Fondvegg på babyrommet: Bilder

Jeg lovte å vise noen bilder av den nymalte veggen inne på babyrommet, og her er de. Bildet over og under er tatt uten blitz, de to neste neste med. Alltid litt vanskelig å gjengi en farge korrekt via bilde og skjerm, men dere får et inntrykk.

Se bort fra midlertidig stabling av dilldall, esker og Maileg-kaniner. Har ikke fått hengt og lagt ting på plass enda siden jeg er i idefasen i forhold til ny hylle over kommoden. Her må det snekres...

Fargen heter VALMUEFRØ og er fra Jotun. Ncs-koden er S 4502-Y. Den passer helt perfekt inne på akkurat dette rommet. Den har nemlig ørlitegrann beige i seg, noe som gjør den mer varmgrå enn en del andre gråfarger. Oppe på Jespers nye, kommende barnerom har vi gått for en enda renere grå, men her som veggene er malt i lys antikk og vi har noen beige detaljer (samt tekstiler i gammeldags turkisblå), gjør den seg SÅ godt! Synes som sagt det er litt vanskelig å gjengi fargen riktig, men fin er den.

Godt med alle prosjekter man kan krysse av på. Det var så deilig å endre litt her inne. HER kan du se bilder fra rommet før fondvegg (selv om jeg forsåvidt har gjort noen småendringer mht detaljer siden da). Følte rommet fikk mer dybde nå og ble noen promille røffere midt i all babynostalgi. Vi får prøve å fullføre her inne. Da skal jeg ta flere bilder av hele rommet. Takk for kommentarer under forrige innlegg!

Nattinatt!

Fondvegg på babyrommet

Dere husker kanskje jeg skrev vi hadde freshet opp babyrommet litt. Og før dette igjen skrev jeg noe om at interiørprosjekter utenom gulvene hadde ligget brakk en stund. Vel, for litt siden fikk jeg for meg at jeg hadde lyst til å male en grå kontrastvegg inne på babyrommet. Tok med fargeprøver hjem, og ble raskt veldig sikker på hvilken farge som kunne passe. Kravet var ikke for mørk-ikke-for lys-ikke for blågrå-ikke for beige, og til alt hell fant jeg den perfekte fargen. Tror det er første gang jeg har kjøpt et malingsspann uten å teste med oppstryksprøver.

Pga avlyst St.Hans-feiring og litt halvdårlig Jesper, gikk vi inn for prosjektet sammen på lørdag. Jeg ryddet unna på rommet og tape-maskerte til den store gulvmedaljen, Jesper hoppet og spratt rundt (han elsker at det skjer noe), og Mr Amélie gikk løs på malingen. Vips, så var veggen malt med to strøk, og det ble SÅ fint! Fargen ble rett og slett helt perfekt inne på dette rommet! (Ikke helt riktig gjengitt over. her er den også fortsatt våt. Fargen er mer varmgrå - skal se om jeg kan få med det på nye bilder.)

Nå synes jeg babyrommet er mye tøffere, samtidig som det har beholdt den nostalgiske, søte stilen. Forandring fører ofte til ny forandring, så nå har jeg fått en ide til et annet hylleopplegg enn den hvite vi hadde over kommoden. Kanskje sistnevnte vil ta sin tid - vi får se hva vi rekker - men jeg skal i hvertfall vise dere flere bilder av ferdig fondvegg senere.

Moro med effektive og vellykkede prosjekter! Og veldig all right å kjenne interiørånden sveipe over seg som en frisk bris, hehe!

Ha en god dag!

Takk! Og permisjonsplanen i boks...

Bare innom for å takke dere en gang ekstra for koselige hilsener og rørende engasjement - både i innlegget under, via andre innlegg og pr mail. Tenk at vi har en egen heiagjeng som heier oss frem til målstreken. Trenger det, kjenner jeg, for det er i sannhet nervepirrende uker. Så nær målet... men enda ikke helt der. Jeg har heldigvis gode øyeblikk og dager også, og dem tar jeg vare på.

Idag har jeg vært innom jobb, konferert litt med kontordama (verdens beste!) og skrevet ferdig søknaden om foreldrepenger. Puh! Det er jo virkelig en halvdagsjobb - minst - enda jeg er tredjegangsfødende. Er glad jeg tok vare på kopien fra ifjor. Det lettet arbeidet en ørliten smule for en som har skjemaskrekk. For en gangs skyld fikk jeg også gode svar fra Frøken Nav på telefon. Likevel tok det altså sin tid.

Og - for den som lurer: Vi har valgt 100 % dekning, dvs full lønn i 47 uker (og ikke 80 % i 57), der Mr Amélie tar sine 12 uker og jeg resten. Det passer best ift hans jobb, og vi er begge fornøyd med valget. Etter at mine uker er over, skal jeg ha noen uker ulønnet permisjon fra jobb. Jeg begynner å jobbe igjen i midten av mai. Da tar Mr Amélie ut 3 av sine 12 permisjonsuker (innimellom her har vi søkt om utsettelse av fedrekvoten), samt noe avspasering/ ferie, før vi har sommeren sammen.

Lillebror begynner i barnehage august 2013 - da er han 1 år. Jeg kommer nok til å gå litt ned i stilling den høsten, og så fordeler Mr Amélie resten av permisjonen sin over året med en dag fri i uka. Denne løsningen gjør at lillebror kan ha 60 % plass i barnehage, Jesper kan gå ned i barnehageprosent (vi ser an hva vi søker om - han har hatt full plass fra 14 måneder gammel og er både vant til og glad i å være i barnehagen), og ikke minst: Vi får litt mer tid med barna og hverandre. Det har vært et mål en god stund. Kanskje husker dere jeg fabulerte litt høyt rundt livskvalitet og prioriteringer i en serie på senhøsten 2010 - HER. Etter det vi har opplevd, kjennes denne prioriteringen ekstra viktig.

Og hvorfor vi velger 100 % dekning i 47 uker + ulønnet permisjon istedet for 80 % dekning i 57 uker? Vel, regn på det! Man tjener faktisk ganske så mange tusenlapper på dette. Bl.a får far 100 % lønn i sine 12 uker istedet for 80 % (!). Det lønner seg alltid å ta 100 % - dette står også på NAVs egne sider. Det eneste du må vite, er at når du har ulønnet permisjon en periode og så kommer tilbake til jobb, så sliter du om du vips-skulle-bli-gravid og få f.eks ekstrem svangerskapskvalme, eventuelt brekke et bein. Det tar nemlig noen uker før du har tjent deg opp rettighetene dine til sykepenger. Denne risken tar vi dog, da jeg har tenkt til å ha litt fri fra å være tjukkabollapinnsvin etter dette svangerskapet. Tror nok det skal la seg gjøre. I tillegg må man være disiplinert og spare et beløp hver måned, slik at man har penger på konto når ukene uten lønn tar til.

Vel - godt å ha søknaden i boks. Del gjerne hvordan dere der ute har løst permisjonsbiten. Vi får vel ikke akkurat så mange feministpoeng fra hverken en viss ex-minsister eller kvinnegruppa Ottar - ikke lik fordeling av permisjonsukene? Det er jo bare såå 2010 -  men her i gården brenner vi litt for amming også. Og så skal det liksom fungere i forhold til begges arbeidsplasser. Glad vi kan velge. Og med mine tre graviditeter på 3,5 år, dødfødselen, sorgprosessen rundt Amélie og alt, er vel både Mr A og jeg enige om at det skal bli godt for mammaen å få flest mulig uker sammen med lillebror.



Bildet øverst: Blå karusell til lillebror, sokkesko fra LA (fått av lillesøs som er hjemme for sommeren) og et gammelt bilde av Mr Amélie som ca 2 år. Liker pressen i buksa, gitt.

Redebygging og kasser med klær

Det er noen dager siden jeg har oppdatert, og for den som holder litt pusten på våre vegne (takk for rørende engasjement!), kan jeg forsikre om at hybelboeren min fortsatt ligger trygt i magen. Jeg hadde riktignok en tøff dag med mindre liv denne uken, men før det hadde jeg en lengre periode med gode dager. Plutselig snudde lillebror seg i veldig stabilt hodeleie. Han hadde tydeligvis vokst, og beina sparket ut mot magen. Selv om uroen ligger der og ulmer hele veien, var det himmelvid forskjell fra de vanskelige dagene som har vart så lenge. Jeg fikk nesten følelsen av normal graviditet til og med. Det har gjort godt med fullstendig hvile, og det har vært fantastisk med tydelige spark og jevn aktivitet. Torsdag var ikke så veldig all right - jeg blir så fryktelig redd når mønsteret brått endrer seg markant - men heldigvis var det bra med lillebror. Idag har han vært veldig i farta - og jeg nyter det.

Jeg merker på hele meg at det nærmer seg. Idag er jeg i uke 34 + 4. En del lurer på når igangsettingen skjer, og den foreløpige avtalen jeg har med legen min er fødsel ved fullførte 38 uker. Det kan være jeg ikke klarer å holde ut så lenge (jeg kan igangsettes fra uke 37), men jeg føler liksom at uke 38 må være bedre for både meg og barnet. Pluss/minus 17.juli er derfor den foreløpige dealen, og så vurderes både modning hos meg og kapasitet på sykehuset. Fødselen kan ta alt fra en til tre-fire dager ved igangsetting, så bursdagen til lillebror er uviss. Dere får tenke mye på meg den uken. Bare tre og en halv uke til!

Jeg har vært i uunngåelig "nesting modus" de siste dagene. Jeg har skrevet fødebrev, funnet frem pakkeliste til sykehus-bag'en, planlagt maling av vugga vi har kjøpt brukt på finn og gjort klar klær, sengetøy og tepper. Idag har vi freshet opp babyrommet litt. Selv om jeg har bestemt meg fra første stund for å ikke holde igjen når det gjelder kjærligheten, har jeg nok mer eller mindre ubevisst utsatt de konkrete forberedelsene. Tilknytningen til lillebror er så sterk, så sterk, men det å skulle hente frem klærne, vaske små plagg, henge dem til tørk og sirlig legge i kommodeskuffen - det har jeg skjønt vil vekke mye minner og følelser hos meg. Noe det også har gjort.

I forrige uke gikk jeg ned i kjellerboden vår og åpnet den første av kassene med babyklær merket GUTT str.50-62. Det første som strømmet mot meg var minnene etter Jesper. Oj, den pysjen hadde jeg nesten glemt! Og den der - den sparket han seg helt ut av. Ååh! Tenk at han var så liten... Det var så godt og fint og kjenne nostalgien blomstre litt der jeg satt på det kalde kjellergulvet og tenkte på Jesper som nyfødt. Jeg brettet alle klærne i 62 tilbake, og la til side noen plagg jeg skal gi bort. Så tok jeg med meg resten i str. 50-56 og la til vask. Disse skal lillebror få bruke. Dermed ble dét veldig stort for meg. Tenk at vi faktisk venter en til liten gutt! Vi har snart en nyfødt tass her i huset. Ligner han på Jesper? Er han like lys? Mørkere? Og så satt jeg der og drømte om en ny, liten halvmeter med sprellende bein og knirkelyder.

Jeg tittet så bort på de to kassene merket med jenteklær. Jeg har ikke åpnet dem på lenge. Nå visste jeg at jeg måtte plukke ut de nøytrale klærne etter Jesper som jeg hadde vasket og gjort klar til Amélie. De ble jo liksom bare liggende i jenteboksen. Å gå gjennom Amélie-boksen fra øverst og nederst, brakte frem enda flere følelser i meg. Sorg, savn, vemod, minner. Alt jeg forberedte! Det nydelige strikkesettet. En rosa pysj med mummitrollet på. Den lille newbie-kjolen. En ørliten strømpebukse med innvevde hjerter. Alt sammen håndplukket og tiltenkt lille, fabelaktige Amélie. Nå lå de her ubrukt i en plastkasse i kjelleren.

Klær er jo ikke alt. Klær er stoffmaterialer med søm i ulike farger og fasonger. I utgangspunktet noe overfladisk noe som både kan ryddes vekk og erstattes. Men likevel - to kasser med håndplukkede ting til min første datter, er en sterk påminnelse. Dette er minner. Spor. Noe konkret og håndfast etter et lite menneske som stille kom til verden og som ikke er her mer. De får symbolverdi av uante dimensjoner for en mor som har mistet barnet sitt.

Så der satt jeg, da, på et kaldt kjellergulv, og kjente nostalgien rundt mitt første barn, savnet etter mitt andre barn og forventningen og gleden over mitt tredje. Mor til tre. Og med en evigvarende opplevelse av at livets matematikk aldri går opp.

Nå er alle klærne til lillebror vasket, brettet og lagt i kommoden: En del etter Jesper og jammen meg en del nytt også. Han må jo få noe som bare er hans. Det har vært en rar opplevelse å henge opp og legge bittesmå plagg i en skuff på nøyaktig samme måte som for et år siden - bare helt andre klær og i andre farger. En slags hakk-i-plata-fornemmelse med såre undertoner og takknemlige overtoner.

Jeg går nå og sniktitter i babyskuffen flere ganger daglig. Jeg fabulerer også om trilleturer med søskenvogna som har stått ubrukt og splitter ny i kjelleren i over et år. Det er bare så koselig å tenke på at han snart ER her! Det må han, det skal han - noe annet går bare ikke. Mammaen er klar.

Tre på kinobenken

Noen bilder blir man bare glad i hjerterota av å titte på. Dette for eksempel. Her ser Jesper og to skjønne venner på film sammen - godt sammenskviset på den lille kinobenken hans. Ballonger og ekstra puter litt rundtomkring = rester i stua etter diverse bursdagsfeiringer.

Takk for besøket, Olivia og Niklas! Klem fra Jesper

Fine ting akkurat nå

♥ Nydelig vær! Sol, men behagelig bris - passer meg perfekt akkurat nå...

♥ At lillebror har fortsatt å ligge i en god posisjon slik at jeg kjenner jevnlig aktivitet. Har hjulpet enormt på hvordan jeg har det om dagen.

♥ Gode venner som bare er der selv om vi ikke nødvendigvis treffes så ofte. Kjenner meg takknemlig for å kjenne så mange flotte mennesker!

♥ Feriepengene som har kommet. Skeiet ut med en liten shoppings denne uken, til både Jesper, lillebror i magen, paps og meg. Overfladisk lykke, men dog - veldig kjærkomment!

♥ At det E N D E L I G har kommet mammaklær-avdeling på HM her i byen. Vi har faktisk ikke hatt noen butikk med gravidklær den senere tiden, så det var på sin plass. Selv om det er under fem uker til fødsel, har jeg kjøpt litt. Skal nok få bruk for dem senere :)

♥ Jespers utvikling. Noen ganger føler man at barna plutselig har gjort et hopp når det gjelder utvikling av språk og personlighet. Slik er det her om dagen. Plutselig sier han så mye rart og morsomt, dvs enda mer enn tidligere. Ikke bare ting han har hørt, men egne, lengre resonnementer. Han finner på sanger når han skal sove - ikke gjort før - og kommenterer de merkligste detaljer. Vi mer enn trekker på smilebåndet om dagen, for å si det slik.

♥ At Mr Amélie og jeg fikk til en lunsjdate igår, bare vi. År og dag siden sist - veldig koselig. Prøver å fylle livet med litt gode opplevelser om dagen, sånn innimellom hvile, kontroller og vanlig hverdagsliv, og jeg kjenner det gjør godt i marg og ben.

♥ Snille foreldre som kommer og redder oss ut av knipe der vi står stuck i Høvik med ødelagt bil og henger lastet med ting og tang (jepp, kløtsjen røyk på onsdag...). Falken reddet bilen, mamma og pappa tok hengeren og kjørte oss og trampolina vi hadde hentet tilbake til Tønsberg. Deretter kjørte de hengeren med senga vi skulle frakte til bror inn til han, før de og lillesøs omsider kom seg hjem. Hva skulle man gjort uten snill familie?

 ♥ Nesten ferdig montert trampoline fra Jump King i hagen! Jespers hovedgave til bursdagen hans - mest fra oss, men litt fra farmor og fra tante og onkel på Sola også. God sprett, bra sikkerhet og diskret utseende. Vi måtte forklare han at det var tomt på lageret, men dette skjønte han og godtok helt fint. (Du skjønner det, Jesper, at det var tomt i trampolinebutikken. Den kommer om ti dager, og da skal vi dra og hente den største bursdagsgaven din. Jaa!) Nå blir det hoppings i hagen!

♥ Inspirerende interiørblogger! Selv om jeg føler det er mye halvferdig her i huset (Jespers nye gutterom som vi begynte på i fjor... bildevegg i trappa... manglende bilder i stua...hagen foran huset...), og alt med interiør har stått litt stille en stund (ja, bortsett fra olje-gulv-prosjektet del 1), nyter jeg glimt, bilder og inspirasjon fra andres hjem. Kanskje vi kommer litt videre med ting og tang etterhvert?

♥ Tanken på at det ikke er så veldig lenge til vi har lillebror hos oss. For det skal vi. Engstelsen er stor, men håpet desto sterkere. Vi gleder oss sånn til å se hvem han er.

Barnebursdag

Må nesten avslutte Jespers bursdagsrelaterte innlegg med noen få glimt fra barneselskapet på tirsdag. Etter inspirasjon fra en god barselvenninnemamma gikk vi for feiring fra 16.30 - 18.30 en vanlig hverdag.

Det blir nok litt hurra-meg-rundt med tanke på å komme seg fra jobb og hente i barnehage for både vertskap og gjester, men det fungerer. Lørdagene blir så fort brukt opp, og det er stas å ha litt fest i hverdagen også. For min del hadde jeg fri, så jeg kunne konsentrere meg om rolig morgen og ellers forberedelser av diverse slag. Likevel - rart med det. Enn hvor tidlig man begynner og hvor mye som er gjort på forhånd, er det alltid tuuusen ting som skal fikses det siste kvarteret. Lurer på om det er flere enn meg som føler seg som en "rødkinnet bursdagsmamma" i det gjestene kommer? Hehe.

Jeg kommer bestanding på noe jeg har glemt i etterkant også. I år var det lollipop-isen - den ble liggende i fryseren, gitt. Og så glemte jeg kjøpe hvite pappkrus, så jeg måtte i stedet ty til noen fislete, hvite plastkrus det ikke funket med servietter i. Og fargerik confetti ble det visst ikke noe av. Ja, ja, ikke det viktigste. Barna storkoste seg, og det gjorde visst foreldrene også, så da er det ikke så farlig med hverken lollipop, krøllebånd eller riktige kopper. (Men er det ikke rart med det og - som mamma/ kvinne driver man alltid og evaluerer sin egen innsats i etterkant. Jeg henger meg lett opp de tingene jeg har glemt, og ikke alt jeg faktisk har husket på og forberedt. Note to self: Vær fornøyd! :)

Det er en fryd å feire treårs-bursdag! For det første fatter ditt eget barn litt mer av bursdagsgreia, for det andre er det så mange skjønne, jevnaldrende, herlige, snakkesalige, små gjester som kommer. Jesper hadde åtte venner på besøk. Vi skulle gjerne bedt flere, men det blir lett litt folksomt, så i år inviterte vi de han har mest med å gjøre eller som han kommer til å ha med å gjøre via barnehagen. Veldig vellykket!

Menyen var en blanding av enkel (pølser i innbakt brød), sunn (mye frukt), og søt/ Jesper-relatert (bilkake, muffins med favoritt-godteriet osv). I år var jeg så heldig å få fantastisk hjelp av lillesøsteren min og to tidligere omtalte venninner (HER). De to sistnevnte har den siste tiden ytret sterkt ønske om å få gjøre noe praktisk for meg i forbindelse med enten ettårsmarkeringen til Amélie eller bursdagen til Jesper, så da landet vi på det siste.

Det koster litt å ta imot hjelp - du vet, stoltheten og slik - men jeg kjenner det er lettere for meg etter alt vi har opplevd. Har jo også hatt det tøft over lengre tid nå, så det var godt å kunne senke skuldrene og bare si ja takk. Englemamma-Maria bakte krokodille-muffins og Hilde (hun med kronerullingen til Italiatur) stod for innbakte pølser.

De kom innom med bursdagsleveranse kvelden før. Tenk å ha slike venninner! Ellers var lillesøster en fantastisk hjelp og støtte gjennom hele dagen! Hun bakte sjokoladekakerøra og fyllet, kokte kaffe og bidrog ellers på alle måter. Lurer nesten på hva jeg gjorde? Men joda, jeg jobbet i flere timer med rydding, handling, skattejaktpose-fordeling, kakepynting og forberedelser, så jeg kan ikke bare ha drevet dank :)

Bilkake / togkake - en sikker vinner for barn som liker ting på hjul. Mr Amélie og lillesøs mobbet meg så fælt med at togkakepyntinga mi forrige søndag lignet på en lastebil, at jeg denne gangen rett og slett gikk for... - en ordentlig lastebil. Hah! ;)

Koselig å se treåringene kose seg! Skulle gjerne lagt ut flere bilder, men måtte da ha avklart mer med foreldrene først. Uansett - nå er bursdagsmaraton over for i år, og vi har forsikret en meget fornøyd Jespersen om at det er et et HELT år til neste gang.

Kanskje noen har noen gode tips til 4-års-bursdag? Vi har ikke begynt med temafester enda, men mulig det kan være mer aktuelt neste år. Og hva slags leker pleier man å ha når de er fire? I år hadde vi bare skattejakt-lek som "organisert moro" - frilek og gøy i hagen er ofte det beste når de er tre - men kanskje det er mer vanlig med organiserte aktiviteter når barna er fire? Kaketips/ oppskrifter mottas også med takk. Kjekt med tips ett helt år i forveien :)

Bursdagsfeiring på tapeten

Treåringen vår kan i hvertfall ikke klage over mangel på bursdagsfokus. I fjor ble det ikke de store greiene - det var veldig absurd og ikke gjennomførbart å skulle feire bursdag to dager etter at Amélie stille kom til verden - men i år er det i grunnen ikke måte på hvor mye hurra-meg-rundt det blir for Jesper.

Dagen før dagen hadde vi et lite selskap med mormor, bestefar og den ene søsteren til Mr Amélie. På selve bursdagen var vi ute og spiste sammen med storesøsteren min, pluss at de feiret Jesper i barnehagen. I løpet av uka som var, kom det pakker i posten og på døra. Nå i helgen hadde vi familiefeiring, og dag blir det barneselskap. Puh! Skummelt dette - om han tror dette er den fremtidige bursdagsmalen. Hehe. Heldigvis får jeg litt hjelp av lillesøsteren min, som baker, styrer og sprer humør rundt seg. Hun bor til vanlig i USA, men er hjemme for sommeren, og vi er så heldige å ha henne hos oss en del.

Jesper var i storform og koste seg glugg i hjel med tanter, onkler og to av søskenbarna sine. I familien til Mr Amélie er det ganske store hopp. Min kjære er yngst av fem OG attpåklatt (!), så det er faktisk 17 år mellom han og eldstebroen. Det betyr også ganske store hopp mellom Jesper og søskenbarna. Komisk nok er det 17 år mellom tråringen vår og hans yngste (!) fetter på bildet under.

Selv om vi savner jevnaldrende kusiner og fettere noen ganger - for meg har søskenbarna mine betydd enormt mye i oppveksten - er det fryktelig stas med noen store fettere å se opp til også. Fetter M måtte pent finne seg i å sitte på "barneflanken" og drikke av Flåklypa-kopp!

Veldig stas med en kusine som er med på gulvet for å dure rundt med monstertruck, brannbil, politibil og diverse andre biler også!

Vel, nå skal jeg komme i gang med dagen. Planen er en god blanding av hvile, sjelefred, handletur og "årnings" til barneselskap. Ha en god dag!

Blogghjelp søkes

Som dere kan se, har jeg endret bloggmalen min ikveld. Har lenge hatt lyst til å gå over til to kolonner istedet for tre, blant annet for å kunne gjøre bildene større. Men - det krever også endring av skriftstørrelse. Dette var så greit å finne ut av i det gamle Blogger-oppsettet. Nå klarer jeg bare ikke finne ut hvor jeg går for å endre skrift, farger på overskrifter osv.

Kan noen hjelpe meg? Jo før, jo bedre :) På forhånd takk!

Oppdatering: Jeg fant visst ut av hvor jeg endre størrelse på innleggsskriften. Men går det an å forstørre skriften på sideflanken også? Det finner jeg nemlig ikke ut av. Og så skulle jeg gjerne hatt større mellomrom mellom innleggskolonnen og sidekolonnen, men jeg får det ikke til når jeg justerer bredden på kolonnene. Hmf! Ikke får jeg lagt til nytt header-bilde heller. Får opp at jeg har brukt opp bildekapasiteten. Men det er veldig mystisk, for det er ikke noe problem å laste opp store bilder i selve innleggene. Kan noen hjelpe meg?

Dere får leve med med en litt halvferdig blogg de neste dagene... Hva synes dere forresten? Ble den bedre? Mer leselig? Det var nesten litt skummelt å forstørre skrift og bilder. Føler liksom jeg bretter meg ut over skjermen. Hjelp - ikke helt meg. Liker å være litt lavmælt, samtidig foretrekker jeg denne malen på andre blogger. Kom gjerne med innspill. :)

Lettelse

Idag har jeg våknet med en enorm lettelse innvendig. De siste ukene har vært utfordrende, ja - egentlig de siste sju månedene. Jeg har ikke skrevet så mye om svangerskapet i det siste - det har vært naturlig å skille de ulike tingene jeg står i fra hverandre - men jeg har et innlegg på trappene som omhandler det å være gravid igjen etter en dødfødsel. Jeg har fått et spørsmål på mail fra en annen englemamma som nylig har mistet barnet sitt, i tillegg er det flere som har lurt på om jeg kan skrive noe rundt dette. Det kommer mer.


Den siste tiden har vært spesielt tøff. Ettårsdagen til Amélie og møtet med den rå sorgen igjen én ting, men det at jeg i dette svangerskapet har morkaken liggende foran mot magen, har vært en stor påkjenning. Mye større enn noen kan forstå. Det har vært dager der jeg knapt har kjent liv, helt frem til forrige uke. Inntil et visst punkt har jeg is i magen - det må man bare ha - men når det går utallige timer mellom hver bevegelse i uke 31 og en halv (!), og aktiviteten du kjenner bare er som nesten livløse romsteringer, da kommer uroen for fullt til slutt. Slik hadde det vært for enhver mamma, men for meg er dette situasjoner som tar ekstremt på. Det er bare jeg som kan redde babyens liv. Bare jeg som kan kjenne etter og si fra i tide. Denne byrden hviler over meg på en måte jeg ikke klarer å forklare. Ansvaret er tungt, det er ensomt, og det har røtter i sjokket rundt Amélie og selvanklagelser fordi jeg ikke merket at noe var galt. Det tar på å kjenne etter og tolke enhver vibrasjon som kroppen sender ut når du er urolig og full av skrekk. Hvorfor er han så stille? Så lenge...? Sparer han på kreftene fordi det er noe galt? Det er slitsomt å dra inn til sykehuset når du ikke kjenner nok liv;  skaffe barnevakt, sitte og vente på føden, forholde seg til andre leger enn de som følger meg opp, forklare, føle seg liten og sårbar, vente på eventuell skjebnesvanger beskjed på ultralyd... - på samme undersøkelsesrom som vi fikk beskjeden om at jenta vår var død.

Jeg møter heldigvis forståelse, både på grunn av min bakgrunn og fordi det er et problem det at morkaken tar av for såpass mye bevegelse, men etterpå kjenner jeg meg helt utslitt. Jeg går først i taket av lettelse når jeg får svar på hvorfor det er så lite liv - lillebror har noen ganger snudd seg i tverrleie eller seteleie med beina innover og med ryggen ut mot magen (noen ganger kjenner jeg ingenting; det er som om han ikke lever) - men så kommer utmattelsen. Kroppen min har jo vært i helspenn opptil en til to dager, fordi jeg har forsøkt å ha is i magen samtidig som jeg har kjent på byrden rundt det å si fra hvis aktiviteten har endrer seg merkbart. Da kommer gjerne tårene - midt i at jeg prøver å legge meg for kvelden og gjøre klart ting til neste jobbdag. Etter en stund sovner jeg - med noen avbrytelser i løpet av natten, slik alle gravide i tredje trimester har - og så stresser jeg avsted til pliktene neste dag. Jeg har jobbet mandag, tirsdag og onsdag, og jeg har klart det og ønsket å klare det. Torsdager har jeg vært på kontroll, i tillegg til at jeg fortsatt samtaler med jordmor hver tredje uke. Fredag har vært dagen jeg har kunnet hente meg litt inn igjen. Jeg er tilnærmet normal på jobb. Tidvis ukonsentrert, men smilende mot elever og kolleger. Det er godt å kunne fokusere på andre ting, og jeg trives med arbeidsoppgavene mine, men de siste ukene har det indre stresset økt voldsomt. Reaksjonene har som regel kommet hjemme. Forrige uke toppet det seg. Stille gutt i magen i uke 31 + 2 og gjenopplevelsen av sjokkdagen 31.mai var ingen lett situasjon.

Igår ble det bestemt at jeg skal over på 100 % svangerskapspenger de siste to ukene før ferien. Det er derfor jeg er lettet. Jeg er full av dårlig samvittighet overfor jobb - jeg har en fantastisk arbeidsplass og jeg skulle gjerne bidratt med det som var planlagt disse ukene - men lettelsen overgår alle andre følelser. Det er som om en vond knute på innsiden er løst opp. Skuldrene har senket seg og jeg er nesten på gråten av... - ja, lettelse. Jobben min er viktig, men babyen min og hvilken tilstand jeg er i før igangsatt fødsel i uke 38, barseltid og eventuelle reaksjoner som måtte komme, er mye viktigere. Denne gangen får jeg ingen rolige dager for meg selv før fødsel fordi den skjer i juli når Jesper er hjemme fra barnehagen. Jeg forstår jo at det er slik når man har flere barn, men akkurat denne gangen kjenner jeg meg desperat på hvile og mobilisering til det som skal komme. Jeg savner å være uthvilt.

Idag skinner sola, og jeg har inntatt en rolig frokost med ferskt brød og deilig kaffe. Mr Amélie har tatt ut en avspaseringsdag og skal bl.a male andre strøk på verandarekkverket. Jeg har ingen kontroll jeg skal på, ingen avtaler og ingen plikter. Lillebror snudde seg i hodeleie igjen her om dagen, og der har han forblitt. Jeg kjenner tydelige spark og ser magen bevege seg. Rimelig stor kontrast til "stilledagene". Jeg skjønner til og med hvordan han ligger og kan gjenkjenne kroppsdeler som en liten fot, en hoftekam... - nei, det er bare svimlende å tenke på at inni meg ligger vårt tredje barn som snart skal ut i verden. Bare 5-6 uker til... Håper så inderlig han ikke snur seg igjen.

Nå skal jeg ta en lang dusj og komme litt i gang med dagen. Ønsker dere en fin dag - uansett hvor dere er eller hva dere driver med! Og til den der ute som har det tøft: Hold fast på håpet!

Storebror 3 år

Hurra, hurra for Jespergutten vår som fyller (eller... kanskje det blir riktigere å si har fylt) 3 år idag! Du sprer liv og glede der du suser rundt på sykkel mens du vinker og durer avsted til neste påfunn. Vi er så glad i deg, lille store rakker, humørspreder og energibunt! Hva skulle vi vel gjort uten deg? Du kjennetegnes av mye omsorg for dem rundt deg, av et godt lynne og mange morsomme ideer. Gesjeftig, alltid på farten og med snakketøyet i orden. Gratulerer med dagen!

Ja, her er det mange viktige markeringer om dagen. Forrige uke ble veldig tøff og utfordrende, samtidig kjente vi det var viktig å markere dagen til jenta vår. Lørdag ettermiddag merket jeg at jeg var klar for å gå over i vanlig-bursdag-spor. Vi synes jo Jespersen vår fortjener skikkelig fokus. Igår feiret vi enkelt med momo, bess og tante Totij. Idag har vi hatt en aktiv, men fin dag, som har bestått av bursdagsmorgen med gaver på senga, barnehage/ jobb, handling av blomster til de ansatte i barnehagen (jeg er foreldrekontakt), en kjapp tur hjemom, sommerkaffe i barnehagen og deretter ut å spise på et "Jesper-vennlig" sted. Til helga blir den ordentlige familiefeiringen, og neste uke tar vi en liten barnebursdag. Vi orker rett og slett ikke ta alt så tett oppe i Amélies markering, så da ender det i år opp med behørig feiring av Jesper strukket ut over flere dager. Luksus! I mellomtiden går vi inn for en rolig uke med koselige hverdagsopplevelser. Tror vi trenger det.

Å bli 3 år er ingen spøk. Det er bare så fascinerende med utviklingen, både med tanke på språk, interesser og personligheten som blomstrer. Litt trass er det også. Hjelpes meg - jammen kan de små ha sterk vilje! Jeg kjenner at jeg gleder meg til alt som ligger foran, samtidig som jeg elsker tiden akkurat nå og vemodet legger seg som et slør over årene som er forbi. Det er kanskje slik det er å være foreldre?

Det er godt at vi får en liten en i hus snart, så får vi litt av både nyfødt-sjarm og spennende småbarnstid. Hvilke minner har du fra dine barns 3-års-periode? Jeg er lutter høre for fiffige historier, morsomme barnekommentarer og gode minner fra mamma-(og pappa)hjerter. Er det noe du savner - eller ikke savner - fra denne perioden?

Ettårsmarkeringen

Amélie Sofias 1-årsdag. Ikke slik den skulle bli - men en fin dag midt i alt. Som vi savner jenta vår ♥ Vi deler her noen bilder fra ettårsmarkeringen. Man kan trykke på bildene for å se dem større.

Forberedelser hjemme...

Den nydelige buketten vi hadde bestilt fra en av mine favorittutikker her i nærområdet. Jeg hadde plukket ut blomster og forklart stilen jeg ville den skulle gå i og tilføyde til jenta som skulle lage den at hun ellers kunne være fri til å forme den som hun ville. Ble veldig rørt da Mr Amélie hentet den idag og hun hadde puttet inn små, lyseblå for-glem-meg-ei. (Da jeg var innom for å takke for jobben med buketten i ettermiddag, fortalte en av kollegaene hennes at hun hadde vært ute og plukket blomstene selv. Ble så rørt...)

Meg og barna mine: Jesper på jord, Amélie i himmelen og lillebror i magen ♥ ♥ ♥

Piknik ved graven. Momo og bess var også med. Vi hadde lyst til å gjøre noe koselig ut av en ellers trist dag, og for et barn taler lys, kake og ballonger sitt språk. Gjennom dette skjønte Jesper litt mer av hvorfor vi var der ♥ 

"Sommerfugl-mussins" (Jesperord) slo veldig an! De er bakt av en nydelig dame vi kjenner her i byen.

Graven pyntet til 1-årsdag. Heller ikke slik det skulle vært... Men når man først har en barnegrav, er det veldig godt å gjøre den vakker og verdig på viktige merkedager.

Stolt storebror ved graven. Han vet så godt at lillesøster ikke lever, men skjønte likevel at vi markerte bursdagen hennes.

Detaljer med mammahjerte bak. Nydelige blomster - til en nydelig jente. Sommerfugler - som jeg elsker mer enn noen gang og som jeg forbinder med datteren min. Hjerter - fordi jeg elsker henne. Parisisk karusell - til min egen fabelaktige Amélie. ♥

Jesper stryker på graven... Så sier han: "Mamma, jeg er gjaaa i..." (= glad i) ♥

Familiebilde ♥ Man kan jo ikke bare se trist ut. Faktisk var dette en morsom session der Jesper tok helt av - med det meste... :)

Den lille fuglen våker over to ballonger, et rosa hjerte og smokken vi kjøpte før Amélie ble født. Den har Jesper lånt i mellomtiden...

Jesper får blåse ut lyset på kaka vel hjemme igjen. Veldig stas for gutten vår - som faktisk er 3 år idag 4.juni. Hyllest i eget innlegg!

PS! Tusen hjertelig takk for alle nydelige hilsener fra kjente og ukjente. Betyr masse for meg og for oss. Vanskelig å forklare, men det handler en del om ikke å føle seg alene. Det gjør i tillegg godt å vite at folk kan finne mening i noe av alt dette meningsløse. Og på toppen - jeg synes det er godt å vise frem den lille hagen til Amélie. Som jeg har sagt før; hvor skal jeg ellers ta ut foreldrestoltheten? Jeg håper at andre engleforeldre kan få mot til å snakke åpent om barnet sitt og tips og inspirasjon til å feire det korte livet han eller hun fikk.