Dette innlegget er andre og siste del av min fødselshistorie. Del 1 ligger HER. Jeg ble indusert to uker før termin fordi vi i fjor opplevde å miste vårt andre barn i 9.måned. Det forrige innlegget handlet en del om bakgrunnen for igangsettingen. I denne delen vil jeg fortelle om de siste dagene før fødsel, samt dele litt konkret fra selve fødselsopplevelsen. Det skulle liksom ikke bli så langt, men det ble det visst. Man kan vel si at dette er for spesielt interesserte.
Svangerskapet med Emil var tøft, mye tøffere enn jeg hadde trodd. Jeg opplevde at hver dag krevde en mobiliseringsinnsats i forhold til å holde ut, spesielt de dagene der jeg kjente lite liv og måtte dra inn til sykehuset. Jeg hadde en bedre periode den siste måneden, men da jeg passerte uke 37, kjente jeg at frykten tok tak.
"Idag kunne jeg blitt satt i gang, men jeg har valgt å vente til uke 38. Tenk om jeg har valgt feil, tenk om han dør nå!" Jeg hadde noen dager med vondt i magen, i tillegg hadde sykehuset glemt å sende inn urinprøve uka før. Jeg ble livredd for en plutselig GBS-infeksjon helt på slutten, og jeg skjønte heller ikke hvorfor jeg hadde så vondt på den ene siden.
Tenk om det var morkakesvikt! Onsdag, seks dager før igangsettingsdatoen, var jeg helt fra meg. Det var akkurat som om alt inni meg sa
"nå mister du han, nå dør han, og du kunne forhindret det!"
På kvelden ringte jeg legen, hun som de siste to ukene var vikar for min ferierende lege. Kort oppsummert sa hun:
"Nå legger vi en plan dag for dag frem mot fødsel. I morgen kommer du inn, tar en CTG og snakker med lege. Fredag har du ultralyd-time. På lørdag og søndag kan du komme inn på CTG når du vil, på mandag kveld legges du inn som planlagt, og på tirsdag - da skal du føde." Jeg er evig takknemlig til denne legen som tok tak da jeg følte meg liten og sårbar. Hun flyttet ansvaret for å "kjenne etter" og "passe på" (noe jeg var helt utslitt av) fra meg og over til sykehuset. Hun besvarte spørsmål, samtidig som hun tok ansvar og la en konkret plan. Der og da følte jeg meg som en liten sau på ville veier som fikk sitte på lasteplanet til bonden hele veien hjem.
Jeg tar med dette, fordi også det er en del av min fødselshistorie: Belastningen rundt svangerskapet, og til slutt den tette dag-for-dag-oppfølgingen frem til igangsettelse. På et merkelig vis fant jeg roen den helgen. Jeg følte meg ikke alene, jeg fikk følge med på lillebror hver dag, og engstelsen minimerte. Da vi la oss inn på sykehuset mandag kveld, var jeg fryktelig spent, men samtidig merkverdig rolig. Nå var jeg her. CTG'en denne kvelden viste at alt var bra. I morgen var dagen -
nå måtte det bare gå bra!
Det som var litt godt, var at jeg ikke hadde noe strengt tidskjema å forholde meg til. Avtalen var at vi skulle komme over til en fødestue i 9-10-tiden. Der ventet hovedlegen min som hadde fulgt meg helt fra starten (akkurat tilbake fra ferie - hvor heldig var jeg ikke med det!) og en veldig koselig jordmor. Jeg ante frem til da ingenting om hvor moden jeg var, så spenningen var stor da legen undersøkte meg.
Ja, her står hodet til babyen GODT ned i bekkenet. Jeg kan faktisk ta på det! Det her er bra! Dette, sammen med noen andre detaljer, tydet på moding. Det var vanskelig å si noe om hvor stor åpningen var, for kanten var havnet litt bak hodet på babyen, men jeg ble i alle fall betrygget med at jo - jeg var visst noe moden. Det var jo slett ikke verst to uker før termin!
Dere som har fulgt meg i lengre tid, vet at dødfødselen også var en igangatt fødsel. Jeg har ikke skrevet så mye rundt det, annet enn at det var en utrolig smertefull styrtfødsel uten bruk av smertestillende. Alt gikk så fort at jeg knapt rakk å reagere. Den gang ble jeg satt i gang med dobbel dose riestimulerende i 22-tiden på kvelden. Jeg våknet opp med første tegn til murringer rundt 05.30 morgenen etter, og klokka 08.00 var hun ute. Min første fødsel var av det mer normale slaget, men den hadde god progresjon til å være førstegangs.
Selv om man ikke kan forutse et fødselsforløp helt, kan tidligere fødsler si noe om hvor lett man går i fødsel. I forbindelse med den planlagte igangsettingen denne gangen, tok legen dette med i vurderingen. Fordi fødselen til Amélie ble en styrtfødsel og fordi jeg var noe moden, valgte legen å unngå å starte med riestimulerende, men heller bruke en mer naturlig metode. Ballongkateter (foleykateter) er en bitteliten ballong som føres opp i skjeden. Denne fylles med vann, slik at den blåses opp til ca 2,5 cm i diameter. Tanken er den skal trigge livmoren til å åpne seg, men den alene er ofte ikke nok til å sette igang fødsel. Den skal ligge der til den faller ut av seg selv, evt tas ut etter en makstid. Deretter vurderes neste steg.
Ballongkateter var en - tja - spesiell opplevelse, men du 'a meg som det virket! Den satte rett og slett i gang fødselen. Ballongkateteret var på plass rundt halv elleve, og etter 15-20 minutter kjente jeg murringer og antydninger til tak i magen. Jeg skjønte instinktivt at dette var de første spede riene. Jeg ble veldig optimistisk og tenkte eplekjekt at her
blir det "ballongfall" den neste halvtimen! Den gang ei. Jeg vandret rundt på fødestuen og riene ble sterkere, men så skjedde det liksom ikke noe mer.
Dette kan visst likevel ta lang tid, konkluderte jeg. Jeg sendte Mr Amélie til byen for å kjøpe speedlite-blitz til speilreflekskameraet og tok frem dataen. CTG'en stod og tikket. "Gjesp. Hva skal man finne på?", begynte jeg å skrive på gravidtråden min på Englesiden, men så kom lege og jordmor inn for å høre hvordan det gikk. Klokka var da rundt halv to. Ballongkateteret var ikke falt ut, men ved nærmere sjekk var den visst løs.
Du har 3-4 cm åpning, du! Her kan vi ta vannet! Min første reaksjon var:
HÆ? Jammen Mr Amélie er og kjøper blitz! Jeg så for meg ny styrtfødsel mens Mr Amélie tuslet plystrende fra byen, hehe. (Han var bare ti minutter unna, men likevel...) I neste øyeblikk så det ut som om pulsen på barnet sank fra 140 til 55, og legen snakket noe om en vannblære. Med ett forsvant alt av sinnsro jeg til da merkelig nok hadde hatt. Jeg ble kjempestressa, og lege og jordmor måtte nærmest be meg puste. Den lave pulsen var min egen som brått hadde slått inn. Vannblære var vist heller ikke noe skummelt - det var snakk om litt av fostersekken som lå foran hodet. Jeg fikk ringt min kjære som sporenstraks kom tilbake til sykehuset (uten blitz). I mellomtiden revurderte legen neste steg og bestemte seg for å la riene forløpe naturlig en stund til. Hun fortalte meg i ettertid at hun plutselig hadde kjent noen små babyfingre ved hodet til Emil - han hadde visst armen frem. Da var det lurere å la prosessen gå naturlig en stund til.
Riene fortsatte jevnt, og de ble sterkere og sterkere. Mr Amélie og jeg fulgte med på riemåleren på CTG-apparatet, og jeg supet i meg lystgass til den store gullmedaljen. Min kjære kalte meg bare Rødhette der jeg lå med den "lystgass-oppsamleren" rundt hodet. Ja, det glemte jeg å si: Etter forrige smertefulle fødsel, bestemte jeg meg egentlig for å ty til epidural. Jeg hadde en ekstremt god opplevelse med det da Jesper ble født og kunne godt tenke meg å komme til "epiduralhimmelen" igjen. Men, så leste jeg at blodfortynnende medisin gir økt blødningsrisiko, noe som i meget sjeldne tilfeller kan føre til varige lammelser. Sjeldent - ja - men jeg har ikke akkurat noe lett forhold til statistikk. Jeg bestemte meg derfor for å ikke utsette meg selv for stress knyttet til dette. Lystgass ble dermed det beste alternativet. Lystgass fjerner ikke smertene direkte, men tar vekk de verste toppene og gjør en mer avslappet. Egentlig kjennes det omtrent ut som å bli litt halvfull i rykk og napp. Super du inn for mye, begynner du å snøvle og bli litt dvask i kinna, hehe. Det er i grunnen helt all right midt i en fødesituasjon, spør du meg!
Det er mye jeg ikke er god på, men er det noe jeg vet jeg får til, så er det å samarbeide med rier. Med vissheten om at engstelse og dårlig samarbeid skaper stresshormoner, dårligere rier og dermed mer smerte, mener jeg i grunnen at det er ren galskap å ikke spille på lag med riene. Så - det gjorde jeg - helt frem til siste stund. Jeg skal innrømme det gjorde godt å høre utsagn som: "Jeg har sjeldent vært borte i noen som jobber så bra med vonde rier og åtte cm åpning!" Måtte vri meg litt sånn barnslig stolt innvendig, gitt. Yeah! I'm born to do this!
Jeg ser denne historien kan bli laaaang, så det siste komprimerer jeg litt. Legen min skulle av vakt i firetiden, men rundt kvart på fire kom hun inn for å sjekke hvordan det gikk. Hun bestemte seg for å ta vannet og forberedte meg på at
nå kan alt skje. Det som i mitt tilfelle skjedde, var at den jevne rytmen i riene stoppet opp, før den en halvtime senere tiltok i intensitet og rielengde. Sånn circa fra da av begynte det å gjøre
slitsomt vondt. Veldig vondt! For ja, det ER smertefullt å føde. Uten epidural kjennes det mot slutten som tortur mot kroppen, men likevel: Alt forsvinner når barnet ligger i armene dine. Det er så verdt det. Ja, jeg føler faktisk jeg kan føde igjen!
Jeg vet ikke om jeg klarer å gjenfortelle så mye detaljer fra de siste to timene. Jeg var avhengig av lystgassen, jeg var helt svimete og jeg var i fødsel med hele meg. Dere som har født, dere vet hva jeg mener med
urkvinnetendenser. Det er bare noe så eget med å føde! Alt annet blir uvesentlig, alt handler om å være tilstede og om å få barnet UT. Når pressriene sveiper over deg og du - ja - gauler som en elg (der kom den, gitt!), tror du at babyen ALDRI kommer til å komme ut, at du skal dø, at du ikke får det til... Det er bare så intenst og voldsomt og vondt og grusomt og fantastisk på en gang! Plutselig skjønner du at barnet er på vei ut; det umulige blir brått... - mulig! Lettelsen du kjenner da er så enorm at du fyker rett til værs!
For meg var lettelsen enda større enn enorm. Den var livsbejaende. Frigjørende. Forløsende. Nesten utenomjordisk.
Nå var han her! Etter 38 lange og tøffe uker! Etter å ha gått gjennom et svangerskap før dette som endte så alt for galt. Så mye engstelse, sorg, savn. Så mye som var skjult for omverdenen, men bare så altoppslukende, smertelig og vondt på innsiden. Likevel med glimt av håp og forventning.
Endelig var han ute av magen! FOR EN UBESKRIVELIG LYKKE!
Å få lille, vakre lillebror opp til brystet, å høre skriket hans i det jordmor løftet han opp, å kjenne den lille varme kroppen... - Jeg har egentlig ikke ord for å beskrive hvordan det kjentes inni meg. Jeg prøver, men jeg får det ikke til, for det var en så sterk opplevelse at det føles umulig å forklare det. Og sånn circa her tror jeg mange begynner å lure på: Hvordan føltes det, sånn i forhold til Amélie? Akkurat det har jeg lyst til å skrive litt mer om i et annet innlegg, men jeg kan i hvertfall si: Kjærligheten til Emil var magnetisk fra første stund. Jeg måtte bare se og se på han, for han var så utrolig fin.
Hvordan kan jeg leve uten deg, var min første instinktive fornemmelse, og jeg skal innrømme det var legende å merke morshjertet som banket intenst for lillebror - han som egentlig ikke skulle vært til, men som er hos oss fordi mellomste søster ikke fikk leve. Dere skjønner kanskje hvorfor jeg snakker om svimmelhet.
Det er så mye jeg kunne sagt og skrevet. At Emil ble født 18.57 og at det dermed gikk under 8,5 time fra igangsetting til fødsel. At jeg for det meste lå i fødesenga - på rygg og litt på siden. At jeg faktisk ble igangsatt uten medikamenter, kun med ballongkateter og ved å ta vannet. Jeg hadde en tilnærmet naturlig fødsel, bare at den ble dyttet i gang av lege. Stort, uventet og fantastisk! Jeg opplevde induksjonen som ukomplisert, kontrollert og ryddig. Til tross for intense smerter, hadde jeg en god fødselsopplevelse. Jeg ble også møtt på alle mine ønsker i fødebrevet. Blant annet fikk jeg antibiotika intravenøst selv om jeg ikke har hatt vekst av GBS en eneste gang dette svangerskapet. (Fantastisk i seg selv, men jeg har vært fryktelig redd for plutselig oppblomstring og opplevde det betryggende med et sikkerhetstiltak under selve fødselen.) At jeg fikk fjernet flest mulig stressmomenter, var en av de tingene som gjorde meg forholdsvis rolig. Jeg tror det var med på å bidra til gode rier og et veldig fint fødselsforløp.
Noe som var veldig, veldig spesielt for meg var det var den ene jordmoren fra sorggruppa, hun som også var inne i bildet dagen før Amélie ble født, som tok i mot Emil. Hun er utrolig dyktig, hjertevarm og var ift mennesker. Barnepleieren som var ved hennes side, var samme, nydelige barnepleier som tok imot og stelte Amélie. Både hun og jordmor var faktisk til stede i begravelsen. Legen min var tilbake på jobb denne uken, og var den som satte fødselen i gang. Ingenting av dette var planlagt. Jeg visste ingenting om vaktlister da jeg sa jeg ville settes i gang 17.juli, men jeg endte faktisk opp med å ha noen av de som kjenner meg aller best ved min side under fødselen.
Jeg er så takknemlig for alt som gikk så bra! Dette var altså min fødselshistorie. Litt annerledes enn en del andre, men skrevet på min måte. Litt info, litt bearbeiding, litt fjas, litt alvor... og mye følelser.
Takk for koselige kommentarer under del 1. Og dersom noen lurer på noe, bare spør så skal jeg prøve å få svart så godt jeg kan.
Slenger på et spørsmål til dere (noen dager etter jeg skrev innlegget...): Hvordan var DIN fødsel, enten den var naturlig eller indusert? Og dere som har blitt igangsatt - hvilke erfaringer har du med det?
