mye for meg, og jeg har jo lyst til å bruke den til noe. Så hjertelig tusen takk til alle dere som har tatt dere tid til å heie meg frem!


Vil samtidig gratulere Mamma Westerheim med en velfortjent 1.plass! Har ikke vært helt i siget med å lese nye blogger det siste året, men nå skal både din og mange av dere andre fra mammablogg-awarden inn i bloggrollen!

Til slutt: Gratulerer til alle vinnerne i de andre kategoriene. Så mye dyktige damer der ute. Wow!

Ha en fin dag! Og hils gjerne på om du er ny leser. Alltid moro å bli litt 'kjent med' dere også!



Måtte bare legge til et nydelig sovebilde av lillebrorskatten fra september. Stolt mamma!

Leserspørsmål: Den turkisblå veggen på vaskerommet

Jeg har fått spørsmål om fargen på den gamle rupanelveggen på vaskerommet. Dette innlegget er adressert deg, Marthe, pluss andre som lurer på det samme. Som dere har fått med dere, har jeg i mange år vært fryktelig glad i lys turkisblå. Det er et eller annet med den klare, duse fargenyansen som tiltaler meg.


Inspirasjonen til å ha en panelvegg i denne fargen, stammer faktisk fra en gang jeg var på UnitedBakeries i Oslo. Dere som har vært der - er ikke denne fiiin? Da vi skulle ta fatt på renoveringen av vaskerommet, jobbet jeg fælt med å finne rett nyanse. Jeg hadde bare et fjernt minne i hodet, så jeg tok utgangspunkt i dette. Noen prøvelapper og oppstryksprøver senere, malte vi første strøk. Husker det første strøket ble altfor blå'lig. Belysning har ALT å si. Det bar tilbake til Maxbo, og på et eller annet vis fikk vi etterblandet oss fram til den perfekte nyansen. 

I ettertid fant jeg ut at fargen var veldig lik den vi hadde brukt på barkrakkene på kjøkkenet, bare med litt mer grønnskjær. Jeg kunne sånn sett tatt utgangspunkt i denne, dvs fargekoden S 2010-B50G. (For tiden har vi bare én barkrakk pga en matglad fyr med Ikea minikjøkken...)


Jeg er usikker på om vi har spart på malingspannet med vaskeromsfargen. Håper det! Skal få min kjære til å dobbeltsjekke i morgen. Finner jeg ikke dette, kan du ta utgangspunkt i barkrakkfargen og eventuelt blande i ørlitte grann mer grønt. (Men bare litt...)

Lykke til!

mandag, januar 28, 2013

Barnet etter

I løpet av det siste året har jeg fått en del spørsmål om hvordan det har vært å forholde seg til barnet etter det vi mistet. Dette var også noe jeg tenkte mye på både før jeg ble gravid med lillebror og underveis i svangerskapet. Nå er Emil et halvt år, og jeg føler meg moden for å skrive litt rundt det.  Jeg må nok nærme meg temaet fra ulike vinkler, nettopp fordi sorg er så sammensatt. Her kommer noen av mine tanker og erfaringer etter å ha båret frem et barn etter det vi mistet.


Da jeg gikk gravid med lillebror, hadde jeg mange tanker rundt dette med det neste barnet. Ja, både tanker, undring og følelser av svimmelhet. Om Amélie hadde fått leve, ville jo ikke Emil blitt født. Nå som lillebror er her hos oss, er tanken på et liv uten han helt utenkelig. Slik er det jo, vil vel enkelte tenke. Vi ville ikke vært foruten barna våre. Noen vil kanskje også hevde at vi ikke vet noe om alle potensielle frø det kunne blitt barn av...

Slik er det. Likevel - mellomste søster var ikke bare et uvisst lite frø. Hun var et fullbårent barn. 3155 gram og 51 cm lang. Vi vet hvordan hun så ut og kjente vekten av henne i våre armer. Vi holdt henne, strøk henne over kinnene og trykket henne på nesa. Hun var vår etterlengtede lillesøster som vi hadde ventet og ventet på. Vi kunne ikke leve uten henne.

Men så var det nettopp det vi ble tvunget til å gjøre: Leve. Uten Amélie.


Det er så mange som har endimensjonale oppfatninger av ting. Det forundrer meg ofte hvor sort-hvitt en del mennesker tenker. Som om alt er enkelt, lineært, uten nyanser. Mennesker uten erfaring med tap ser også ut til å ha en veldig unyansert forståelse av sorg og sorgarbeid. Når man har mistet et barn, sørger man. Så går vel tiden, og ting blir gradvis bedre. Det kommer 'et nytt barn', og sorgen blir erstattet av lykken. Nå er vel det meste greit.

Jeg fikk faktisk det spørsmålet for litt siden. Nå går det vel greit? - Hæ? holdt jeg på å si. Inni meg kjente jeg på lysten til å replisere: Hva mener du? At hva går greit? Såklart det går bra. Med meg, min kjære, med oss som familie. Med sorgarbeidet, hverdagen og livet med lillebror. Det har i grunnen gått så bra det kan hele veien. Men alt ER ikke bra for noen som har mistet et barn og fått et til. Jeg sa det ikke. Jeg svarte diplomatisk og rolig og fikk på en ellen annen måte frem at sorgen jobber i meg på ulike måter, at dette er noe jeg vil bære med meg for alltid, men at vi er takknemlig for alt som går bra.

Det meste er tosidig. Det er noe jeg igjen og igjen har fått erfare. Mye kan gå fryktelig bra, samtidig som tøffe ting ulmer i bakgrunnen. Glede sammen med sorg. Nytt håp ved siden av savn. Lettelse i tospann med frykt. Takknemlighet til tross for tankekjør og forringet søvn. For slik er det. Ting er sammensatt og komplisert.

Emil er ikke er erstatning for Amélie. Han er helt klart i stedet for, fordi Amélies død gav livsgrunnlaget for Emils eksistens, men han vil aldri erstatte storesøster. Like lite som hun noen gang ville kunnet erstatte han. De er begge barna mine. Min kropp har båret frem begge to - i tillegg til Jesper - og jeg har knyttet meg til alle sammen. Dypt inni meg ligger vissheten om at jeg er trebarnsmor, selv om jeg bare har fått mulighet til å ta meg av to. Jeg er guttemamma, men jeg har også fått ei lita jente. I stedet for å gre ut floker og flette hår, tenner jeg lys og prøver å finne nye måter å pynte gravstedet hennes på.


Selv lurte jeg veldig på hvordan det ville være å forholde seg til barnet etter Amélie, spesielt før jeg ble gravid igjen. Ville jeg knytte meg like sterkt til dette barnet? Ville jeg drive en konstant sammenligning? Ville jeg kjenne pur glede, eller ville det være en sammensatt og komplisert følelsesklump på innsiden? Og om det skulle vise seg å bære en gutt, ville jeg gå rundt å ønske meg en datter i stedet - på grunn av Amélie? Det er gjerne mange tanker som fyker rundt inne i en englemamma. Man trenger jo strengt tatt ikke bekymre seg for alt dette, men tankene kommer likevel.

Da jeg oppdaget at jeg var gravid tidlig i desember for litt over et år siden, var det første jeg følte inni meg en enorm glede. Jeg ble så utrolig glad! Jeg merket ikke det fnugg til engstelse de første dagene - det kom for fullt litt senere - og i små glimt svevde jeg midt i all sorg som tynget meg ned. Jeg hadde hørt at en del englemammaer kunne oppleve både apati og fravær av glede, men for meg, i min situasjon, var det så godt å kjenne den boblende gleden disse dagene. Det fylte meg med håp både i forhold til sorgarbeidet og det som skulle komme.

Svangerskapet ble tøft. Mye tøffere enn jeg hadde sett for meg. De første tre ukene var jeg fylt med forsiktig optimisme, og jeg fikk god oppfølging allerede tidlig i graviditeten, men etterhvert som frøet vokste økte engstelsen. Det står litt om frykten i svangerskapet bl.a HER, et avsnitt nederst i DETTE innlegget, samt HER. Det var så mange potesielle farer. Jeg begynte å knytte meg til barnet på innsiden og ble livredd for å miste også dette. Jeg opplevde også at det lille jeg hadde av håp og 'det må jo bare gå bra'-tanker hang i en tynn tråd. Det ble en veldig stor påkjenning at jeg kjente så lite liv i magen. Jeg trodde hele tiden at det måtte bli bedre, men helt ærlig: Jeg kjente lite og varierende med liv gjennom hele graviditeten. Dette var fordi morkaka lå foran mot magen, nærmest som en buffer som tok av for spark. Når lillebror lå med rygg mot morkaka og sparket innover, kjente jeg ingenting - ingenting - og det i både sjuende og åttende måned. For meg kunne han likesågodt vært død ved flere anledninger. Det ble mange ekstra turer inn til fødeavdelingen på sykehuset, og disse turene var i seg selv en påkjenning: Forklare min bakgrunn for nye jordmødre og leger, legge seg ned på samme benk som den skjebnesvangre dagen 31.mai året før, minuttene med leting etter liv, vondt i magen, flashback til det jeg opplevde med Amélie...

Jeg tror graviditeten hadde vært enklere om morkaka hadde hatt en annen plassering. I perioder der babyen lå i en god posisjon og jeg kjente greit med liv, rakk sjeldent engstelsen å utvikle seg til noe annet enn flyktige bobler. Det er slitsomt nok å leve med vag frykt og uro, men det å forholde seg helt konkret til manglende aktivitet fra barnet over lengre perioder, er belastende. Det handlet om konkrete situasjoner som krevde at jeg kjente etter, passet på og våket over barnet. Det var jo bare jeg som kunne redde babyen om noe skulle være på vei til å gå galt. Det ansvaret tæret enormt på. Jeg var så knyttet til barnet på innsiden - jeg hadde bestemt meg for å ikke holde igjen - og jeg var livredd for å miste også lillebror.

Gjorde det noe med mitt forhold til han? Jeg tror at det faktum at jeg våget å ikke holde igjen, at jeg ikke reserverte meg i forhold til kjærligheten, forsterket båndene mellom oss. Det gjorde meg sårbar, og hadde han dødd, hadde det vært en så stor påkjenning at jeg ikke orker å tenke tanken fullt ut. Samtidig ble tilknytningen så sterk og forventningen så stor, at da jeg fødte han... - Ja, det her er vanskelig å beskrive. Det vellet frem en nærmest forløsende glede inni meg i det lillebror ble født. Der var han! Levende og livskraftig! Varm og vakker. Han skrek i det han kom ut, og roet seg når han ble lagt inntil meg. Jeg kjente med hver fiber i kroppen at jeg elsket-elsket-elsket han. Å ligge der å holde rundt mitt tredje barn, et barn som ikke hadde vært til om mellomste søster ikke hadde dødd, var en ut-av-deg-selv-opplevelse. Det var akkurat som om jeg kjente en slags takknemlighet for lillebror adressert Amélie, samtidig som jeg av hele meg ønsket at hun hadde levd. Der jeg lå med lillebror i armene, visste jeg samtidig at ville jeg ikke vært foruten han heller. Ofte snakker jeg om regnestykket som ikke går opp, og dette kjente jeg nærmest fysisk på innsiden rett etter fødselen. Kanskje forsonet jeg meg enda et hakk med tapet der jeg lå og holdt rundt den lille, varme kroppen. Jeg ville ikke vært foruten noen av barna mine, men jeg fikk jo aldri velge. Da Amélie døde, ble samtidig veien banet for Emils eksistens. Det ble så sterkt for meg.


Jeg vet forresten ikke om det er riktig å si forsone seg med, for jeg vil på en måte aldri helt forsone meg med at jenta mi døde. Kanskje det er riktigere å snakke om at tapet av mitt andre barn smeltet sammen med takknemligheten for mitt tredje. Som om kroppen forstod at disse aspektene henger uløselig sammen. Sorgen var der - ja, er der - men jeg har favnet at jeg må leve uten Amélie. Jeg har ikke favnet all engstelsen tapet har ført med seg, men selve sorgen har jeg et slags avklart forhold til. Jeg tror jeg hadde kommet dit etterhvert uavhengig av om vi hadde fått Emil, men i mitt tilfelle tror jeg hans eksistens har hjulpet meg i sorgprosessen.

Det er både godt og vanskelig å si dette. For englemammer som venter et barn til, innebærer det håp. For englemammaer som av ulike grunner ikke kan eller vil få flere barn, kan det være tøft å høre det. Jeg tror likevel det kan 'fødes' ulike ting ut av kriser. For mange som har mistet noen, endrer livsveien seg i etterkant av tapet. En dag vil man kanskje sitte der med en slags forsonende takknemlighet over det som kom ut av noe fryktelig vondt. For vår del, handler det blant annet om lillebror og eventuelt et annet kommende barn i fremtiden - Amélie har jo forskjøvet søskenrekka. For andre kan det handle om andre ting.

Det som ble så sterkt for meg i både timene, dagene og ukene etter fødselen, var den intense kjærligheten til lillebror og ikke minst at følelsen av glede og takknemlighet ikke forsvant eller ble forstyrret av sorgen. Sorgen levde ved siden av. Gleden og sorgen blandet seg ikke sammen. Jeg tenkte aldri at Emil skulle vært Amélie. Jeg sammenlignet dem ikke på noen annen måte enn en hvilken som helst annen mamma som sammenlikner søsken. Å finne små likhetstrekk har bare vært godt for meg. Det har gitt Emil ekstra skjønnhet. Og det en del kanskje lurer på: Har du etter han ble født ønsket at han skulle vært ei jente? Aldri! Faktisk aldri. Jeg skrev jo litt om dette med å vente et annet kjønn underveis i graviditeten, og jeg hadde noen prosesser rundt dette. (Innleggene som heter 'Det neste barnet. Om svimmelhet, kontroverser og livets matematikk' ligger HER og HER.) Da Emil ble født, kjente jeg bare på dyp takknemlighet. Han skulle ikke vært noen andre enn akkurat den han er. Jeg savner datteren min, men det gjør meg ikke mindre glad for sønnen min. Det har vært helt perfekt for oss å få akkurat Emil, akkurat denne vakre lillebroren. Og sånn når det gjelder mer overfladiske ting, har jeg kost meg med å handle enkelte like klær til brødrene. Det har vært så stort å se de fine gutta mine sammen. Gutta fra Calcutta! To fine gutter - nei, jeg klarer ikke se for meg et liv uten disse to.


Jeg kan kjenne på sorg når jeg ser små jenter med lange fletter, men det har ingenting med Emil å gjøre. Det har med sorgen over Amélie å gjøre. I neste øyeblikk kan jeg kjenne frydefull glede over små hårfjoner og skjeve smil fra Emilsen min. Kan ikke folk skjønne dette? tenker jeg mange ganger. Sorg og glede kan leve side om side. De påvirker ikke hverandre nødvendigvis negativt. Gleden blir mange ganger større fordi man lever med sorg i livet sitt!

Så hva skal jeg oppsummere det hele med? Svangerskapet var tøft. Jeg er ikke ferdig med sorgen. Sorg og glede går hånd i hånd, men gleden er til gjengjeld enorm. Ja - det har hjulpet å få et barn til. Det har faktisk det. Det har gitt meg så mange gode stunder - ikke minst et barn å ta meg av rent praktisk - at jeg har blitt tvunget til å forholde meg annerledes til sorgarbeidet. Kanskje gir det mening å sammenligne det med å jobbe deltid? Jeg har ikke kunnet 'si opp' sorgen, men jeg har måttet ta litt fri fra den innimellom. Emil vil aldri erstatte Amélie, men han er her sammen med oss på grunn av hennes historie. Han er rett og slett Gaven.

De to aspektene som hjelper meg aller mest med tanke på å forholde meg til disse svimlende tingene er: Amélie ikke er helt borte. Ja, hun er død, og hun er ikke her, men hun er et annet sted. Jeg bærer på himmelhåpet og tror jeg skal se henne igjen. I tillegg finnes hennes avtrykk i hjertet mitt. Det gjør det naturlig for meg å innlemme trebarnsmor i identiteten min. Jeg har alle tre, men jeg har ikke alle tre her hos meg. Det andre aspektet er skjønnheten i at Amélies korte liv skapte grunnlaget for Emils eksistens. Det gjør meg ydmyk overfor livet og hjelper meg å leve med det faktum at livets matematikk aldri går opp. For det gjør den nok aldri.





ENGLEMAMMAER TIL ORDE:
Jeg mottar mer enn gjerne innspill i kommentarfeltet fra andre englemammaer (eller -pappaer). Jeg har delt min opplevelse av det hele. Hvordan har det vært for dere? Hjelp meg gjerne å sette ord på disse tingene. Jeg får stadig henvendelser fra englemammaer som har spørsmål rundt det å få barn etter barnet man mistet, og kanskje vil det vi skrive utgjøre en forskjell. Jeg merker innlegget med 'Englemammaer til orde' slik at lesere som har mistet et barn lett finner hjelp og svar fra både meg og dere som skriver her. Dere andre er selvfølgelig også velkomne til å kommentere.

søndag, januar 27, 2013

Bursdagspyntet gutt

Flere har etterlyst innlegg med tips til gutteklær. Her kommer det et spontant et, gitt.


Det blir mye ullundertøy, bomullsgensere og 'comfyklær' i barnehagen. Der skal det være praktisk, komfortabelt og lett å kle av og på. Jeg synes derfor det er litt ekstra koselig å kle opp Jespersen til bursdager og spesielle anledninger - slik som her.


Idag var Jesper bedt i 4-åring-bursdag sammen med alle de andre barna på avdelingen sin. Slik så han ut. Fortsatt comfy kledd, men litt mer pyntet med skjorte, cardigan, chinos, losjakke og sixpence. Finingen min! Rakk dessverre ikke få på blitzen før han smatt vekk (thihi).

Tiden flyr. Hvor ble det av den lille luringen med tynne, jordbærblonde hårfjoner og lubne lår? Han er nok erstattet av en pittelitt større luring med lang guttesveis og et hode fullt av ideer og påfunn. How I love you!



Jeg synes barneklær er fryktelig moro og er nok litt over gjennomsnittet interessert i 'fintøffe' gutteplagg. Jeg synes samtidig det er helt unødvendig å bruke en formue på klesinnkjøp. Liker at kjedebutikkene har kommet seg på guttefronten! Skjorte, cardigan og losjakke er f.eks fra HM, sixpencelue fra Zara, bukse kjøpt til halv pris på PerfectBarneklær her i byen og sko fra Eurosko. Så enkelt kan det gjøres. Det fine med å kjøre litt tidløs stil når du har to gutter, er at lillebror kan arve. I morgen er det tilbake til ullundertøy og joggebukse igjen ;-) Matcher mor, da. Ha ha!


PS! Stem gjerne på meg inne på Foreldremanualen sine sider - HER (et stykke ned på siden). Jeg er nominert i kategorien 'Mest velskrevne mammablogg' sammen med fire andre i Mammablogg Awards 2012.

onsdag, januar 23, 2013

Leserspørsmål ift vaskerom


Takk for kommentarer under forrige innlegg! En av kommentarene var fra Torill og inneholdt noen leserspørsmål. Tenkte å besvare dem her, i tillegg til å fortelle mer om oppussingen av vaskerommet.

Vi skal i gang med vaskerom/bad i kjelleren. Har tre barn, i alderen 0-5 og for at logistikk skal gå rundt må vi ha et vaskerom (altså ha vaskemaskin ut av nåværende bad, samt ha en tørketrommel.) Har du det nede? Går det greit, har aldri hatt det, men skjønner at hvis klesvasken skal bli tørr, før dem blir brukt så må vi ta noen grep. (...) Vårt rom er kun et rom med betong og en varmtvannsbereder som er i ferd med å ta kvelden. Vet liksom ikke hvor dyrt sånt er, bare at det er veldig dyrt. Men nødvendig. 

(Torill)



Vaskerommet vårt bestod tidligere av bare av betong, mur, rør og varmtvannstank. Innenfor var det to dårlig utnyttede grovboder. Vi delte av den ene og bestemte oss for å ha et enkelt, lite bad her. (Badet står for øvrig "på vent" fordi vi foreløpig har valgt å prioritere andre ting.) Resten slo vi sammen med den andre boden, slik at vi tilsammen fikk en romslig og praktisk superbod. Bilder finnes HER.


Dette gjorde vi med vaskerommet:

* La lysgrått våtromsbelegg (dvs; beleggmannen gjorde dette)
* Malte murveggene med hvitfargen CHI
* Malte paneltaket og alle rør (vanlig hvit)
* Malte den gamle rupanelveggen som grenser til bodene turkisblå
* Monterte kjøkkeninnredning fra Ikea
* Kjøpte vaskekum og blandebatteri
* La benkeplate. (Vi fant en fin koksgrå/sort type på Bauhaus til en god penge. Det fine med denne var at den kom i så lange lengder at vi slapp andre skjøter enn den i hjørnet. Vi trengte altså ikke spesialbestille, noe vi hadde måttet på Ikea.)

I tillegg kom rørleggerarbeid (alt som har med vask og uttak til vaskemaskin og tørketrommel, flytting av rør og utbytting av noen gamle), samt det elektriske (alt ble trukket på nytt, flere stikkontakter og nye lyspunkter). Vi valgte å ikke ha varme i gulvet. Det hadde selvsagt vært deilig, det, men vi opplevde det ikke som nødvendig nok.


Husker ikke helt den endelige sluttsummen, men ja - elektriker- og rørleggerarbeidet koster. For oss var det likevel verdt det. Vaskerommet er et bruksrom som benyttes hver dag. Alle med små barn vet hvor lett det hoper seg opp, og vi trengte et sted å legge fra oss klær, barneutstyr, sengetøy, tepper o.l. Vi valgte praktiske løsninger til en god penge; da fikk det være at rørlegger- og elektrikerjobben kostet litt.



Vi har både vaskemaskin, tørketrommel og tørkeskap i kjelleren. Det fungerer helt supert å ha dette her nede. Vi tromler håndklær, sengetøy osv, men det meste av klær tørker vi på stativ oppe. Er ikke så glad i kjellerlukt på klærne. Den er dessverre litt uunngåelig i slike gamle hus.

Kjekk info om hvor andre saker og ting er fra:

* Store skittentøysbokser fra Ikea. Vi har en del som rommer mye, og noen som rommer litt mindre. De er merket med Dymo-skrift.
* LAUNDRY-bag'en er fra en interiørbutikk som ligger på et hjørne i Kristiansand (- husker ikke navnet...)
* Vaskemaskin og tørketrommel er fra LG.
* Lampe fra Bohus (bildet under)


DETTE er sannheten om hvordan det ser ut på vaskerommet en dag det ikke er ordnet og ryddet der nede, f.eks idag. Skittentøy etter helgen slengt på gulvet, dilldall på benken som skal sorteres og settes på sine respektive plasser... Antar det er slik i flere hjem bortetter. Lampeopphenget skal for øvrig fikses, og så må det en sokkellist på plass.

Og for den som lurer på åssen stil det ellers er i kjelleren - ta en titt på dette schmege teppet fra 60-tallet:


Lækkert? Iiik! Psykedelisk! Jeg ser frem til neste steg i kjellerroppussingen for å si det slik... :)

mandag, januar 21, 2013

Tavle på vaskerommet

Vaskerommet vårt er i grunnen et slikt rom som aldri blir helt ferdig. Det både ser fint ut og fungerer bra som det er, men i mitt stille sinn så vet jeg jo at det mangler en og en annen ting. (Flere vaskeromsbilder finnes forresten HER. Scroll deg nedover!)


I lang tid har jeg tenkt at det hadde vært fint med en kontrast mot den hvite murveggen; et eller annet svart. Siden vi har samme horisontale overskap her som på kjøkkenet vårt, og vi der har en finfin krittavle, har jeg kokt det ned til at det kunne gjort seg med en tavle på vaskerommet også. Ikke det at det en dyd av nødvendighet. Hva skriver man på den? Husk å vaske klær mandag, tirsdag, onsdag, torsdag osv? Tja. Uansett - en tavle er alltid kjekk å ha.

Gleden var stor da jeg fant en fiks ferdig tavle på Kremmerhuset for litt siden; i passende format og med værbitt treramme rundt og greier. Hurra!


I romjula fikk vi hengt den opp, og det ble riktig så bra. Komisk nok har jeg brukt den til å skrive "vaskeskjema" et par ganger (det vil si - planlegging av ulike slags klesvasker, hehe). Mest for gøy - jeg følte meg som en skikkelig 50-talls husmor et par uker her - men nå har det glidd ut. Jesper kunne ikke helt skjønne hva som var greia med skribleriene mine, så han bare viska det vekk og begynte å tegne streker og figurer. Innmari sjarmis, så nå har figurene fått bli.


Fornøyd med den tavla, jeg. Ble bra, sant?

fredag, januar 18, 2013

Statusrapport fredag kveld


Fyr i peisen. Check. Deilig, kaldt vann, beina høyt, og Melissa Horn på anlegget. Check. Ryddig stue og putene "ferdig-fluffet" i sofaen. Check. Sovende barn. Check.

Jeg nyter noen minutter med voksentid etter en uke som har vært ganke heavy. Mye alene med barna pga hektisk jobbuke for min kjære, i tillegg har Jesper vært syk siden onsdag morgen. Jeg hadde aldri i mitt liv før jeg fikk barn trodd det skulle være slitsomt å ta seg av kombinasjonen sykt barn, baby som krever sitt, hus, hjem og seg selv på en gang. (Gi meg heller en skoleklasse på 20 elever. Piece of cake i forhold!) Det er noe med at man blir så innmari stuck. Inne hele tiden. Ingen sosial omgang. Få pauser. Dårlig søvn. Bekymring og intens omsorg i skjønn forening. Man blir bare veldig på alerten døgnet rundt, samtidig som det er noe hele tiden; måle tempen, gi smertestillende, finne kald klut, trøste, kose, finne frem mat, komme med et glass vann, amme, stelle bleier x antall ganger, gi oppmerksomhet, sjekke tempen igjen, stilne gråt, bysse, sette på klesvask med 7,5 kilos baby i bæresele på magen (og en liten hjelper på slep), lese bok, finne frem tegnefilm, sette frem mat igjen, bære baby, rydde, prøve å rekke å gå på do selv, ikke minst få spist... Sitte litt ned. Kanskje få litt voksentid? Men nei - der ropte det visst fra barnerommet. Puh! Det er lov å innrømme at slike dager tar på, selv om jeg er både englemamma og uendelig takknemlig for barna mine.

Nå er heldigvis Jespersen så godt som bra igjen. Bli-frisk-dagen bærer alltid preg av lettelse, glede og enormt rastløs treåring som ikke har vært ute og lekt på flere dager. Jeg skal innrømme jeg er rimelig sliten (OG lei hottentottsveis og hybelkaniner), men ser frem til bedre dager. Jeg har sett begge søstrene mine idag (hurra!), og det er duket for helg! (Dobbelt hurra!)

Note to self: Være takknemlig for alle fine friskedager uten sykdom!

GOD HELG! :)



PS! Stem gjerne på meg igjen på Foreldremanualen sine sider - HER. Jeg er nominert i kategorien Mest Velskrevne Mammablogg. Man kan stemme hver dag! :) Tusen takk til dere som stemmer på bloggen min! Og takk for varmende kommentarer under her!

En hjelper


Jesper sier innmari mye morsomt for tida. Dere som har treåringer vet hva jeg mener. Skravla går, meninger utbasuneres og herlige argumenter står i kø. Noen ganger sliter jeg rett og slett med å klare å holde meg; man vil jo liksom ikke le av barna sine når de har noe viktig på hjertet.

Noen ting er av det mer sjarmerende slaget. Et av mine favorittuttrykk fra Jespersen om dagen har høy mammasmelt-faktor. Som barn flest er han veldig ivrig med å gjøre akkurat det vi gjør, og han deltar mer enn gjerne på husarbeid av ymse slag. Han har liksom skjønt at han gjør noe viktig. Enkelte ganger blir det litt vel mye drakamp fordi han skal 'klare sjøl' - eller simpelt hen fordi han er litt rabbagast iblant - så her om dagen hadde jeg en liten peptalk med han.

- Du skjønner det, vennen min, at mamma er sjefen. Du er hjelperen du, vettu. Jeg trenger en hjelper iblant. Men det er mamma som bestemmer.  

Nå, han var ikke helt enig i det. - JEG er sjefen, mente han. Så ble det en ganske morsom samtale som til slutt kokte litt bort i kålen på grunn av noen påfunn fra hans side. Jeg tenkte han kom til å glemme den praten, men neida. De siste dagene har han smøget seg etter meg når jeg har gått ned i kjelleren for å vaske klær. Plutselig bare står han der og sier:

- Mamma, tlengel du en hjelpel? (Trenger du en hjelper?)

De skarve minuttene alene med klesvask er i grunnen gull for en mamma som trenger noen bittesmå pauser, men hvem kan si nei til et slikt tilbud? Da er det bare å skru opp tålmodigheten og innstille seg på en lang og interessant vaskestund i kjelleren.

Idag var han der igjen:  Tlengel du en hjelpel? Jo, jeg kunne saktens trenge en hjelper til middagslagingen. (Kremt, host.) Deretter kom det:

- Du hal jo ikke så mange hjelpele du, mamma.

Hva skal man si, der man står sliten og bustete med hottentottsveis? Etter dager med sykdom i huset, en mann med busy jobbvirksomhet og med hybelkaninene flaksende rundt? Smelt, smelt og dobbeltsmelt.

Jammen er det godt å ha en liten hjelper iblant. Det får så være at alt tar dobbelt så lang tid.

onsdag, januar 16, 2013

Nominert til 'Årets mest velskrevne mammablogg'

Jeg oppdaget i går, ved en tilfeldighet, at jeg var nominert til Årets mest velskrevne mammablogg på Foreldremanualen. Wow! Jeg bøyer meg i støvet. I teorien føler jeg kanskje prisen burde hete Fjorårets mest velskrevne mammablogg (og med stjerne og kommentar i margen; Du skriver jo ikke akkurat så mye for tiden...), men jeg tar det med meg og lar det bli til inspirasjon til å få satt meg litt mer ned om dagen. Det har vært en intens og krevende tid dette første halvåret med lillebror i livet vårt. Jeg merker jeg har vært gjennom store omveltninger; først tapet av Amélie, deretter et tøft svangerskap, og i det siste - måneder med utilpass baby med lakenskrekk og mye magevondt. Mer om dette senere. Her har jeg nemlig mye å si - og kanskje noen ord til hjelp for andre.

I lang tid har jeg savnet å sette meg ned, kjenne ro og hvile, skrive, reflektere, bearbeide. Det har ikke vært så lett å få til. Mer en én gang har jeg måttet si til meg selv: Det er en tid for alt. Nå er tiden for å bysse baby/ sørge for like mye oppmerksomhet til storebror som lillebror/ være sammen med Mr Amélie osv, osv. Der er jeg nå. Men - jeg gleder meg til balansen opprettes en smule. Jeg tror vi mammaer trenger små pusterom innimellom, og for meg er blant annet tid med venner, gåturer i kveldsmørket, en god kopp kaffe eller skrivingen slike pusterom.

Jeg har mange skriblerier på trappene. Enn så lenge er det bare å lese noen av mine tidligere innlegg om ting som angår mammarollen eller livet generelt. For eksempel Serien om livskvalitet og prioriteringer (trykk på linkene), noen tanker om Fine mennesker, forslag til innhold i det jeg har kalt Voksenmanualen, serien om da jeg møtte veggen eller rett og slett noen filosofiske betraktninger i Klokskap i en kaktus. Litt etter at vi mistet datteren vår, skrev jeg en serie om Å møte mennesker i sorg. I det hele tatt har jeg bearbeidet mye av sorgen gjennom å skrive. Alle innleggene om Amélie, ligger under Amélie eller Å miste et barn. (De eldste ligger bakerst.) Noen vil kunne ha nytte av idiotsikre matoppskrifter eller reisetips relatert til det å ha med baby på flytur, andre vil kanskje hente inspirasjon til interiør og oppussing.

Og så kan jo dere trofaste andre, få lov til å stemme på meg. Jeg er ikke så opptatt av priser og å stå øverst på pallen - sant å si liker jeg meg best der jeg kan smette litt ut og inn av flombelysningen - men det er fryktelig stas med anerkjennelse for mitt skrevne ord. Så, TUSEN takk!

HER foregår avstemmingen, og man kan stemme en gang hver dag frem til 29.januar. GJØR GJERNE DET! (Kategorien Årets mest velskrevne mammablogg er et stykke ned på siden.) Gratulerer til dere andre nominerte også forresten!

Ha en god onsdag! Jeg er hjemme med syk storebror, og ironisk nok er det den dagen jeg har klart å få til litt skriblerier. Men wupsi - der våknet lillemann, så da tenker jeg storebror våkner fra sin feberhete søvn snart også.

tirsdag, januar 15, 2013

Menneskers ulike liv


Jeg satt her en dag og tenkte på hvor ulike liv vi mennesker lever. Basert på hvilken familie vi er oppvokst vi, hvor i verden vi bor, hva slags økonomi vi har, hvilke talenter som vokser frem, hva vi interesserer oss for, hvilke bevisste og ubevisste valg vi tar, hvordan vi ser ut, hvordan vi ser på oss selv, om vi har selvtillit eller ikke, hva slags verdier som er viktige for oss, hvilket livssyn vi har, hvilke muligheter vi blir gitt, hvilke muligheter vi tar til oss, hva slags forhold vi er i, om vi er omgitt av positive mennesker eller mennesker som drar oss ned, hva slags barn vi har, hvor mange barn vi har, hvilket lokalmiljø vi bor i, hva vi anser for å være viktig, hva som fenger og tiltrekker oss, hvilke mål vi setter oss, hvilke muligheter vi gir avkall på, hvordan vi prioriterer tiden vår... Puh!


Og dette er bare en liten del av alle faktorene som er med på å bestemme livet vårt. Noe velger vi selv, andre forhold innvirker på livene våre enten vi vil det eller ei. Og tenk så mye forskjellig vi kan fylle livene våre med! Fascinerende og forunderlig. Mennesker er forskjellige, og alle fyller livene sine med ulike ting.


Med venner, gode relasjoner, naboskap og smil. Med høye idealer, ingen idealer, drømmer, fremtidsplaner eller mål. Med tårer, latter, refleksjon, ettertanke og følelsesutbrudd. Med sinne, bitterhet, mørke og avmakt. Med karriere, reiser, shopping, språkutvikling, aviser, filmer eller nyhetsoppdateringer. Med bøker, teater, klassiske konserter, kafeliv og hyller fulle av musikk. Med tillit, troen på det gode i mennesket, mistillit eller lukkede dører. Med takknemlighet, undring, ydmykhet og åpenhet. Med fordommer, sneversynhet, skepsis og kritiske holdninger. Med rockefestivaler, lytting til radio, blogging, magasiner, kinokvelder og tv-titting. Med fotografering, bilderedigering, språkkurs eller golf. Med fotball, ski i marka, bodypump, styrketrening, joggeturer, sofasliting eller timer hos sangpedagog.


Med stress, langsomhet, tilstedeværelse eller en følelse av å spvidt henge med. Med tro, med tvil, med mangel på tro, med likgyldighet. Med dataspill, skrivekurs, fjellklatring, fallskjermhopping, gourmetklubb, strikking, cellotimer eller sjakk. Med venninnekvelder, turer med gutta, naturopplevelser, øl i solveggen, magedans, kokkelering, vinsmaking, snowboard og konkurransedans. Med bønn, ritualer, vaner og uvaner. Med familiemiddager, brevskriving, diskusjoner og meningsutvekslinger. Med fest og moro, moderat inntak av alkohol, mindre moderat inntak av alkohol, nachspiel, sjekking eller one night stands. Med dating på nett, flørting, familieliv, trofasthet eller utroskap. Med løgner, bortforklaringer, ærlighet, sårbarhet eller fasadeflikking.


Med hjemmespa, neglefiling, navlebeskuelse, estetikk, fjas og overfladiskhet. Med grådighet,  begjær, fråtseri eller spartanske idealer. Med dypsnakk, fortrolige møter, forknytthet eller nysgjerrighet i forhold til fremmede. Med perfekte barnebursdager, kreativitet, hobbyverksteder, bollebaking og varm kakao. Med ønsket om å bli foreldre, mammarollen, papparollen, gleden ved å være besteforeldre eller håpet om å bli det. Med kroppshysteri, trening, avslappet forhold til egen kropp eller sjenanse.


Med hytteliv, båtturer, bobilturer, leilighet i utlandet eller sykkelturer i lokalområdet. Med sladder, prinsippfasthet, vingling, usikkerhet eller regelrytteri. Med opera, folkemusikkaftener, jazzfestivaler eller lavmælte konserter på små utesteder. Med rydding, rot, systemer eller kaos. Med oppussing, renovering, husbygging eller stadig flytting. Med aktivitet i turistforening, vel, kirke eller forening. Med kverrulering, besserwisserholdning, overbevisning eller frykt. Med angst, tvangstanker, hypokonderi og dystre tanker. Med arbeidsnarkomani, deltidsjobbing, latskap eller ønsket om jobbskifte. Med lyshet, letthet, optimisme, pessimisme, slendrianholdning eller apati. Med sorg, med glede - og med alt midt i mellom.


Jeg kunne fortsatt i det uendelige (og noen har kanskje falt av lasset allerede), men jeg er fascinert av hvor ulike liv vi mennesker lever. Det er jo en viss naturlighet i det, men når jeg begynner å se rundt meg, studere folk på bussen, svinse innom noen blogger eller tenke på mennesker jeg kjenner, synes jeg det er spennende å dvele ved tanken på alle de liv som leves rundt meg. Det fører meg gjerne videre til refleksjoner rundt mitt eget liv, hvorfor ting er som de, og igjen videre til hvilke faktorer jeg kan påvirke og hvilke som bare er der. Hva fyller jeg livet mitt med? Hva er mitt liv?


Spennende, forunderlig... og interessante greier. Er det flere hobbyfilosofer der ute som tenker i lignende baner? Vel, nå gjør du kanskje det.



Av mangel på noe annet, slang jeg med noen bilder fra Italiaturen vår høsten 2011. Kan jo bare si det slik at akkurat nå lengter jeg etter nye, fine ferieturer med familien min. På den turen var Emil bare en tanke (det vil si - han var et faktum noen uker senere), Amélie var med oss i hjertet, og Jesper var i høyeste grad en aktiv krabat på ferietur. 

søndag, januar 13, 2013

Update i listeform


I det siste har jeg:

♥ kastet ut jula
♥ fundert på hvor forskjellige liv vi mennesker lever
♥ drukket Starbucks-kaffe
♥ jublet innvendig over at vår iherdige jobbing med Emils døgnrytme har gitt noen resultater (Vi er ikke helt der vi skal være, men vi får bare fortsette innsatsen)
♥ kjent littegrann mer overskudd enn før jul
♥ gått lengre turer hver dag (bortsett fra akkurat i helga :)
♥ tenkt over hvor ulike søsken kan være
♥ tatt - eh - ti situps...
♥ gått hjem fra barnehagehenting i vakker solnedgang
♥ vært på to barseltreff
♥ fått til tre kaffedates med fine venninner
♥ spist litt mindre godis enn før jul - og mindre skal det bli
♥ sovet litt for lite noen netter
♥ savnet Amélie
♥ hengt opp en tavle på vaskerommet
♥ fått tak i en slik vedkurv jeg lenge har planlagt å kjøpe - på tilbud til og med!
♥ handlet klær til meg selv på januarsalg
♥ vært uendelig glad for at jeg ringte en anbefalt kiropraktor før jul og for at Emil har fått uvurderlig hjelp (mer om dette senere)
♥ bestilt Mountain Buggy singlevogna
♥ kjent meg superglad for søskenvogna
♥ mottatt noen fine e-mailer
♥ tenkt på ulike faser jeg har vært i, mennesker jeg har forholdt meg til, steder jeg har bodd, endringer jeg har gått gjennom...
♥ nok en gang tatt en bestemmelse om å spise mer fisk
♥ helt bevisst vært lite foran skjermen
♥ igjen blitt minnet om hvor sanslöst og dryppende godt suksessterte er
♥ godtatt at enkelte ting er som de er
♥ irritert meg over Blogger-plattformen
♥ ledd godt av gullkorn fra Jespersen
♥ blitt myk i sjelen av småting og gester fra lillemann
♥ latt noen hybelkaniner passere
♥ fått inspirasjon til å fortsette på oppussingen av gutterommet, den som stoppet opp etter alt som har skjedd
♥ ryddet i en roteskuff
♥ frydet meg over lillebrors utvikling
♥ mistet deprimerende mye hår (- og snart kommer "miniluggen". Alle dere som har gått gjennom graviditeter vet hva jeg mener... Isj og argh!)
♥ igjen fått lyst på å bygge hus en gang
♥ vært glad for at Jesper plutselig liker flere typer grønnsaker
♥ tatt noen viktige avgjørelser
♥ begynt å følge med på NRKs storsatsing 'Halvbroren'. Utrolig bra!
♥ vært frustrert.. og glad... og trøtt... og oppgitt... og trist... og rørt... og takknemlig... og engstelig... og arbeidsom... og slækk. Du vet - livet.


Det var en liten update i listeform fra meg. Dagene flyr, og jeg får ikke skrevet så mye om dagen, men håper på flere stunder der jeg kan ta ut skrivekløen snart.

Ha en god uke!

torsdag, januar 10, 2013

Sixpencebrødre



Gutta mine! ♥ Et lite blinkskudd fra mandag ettermiddag. Skulle prøve en sixpencelue på lillis - da måtte selvsagt storebror finne en også. Mor måtte finne frem kamera (..... og far måtte finne seg i å bli retusjert bort etterpå ;-)

How I love them!




(Takk for hjelp i forhold til dette med å laste opp bilder. Liker ikke at blogger "tvinger" meg til å skifte nettleser, men la gå. Jeg fikk det altså til ved å bruke Google Chrome.)

onsdag, januar 09, 2013

Problemer med å laste opp bilder

Sliter med å laste opp bilder her om dagen. Derav lite blogging. Rullgardinfeltet for å hente frem filer kommer rett og slett ikke opp. Flere? Hva er galt? Noe jeg kan gjøre?

Isj og æsj!

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen