tirsdag, juli 31, 2012

Min fødselshistorie - del 1

En av mine faste lesere - jordmor Beate - skrev dette i kommentarfeltet her om dagen: Hvordan gikk fødselen, vil du skrive noe om det, eller synes du det er for privat? Jeg er som du sikkert skjønner litt "yrkesskadet" og er litt spent på din opplevelse av induksjon og fødsel etter tidligere dødfødsel.


Det er også andre som har lurt på hvordan fødselen gikk, hvor lenge den varte, og ellers spurt om jeg kan skrive noe om igangsatt fødsel. Tidligere har jeg ikke skrevet så veldig detaljert om fødslene mine. På en måte er det jo en personlig opplevelse, samtidig opplever jeg ikke at en fødsel er for privat å snakke om. Milliarder av kvinner har født før meg, men jeg har liksom ikke tenkt at det er så interessant å skrive om. Klokka tolv hadde jeg regelmessige rier, og åtte timer seinere gaula jeg som en elg. Hm.

Når jeg tenker etter, må jeg kanskje revurdere det jeg sier. Jeg har jo lest fødselshistorier med den største interesse selv og vet at mange kvinner får noe ut av slike avhandlinger. Jeg tror kanskje det handler litt om at jeg ikke har identifisert meg helt med mammablogger som inneholder masse detaljer om alt som skjer i livet. Jeg liker gode tekster, skriblerier, dype tanker og lengre refleksjoner. Innimellom supplerer jeg med bilder og glimt fra vår hverdag, men jeg har liksom aldri betraktet bloggen min som en dagbok med avhandlinger av alt jeg gjør og opplever. Når det er sagt - denne gangen tenkte jeg faktisk å skrive litt om fødselen, fordi jeg opplever at det har et slags formål. Det er mange som lurer på hvordan det er å settes i gang, og jeg tenker at min fødselshistorie kan være et bidrag i så måte. Det går ikke an å si noe universelt om hvordan induksjon fungerer - her er variasjonen like stor som ved fødsler som begynner av seg selv - men jeg kan si noe om hvordan min igangsatte fødsel var og gjennom det minimere angst og usikkerhet hos englemammer og andre som av ulike grunner blir indusert. Jeg hadde nemlig en svært positiv fødselsopplevelse.

Jeg har delt innlegget i to for at det ikke skal bli altfor langt å lese under ett. Ønsker å si noe om bakgrunnen for igangsettingen og merker også jeg har behov for å skrive litt rundt hele prosessen. Det er visst slik jeg fungerer.

Allerede på sykehuset i forbindelse med dødfødselen for et år siden, fikk jeg vite at jeg ved senere svangerskap ville bli indusert opptil tre uker før. Du vil få svært tett oppfølging og du skal aldri være redd for å gå til termin. Det var godt å vite allerede da, for det gjorde det lettere å begynne prosessen med ny graviditet. Som regel er det kun medisinske årsaker til igangsatte fødsler; mistanke om morkakesvikt, risiko for komplikasjoner, fare for barnets liv på grunn av overtid og lignende, men det tas også hensyn til mors psyke. De fleste av oss som har mistet et barn sent i svangerskapet vil få tilbud om induksjon før termin. Det er tøft og utmattende å gå gravid når du har vært gjennom en dødfødsel, og de siste ukene er belastningen svært stor. Ved Sykehuset i Vestfold opererer de med igangsetting fra uke 37, alt ettersom hva mor ønsker.

Litt over midtveis i dette svangerskapet, snakket jeg med legen min om fødsel. Jeg hadde i mellomtiden lest meg opp på induksjon og skjønt at igangsetting kunne bety et veldig uforutsigbart fødselsforløp. Risikoen for akutt keisersnitt og bruk av tang og vakum er også høyere. I mitt stille sinn, tenkte jeg omtrent slik: "Hm. Jeg vil jo ikke under noen omstendighet gå helt til termin. Men - når jeg først er innstilt på å føde vaginalt, ønsker jeg ikke å ende opp med hastesnitt heller. Da ville jeg heller bedt om keisersnitt. Men alt dette er jo ting jeg ikke kan forutse. Hm... Det må vel kanskje hjelpe litt å vente til uke 38? Det høres logisk ut. Sjansen for at kroppen er mer moden er nok noe større, og det i seg selv må vel strengt tatt minske risken for komplikasjoner, vel? Dessuten får barnet en uke til på seg til å modnes, bygge immunsvar osv."

Jeg tok opp dette med legen, og senere også med jordmor på sykehuset, samt jordmoren jeg har gått til samtale med siden vi mistet Amelie, og alle gav meg ettertrykkelig støtte ift å vente til uke 38. Det kan gå bra i uke 37, og induksjon i uke 38 kan stoppe opp, men likevel kan man generelt si at det øker sjansen for en vellykket fødsel å vente denne ekstra uken. Jeg konkluderte med at det måtte være bra både for babyen og meg og avtalte induksjon i uke 38, men med mulighet for endring dersom jeg skulle være helt ute av meg når det nærmet seg. Med denne helgarderingen, følte jeg meg så trygg jeg kunne være i min situasjon.

Etterhvert som det nærmet seg fødsel, ble jeg enig med legen om igangsetting ved fullførte uke 38, dvs tirsdag 17.juli, men hun sa jeg ikke måtte være helt opphengt i datoen. Akutte tilfeller ville såklart gå før meg, og dersom det skulle komme inn mange fødende kvinner natten før, ville induksjonen kunne bli utsatt. Det var likevel godt å ha en dato å forholde seg til. Og som dere vet - 17.juli ble igangsettingsdatoen og Emils bursdag.


Del 2 kommer en av de neste dagene - om jeg får det til.

mandag, juli 30, 2012

Bringebærsylting a la far og sønn


Jeg er klar over at jeg har skutt gullfuglen med Mr Amélie, men bare sånn for å gni det ekstra godt inn: Jeg har en safte- og syltemann! Som attpåklatt og minstemann av fem, var han mye med moren sin på kjøkkenet (kjøkkenet på bildet over faktisk - bare med litt annet interiør...), og resultatet av det er en veldig kjøkkenvant person med teft for god hverdagsmat.


Det passer nok Jesper bra, for han er en gesjeftig type som er fryktelig glad i å være med oss på kjøkkenet. Han kokkelerer i grunnen all the day long (i badekaret, på lekekjøkkenet, i sandkassa...), så i mitt stille sinn satser jeg på en finfin tenåringstid med masse god middagsservering.


Her om dagen, fant Mr Amélie ut at "skulle vi få brukt bærene fra bringebæråkeren vår, så måtte det handles kjapt." Vips, var en bøtte plukket, og vips stod gutta ved benken. (Eller... satt den ene oppå, er vel riktigere å si.) Jespersen syntes det var veldig deilig med fiks ferdig syltetøy, så litt overvåking måtte til.


Ikke så lett å kontrollere en lattermild treåring som sniker til seg hele sleiver med saftig bringebærsyltetøy! Stemingen var i alle fall god. :)

(Og for den som henger seg opp i slikt - gutten er ren og fin der han sitter på benken.)

søndag, juli 29, 2012

Kjærlighet i maskeform

Jeg har gledet meg til å lage dette innlegget: En egen takkepost med snev av show and tell over seg. Og her blir det MYE plussord. Den siste tiden har jeg... eller det blir vel riktigere å si; har Emil fått noen utrolig nydelige gaver med mye kjærlighet innbakt i seg. Jeg elsker delikate og sjarmerende hjemmestrikkede ting, men er ikke så flink til å strikke selv. Derfor blir jeg bare så glad og rørt når andre tar seg bryet å lage noe til barna mine.


For litt siden fikk jeg en mail fra en leser jeg for litt siden hjalp med noen interiørspørsmål. I mailen stod det bl.a: Jeg hadde litt garn i en gråblå farge og fikk lyst til å strikke sokker til Lillebror. Har du en adresse jeg kan sende til? Jeg svarte henne, og noen dager senere dukket disse nydelige sokkene opp i posten. Tenk at det finnes slike mennesker! Kjære Kristin - jeg har ikke fått takket deg enda, men her får du en hjertens takk i all offentlighet. Tusen, tusen takk for den nydelige gaven som du har lagt tid og kjærlighet ned i. Sokkene og fargene er helt etter mitt hjerte, og jeg gleder meg til å bruke dem på lillebrors (foreløpig bittebittesmå) føtter.


Er han ikke søt forresten? Jeg legger ikke skjul på at jeg er veldig, veldig stolt av Emil'en vår...

Så tikket det inn en ny mail. Den var fra nok en bloggleser som har engasjert seg i vår historie og som har gledet seg veldig over lillebror i magen. Kunne hun få lov til å gi han et lavendelblått, hjemmestrikket alpakkateppe i velkommen til verden-gave? Ja, hva sier man? Jeg skal innrømme jeg ofte må blunke vekk noen tårer når jeg leser mail fra dere lesere. Jeg vet det fortsatt er en del som ikke har fått svar på sine mail, men smør dere med tålmodighet. Jeg tar noen raid innimellom og vet jeg skal klare å få svart alle sammen - om det så tar meg to år. Jeg setter nemlig veldig pris på hvert ord.


Tilbake til teppet. Litt før Emil ble født, kom gaven i posten. Rett og slett helt nydelig! Teppet er i myk alpacca-ull, er ekstra stort (130 x 85) og kan brukes helt opp til 3-4-årsalder. Kjære Liv - tusen hjertelig takk for denne fantastiske gaven. Jeg er veldig rørt over at lillebror har fått sitt eget teppe fra en ukjent bloggleser, og kjenner det litt ekstra i hjertet siden Amélie på en måte er litt innvevd i maskene.


Jeg spurte om jeg fikk lov til å drive litt reklame for den ferske teppevirksomheten til Liv (hun selv er ganske beskjeden, men jeg synes flere bør få snusen i disse), derfor vil jeg tipse dere om å ta en titt på hjemmesiden hennes som ligger HER.



Litt etter at vi kom hjem fra sykehuset kom Victoria på døra. Victoria var den første vi tenkte på da vi ønsket å finne en solist til begravelsen til Amélie, og vi var så takknemlige da hun tok på seg oppdraget. Jeg vet det krevde mye av henne, men det var bare så fantastisk da hun sang Jag vill alltid älska i kirken. Vi har deler av begravelsen på film, og når jeg trenger å kjenne nærhet til Amélie, hører jeg på Victorias sang. Vel, i alle fall, her om dagen kom hun på døra med kort og disse fine tøflene. De har litt uggs-skru over seg, and I love them! Tusen, tusen takk, Victoria! Du er så god, talentfull og nydelig!


Så den siste strikkegaven. Husker dere Jesper var brudesvenn? (Det var tre dager før fødselen det, gitt...) I går kom de nygifte på døra med dette fine settet i gammeldags turkisblå: Jakke, lue og to par sokker. Det er brudgommens mor som har strikket det, og det i seg selv er fryktelig koselig. For en nydelig gave! Så - tusen, tusen takk kjære turtelduer med mor/svigermor for all kjærlighet i maskeform!

Jeg tror Emil kommer til å merke at han er en veldig etterlengtet og velkommen gutt. Tenk så mange som har ventet på han sammen med oss! Jeg kan i hvertfall skrive under på at han blir overøst med kjærlighet her hjemme. Og når høsten og vinteren kommer snikende, da har jeg masse fint i ull å pakke rundt han. Han er vel heldig, vel.

fredag, juli 27, 2012

Ørsmå sekunder



Tenk alle de ørsmå sekunder
du gir meg
et pust av tid
lille venn
hver stund er en hyllest til livet
som aldri vil
komme igjen

Men samle dem vil jeg
hvert eneste ett
og tre dem som perler
på snor
Slik at jeg kan minnes
dem om igjen
den dagen min lille
er stor.

(Ukjent)



Er så glad i bildet over. Emil seks dager gammel. Blir helt myk i hjertet av det lille, ukontrollerte sovesmilet.

tirsdag, juli 24, 2012

Tanker og glimt

Har jeg ikke vært ensporet før, kommer jeg i alle fall til å være det fremover. Jeg gidder ikke en gang å si "bær over med meg", for jeg  er full av begeistring og lykke, og jeg er laaaaangt inn i barselbobla. Det blir nok en del innlegg og bilder om lille Emilsen vår.


Samtidig, når det er sagt, går jeg gjennom prosesser knyttet til Amélie og alt vi har opplevd. Det å kunne senke skuldrene i en lettelse ut av alle dimensjoner, gjør også noe med meg. Jeg har så mange tanker og følelser, og jeg kjenner trang til å sette ord på en del av dette. Jeg vet en del lurer på - sånn utover det opplagte - hvordan det er å sitte her med Emil i armene etter å ha mistet Amélie.


Jeg hadde ikke hatt lillebror om storesøster ikke hadde dødd. Nå føles han helt uerstattelig for meg. Men - samtidig ville jeg jo hatt Amélie. Jeg har flere ganger snakket om livets matematikk som aldri går opp, og mer enn noen gang lever jeg i denne tosidigheten. Jeg ville jo hatt dem begge! Når jeg får litt ro på meg, har jeg behov for å formulere noen tanker rundt dette. Jeg tror det vil kunne bety noe for andre englemammer også.


Akkurat nå bruker vi dagene til å bli kjent med Emilgutt og til å leve livet sammen som en familie på fire (her på jord). Jeg jobber målrettet med ammingen og bruker erfaringene fra barseltiden med Jesper. Da var jeg nemlig gjennom ganske tøffe tak for å få på plass ammingen. Litt døgning er det også. Og noen stunder med hodepine. Og et tykt, tykt lag av ammetåke. Og - et stooort behov for å ta ting i eget slowmodus uten å forholde seg til verden og mennesker der ute. Men alt i alt opplever jeg denne barseltiden mindre intens enn første gang. En ting er erfaringene og det at vi allerede er vant til å være foreldre med radaren ute 24/7. En annen ting er at Emil er en veldig harmonisk og grei, liten kar som spiser godt og sover mye. Misforstå meg rett - jeg merker jeg er i barsel, og det er en hel del som skal gå seg til, men jeg har troen på at det gjør nettopp det. (Kanskje får man et eget tålmodighetsgir når man har mistet et barn? Jeg føler noen ganger jeg kan "klare alt" etter det vi har vært i gjennom, samtidig som jeg ofte føler meg veldig skjør også... Hm.)


Jespers forhold til lillebror er forresten et nydelig kapittel for seg selv. Jeg blir bare så rørt av ting han sier og gjør. Han er på samme tid full av energi og spillopper, så her er det mange morsomme og intense stunder om dagen. Han har ikke vist noe særlig tegn til sjalusi, men vi synes å merke at han tester oss ut ørlittegranne mer om dagen. Det hører med, tenker jeg. Vi har det i alle fall veldig fint sammen, og det er stort å få oppleve det nye tilskuddet til den lille familien vår. En familie som egentlig er litt større enn det folk flest ser.

Ps! Takk for alle koselige hilsener under de siste innleggene. Har bare mulighet til en stor fellestakk, men jeg ønsker å uttrykke at det betyr masse for meg det dere skriver. Det gjør også at jeg synes det er ekstra hyggelig å dele litt tanker og bildeglimt. Mitt lille gjensvar :)

Bildene over er fra dag 2 på sykehuset. Denne dagen var første gang Jesper så Emil. Vi tok oss en tur ned i underetasjen for å hilse på besteforeldre og kom oss litt ut av rommet. Veldig koselig! Og tenk - nå er det leeenge til jeg skal ta den heisen opp på poliklinikken i 6.etg for jevnlige, nervepirrende kontroller. Ååh!)

mandag, juli 23, 2012

Hvilken lykke...


... det er å få våkne opp med denne lille karen hver dag. Jeg klyper meg innvendig i armen hver eneste morgen, for jeg kan nesten ikke forstå at han ER her. Det er uvirkelig og samtidig så virkelig på en og samme tid. Jeg elsker han allerede så høyt at hjertet mitt sprenges.

Lille Emil - med deg kommer håpet.

lørdag, juli 21, 2012

Hjem fra sykehuset og gullkorn fra barnemunn


Vi kom hjem fra sykehuset igår, og i natt var den første natten i eget hus. Alltid like spennende å komme ut av sykehusbobla. Fra dronningbehandling med barnepleiere og jordmødre som varter deg opp med brystpumpe, smertestillende og ammetips, til ny tilværelse med omstillinger, tilvenninger og mye nytt.

Emil er en harmonisk, liten kar. Han er riktignok litt døgnforvirret - skikkelig dovendyr på dagen, men tidvis veldig våken etter midnatt. I natt våknet også Jesper. Kl 01.30 tuslet treåringen vår ut av senga og var fast bestemt på å fortære en fjuktmos (fruktmos). Han var supervåken og mammadalt. Mammaen var supertrøtt og klar for søvn. Pappaen, han var superdelaktig, men også like trøtt. Vi gav nattmat til Jespersen (noen kamper tar man ikke), vugget og bar på Emil, avverget actionfylte handlinger og byttet på å passe på guttene våre. Inneklemt mellom dette, var det så klart litt amming. (Et kapittel for seg selv, siden igår var den sagnomsuste tredjedagen. I just say: Dolly Parton 2 og steinharde boobs. Hjelpes. Dagene fra melkeproduksjonen er i gang til ting stabiliserer seg er rimelig heftig, for den som ikke vet det...)

Etter noen strabaser, syntes Jesper at nok var nok, og det lyder fra senga: "Mammaaa - kom og tjapp'a!" (= Kom og slapp av!)

Sånn er livet her om dagen. Så dere som kjenner oss; om vi ikke tar telefonen eller føler litt for å vente med storinnrykk, så er det fordi vi sover ut på dagtid og trenger litt tilvenning til det nye familielivet. I skrivende stund, ligger min lille sovende prins mett og god ved siden av meg i fosterstilling og med lyseblå, arvet body fra storebror. Jeg sitter usminket i senga med skrukkete pysjbukse, ammetopp, briller og hottentottsveis. Jesper fniser fra badet etter en liten bommelibom-stund, mens han sier til pappaen "jeg erj en årntli' tøysekopp".

Mange gullkorn fra Jesper for øvrig. Igår fortalte han meg andektig at han har en orange gakk-gakk i magen. Og - den kommej ikke ut enda. Hm. Han skal visst pjesse den ut til høsten, så dette kan bli riktig spennende! ;-)



onsdag, juli 18, 2012

Takk fra hjertet


Tusen hjertelig takk for alle koselige hilsener bare det første døgnet av lillebrors liv. Det er fryktelig rørende med alle som er så engasjert i det vi har vært i gjennom av sorg og glede det siste året. Takk for alle gode ord og for alle gledestårer som har rent fordi akkurat lille Emil'en vår har kommet til verden. Det har rent noen tårer her også...


Har fått lagt inn de første bildene på pc nå, og deler gjerne noen av dem med dere. Er han ikke fin? Vi er helt forelsket i lillebror. Det er så ubeskrivelig godt å ha han utenfor magen. Levende. Livskraftig. Her hos oss.


Dette bildet er tatt rett etter fødselen. Synes det er så nydelig. Sykehusskjorte, bustete hår og veneflon på hånda, ja vel - men for en lykke å ha blitt mamma til akkurat lille Emil. ♥


Nå er lillebror her ♥


Fineste, lille, mørkhårede Emil kom til verden med et skrik kl.18.57 ikveld, 17.juli 2012. 3240 gram og 47 cm lang. Vi er så utrolig lettet og lykkelige! Jesper har blitt stolt storebror og gleder seg stort til å treffe lillebror i morgen.

Vi tenker på Amélie, og gleder oss samtidig over de to fine guttene våre. ♥ Tenk at jeg er trebarnmamma. Kan nesten ikke forstå at lillebror er ute av magen. Er bare full av takknemlighet, beundring, glede, lettelse og en merkelig svimmelhet. Det er så rart å tenke på at vår etterlengtede lille gutt ikke hadde vært til om vi ikke hadde mistet Amelie. Jeg skulle så gjerne hatt alle de tre barna mine hos meg. Samtidig kjenner jeg at hjertet mitt rommer denne svimmelheten - to gutter på jord, en jente i himmelen.


Nå er jeg akkurat sånn passe høy på oxitosinhormoner og trøtthet som man er det første døgnet. Klarer ikke helt å sove. Sitter her bare å beundrer skatten vår. Bilder kommer.



(Han har et fryktelig fint dobbeltnavn, men jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg kommer til å operere med andrenavnet her. Da begynner jeg i såfall å gjøre det ift Jesper også. Dere som kjenner meg, får huske å skille litt mellom fb og blogg. En leser lurte litt på hvorfor jeg ikke skriver andrenavnet til Jesper, og det er fordi jeg har villet beskytte både meg selv og barna mine litt ift for mye personopplysninger. Trives best med å være synlig og personlig, uten å bli hverken altfor privat eller altfor anonym. Meg i et nøtteskall.)

søndag, juli 15, 2012

So ro...


So ro, lille mann,
nå er dagen over
Alle mus i dette land,
ligger nå og sover.

So ro, tipp på tå,
sov min vesle pode
Reven sover også nå,
med halen under hodet


Idag har jeg gjort klar vugga og satt den i stua. Er den ikke fiiin? Jeg fant den på finn.no i vinter og falt pladask. Den er liksom både sjarmerende og kongelig på en gang - uten å være "snirklete" eller overdådig. Da Jesper ble født, brukte vi vogn i stua for å bysse han i søvn, men denne gangen ønsket jeg meg så veldig en vugge. Ble så glad da denne dukket opp på finn. Den er seksten år gammel og håndlaget. Min snille svigerinne fra Sola har fraktet den helt fra Kvernaland og hit til Tønsberg. Så har den stått en stund i 2.etasje før Mr Amelie for litt siden malte den lysegrå. Jeg har kjøpt ny madrass og madrassbeskytter, og idag har jeg altså dandert den med en søt pute og lillebrors kosedyr, en liten koala fra Newbie-kolleksjonen.

Nå kan lillebror bare komme! Igangsetting av fødsel skjer i løpet av første halvdel av uka som nå kommer, så som dere skjønner er spenningen stor. Kan være jeg avslører tidspunktet mer konkret - skal tenke litt på det.

PS! Takk for koselige hilsener på de siste innleggene! Det varmer med alt engasjement ♥

Oppdrag bestått med glans


Jesper klar til dyst...


Stort øyeblikk... Ta-ta-ta-tammm, ta-ta-ta-tamm....


Min flotte brudesvenngutt som klarte jobben med glans ♥ Morshjertet svulmet og hang sånn ca på utsiden da han kom oppover midtgangen der. Han var så søt og andektig der han gikk "fokjiiiiikti" (forsiktig) mot brudgommen for å levere ringene.


De fine, fine gutta mine! Synes dette bildet er så koselig av far og sønn. Likt slips på dem også. Jeg har klippet, sydd og fikset på et voksenslips for å gjøre det passende til Jesper. Det var litt utfordrende med hele brudesvennbekledningen fordi brudgommen skulle ha mørkblå dress (Hjelp - hva gjør jeg, da, var det første jeg tenkte da jeg fikk høre det. Kunne jo ikke bare leie en chaquette da, liksom. Men så ordnet alt seg, og jeg fant denne fantastiske dressen fra Name It (av alle merker). Fant perfekte små "herresko" og spurte bruden om jeg fikk bruke blå sixpence på han. Liten herremann dette her!)


Et familiebilde måtte vi også få til. Her er vi alle fire - inkludert lillebror i magen. Og tenk, nå kommer han hvert øyeblikk! Jeg tydde til "Audrey Hepburn-kjolen" min. Kanskje ikke en typisk bryllupskjole, men jeg føler meg vel i den, magen synes på en veldig sjarmerende måte (bedre enn å føle seg som et telt), og så var det liksom ingen vits å handle ny kjole rett før fødsel.


Her var metningspunktet nådd for Jespersen (og det funket ikke lenger med "kjokodiller" og sjokolade), men koselig bilde for det..

Vi hadde en kjempekoselig dag igår! Vil ikke legge ut nærbilder av brudeparet og brudepiken før jeg evt har spurt dem. Var veldig rørende å se akkurat disse to gifte seg. Har kjent bruden i mange år, og fulgt henne gjennom gleder og sorger, så hjertet mitt svulmet innvendig for henne og dem også. Hurra for J og O!

lørdag, juli 14, 2012

Brudesvenn


Å nei, dere må nok vente litt på både Nå er han født!-posten og lillebrorbilder. Det er litt som skal skje før den tid (... men bare litt). Idag skal nemlig Jespersen være brudesvenn. Iiik - spennende! Kombinasjonen 3 år og viktig oppdrag er en dristig kombinasjon, men kan bli veldig vellykket. Vi har øvd i kirken, hjernevasket med youtube-snutter fra andre vielser og bruker ellers lovnader om smågodtkrokodiller, bokstavkjeks og "suje fikkej" (sure godterifisker) for det det er verdt. Å neeeida - vi bruker aldri bestikkelser og triks! ;-)



Wish us luck! Nå skal jeg stryke skjorte og prøve å få fikset meg selv. Jesper og Mr Amelie er i byen og handler smågodt og favorittstrømpene mine (de er magiske - kan tipse dere senere).

For øvrig - gratulerer så mye med dagen til min kjære venn og tidligere flatmate J med make! Dette blir en stor dag!

fredag, juli 13, 2012

Hylleprosjekt a la Mr og Mrs Amélie


Dere husker kanskje jeg nevnte noe om nye hyller til babyrommet. I forbindelse med at vi malte en grå fondvegg der inne (mer HER), steg ideen frem om å bytte til noen hyller jeg har hatt i bakhodet kjempelenge. Har noen gamle eplekasser her i huset etter besteforeldrene mine, og for en god stund siden fikk jeg ideen om at det måtte da kunne gå an å lage noen lavere "eplekasser" i mindre versjon og henge dem på veggen. I ettertid har jeg i blogg og interiørblad sett at flere har hatt samme tanke, bare at disse har lagd større hyller til å ha på gulvet.


Det ligger litt i tiden, dette med gamle former og materialer. Eplekasser er bare så utrolig sjarmerende! Og så påvirkes vi nok av trender vi plukker opp her og der. Selv om babyrommet har vært fint og forseggjort hele veien, fikk jeg nylig lyst til å røffe det opp litt. Derav tanken om en grå vegg og litt værbitte elementer.


I det siste har Mr Amélie og jeg satt ideen til verks. Jeg må si vi utgjør et godt team! Jeg kommer med ideene, tegner skisser, kommer frem til den perfekte fargenyansen på beisen og bestemmer materialer, mål og planketype. Han kommer med innspill, sager, snekrer og produserer. Sammen har vi sittet sent på kvelden og regnet ut lengder og mellomrom. Plutselig var liksom bare hyllene ferdig, og i kveld har vi hengt dem opp.


Her begynte den konkrete planleggingen forresten; med washi-tape og tunga rett i munnen. Jeg brukte en flik av en bildevegg fra Ikea som utgangspunkt for selve opphenget. Først et større rektangel, så et mindre kvadrat, deretter et passe stort rektangel på høykant igjen. Jaa - fiiint! Jeg tape'a og styra, skrev ned mål og justerte litt. (Tapefirkantene ser forresten mye mindre ut på bildet enn de faktisk var. Merkelig synsforstyrrelsesfenomen...)


Hvor tape og hyller møtes... (Hehe, hører nærmest sangen for meg.) Her fjerner min kjære snekker-husbond tape og gjør klart til montering.


Oppheng på gang! (Og for den som tror bokstavene avslører noe om lillebrors navn, må jeg desverre skuffe dere. Dette er bokstavene til Jesper. Nye bokstaver får komme etterhvert. Og navnet til lillebror, i hvertfall det første, kommer i Nå er han født!-innlegget som kommer til uka...)


Bøy deg litt til, kjære! Nei, flytt bildene en halv cm nærmere hverandre... Kresen kone planlegger det perfekte oppheng, og hennes snille mann er med på moroa. I love you, honey!


Og der! Der var hyller og bilder på plass. Plassering av ting og tang er gjort litt på hyrten og styrten, så mulig jeg flytter på noe, men uansett: DEILIG Å HA GJENNOMFØRT DETTE! :) Vi er så fornøyde! Synes rommet ble både røffere og mer sjarmerende, og så er det så moro med litt forandring. Kjenner også det gjør godt i hjertet å fikse og ordne til lillebror også - ikke bare la han overta alt etter storebror. Vi har ikke gjort de store endringene, men jammen meg er det ikke mye som skal til for å fiffe opp et rom. Pimp my babyrom, asså!

HER ligger bilder av rommet uten grå vegg og med det gamle hylleopplegget.

Konkrete detaljer om mål og beisnyanse kommer etterhvert. Denne gangen mikset jeg fargene 'Drivved' og 'Værbitt tre' i et utprøvd blandingsforhold  for å få den perfekte look'en. Begynner å få litt erfaring med Jotuns interiørbeis og har syntes drivvednyansen har hatt ørlittegranne for mye rødtone i seg. More details to come!

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen