mandag, januar 28, 2013

Barnet etter

I løpet av det siste året har jeg fått en del spørsmål om hvordan det har vært å forholde seg til barnet etter det vi mistet. Dette var også noe jeg tenkte mye på både før jeg ble gravid med lillebror og underveis i svangerskapet. Nå er Emil et halvt år, og jeg føler meg moden for å skrive litt rundt det.  Jeg må nok nærme meg temaet fra ulike vinkler, nettopp fordi sorg er så sammensatt. Her kommer noen av mine tanker og erfaringer etter å ha båret frem et barn etter det vi mistet.


Da jeg gikk gravid med lillebror, hadde jeg mange tanker rundt dette med det neste barnet. Ja, både tanker, undring og følelser av svimmelhet. Om Amélie hadde fått leve, ville jo ikke Emil blitt født. Nå som lillebror er her hos oss, er tanken på et liv uten han helt utenkelig. Slik er det jo, vil vel enkelte tenke. Vi ville ikke vært foruten barna våre. Noen vil kanskje også hevde at vi ikke vet noe om alle potensielle frø det kunne blitt barn av...

Slik er det. Likevel - mellomste søster var ikke bare et uvisst lite frø. Hun var et fullbårent barn. 3155 gram og 51 cm lang. Vi vet hvordan hun så ut og kjente vekten av henne i våre armer. Vi holdt henne, strøk henne over kinnene og trykket henne på nesa. Hun var vår etterlengtede lillesøster som vi hadde ventet og ventet på. Vi kunne ikke leve uten henne.

Men så var det nettopp det vi ble tvunget til å gjøre: Leve. Uten Amélie.


Det er så mange som har endimensjonale oppfatninger av ting. Det forundrer meg ofte hvor sort-hvitt en del mennesker tenker. Som om alt er enkelt, lineært, uten nyanser. Mennesker uten erfaring med tap ser også ut til å ha en veldig unyansert forståelse av sorg og sorgarbeid. Når man har mistet et barn, sørger man. Så går vel tiden, og ting blir gradvis bedre. Det kommer 'et nytt barn', og sorgen blir erstattet av lykken. Nå er vel det meste greit.

Jeg fikk faktisk det spørsmålet for litt siden. Nå går det vel greit? - Hæ? holdt jeg på å si. Inni meg kjente jeg på lysten til å replisere: Hva mener du? At hva går greit? Såklart det går bra. Med meg, min kjære, med oss som familie. Med sorgarbeidet, hverdagen og livet med lillebror. Det har i grunnen gått så bra det kan hele veien. Men alt ER ikke bra for noen som har mistet et barn og fått et til. Jeg sa det ikke. Jeg svarte diplomatisk og rolig og fikk på en ellen annen måte frem at sorgen jobber i meg på ulike måter, at dette er noe jeg vil bære med meg for alltid, men at vi er takknemlig for alt som går bra.

Det meste er tosidig. Det er noe jeg igjen og igjen har fått erfare. Mye kan gå fryktelig bra, samtidig som tøffe ting ulmer i bakgrunnen. Glede sammen med sorg. Nytt håp ved siden av savn. Lettelse i tospann med frykt. Takknemlighet til tross for tankekjør og forringet søvn. For slik er det. Ting er sammensatt og komplisert.

Emil er ikke er erstatning for Amélie. Han er helt klart i stedet for, fordi Amélies død gav livsgrunnlaget for Emils eksistens, men han vil aldri erstatte storesøster. Like lite som hun noen gang ville kunnet erstatte han. De er begge barna mine. Min kropp har båret frem begge to - i tillegg til Jesper - og jeg har knyttet meg til alle sammen. Dypt inni meg ligger vissheten om at jeg er trebarnsmor, selv om jeg bare har fått mulighet til å ta meg av to. Jeg er guttemamma, men jeg har også fått ei lita jente. I stedet for å gre ut floker og flette hår, tenner jeg lys og prøver å finne nye måter å pynte gravstedet hennes på.


Selv lurte jeg veldig på hvordan det ville være å forholde seg til barnet etter Amélie, spesielt før jeg ble gravid igjen. Ville jeg knytte meg like sterkt til dette barnet? Ville jeg drive en konstant sammenligning? Ville jeg kjenne pur glede, eller ville det være en sammensatt og komplisert følelsesklump på innsiden? Og om det skulle vise seg å bære en gutt, ville jeg gå rundt å ønske meg en datter i stedet - på grunn av Amélie? Det er gjerne mange tanker som fyker rundt inne i en englemamma. Man trenger jo strengt tatt ikke bekymre seg for alt dette, men tankene kommer likevel.

Da jeg oppdaget at jeg var gravid tidlig i desember for litt over et år siden, var det første jeg følte inni meg en enorm glede. Jeg ble så utrolig glad! Jeg merket ikke det fnugg til engstelse de første dagene - det kom for fullt litt senere - og i små glimt svevde jeg midt i all sorg som tynget meg ned. Jeg hadde hørt at en del englemammaer kunne oppleve både apati og fravær av glede, men for meg, i min situasjon, var det så godt å kjenne den boblende gleden disse dagene. Det fylte meg med håp både i forhold til sorgarbeidet og det som skulle komme.

Svangerskapet ble tøft. Mye tøffere enn jeg hadde sett for meg. De første tre ukene var jeg fylt med forsiktig optimisme, og jeg fikk god oppfølging allerede tidlig i graviditeten, men etterhvert som frøet vokste økte engstelsen. Det står litt om frykten i svangerskapet bl.a HER, et avsnitt nederst i DETTE innlegget, samt HER. Det var så mange potesielle farer. Jeg begynte å knytte meg til barnet på innsiden og ble livredd for å miste også dette. Jeg opplevde også at det lille jeg hadde av håp og 'det må jo bare gå bra'-tanker hang i en tynn tråd. Det ble en veldig stor påkjenning at jeg kjente så lite liv i magen. Jeg trodde hele tiden at det måtte bli bedre, men helt ærlig: Jeg kjente lite og varierende med liv gjennom hele graviditeten. Dette var fordi morkaka lå foran mot magen, nærmest som en buffer som tok av for spark. Når lillebror lå med rygg mot morkaka og sparket innover, kjente jeg ingenting - ingenting - og det i både sjuende og åttende måned. For meg kunne han likesågodt vært død ved flere anledninger. Det ble mange ekstra turer inn til fødeavdelingen på sykehuset, og disse turene var i seg selv en påkjenning: Forklare min bakgrunn for nye jordmødre og leger, legge seg ned på samme benk som den skjebnesvangre dagen 31.mai året før, minuttene med leting etter liv, vondt i magen, flashback til det jeg opplevde med Amélie...

Jeg tror graviditeten hadde vært enklere om morkaka hadde hatt en annen plassering. I perioder der babyen lå i en god posisjon og jeg kjente greit med liv, rakk sjeldent engstelsen å utvikle seg til noe annet enn flyktige bobler. Det er slitsomt nok å leve med vag frykt og uro, men det å forholde seg helt konkret til manglende aktivitet fra barnet over lengre perioder, er belastende. Det handlet om konkrete situasjoner som krevde at jeg kjente etter, passet på og våket over barnet. Det var jo bare jeg som kunne redde babyen om noe skulle være på vei til å gå galt. Det ansvaret tæret enormt på. Jeg var så knyttet til barnet på innsiden - jeg hadde bestemt meg for å ikke holde igjen - og jeg var livredd for å miste også lillebror.

Gjorde det noe med mitt forhold til han? Jeg tror at det faktum at jeg våget å ikke holde igjen, at jeg ikke reserverte meg i forhold til kjærligheten, forsterket båndene mellom oss. Det gjorde meg sårbar, og hadde han dødd, hadde det vært en så stor påkjenning at jeg ikke orker å tenke tanken fullt ut. Samtidig ble tilknytningen så sterk og forventningen så stor, at da jeg fødte han... - Ja, det her er vanskelig å beskrive. Det vellet frem en nærmest forløsende glede inni meg i det lillebror ble født. Der var han! Levende og livskraftig! Varm og vakker. Han skrek i det han kom ut, og roet seg når han ble lagt inntil meg. Jeg kjente med hver fiber i kroppen at jeg elsket-elsket-elsket han. Å ligge der å holde rundt mitt tredje barn, et barn som ikke hadde vært til om mellomste søster ikke hadde dødd, var en ut-av-deg-selv-opplevelse. Det var akkurat som om jeg kjente en slags takknemlighet for lillebror adressert Amélie, samtidig som jeg av hele meg ønsket at hun hadde levd. Der jeg lå med lillebror i armene, visste jeg samtidig at ville jeg ikke vært foruten han heller. Ofte snakker jeg om regnestykket som ikke går opp, og dette kjente jeg nærmest fysisk på innsiden rett etter fødselen. Kanskje forsonet jeg meg enda et hakk med tapet der jeg lå og holdt rundt den lille, varme kroppen. Jeg ville ikke vært foruten noen av barna mine, men jeg fikk jo aldri velge. Da Amélie døde, ble samtidig veien banet for Emils eksistens. Det ble så sterkt for meg.


Jeg vet forresten ikke om det er riktig å si forsone seg med, for jeg vil på en måte aldri helt forsone meg med at jenta mi døde. Kanskje det er riktigere å snakke om at tapet av mitt andre barn smeltet sammen med takknemligheten for mitt tredje. Som om kroppen forstod at disse aspektene henger uløselig sammen. Sorgen var der - ja, er der - men jeg har favnet at jeg må leve uten Amélie. Jeg har ikke favnet all engstelsen tapet har ført med seg, men selve sorgen har jeg et slags avklart forhold til. Jeg tror jeg hadde kommet dit etterhvert uavhengig av om vi hadde fått Emil, men i mitt tilfelle tror jeg hans eksistens har hjulpet meg i sorgprosessen.

Det er både godt og vanskelig å si dette. For englemammer som venter et barn til, innebærer det håp. For englemammaer som av ulike grunner ikke kan eller vil få flere barn, kan det være tøft å høre det. Jeg tror likevel det kan 'fødes' ulike ting ut av kriser. For mange som har mistet noen, endrer livsveien seg i etterkant av tapet. En dag vil man kanskje sitte der med en slags forsonende takknemlighet over det som kom ut av noe fryktelig vondt. For vår del, handler det blant annet om lillebror og eventuelt et annet kommende barn i fremtiden - Amélie har jo forskjøvet søskenrekka. For andre kan det handle om andre ting.

Det som ble så sterkt for meg i både timene, dagene og ukene etter fødselen, var den intense kjærligheten til lillebror og ikke minst at følelsen av glede og takknemlighet ikke forsvant eller ble forstyrret av sorgen. Sorgen levde ved siden av. Gleden og sorgen blandet seg ikke sammen. Jeg tenkte aldri at Emil skulle vært Amélie. Jeg sammenlignet dem ikke på noen annen måte enn en hvilken som helst annen mamma som sammenlikner søsken. Å finne små likhetstrekk har bare vært godt for meg. Det har gitt Emil ekstra skjønnhet. Og det en del kanskje lurer på: Har du etter han ble født ønsket at han skulle vært ei jente? Aldri! Faktisk aldri. Jeg skrev jo litt om dette med å vente et annet kjønn underveis i graviditeten, og jeg hadde noen prosesser rundt dette. (Innleggene som heter 'Det neste barnet. Om svimmelhet, kontroverser og livets matematikk' ligger HER og HER.) Da Emil ble født, kjente jeg bare på dyp takknemlighet. Han skulle ikke vært noen andre enn akkurat den han er. Jeg savner datteren min, men det gjør meg ikke mindre glad for sønnen min. Det har vært helt perfekt for oss å få akkurat Emil, akkurat denne vakre lillebroren. Og sånn når det gjelder mer overfladiske ting, har jeg kost meg med å handle enkelte like klær til brødrene. Det har vært så stort å se de fine gutta mine sammen. Gutta fra Calcutta! To fine gutter - nei, jeg klarer ikke se for meg et liv uten disse to.


Jeg kan kjenne på sorg når jeg ser små jenter med lange fletter, men det har ingenting med Emil å gjøre. Det har med sorgen over Amélie å gjøre. I neste øyeblikk kan jeg kjenne frydefull glede over små hårfjoner og skjeve smil fra Emilsen min. Kan ikke folk skjønne dette? tenker jeg mange ganger. Sorg og glede kan leve side om side. De påvirker ikke hverandre nødvendigvis negativt. Gleden blir mange ganger større fordi man lever med sorg i livet sitt!

Så hva skal jeg oppsummere det hele med? Svangerskapet var tøft. Jeg er ikke ferdig med sorgen. Sorg og glede går hånd i hånd, men gleden er til gjengjeld enorm. Ja - det har hjulpet å få et barn til. Det har faktisk det. Det har gitt meg så mange gode stunder - ikke minst et barn å ta meg av rent praktisk - at jeg har blitt tvunget til å forholde meg annerledes til sorgarbeidet. Kanskje gir det mening å sammenligne det med å jobbe deltid? Jeg har ikke kunnet 'si opp' sorgen, men jeg har måttet ta litt fri fra den innimellom. Emil vil aldri erstatte Amélie, men han er her sammen med oss på grunn av hennes historie. Han er rett og slett Gaven.

De to aspektene som hjelper meg aller mest med tanke på å forholde meg til disse svimlende tingene er: Amélie ikke er helt borte. Ja, hun er død, og hun er ikke her, men hun er et annet sted. Jeg bærer på himmelhåpet og tror jeg skal se henne igjen. I tillegg finnes hennes avtrykk i hjertet mitt. Det gjør det naturlig for meg å innlemme trebarnsmor i identiteten min. Jeg har alle tre, men jeg har ikke alle tre her hos meg. Det andre aspektet er skjønnheten i at Amélies korte liv skapte grunnlaget for Emils eksistens. Det gjør meg ydmyk overfor livet og hjelper meg å leve med det faktum at livets matematikk aldri går opp. For det gjør den nok aldri.





ENGLEMAMMAER TIL ORDE:
Jeg mottar mer enn gjerne innspill i kommentarfeltet fra andre englemammaer (eller -pappaer). Jeg har delt min opplevelse av det hele. Hvordan har det vært for dere? Hjelp meg gjerne å sette ord på disse tingene. Jeg får stadig henvendelser fra englemammaer som har spørsmål rundt det å få barn etter barnet man mistet, og kanskje vil det vi skrive utgjøre en forskjell. Jeg merker innlegget med 'Englemammaer til orde' slik at lesere som har mistet et barn lett finner hjelp og svar fra både meg og dere som skriver her. Dere andre er selvfølgelig også velkomne til å kommentere.

24 kommentarer:

Camulen sa...

<3

Guro sa...

Jeg har ikke barn, men jeg syns du skriver så fint, og tenker at ofte, når vi vil være til hjelp er mennesker litt plumpe. De mener det så godt, men skjønner ikke at de er nr 700 som sier det samme, og at litt empati kanskje hadde gjort seg bedre enn sympati og behovet for forklaring innimellom.

De fleste menensker bør vel kunne forstå at en følelse ikke nødvendigvis overtar for en annen? Men at den lever sammen med. At en følelse kan hjelpe på en annen, at det kan bli lettere å leve med den første, det tror jeg fullt og fast på. Du skriver så oversiktelig, så fint og med en slik avstand og innlevelse på samme gang at jeg sitter igjen, veldig imponert og svært glad for at jeg via-via dumpet over bloggen din.

Lillian sa...

Tårene renner, du er så fantastisk flink til å sette ord på vanskelige følelser!
Selv om jeg mista så mye tidligere, kjenner jeg på litt av de samme følelsene, og det å gå gravid nå.
Evig takknemlig for alt du skriver!

Marthe sa...

Jeg kjenner meg 100 % igjen i det du skriver. Jeg mistet sønnen min da han var 8 dager gammel og har fått to flotte døtre i ettertid. Det er rart å tenke at for 4 år siden var jeg en guttemamma, mens nå er hverdagen min fyllt med rosa ting. Men midt mellom alt det rosa er det for eksempel en blå gulpeklut vi kjøpte inn til storebror eller en håndduk med dinosaurer på som vitner om at en gang hadde vi en gutt. Det er godt å se disse små blå tingene dukke opp, ikke vondt for det vondeste er å tenke at andre glemmer...

Marthe sa...

Jeg kjenner meg 100 % igjen i det du skriver. Jeg mistet sønnen min da han var 8 dager gammel og har fått to flotte døtre i ettertid. Det er rart å tenke at for 4 år siden var jeg en guttemamma, mens nå er hverdagen min fyllt med rosa ting. Men midt mellom alt det rosa er det for eksempel en blå gulpeklut vi kjøpte inn til storebror eller en håndduk med dinosaurer på som vitner om at en gang hadde vi en gutt. Det er godt å se disse små blå tingene dukke opp, ikke vondt for det vondeste er å tenke at andre glemmer...

Marte-K sa...

Du skriver så vakkert, så ærlig, og så reflektert!

Jeg sitter med tårer i øynene, og et lite smil om munnen mens jeg leser. For du beskriver akkurat det samme som jeg har hørt gjennom hele oppveksten. Jeg var jenta som kom etter den dødfødte gutten, og jeg hadde ikke vært her om han ikke hadde dødd. Jeg ahr fått høre om den opprivende og altoppslukende kjærligheten og sorgen over han, som de mistet halvannet år før meg, men jeg har også fått høre alt om den vanvittige gleden, kjærligheten og også redselen fra da jeg avr på vei, og da jeg ble født. Faren min sa gjentatte ganger: "Den vakreste lyden jeg noensinne har hørt avr da du hylte da du kom ut. For stillheten fra sist var så utrolig stor" <3

Jeg ønsker dere en fin uke :)
Klemklem.

Malin sa...

Jeg syns det er så svimlende, dette du skriver om at Emil ikke hadde vært her om Amelie hadde. Det er liksom så vondt og godt på samme tid.

Jeg skal ikke si at jeg vet hvordan du har det, for det gjør jeg på ingen måte. Men jeg har selv barn. Og om jeg tør tenke tanken på å miste et av det, så er det så vondt at jeg ikke klarer TANKEN en gang. Og hvordan det da må være å virkelig gjennomgå det, det er forbi min fatteevne.

Jeg har lest bloggen din lenge nå, og jeg må bare si at jeg er imponert over dine betrakninger rundt dette. Og ikke minst hvor god du er til å sette ord på det du føler. Jeg kan tenke meg at denne bloggen er meget verdifull for de som går gjennom lignende.

Den er i alle fall vardifull for meg, selv om jeg aldri har mistet noen som står meg nær.

Beate sa...

Åh, klump i halsen og tårer i øynene. Du skriver så fantastisk. Jeg har lest innlegget fem (!) ganger alt. Hver gang kommer det frem nye nyanser.

Om noen dager skal jeg i begravelsen til en liten engel som døde i mors liv rett før termin. Jeg var sammen med paret rett før og rett etter fødsel. Tungt og vondt, meningsløst, men også fine stunder med paret og den lille. Det er tøft å være jordmor da, i slike stunder. Men godt når foreldrene ønsker deg i begravelsen. Kanskje klarte jeg likevel å nå inn med noe til dem, i all deres fortvilelse og bunnløse sorg? Noe av det har jeg lært av å lese bloggen din. Ville bare du skulle vite det.

Takk for at du deler. Du lærer meg- og gir meg- så mye.

Klem fra jordmor- Beate

Anonym sa...

Så vakkert du skriver! Veldig sterkt å lese. Har selv to nydelige barn, og håper aldri jeg må leve uten de. Mange varme tanker går til deg og andre som opplever å miste det umistelige.

Englepappa sa...

Eg kjenner meg att i det du skriv, om at nokon aldri kan erstatte barnet vi mista. Vi ventar no barn nummer fire, som dessverre aldri får treffe den eine av storesyskna. Sorga over vår nummer tre vil aldri forsvinne, den ligg i bakgrunnen som ei trist tåke. Vi lærer oss å leve med sorga, og gleda over det nye barnet, det splitter nye og heilt eigne barnet, er enorm.

Eg er firebarnsfar, sjølv om det aldri vil vise på familiebileta.

Takk for alt du deler av tankar og erfaringar!

Jenny sa...

For et nydelig og vart skrevet innlegg! Tårene triller og det verker i hjertet etter Amelie, som jeg ikke kjenner annet enn gjennom bloggen din. Det har vært stort å bære fram en gutt og ei jente, friske og levende, samtidig som jeg har fulgt bloggen din. Det gjør meg oppmerksom på alt det gode i livet, alt jeg har å være takknemlig for. Takk for at du deler <3

Linda G - www.mammalinda.com sa...

Du er så utrolig flink til å ordlegge deg! Veldig bra skrevet:)

Anonym sa...

Kjære deg...du skriver så nydelig. Jeg har en datter som har opplevd det samme som deg og som nå venter barn igjen til sommeren. Bloggen din hjelper meg til å forstå enda bedre hva hun går gjennom. En vil jo gjerne støtte og være delaktig i sorgen og ikkje minst i gleden over den som skal komme. Å være bestemor og miste et barnebarn blir på en måte en dobbel sorg. Sorg over den lille som ikke fikk leve og samtidig er det så vondt når en ser hva ens egen datter går gjennom. En stor takk til deg som deler tankene dine.... Klem

Ellen sa...

Nok en gang blir jeg stum av beundring over din flotte måte å ordlegge deg på! Det er både godt og vondt å lese innlegget ditt, jeg er imponert over hvordan du klarer å sette ord på følelsene dine og så klart fortelle oss hvordan du har opplevd dette. Du må være til stor hjelp for andre i samme situasjon!
Jeg tenker på deg ♥ God klem fra Ellen

englemamma sa...

har fulgt bloggen din ganske lenge nå, men aldri før kommentert noe her..
må si som lillian skreiv lenger oppe: du er så fantastisk flink til å sette ord på vanskelige følelser.
kjenner meg veldig godt igjen i masse av det du skriver om!
er selv en englemamma, og har og gått gjennom svangerskap etter å ha mistet.
kjenner igjen mange bekymringer og gleder som du har vært flink til å sette ord på.
stå på videre
vi er mange som er i samme situasjon som dere

Cathrine og Øyvind sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Cathrine og Øyvind sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Cathrine sa...

Nydelig og ærlig skrevet!
Takk for at du setter så fint ord på hvordan sorgen og gleden kan leve side om side.

Anonym sa...

Har fulgt bloggen din helt siden du mistet din lille skjønne datter, men første gang jeg kommenterer. Har felt mange tårer mens jeg har lest mange av innleggene dine. Du skriver så fint om Amelie, om sorgen og livet etterpå. Hun blir ikke glømt, og skal selvfølgelig ikke bli det, skjønner at det må være veldig sårt når folk tror at nå er vel alt greit, vil nok aldri bli det men syns du er veldig flink til å sette ord på det. T

Anne sa...

Igjen, jeg blir helt satt ut av din måte å få uttrykt dette på, du er så utrolig flink til å skrive, til å sette ord på følelser. Her kjenner jeg meg igjen i mye, og får på en måte ord på mine følelser. For det er så utrolig vanskelig å prøve å forklare når noen spør. Tusen tusen takk for at du deler <3

Anonym sa...

Så vakkert skrive. Når ein opplever meiningslause tap, må ein sjå etter meining i det ein har igjen! Det trur eg du er flink til.

Anonym sa...

Tårene bare renner.. det rører meg dypt i hjerte når jeg leser det du skriver Hilde .
..Mange varme klemmer camilla♥

Anonym sa...

Så fantastisk bra skrevet.
Du uttrykker veldig mye av det jeg selv føler. Det er snart 7 år siden vi mistet vårt første barn, et liten jente. Siden har vi fått både en gutt og en jente og når utenforstående ser vår lille familie ser det nok ut som alt har gått på skinner med to barn, gutt og jente med to års mellomrom. Men i hjertet har vi vår evig lille førstefødte. For meg føltes det avgjørende å få et barn til etter at vi mistet henne. Jeg husker så sterkt følelsen etter at lillebror ble født og var frisk som en fisk og lå mellom oss i sengen. Det var akkurat som jeg fysisk kjente at gleden kom strømmende inn i kroppen igjen. Og jeg tror oppriktig sorgen har forsterket gleden over barna. Og jeg har ofte tenkt på hvordan det må være for de som av en eller annen grunn ikke kan få flere barn eller mister eldre barn.
Men det er nok helt riktig som du skriver at alle kan finne en vei videre gjennom sorgen ut fra de forutsetningene man har.

Anonym sa...

Jeg har lest i bloggen din med jevne mellomrom, og du skriver veldig vakkert og ekte. Jeg er selv 5 barns mamma, 4 her på jorden og et barn i hjertet. Miste min 3. sønn da han var 22 uker i magen min. En perfket liten gutt som lignet pappan sin, og som jeg ennå den dag i dag ser så sterkt for meg når jeg ser på pappan. Heldigvis lignet han på pappan sin!! Sorg tar tid og den forandrer seg. I september vil det være 5 år siden min sønn kom stille til verden. Men lengselen etter akkurat han er av og til så sterk at jeg kan miste pusten min. Til tross for mine fantastiske 4 friske levende barn vil han aldri kunne erstattes.Han er savnet.
Mennesker som aldri har opplevd å miste noen som står en nær kan aldri forstå disse tingene du skriver så fint om i bloggen din, men jeg tror det er viktig å huske at man ikke kan forvente det heller. Som et menneske i sorg er det veldig lett å ta seg nær av det meste andre sier eller gjør,og man er i en selvsentrert boble på mange måter. Jeg har også vært der selv. Men jeg har også (til tross for å ha opplevd å miste mennesker som står meg veldig nær)opplved hvordan det er å være den som er ganske nær mennesker som mister sitt barn (samtidg som jeg opplevde å få et levende frist barn) Man prøver å vise medfølelse på flere måter, men blir bare avvist og til slutt så gir man opp, når man bare føler at det man gjør og sier i beste mening blir feil og galt og at man bare sårer den som er i sterk sorg.
Jeg skulle ønske jeg var foruten det å miste et barn, men jeg har valgt å tenke at erfaringen gjør meg til et bedre medmenneske. Jeg prøver å trekke positive ting ut av erfaringen min som "den som ikke er i sorg", og som var så heldig å få et frisk barn når andre mister sitt barn.Jeg opplevde at det ble ønsket at jeg skulle gjemme bort mitt eget barn og vognen, det ble påpekt at lydene fra barnet mitt var plagsomme og at barnet mitt alltid ville minne den andre personen om det barnet de mistet. Som medmennske er det umenneskelig å skulle forholde seg til slike forventninger og tanker, for det hemmer det livet jeg ønsker å leve sammen med min familie og mitt barn. Jeg har lært at som menneske i sterk sorg kan man velge om man vil ta imot andres omsorg med åpne armer eller man kan lukke seg inn og forvente at alle rundt skal forstå og ta hensyn, uten at en selv gir noe positivt tilbake til de som er rundt og prøver. Jeg tror selv man får en "letter" sorgberabeidelse om man klarer å glede og sette pris på omsorgen andre viser, istedet for å hele tiden tenke at andre skal forstå, og ikke slev klare å bye på egne positive følelser.
Dette innlegget ble veldig langt, og jeg er sikkert ikke unik i å oppleve akkuart dette, men med erfaring fra begge sidene følte jeg for å fortelle. Vi mennesker kan velge hvordan vi lever vårt lig, til tross for sorg og motgang.
Tusen takk for at du har laget denne vakre bloggen om den nydelige datteren din, og at du skriver om de flotte guttene dine. Den ER til stor hjelp for mange, det er jeg helt sikker på!!
Varm klem.

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen