fredag, februar 15, 2013

Visuelt tydelig. Og sterke øyeblikk.

Noen ganger blir enkelte øyeblikk ekstra sterke. For noen uker siden, begynte jeg å bruke noen klær jeg kjøpte til Emil da jeg gikk gravid. Det var med hjertet i halsen jeg handlet mange ganger, samtidig var jeg så klar på at jeg ikke ønsket å leve som om han også skulle dø. Han skal få sine egne klær - akkurat som de to andre. Så derfor handlet jeg innimellom noen fine plagg til lillebror.


I mai for trekvart år siden la jeg ut bildet over og skrev: Det gjør noe med hjertet mitt å kjøpe noe som er bare lillebror sitt. Jeg gleder meg sånn til han kommer! Jeg merker at jeg ikke holder igjen en flekk på innsiden. Kjærlighetskranene er på for fullt, og morshjertet blomstrer. Det gjør meg enda mer redd for å miste han - tanken er rett og slett uutholdelig - men jeg kjenner at jeg ikke vil holde igjen. Jeg unner ikke min tredje skatt å oppleve en forknytt, reservert kjærlighet. Hjertet mitt banker for lillebror, på akkurat samme måte som for Jesper og for Amélie...


Klærne hang lenge på skoskapet i gangen - som en slags påminnelse om å tørre å tro det beste. Da jeg på nyåret kledde opp Emilsen i nickersen med seler og så han ligge der og titte rundt seg, ble det så visuelt tydelig for meg. Der er han jo! I klærne sine! Vi har lillebror hos oss! Sånt noe er ingen selvfølge for oss som har mistet et barn. Livet er så skjørt. Jeg tar ingenting for gitt lengre.

Jeg er så glad jeg torte å åpne hjertet mitt for han allerede mens han lå i magen. Jeg klarte ikke alltid å tro at vi skulle få beholde han. Men det fikk vi.


Takk for deg, lille Emilsen vår. Måtte dette skape håp for noen.

14 kommentarer:

Jona (Mammalivet i Berlin) sa...

Nydelige gutten deres, og nydelige ord! Gjorde vondt og godt i mammahjertet på samme tid.

Petit sa...

Nydelig gutt i fine klær...

Marte-K sa...

<3

Anonym sa...

Hva et navnet du bruker på instagram? Ønsker å følge deg:)

Anonym sa...

Å, han er så vakker!

Ja, det gir håp, men tør samtidig ikke tenke det enda. Er så redd for at lille i magen også skal dø.

Jeg skal huske dine ord når det røyner som verst. Den lille i magen fortjener jo også ubegrenset kjærlighet som sine to storesøsken!

Takk for innlegget ditt!

Amelie78 sa...

Takk for koselige kommentarer, Jona, Petit, Marte-K og to anonyme!

Til Anonym nr.1: Instagramnicket mitt er dobbeltnavnet til jenta mi med understrek mellom de to navnene :) Redd for å bli spammet, så skriver ikke navnet fullt ut her :)

Katrine sa...

Han er nydelig! Takk for at du deler :)

Anne sa...

Han er så nydelig, lille Emil! Jeg synes det var litt vanskelig å kjøpe klær til Julian, men jeg ville at han skulle få lik behandling som de to andre, ellers fikk jeg dårlig samvittighet overfor han, som lå der så uskyldig i magen. Han arvet også noen av klærne til storebror, det ble ekstra spesielt, men også veldig godt.

EmmaK sa...

Nydelig gutt!
Kjenner meg veldig igjen, uke 35 her nå og har endelig tatt steget og kjøpt både klær og annet stæsj til babyen. Har utsatt det leeenge, i frykt for å måtte gå gjennom det å pakke ned alt igjen.

Jeg har i hele svangerskapet vekslet mellom sorg, glede og takknemlighet. Sorgen over Oskar som vi mistet og den konstante påminnelsen om akkurat det, gleden over å ha skapt liv igjen og takknemlighet over at om vi ikke hadde mistet Oskar hadde denne babyen heller ikke blitt til. Og jeg har vært redd for å tørre å åpne hjertet mitt fullstendig ovenfor den nye babyen i frykt for å bli såret.

Takk for at du deler, og takk for at du sprer håp!

molar85 sa...

Så godt det må ha gjort i mammahjertet og slippe glede og håp til. Særlig når resultatet er så fantastisk!! Jeg har nok vært mer reservert enn deg, men ser nå for en glede det faktisk er å få lov til å oppleve det fantastiske lille mennesket som er kommet til verden. Har fulgt deg siden vi mistet vår lille Oleander så vil nok en gang takke deg for at du deler sorg, håp og glede!
Du har to nydelige gutter og en nydelig jente.
Ønsker deg og familien en god helg.

Klem

Anonym sa...

Tusen takk for et fint innlegg. Jeg er selv englemamma og mamma på nytt, så jeg kjenner mg igjen i så mye du skriver. Noe jeg har kjent på er det å være ensom i sorgen som englemamma. Det handler både i fht mennesker rundt deg, men også i fht pappaen. Ettersom tiden har gått, har jeg opplevd flere ganger at vi ikke har klart å møte hverandre samtidig i sorgen og at vi sørger ofte på hver sin måte. Det ar ikke vært direkte ødeleggende, men det har ført til en ensomhetsfølelse hos meg, og sikkert også hos pappaen noen ganger....har du gjort deg tanker og refleksjoner rundt dette? I såfall, hadde det vært interessant å høre:-)

C. sa...

Åh guri, nå sipper jeg nesten. Jeg husker det så godt, når man ikke helt skjønner at man skal få beholde det lille livet enda. Men så får man det! <3

Og jeg elsker den nickersen, jeg gleder meg til newbie går høyere opp i strl. nå. :)

Linda G - www.mammalinda.com sa...

Så rørende!:)

Anonym sa...

Har akkurat begynt å lese bloggen din og må si at du er utrolig flink til å sette ord på vanskelig ting. Akkurat dette innlegget måtte jeg kommentere, det rørte meg dypt.

Jeg har selv mistet en sønn som hadde alvorlig hjertefeil. Han fikk bare leve i 3 1/2 mnd, men vi er takknemlige for tiden vi fikk med han. Han døde i januar 2013.

Nå skal vi ha en nytt mirakel, men følelsene er slik du beskriver over. Jeg klarer ikke slippe kjærligheten til barnet i magen helt ut, jeg vet det ikke er noen selvfølge at jeg får beholde det. Samtidig har jeg håp, og kjenner tidvis på glede. Jeg har nok en vei å gå, men senker skuldrene tar en dag av gangen.

Takk for en fantastisk blogg, gleder meg til å følge deg videre.

Hilsen fra Ida

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen