Det er også andre som har lurt på hvordan fødselen gikk, hvor lenge den varte, og ellers spurt om jeg kan skrive noe om igangsatt fødsel. Tidligere har jeg ikke skrevet så veldig detaljert om fødslene mine. På en måte er det jo en personlig opplevelse, samtidig opplever jeg ikke at en fødsel er for privat å snakke om. Milliarder av kvinner har født før meg, men jeg har liksom ikke tenkt at det er så interessant å skrive om. Klokka tolv hadde jeg regelmessige rier, og åtte timer seinere gaula jeg som en elg. Hm.
Når jeg tenker etter, må jeg kanskje revurdere det jeg sier. Jeg har jo lest fødselshistorier med den største interesse selv og vet at mange kvinner får noe ut av slike avhandlinger. Jeg tror kanskje det handler litt om at jeg ikke har identifisert meg helt med mammablogger som inneholder masse detaljer om alt som skjer i livet. Jeg liker gode tekster, skriblerier, dype tanker og lengre refleksjoner. Innimellom supplerer jeg med bilder og glimt fra vår hverdag, men jeg har liksom aldri betraktet bloggen min som en dagbok med avhandlinger av alt jeg gjør og opplever. Når det er sagt - denne gangen tenkte jeg faktisk å skrive litt om fødselen, fordi jeg opplever at det har et slags formål. Det er mange som lurer på hvordan det er å settes i gang, og jeg tenker at min fødselshistorie kan være et bidrag i så måte. Det går ikke an å si noe universelt om hvordan induksjon fungerer - her er variasjonen like stor som ved fødsler som begynner av seg selv - men jeg kan si noe om hvordan min igangsatte fødsel var og gjennom det minimere angst og usikkerhet hos englemammer og andre som av ulike grunner blir indusert. Jeg hadde nemlig en svært positiv fødselsopplevelse.
Jeg har delt innlegget i to for at det ikke skal bli altfor langt å lese under ett. Ønsker å si noe om bakgrunnen for igangsettingen og merker også jeg har behov for å skrive litt rundt hele prosessen. Det er visst slik jeg fungerer.
Allerede på sykehuset i forbindelse med dødfødselen for et år siden, fikk jeg vite at jeg ved senere svangerskap ville bli indusert opptil tre uker før. Du vil få svært tett oppfølging og du skal aldri være redd for å gå til termin. Det var godt å vite allerede da, for det gjorde det lettere å begynne prosessen med ny graviditet. Som regel er det kun medisinske årsaker til igangsatte fødsler; mistanke om morkakesvikt, risiko for komplikasjoner, fare for barnets liv på grunn av overtid og lignende, men det tas også hensyn til mors psyke. De fleste av oss som har mistet et barn sent i svangerskapet vil få tilbud om induksjon før termin. Det er tøft og utmattende å gå gravid når du har vært gjennom en dødfødsel, og de siste ukene er belastningen svært stor. Ved Sykehuset i Vestfold opererer de med igangsetting fra uke 37, alt ettersom hva mor ønsker.
Litt over midtveis i dette svangerskapet, snakket jeg med legen min om fødsel. Jeg hadde i mellomtiden lest meg opp på induksjon og skjønt at igangsetting kunne bety et veldig uforutsigbart fødselsforløp. Risikoen for akutt keisersnitt og bruk av tang og vakum er også høyere. I mitt stille sinn, tenkte jeg omtrent slik: "Hm. Jeg vil jo ikke under noen omstendighet gå helt til termin. Men - når jeg først er innstilt på å føde vaginalt, ønsker jeg ikke å ende opp med hastesnitt heller. Da ville jeg heller bedt om keisersnitt. Men alt dette er jo ting jeg ikke kan forutse. Hm... Det må vel kanskje hjelpe litt å vente til uke 38? Det høres logisk ut. Sjansen for at kroppen er mer moden er nok noe større, og det i seg selv må vel strengt tatt minske risken for komplikasjoner, vel? Dessuten får barnet en uke til på seg til å modnes, bygge immunsvar osv."
Jeg tok opp dette med legen, og senere også med jordmor på sykehuset, samt jordmoren jeg har gått til samtale med siden vi mistet Amelie, og alle gav meg ettertrykkelig støtte ift å vente til uke 38. Det kan gå bra i uke 37, og induksjon i uke 38 kan stoppe opp, men likevel kan man generelt si at det øker sjansen for en vellykket fødsel å vente denne ekstra uken. Jeg konkluderte med at det måtte være bra både for babyen og meg og avtalte induksjon i uke 38, men med mulighet for endring dersom jeg skulle være helt ute av meg når det nærmet seg. Med denne helgarderingen, følte jeg meg så trygg jeg kunne være i min situasjon.
Etterhvert som det nærmet seg fødsel, ble jeg enig med legen om igangsetting ved fullførte uke 38, dvs tirsdag 17.juli, men hun sa jeg ikke måtte være helt opphengt i datoen. Akutte tilfeller ville såklart gå før meg, og dersom det skulle komme inn mange fødende kvinner natten før, ville induksjonen kunne bli utsatt. Det var likevel godt å ha en dato å forholde seg til. Og som dere vet - 17.juli ble igangsettingsdatoen og Emils bursdag.
Del 2 kommer en av de neste dagene - om jeg får det til.
