fredag, august 31, 2012

To brødre i vugga

 
Her i huset bor det en storebror som er veldig glad i lillebroren sin. Igår fant han det for godt å krype opp i vugga til Emilsen.
 
 
Ooups! Her er det bare å ta imot! Slurp, slafs! Lillebror kommer til å få mye koz og klemz opp igjennom ;-)
 
 
Litt av et syn for en lettrørt mamma som har kjærligheten liggende i tykke lag både utvendig og innvendig. Guttene mine! ♥


Måtte slenge med dette siste bildet tatt uten blitz. Det er så rart og fint å se Jesper i storebrorrollen. Det er ikke få ganger han bare skal gi en liten kos til lillebror. Gode gutten min. Litt bajas, mye tullekopp, ganske myk - og full av omsorg og kjærlighet.

Blir du rørt av kjærligheten og samspillet mellom barna dine? (Eller er det mye gråt og tenners gnissel?)

torsdag, august 30, 2012

Ny tilstandsrapport fra Casa Amélie


Sitter her i senga med en en liten knirkende dør inntil meg. Nei, Emil, var det visst. Mange slags lyder på den karen. Og der gikk visst knirkingen over til gråt og dirrende underleppe. [...] Så langt kom jeg med dette innlegget før jeg måtte ut og skifte bleie, og vips var det amming igjen. Derfor sitter jeg plutselig her med en skrubbsulten gutt ved brystet i stedet, mens jeg taster i vei bak hans rygg - bokstavelig talt. Ja, sånn har vi det faktisk her om dagen. Det ene avløser det andre, og så fort jeg har begynt på noe, må jeg avslutte fordi lillemanns behov kommer først. Man er ikke arbeidsledig i barseltiden - det skal jeg love deg.

[...] Nå ligger lillebror tett inntil meg og lurker fornøyd etter et herremåltid. Jeg prøver meg med et nytt forsøk på å fortsette skrivingen. Den senere tiden har det blitt lite egentid og hvile. Emilsen vokser og blir størrre, og han vet å melde fra. Lillebror har faktisk vært ganske så kravstor den siste uka. I begynnelsen sov han som et lam i lengre økter. Jeg ammet ca hver tredje time på dagen og litt hyppigere på kvelden. Ren luksus, altså. Nå har vi hatt verdenshistoriens verste økedøgn, og jeg har sittet med puppen ute fra morgen til kveld. Amming er kos, men økedøgn er ikke kos. Puh! Når barnet spiser mer, gjerne "glupsker" i seg, får magen mer å jobbe med. Emil har vært frustrerende sulten, hatt plagsomt vondt i magen og vært tett i nesa som mammaen sin. Jeg ble jo bedre fra min stemmeløse periode for litt siden, men noen dager etterpå ble jeg supersylta. Ny periode med sykdom altså.
 
Jeg tror ikke man trenger å lese mellom linjene. Svart på hvitt kan jeg heller rope det ut: Jeg har vært kjempesliten! Det gjør vondt i mammahjertet når babyen bare gråter og er misfornøyd. På toppen kommer sånne menneskelige, teite (barseltid-)følelser i retning av: "Kjære vene, jeg stiller meg jo til disposisjon døgnet rundt, ammer i hytt og gevær og sover knapt på nettene, og så er du såå misfornøyd?!?". Stakkars lille. Han er jo bare en liten, sulten gutt med vondt i magen og tett nese! Men slik kan man altså føle det når det blir lite søvn, kroppen er som en vaskefille og dorullene med snytepapir får bein å gå på. Heldigvis vet jeg at slike slitenhetsfølelser er forbigående. De første to månedene er gjerne litt utmattende, og det er mye som skal gå seg til. De første barselukene var egentlig veldig greie; det er akkurat i det siste det har vært mer strabasiøst for oss: Misfornøyd baby, lite søvn, sykdom, treårig bajas som ikke vil legge seg på kveldene og avslutning av takprosjektet.

Idag har heldigvis Emilsen lignet mer på seg selv igjen. Vi sov mer i natt, og jammen er søvn en basal ting. Alt blir så mye bedre når man får hvilt seg litt. Vi jubler også stort over at taket er ferdig. Yu-huuu! Nå glinser det i ny, sort glasert takstein så langt øyet kan se. Jammen er jeg stolt av min kjære! For en innsats! Idag har jeg for øvrig hatt en spesielt fin dag. Fem av 2009-mammaene var samlet til første treff denne høsten - hos meg for anledningen - og jeg har kjent en så stor takknemlighet over ENDELIG å kunne nyte gledene ved mammapermisjon igjen. Nå sitter vi her med nye små; en ett-åring (hun som ble født noen uker etter Amélie) og fire babyer i alderen seks uker til seks måneder. Alt ble annerledes enn jeg trodde da jeg gikk gravid med jenta mi. Men - når det som skjedde først skjedde, er jeg idag overmåte takknemlig for der jeg er idag. Jeg har fått et barn til, fineste lillebror, og jeg nyter gode dager med folk jeg er glad i. Ja, hvertfall nå når jeg heldigvis beveger meg ut av de første mest slitsomme ukene.

Dette blir et fint år, kjenner jeg.



Til slutt noen svar på spørsmål. Det er en del som lurer på om jeg er aktiv i andre sosiale medier. Ja, det er jeg. Jeg synes for eksempel Facebook er en helt super måte å holde kontakt med venner fra fjern og nær, viser gjerne litt bilder og svinser innom hver dag. Men - jeg holder de ulike arenaene jeg er på veldig adskilt. Jeg har for eksempel aldri linket til bloggen min på fb. Hvis jeg tror at noen er interessert, legger jeg heller ved link i en privat mail. Noen lurer på om bloggen min har egen side på facebook, og det har den ikke. Ser ikke helt vitsen, i tillegg har jeg ikke mulighet til å følge opp ift kommentarer der også. Om jeg er på Twitter? Nei. Aldri skjønt greia. Instagram? Ja! Jeg er litt fersk der, og jeg har vært usikker på om jeg skal skrive det her på bloggen. På Instagram opplyser jeg heller ikke om at jeg har blogg. Midt i all min åpenhet, har jeg et veldig behov for å ikke gjøre meg selv altfor tilgjengelig, tror jeg. Men ok - her inne kan jeg vel tipse dere faste lesere om at hvis dere søker på dobbeltnavnet til jenta mi med en understrek mellom, så finner dere meg. Vært ganske aktiv der i det siste. Instagram har jeg rett og slett fått litt dilla på (selv om bildene ikke er like fancy og fjonge som mange av de jeg følger sine.) Funker veldig greit når man ammer, thihi. Og dere - hei! Hvis dere mot all formodning skulle legge dere til som følgere, si gjerne hei og om du er en bloggleser. Jeg aner liksom ikke hvem "mikkis", "bingbang" og "tebveb" er (fiktive navn). Alltid hyggelig når folk legger igjen en kommentar. Hvordan logger jeg meg forresten på IG via dataen? Finner ingen loginn-knapp. Og - kan jeg sende IG-bildene mine til mailen min? Hmf.)

tirsdag, august 28, 2012

Blikk-kontakt



Jeg har fått lov til å vise dette nydelige bildet. Rørende møte mellom Emil og broren min. Lykken er å ha en onkel å se opp til.

torsdag, august 23, 2012

Polarn O. Pyret med nettbutikk



I juni lanserte Polarn O. Pyret nettbutikk i Norge. De har tatt småbarnsforeldres utfordring med tidsklemma på alvor (og kanskje også det faktum at mammaer liker nettshopping, thihi), så nå er det mulig å handle fargerike og fine P.O.P-klær via nett. Jeg har testet nettbutikken og gjengir her min kjøpsopplevelse ut fra hvilke premisser jeg synes er viktig.

Oversiktlig nettside?
Ja - veldig. Dette er en av de tingene jeg vil trekke frem. Noen nettbutikker er rotete og vanskelig å navigere etter. P.O.P sin side må være lagd av en pettimeter, for her er alt på stell! Ryddig, oversiktlig og med god informasjon plassert i faner under hvert produkt (Produktinformasjon - Vaskeanvisning - Levering). Se seksempel HER. Lagerstatus står oppført, og bildene er store og fine. Fargegjengivelsen på klærne er bra. De ulike kategoriene klær ut fra størrelse, kjønn og type (yttertøy, bukser, nattøy osv) er hendig plassert på toppen. Liker forresten de søte dyrene som pryder nettsiden. Den elgen får jo nærmest hjertet mitt til å banke. Hva med å lage wallstickers av disse?

Lett å finne praktisk informasjon om kjøpsbetingelser, frakt osv?
Her var jeg ikke helt fornøyd. Det fantes ingen lett synlig fane som indikerte all praktisk informasjon samlet på ett sted. Jeg måtte lete og trykke et par ganger før jeg fant dette. Man trykker altså på Kontakt oss øverst til venstre under Polarn O. Pyret-logoen, og under der igjen finnes lett tilgjengelig info om det meste. Eksempel HER. Veldig bra med informasjon, men jeg er ikke vant til at denne ligger innunder en Kontakt oss-knapp. Synes vel Kontakt oss, handler mer om ta direkte kontakt via telefon, mail osv.



Levering: Jeg bestilte sent søndag kveld (som i praksis blir som å bestille varer en mandag formiddag), og fikk hentelapp om ankommet vare onsdag. Imponerende! Pakken tar jo turen innom et par postinstanser, og postmannen skal rekke å putte lapp i postkassa mi. Terningkast seks! Uken jeg bestilte var det også gratis frakt, så det går an å håpe på flere slike gode deals.

Kvalitet på varene: Nå kjenner jeg jo til kvaliteten på klærne fra før, og der kan jeg bare si at jeg hele veien har vært veldig fornøyd. Eksempler: Jeg liker veldig godt fleecejakkene med vindstopper og allværsjakkene deres (og det faktum at de ofte kommer på salg til 30 og 50 % i januar). Sydvesthatten er helt super, både i fasong og kvalitet, og shortser og bukser til gutt har fin passform. P.o.P har antisklisokker i store størrelser (supert for bajas-gutter som fyker rundt), og så har de fine snitt og mønstre på bomullsklær til både småbarn og baby. Se for eksempel så fin lillebror er i soldrakt i str.50!


Denne gangen gjorde jeg ingen stor bestilling, for jeg prøver å være litt fornuftig når det gjelder kleshandling (her er skuffene ganske så fulle...), men jeg har alltid hatt sansen for brødre kledd i like klær i enkelte anledninger. Nå har jeg kjøpt helt fantastisk, fine bomullsstrikkegensere med høy hals og sideknepping (og med litt 50-tallskru) til begge gutta mine, en i str.74 og en i 104.



Nå skal de bli fine til våren! (Og kanskje også høsten - størrelsene er romslige.) Ser for meg Jesper og Emil på skogstur i april/mai. Det blir nok noen bilder skal dere se. Så utrolig kjekt at det går an å finne like klær til både baby og smågutter! Her går P.O.P foran med et godt eksempel! :)

En ting til jeg vil nevne ved nettbutikken er tjenesten Brukte klær. Der kan du kjøpe og selge brukte P.O.P-klær helt gratis. Pluss for den! Alltid bra med gjenbruk!

Alt i alt, vil jeg anbefale Polarn O. Pyret sin nettbutikk. De har fortsatt noe salg på forrige kolleksjon, og så har alle høstnyhetene kommet inn, så hopp inn HER og ta en titt!





Innlegget er sponset av Polarn O. Pyret som ville jeg skulle teste ut kjøpsopplevelsen knyttet til deres nye nettbutikk. Her har de fått min ærlige vurdering. Nb! Jeg har ikke testet ut retur/bytte eller service knyttet til konkrete kundehenvendelser. Dette er også ting jeg er opptatt av når jeg handler via nettet, men nå var jeg fornøyd med varene mine så det ble ikke aktuelt med noen av delene.

mandag, august 20, 2012

Hei og oppdatering


En liten titt innom bloggen for å si at jeg lever og at jeg har det bra. Det har vært litt mange baller i lufta i det siste, så selv om jeg klør i fingrene etter å sette meg ned å skrive (er faktisk full av inspirasjon til skriblerier om dagen), har det ikke vært så lett å få det til. Først og fremst tar jeg meg av fineste lille Emilsen vår (Amming, amming, amming, kos, stell og noen pauser til husarbeid og eget stell), men de siste to ukene har vært ekstra intense fordi Mr Amelie har vært på taket og jobbet fra morgen til kveld. Dermed har det vært to gutter å ta seg av utenom barnehagetid. Alt går seg til, med det er hektisk å ha ansvar for en treårig bajas midt i barselperioden. Puh! På fredag kom en planleggingsdag på toppen av det hele - sånn oppå det faktum at jeg ble syk på torsdag - så Fru Amelie har vært litt sliten (understatement). Torsdag kveld falt jeg rett og slett litt sammen. Da kom det både barseltårer, hostekuler og følelsen av å bo i en vaskefillekropp. Var så lei meg for det dumme taket, at vi ikke fikk så mye tid sammen som familie nå etter fødselen, var lei av rot, stillaser og hauger med klesvask, ved siden av ansvaret for guttene. Ikke så greit å være syk og stemmeløs når man har så mye å ta seg av...

Heldigvis hadde vi lillesøsteren min på besøk noen dager. (Takk for det siste sommerbesøket, kjære deg! Glad for å høre du er vel tilbake i Los Angeles idag. Gratulerer med 25-årsdagen og nyt dagen!). Storesøster steppet inn fredag ettermiddag og fikk dagen til å henge sammen (lenge siden jeg har vært så sliten - hva skulle man gjort uten søstre?), og på lørdag kveld kom broren min på besøk. Godt å tilbringe tid sammen med søsknene sine. Forrige helg kom mamma og avlastet oss litt i "takprosjektslitet". Jeg er så takknemlig for å ha familie som stiller opp!


Nå er jeg mye bedre! Jesper er i barnehage igjen, og vi ser lys i tunnelen i forhold til taket. For å si det slik, det var ikke frivillig at Mr Amelie måtte bytte ut det gamle taket med ny papp, nye slisser, lekter, takrenner, vindskier og takstein midt i ferie og barseltid. Vi hadde en taklekkasje to uker før Emils fødsel, og vi innså at vi måtte bytte det over femti år gamle taket vårt i sommer. Valgte bevisst å ikke skrive noe om det, for jeg var i grunnen helt fra meg. I fjor kom den store jobben med å skifte alle rørene og koble oss på det kommunale systemet midt i sorgen (Mer om hvordan det opplevdes HER). I år skulle vi endelig ha en rolig sommer uten kjipe ting og med full fokus på baby og familieliv. Men slik er det å bo i gamle hus. Det er ikke alltid man kan velge tidspunktene for utskiftning av det ene og det andre. Nå er jeg litt mer positiv. Det er ikke til å se bort i fra at det blir snasent med glasert, sort takstein også på vår del av huset (vi har en utleiedel), i tillegg får vi endelig snøfangere. OG - vi slipper  jobben om to-tre år slik vi først hadde planlagt. Det blir alltid bra til slutt, vettu.


Vel, ønsker dere en fin dag! Fant ut at jeg hadde lagt ut så mange bilder av en sovende lillebror, at jeg nesten måtte vise dere go'gutten med øynene åpne. På bildene er han to uker gammel. I morgen er han faktisk FEM uker! Tiden flyyyr!

fredag, august 10, 2012

Lille, vakre sovegutt


Endelig er du hos oss...


Vi kan studere deg i evigheter. Ingenting er så fredfullt som et barn når det sover.


Lille Emil, du gjør familien vår komplett.



Bildene er tatt av min dyktige venninne og tildligere flatmate, Maria E.

tirsdag, august 07, 2012

Rik


Skattene mine ♥

To gutter på jord.
Ei jente i himmelen og i hjertet.
Mor til tre.
Jeg er rik.





Trykk på play-knappen i midten for å høre. Har sittet og hørt på denne sangen idag. Den råker noe innerst i meg. Roen. Det meditative. Lyden som minner om hjerteslag. Innholdet. Om det å bli båret på vinger. Tillit til noe og noen som er større enn deg. Om håp.

Bildet er tatt av min venninne og tidligere flatmate Maria E.

søndag, august 05, 2012

Emil-relaterte spørsmål


Jeg har fått noen spørsmål knyttet til lillebror, så tenkte samle noen av de korte og greie her og svare under ett.

1. Er Emil oppkalt etter Amélie?

Nei, han er faktisk ikke det. Jeg ser, når dere sier det, at navnene på et vis ligner, men det sier nok mer om navnesmaken vår. Vi liker en del navn med myk klang, selv om vi også har sansen for tøffere navn som f.eks Jesper (tøffere på den måten at konsonantene er hardere). Jeg har likt navnet Emil i lang tid, og selve dobbeltnavnet hans falt på plass en gang jeg satt og så på noen facebook-bilder sammen med storesøsteren min for et par år siden. Noen venner av henne hadde en sønn med dette navnet, og da jeg hørte det, var det som om en brikke falt på plass. Åh - får vi en gutt til, skal han hete det! Det passer så utrolig godt sammen med Jesper sitt fulle navn! tenkte jeg.  Begge har et "røvernavn" først og et litt mer gammeldags/ fornemt  navn til slutt. Heldigvis for meg hadde Mr Amélie veldig sansen for navnet, så da ultralyden i vinter viste en liten tass, var saken klar. Når det er sagt - det er ekstra koselig at navnene Amélie og Emil ligger litt i samme gate rent klangmessig. Begge har også mørkebrunt hår, så det er noen forbindelsestråder mellom mellomste søster og lillebror på flere måter.

2. Hvor legger du trykket på Emil? På begynnelsen eller slutten?

Navnet uttales på den tradisjonelle måten, ['E-mil] eller ['E-'mil], alt ettersom hvilken dialekt du har, men altså ikke med fransk aksent [Em'íl]. Det blir litt som med navnet Emma. Det er på en måte to tonefall som er lov å bruke, uten at navnet endres nevneverdig. Folk fra mjøsområdet legger f.eks trykk på begge stavelsene, mens her nede i Vestfold er det helt klart bare trykk på E'en (tonefallet går litt opp, som når man stiller spørsmål). Siden jeg har litt rester av hjemstedsdialekt i språket mitt, er det for meg mest naturlig å si ['E-'mil]. Så lenge folk ikke uttaler det med lang "i" (den franske versjonen skrives som regel slik: Emíl eller Emile), kan folk si det som er naturlig for dem.

3. Hvordan virker han, rent personlighetsmessig?

Det er kanskje litt tidlig å stadfeste detaljer i personligheten hans, men han er helt klart en veldig harmonisk og fredfull, liten kar. Han sover så mye at jeg har måttet google "baby som sover mye" opptil flere ganger, hehe. Han sover ikke alltid på de riktige tidspunktene, da, men vi har faktisk allerede hatt flere netter med helt grei søvn. Han spiser godt, ca hver 3.time pluss/minus (på natten kan det noen ganger gå opptil fem timer), han knirker, smatter, vrir seg i herlige sovebevegelser, liker nærhet og kos, må skiftes bleie på en million ganger om dagen, gulper lite, og er ellers veldig grei å ha med å gjøre. Det kjennes fint, i og med at barseltiden uansett er ganske slitsom med tanke på jobb med amming, døgning, hormoner som skal falle på plass, hodepine og alt annet som hører med de første ukene. Og så er det jo litt praktisk med tanke på at vi har en liten racer her fra før. Emil er vel det man kaller en "premiebaby", selv om alle babyer strengt tatt er verdens fineste premie uansett hvor mye eller lite de gulper og sover.



Det nydelige bildet er tatt av min venninne og tidligere flatmate, Maria E. Nyfødtfotografering da Emil var 15 dager gammel.

lørdag, august 04, 2012

Min fødselshistorie - del 2

Dette innlegget er andre og siste del av min fødselshistorie. Del 1 ligger HER. Jeg ble indusert to uker før termin fordi vi i fjor opplevde å miste vårt andre barn i 9.måned. Det forrige innlegget handlet en del om bakgrunnen for igangsettingen. I denne delen vil jeg fortelle om de siste dagene før fødsel, samt dele litt konkret fra selve fødselsopplevelsen. Det skulle liksom ikke bli så langt, men det ble det visst. Man kan vel si at dette er for spesielt interesserte.


Svangerskapet med Emil var tøft, mye tøffere enn jeg hadde trodd. Jeg opplevde at hver dag krevde en mobiliseringsinnsats i forhold til å holde ut, spesielt de dagene der jeg kjente lite liv og måtte dra inn til sykehuset. Jeg hadde en bedre periode den siste måneden, men da jeg passerte uke 37, kjente jeg at frykten tok tak. "Idag kunne jeg blitt satt i gang, men jeg har valgt å vente til uke 38. Tenk om jeg har valgt feil, tenk om han dør nå!" Jeg hadde noen dager med vondt i magen, i tillegg hadde sykehuset glemt å sende inn urinprøve uka før. Jeg ble livredd for en plutselig GBS-infeksjon helt på slutten, og jeg skjønte heller ikke hvorfor jeg hadde så vondt på den ene siden. Tenk om det var morkakesvikt! Onsdag, seks dager før igangsettingsdatoen, var jeg helt fra meg. Det var akkurat som om alt inni meg sa "nå mister du han, nå dør han, og du kunne forhindret det!"

På kvelden ringte jeg legen, hun som de siste to ukene var vikar for min ferierende lege. Kort oppsummert sa hun: "Nå legger vi en plan dag for dag frem mot fødsel. I morgen kommer du inn, tar en CTG og snakker med lege. Fredag har du ultralyd-time. På lørdag og søndag kan du komme inn på CTG når du vil, på mandag kveld legges du inn som planlagt, og på tirsdag - da skal du føde." Jeg er evig takknemlig til denne legen som tok tak da jeg følte meg liten og sårbar. Hun flyttet ansvaret for å "kjenne etter" og "passe på" (noe jeg var helt utslitt av) fra meg og over til sykehuset. Hun besvarte spørsmål, samtidig som hun tok ansvar og la en konkret plan. Der og da følte jeg meg som en liten sau på ville veier som fikk sitte på lasteplanet til bonden hele veien hjem.

Jeg tar med dette, fordi også det er en del av min fødselshistorie: Belastningen rundt svangerskapet, og til slutt den tette dag-for-dag-oppfølgingen frem til igangsettelse. På et merkelig vis fant jeg roen den helgen. Jeg følte meg ikke alene, jeg fikk følge med på lillebror hver dag, og engstelsen minimerte. Da vi la oss inn på sykehuset mandag kveld, var jeg fryktelig spent, men samtidig merkverdig rolig. Nå var jeg her. CTG'en denne kvelden viste at alt var bra. I morgen var dagen - nå måtte det bare gå bra!


Det som var litt godt, var at jeg ikke hadde noe strengt tidskjema å forholde meg til. Avtalen var at vi skulle komme over til en fødestue i 9-10-tiden. Der ventet hovedlegen min som hadde fulgt meg helt fra starten (akkurat tilbake fra ferie - hvor heldig var jeg ikke med det!) og en veldig koselig jordmor. Jeg ante frem til da ingenting om hvor moden jeg var, så spenningen var stor da legen undersøkte meg. Ja, her står hodet til babyen GODT ned i bekkenet. Jeg kan faktisk ta på det! Det her er bra! Dette, sammen med noen andre detaljer, tydet på moding. Det var vanskelig å si noe om hvor stor åpningen var, for kanten var havnet litt bak hodet på babyen, men jeg ble i alle fall betrygget med at jo - jeg var visst noe moden. Det var jo slett ikke verst to uker før termin!

Dere som har fulgt meg i lengre tid, vet at dødfødselen også var en igangatt fødsel. Jeg har ikke skrevet så mye rundt det, annet enn at det var en utrolig smertefull styrtfødsel uten bruk av smertestillende. Alt gikk så fort at jeg knapt rakk å reagere. Den gang ble jeg satt i gang med dobbel dose riestimulerende i 22-tiden på kvelden. Jeg våknet opp med første tegn til murringer rundt 05.30 morgenen etter, og klokka 08.00 var hun ute. Min første fødsel var av det mer normale slaget, men den hadde god progresjon til å være førstegangs.


Selv om man ikke kan forutse et fødselsforløp helt, kan tidligere fødsler si noe om hvor lett man går i fødsel. I forbindelse med den planlagte igangsettingen denne gangen, tok legen dette med i vurderingen. Fordi fødselen til Amélie ble en styrtfødsel og fordi jeg var noe moden, valgte legen å unngå å starte med riestimulerende, men heller bruke en mer naturlig metode. Ballongkateter (foleykateter) er en bitteliten ballong som føres opp i skjeden. Denne fylles med vann, slik at den blåses opp til ca 2,5 cm i diameter. Tanken er den skal trigge livmoren til å åpne seg, men den alene er ofte ikke nok til å sette igang fødsel. Den skal ligge der til den faller ut av seg selv, evt tas ut etter en makstid. Deretter vurderes neste steg.
Ballongkateter var en - tja - spesiell opplevelse, men du 'a meg som det virket! Den satte rett og slett i gang fødselen. Ballongkateteret var på plass rundt halv elleve, og etter 15-20 minutter kjente jeg murringer og antydninger til tak i magen. Jeg skjønte instinktivt at dette var de første spede riene. Jeg ble veldig optimistisk og tenkte eplekjekt at her blir det "ballongfall" den neste halvtimen! Den gang ei. Jeg vandret rundt på fødestuen og riene ble sterkere, men så skjedde det liksom ikke noe mer. Dette kan visst likevel ta lang tid, konkluderte jeg. Jeg sendte Mr Amélie til byen for å kjøpe speedlite-blitz til speilreflekskameraet og tok frem dataen. CTG'en stod og tikket. "Gjesp. Hva skal man finne på?", begynte jeg å skrive på gravidtråden min på Englesiden, men så kom lege og jordmor inn for å høre hvordan det gikk. Klokka var da rundt halv to. Ballongkateteret var ikke falt ut, men ved nærmere sjekk var den visst løs. Du har 3-4 cm åpning, du! Her kan vi ta vannet! Min første reaksjon var: HÆ? Jammen Mr Amélie er og kjøper blitz! Jeg så for meg ny styrtfødsel mens Mr Amélie tuslet plystrende fra byen, hehe. (Han var bare ti minutter unna, men likevel...) I neste øyeblikk så det ut som om pulsen på barnet sank fra 140 til 55, og legen snakket noe om en vannblære. Med ett forsvant alt av sinnsro jeg til da merkelig nok hadde hatt. Jeg ble kjempestressa, og lege og jordmor måtte nærmest be meg puste. Den lave pulsen var min egen som brått hadde slått inn. Vannblære var vist heller ikke noe skummelt - det var snakk om litt av fostersekken som lå foran hodet. Jeg fikk ringt min kjære som sporenstraks kom tilbake til sykehuset (uten blitz). I mellomtiden revurderte legen neste steg og bestemte seg for å la riene forløpe naturlig en stund til. Hun fortalte meg i ettertid at hun plutselig hadde kjent noen små babyfingre ved hodet til Emil - han hadde visst armen frem. Da var det lurere å la prosessen gå naturlig en stund til.

Riene fortsatte jevnt, og de ble sterkere og sterkere. Mr Amélie og jeg fulgte med på riemåleren på CTG-apparatet, og jeg supet i meg lystgass til den store gullmedaljen. Min kjære kalte meg bare Rødhette der jeg lå med den "lystgass-oppsamleren" rundt hodet. Ja, det glemte jeg å si: Etter forrige smertefulle fødsel, bestemte jeg meg egentlig for å ty til epidural. Jeg hadde en ekstremt god opplevelse med det da Jesper ble født og kunne godt tenke meg å komme til "epiduralhimmelen" igjen. Men, så leste jeg at blodfortynnende medisin gir økt blødningsrisiko, noe som i meget sjeldne tilfeller kan føre til varige lammelser. Sjeldent - ja - men jeg har ikke akkurat noe lett forhold til statistikk. Jeg bestemte meg derfor for å ikke utsette meg selv for stress knyttet til dette. Lystgass ble dermed det beste alternativet. Lystgass fjerner ikke smertene direkte, men tar vekk de verste toppene og gjør en mer avslappet. Egentlig kjennes det omtrent ut som å bli litt halvfull i rykk og napp. Super du inn for mye, begynner du å snøvle og bli litt dvask i kinna, hehe. Det er i grunnen helt all right midt i en fødesituasjon, spør du meg!

Det er mye jeg ikke er god på, men er det noe jeg vet jeg får til, så er det å samarbeide med rier. Med vissheten om at engstelse og dårlig samarbeid skaper stresshormoner, dårligere rier og dermed mer smerte, mener jeg i grunnen at det er ren galskap å ikke spille på lag med riene. Så - det gjorde jeg - helt frem til siste stund. Jeg skal innrømme det gjorde godt å høre utsagn som: "Jeg har sjeldent vært borte i noen som jobber så bra med vonde rier og åtte cm åpning!" Måtte vri meg litt sånn barnslig stolt innvendig, gitt. Yeah! I'm born to do this!

Jeg ser denne historien kan bli laaaang, så det siste komprimerer jeg litt. Legen min skulle av vakt i firetiden, men rundt kvart på fire kom hun inn for å sjekke hvordan det gikk. Hun bestemte seg for å ta vannet og forberedte meg på at nå kan alt skje. Det som i mitt tilfelle skjedde, var at den jevne rytmen i riene stoppet opp, før den en halvtime senere tiltok i intensitet og rielengde. Sånn circa fra da av begynte det å gjøre slitsomt vondt. Veldig vondt! For ja, det ER smertefullt å føde. Uten epidural kjennes det mot slutten som tortur mot kroppen, men likevel: Alt forsvinner når barnet ligger i armene dine. Det er så verdt det. Ja, jeg føler faktisk jeg kan føde igjen!


Jeg vet ikke om jeg klarer å gjenfortelle så mye detaljer fra de siste to timene. Jeg var avhengig av lystgassen, jeg var helt svimete og jeg var i fødsel med hele meg. Dere som har født, dere vet hva jeg mener med urkvinnetendenser. Det er bare noe så eget med å føde! Alt annet blir uvesentlig, alt handler om å være tilstede og om å få barnet UT. Når pressriene sveiper over deg og du - ja - gauler som en elg (der kom den, gitt!), tror du at babyen ALDRI kommer til å komme ut, at du skal dø, at du ikke får det til... Det er bare så intenst og voldsomt og vondt og grusomt og fantastisk på en gang! Plutselig skjønner du at barnet er på vei ut; det umulige blir brått... - mulig! Lettelsen du kjenner da er så enorm at du fyker rett til værs!

For meg var lettelsen enda større enn enorm. Den var livsbejaende. Frigjørende. Forløsende. Nesten utenomjordisk. Nå var han her! Etter 38 lange og tøffe uker! Etter å ha gått gjennom et svangerskap før dette som endte så alt for galt. Så mye engstelse, sorg, savn. Så mye som var skjult for omverdenen, men bare så altoppslukende, smertelig og vondt på innsiden. Likevel med glimt av håp og forventning. Endelig var han ute av magen! FOR EN UBESKRIVELIG LYKKE!


Å få lille, vakre lillebror opp til brystet, å høre skriket hans i det jordmor løftet han opp, å kjenne den lille varme kroppen... - Jeg har egentlig ikke ord for å beskrive hvordan det kjentes inni meg. Jeg prøver, men jeg får det ikke til, for det var en så sterk opplevelse at det føles umulig å forklare det. Og sånn circa her tror jeg mange begynner å lure på: Hvordan føltes det, sånn i forhold til Amélie? Akkurat det har jeg lyst til å skrive litt mer om i et annet innlegg, men jeg kan i hvertfall si: Kjærligheten til Emil var magnetisk fra første stund. Jeg måtte bare se og se på han, for han var så utrolig fin. Hvordan kan jeg leve uten deg, var min første instinktive fornemmelse, og jeg skal innrømme det var legende å merke morshjertet som banket intenst for lillebror - han som egentlig ikke skulle vært til, men som er hos oss fordi mellomste søster ikke fikk leve. Dere skjønner kanskje hvorfor jeg snakker om svimmelhet.

Det er så mye jeg kunne sagt og skrevet. At Emil ble født 18.57 og at det dermed gikk under 8,5 time fra igangsetting til fødsel. At jeg for det meste lå i fødesenga - på rygg og litt på siden. At jeg faktisk ble igangsatt uten medikamenter, kun med ballongkateter og ved å ta vannet. Jeg hadde en tilnærmet naturlig fødsel, bare at den ble dyttet i gang av lege. Stort, uventet og fantastisk! Jeg opplevde induksjonen som ukomplisert, kontrollert og ryddig. Til tross for intense smerter, hadde jeg en god fødselsopplevelse. Jeg ble også møtt på alle mine ønsker i fødebrevet. Blant annet fikk jeg antibiotika intravenøst selv om jeg ikke har hatt vekst av GBS en eneste gang dette svangerskapet. (Fantastisk i seg selv, men jeg har vært fryktelig redd for plutselig oppblomstring og opplevde det betryggende med et sikkerhetstiltak under selve fødselen.) At jeg fikk fjernet flest mulig stressmomenter, var en av de tingene som gjorde meg forholdsvis rolig. Jeg tror det var med på å bidra til gode rier og et veldig fint fødselsforløp.

Noe som var veldig, veldig spesielt for meg var det var den ene jordmoren fra sorggruppa, hun som også var inne i bildet dagen før Amélie ble født, som tok i mot Emil. Hun er utrolig dyktig, hjertevarm og var ift mennesker. Barnepleieren som var ved hennes side, var samme, nydelige barnepleier som tok imot og stelte Amélie. Både hun og jordmor var faktisk til stede i begravelsen. Legen min var tilbake på jobb denne uken, og var den som satte fødselen i gang. Ingenting av dette var planlagt. Jeg visste ingenting om vaktlister da jeg sa jeg ville settes i gang 17.juli, men jeg endte faktisk opp med å ha noen av de som kjenner meg aller best ved min side under fødselen.


Jeg er så takknemlig for alt som gikk så bra! Dette var altså min fødselshistorie. Litt annerledes enn en del andre, men skrevet på min måte. Litt info, litt bearbeiding, litt fjas, litt alvor... og mye følelser.

Takk for koselige kommentarer under del 1. Og dersom noen lurer på noe, bare spør så skal jeg prøve å få svart så godt jeg kan.

Slenger på et spørsmål til dere (noen dager etter jeg skrev innlegget...): Hvordan var DIN fødsel, enten den var naturlig eller indusert? Og dere som har blitt igangsatt - hvilke erfaringer har du med det?

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen