torsdag, mai 31, 2012

31.mai - den vonde dagen

Jeg har hatt lyst til å sette meg ned å skrive i flere dager nå, men ikke klart å finne roen til å gjøre det. Nå sitter jeg alene på soverommet, mens Mr Amélie og Jesper er ute på en sen sykkeltur til graven (i sju-tiden).

31.mai. I dag er det et år siden sjokket rystet oss langt inn til grunnvollene. Dagen da alt snudde. Da jordmor ikke kunne finne hjertelyden, og kroppen ble til kald gele. Været hadde vært skiftende – som nå – men sola skinte der jeg skyndte meg av sted til svangerskapskontroll på helsestasjonen. Jeg var fire dager over termin, hadde vondt i bekkenet, men var ellers lett på foten. Nå måtte hun vel snart komme ut, vel. Hadde forventet fødsel i helgen og kjent en del tegn siden termindagen, men syntes liksom det virket mer ”normalisert” igjen denne tirsdagen. Jeg kommenterte undrende til Mr Amélie at jeg syntes det var litt stille i magen, men slo fast at det nok kom seg utover dagen. Det var liksom kvelden som var hennes faste romsteringstidspunkt. Dessuten ER det jo roligere mot slutten, tenkte jeg. Holdt på å glemme timen, men med en mamma med superhusk på tråden ble det fart på sakene. Mr Amélie kjørte meg og dro så videre til byen der han skulle i et møte angående ny jobb.

Jordmor hadde på seg korallfarget tunika, og jeg husker jeg vraltet leende innover den lange gangen inn til kontoret hennes. Alt ved denne dagen var preget av lyshet, letthet og glede. Sola skinte gjennom persiennene, og var ikke jordmor litt ekstra blid i dag også? Blodtrykk var fint, jeg veide meg, vi snakket om fødselen – og så skulle jeg opp på benken for å måle symfysemålet og notere hjerterytmen. Symfysemålet ble tatt, og doppleren ble funnet frem. Praten gikk lett, og jeg kjente meg full av forventning til alt som ventet. Kanskje jordmor kunne si noe om hvor moden jeg var også? Hun søkte over magen med proben og begynte å lete. Gjemmer seg godt som vanlig, tenkte jeg med et indre fnis. Jeg fulgte jordmor med blikket, og observerte at hun ble mer og mer alvorlig. Ingen hjertelyd slo ut, bare merkverdig, monoton susing. - Finner du den ikke? sa jeg litt småbekymret – men uten tanke på noe alvorlig. - Nei, jeg gjør ikke det. - Ja men, det er vel ikke noe galt? spurte jeg. - Det har hendt at babyen har lagt seg inn mot mors rygg, og da er det vanskelig å finne hjertelyd, men det er sjeldent, sa hun. Jeg svelget to ganger. Hvor… hvor ofte har du opplevd det? Hun var stille, så sa hun til slutt: En gang, i alle de årene jeg har jobbet som jordmor.

Med ett slo et voldsomt ubehag innover meg. Det var som om kroppen ble til gelé – myk, rar, uformelig, ekkel – og jeg begynte å gråte. Men hva kan det være? Hva har skjedd, spurte jeg. Jordmor sa at hun nå ønsket at jeg skulle dra inn til sykehuset på en akutt ultralyd. Jeg kontaktet Mr Amélie - fem minutter ut i møtet hans - og ba han komme å hente meg. Så ringte jeg mamma og gråt.

I bilen inn til byen ringte jeg leieboeren vår som var barnevakt for en syk Jesper. Forklarte fort, spurte om han kunne ta seg av Jesper litt til. 2-åringen vår gråt i bakgrunnen, jeg skalv og følte meg ør og svimmel. Derfra kjenner dere til resten. Jeg har skrevet om det HER. Vi kom inn til undersøkelsesrommet med turkisblå benk. En jordmor tok frem CTG-apparat, fant en hjertelyd på 120 og slo fast at det var babyen. Vi lo og gråt av glede, lettelsen strømmet i kroppen, og jeg nærmest ropte frenetisk til min kjære: Nei, det KUNNE jo ikke være noe galt! Men plutselig var ikke hjertelyden der – eller jordmor ble usikker, jeg vet ikke helt hva som skjedde – og sa hun ville gå for å hente lege.


Etter lang tids leting etter hjerteaksjon på ultralydapparatet, og etter mange minutter med dørgende stillhet, spurte jeg desperat: ”Hva ER det for noe? Kan du si meg hva det er?” Legen så tungt på meg, og jeg tror det først var da jeg skjønte det. Hjertet slo ikke. Jenta vår var død. Hjertelyden som jordmor hadde funnet var min.

Kulden - følelsen av å bli kald og stiv i hele meg – er en opplevelse som for alltid vil sitte i meg, og som jeg i dag kan fornemme uten å blunke. 31.mai. Det samme skiftende været. Rhododendronbusken som blomstrer. Meg med magen. Bursdagsfeiring for en av Jespers venninner noen dager før. Planleggingen av dagen hans. Det er som om jeg er der igjen. På et vis er jeg overrasket over denne biten. At jeg er inne den rå sorgen igjen. At en uke med merkedager skal sette et så mye sterkere preg på meg. Hun er jo ikke noe mer borte denne uken enn forrige. Jeg ønsker heller ikke gjøre datoer så veldig magiske. Månedsdagene har vært spesielle, men de har ikke endevendt ukene på noen måte. Enkelte av dem har til og med vært av stor betydning for meg: Dager med sorg – ja – men samtidig med ro og ettertanke. Dette året har jeg opplevd at sorgen har gått i bølger, men samtidig har den blitt mildere. Vond, men likevel lettere å bære.

Så, på søndag forrige uke, er plutselig termindagen der. 27.mai. Jeg kjenner med ett de såre krusningene på innsiden. Jeg blir forkjølet og tett slik jeg var i dagene etter fødselen og rundt begravelsen. Det lukter likt ute. I tillegg er det lite liv i magen - til og med nå i uke 31 - og det topper seg fullstendig etter mange uker med engstelse for lillebror. Skal jeg miste han også? Jeg ser alle 1-åringene som bader i små badebasseng på bilder via facebook. En liten jente blåser ut bursdagslys. Noen feirer barnets første skritt. Jeg gleder meg og klandrer ingen for å dele disse nydelige øyeblikkene, det blir bare så veldig tydelig for meg hva jeg ikke har. Tomheten slår meg brått i bakken. Jeg mangler en liten jente her i huset mitt. Jeg kan ikke knipse bilder av en liten munn - verdens søteste hjertemunn - som blåser ut et enslig lys. Jeg kan ikke feire bursdagsjenta mi! Jeg er mamma til tre i hjertet, men har ikke mitt andre barn hos meg.

Hvordan hadde hun sett ut? Hvem hadde hun vært? Hvordan hadde livet vårt vært med Amélie Sofia til stede? Hun er i livet vårt... - men HUN ER IKKE HER. Det river og sliter i meg når jeg ser gjennom bildene av henne nok en gang. De lukkede øynene. De knallrøde leppene. Litt blårød. De bittesmå hårfjonene – hun hadde ikke mye hår – som fortsatt er smurt inn med fosterfett. For alltid nyfødt. For alltid stille. For alltid med lukkede øyne. Datteren min – som bor i hjertet mitt og i himmelen, mens kroppen ligger kald på nærmeste kirkegård.

Denne uken har det slått meg at det å bli mamma er en så gjennomgripende prosess at kun den som selv har båret frem et barn kan forstå rekkevidden av det. En del er biologi. Vi er bundet til barnet gjennom blodet. Det vokser og gror inni oss, vi stryker oss ubevisst over magen og kjenner kjærligheten omskape oss til mer enn bare kvinner. Vi blir mammaer. Mødre med forventning og følelser, med en kropp full av næring og med hormoner som gjør oss i stand til å sette alt annet til side. Det skjer en symbiose der fra naturens side som er så unik og dyp at alle ord og beskrivelser faller døde til jorden. Denne prosessen intensiveres etter hvert som månedene går, så også for en mor som mistet sin dyrebare skatt.


I dagene etter fødselen opplevde jeg de samme fysiske prosessene som mødre med levende barn opplever. Barseltid med hormoner som arbeider i hele kroppen. Renselse. Melkespreng. Etter hvert håravfall – alle sikre tegn på at man har båret frem et barn. Kroppen sitrer av morsfølelse og av stolthet, men for en som ikke har barnet sitt hos seg, overtar savnet og sorgen. Prosessen fortsetter, fysisk og mentalt, men ødelegges av tomheten man sitter igjen med.

Når folk rundt meg ser ett barn der jeg triller av gårde med Jesper til lekeplassen, bærer jeg for alltid to med meg. Når andre smiler, peker på magen og spør om det er andremann, så protesterer alt inni meg, for dette er mitt tredje barn. Skal jeg gjemme bort Amélie fordi hun ikke er her? Nei. Jeg har ikke tenkt til å slutte å regne med henne. Jeg bar henne frem. Hun levde et kort liv, men hun ble født og er en del av vår familie. Hvorfor føler vi englemammaer at vi må forklare og unnskylde oss? Jeg kjenner inni meg at jeg stritter i mot. Jeg forholder meg til at datteren vår er død, men hun er en del av livet vårt. Hun er Jespers lillesøster.


Vi har valgt å være åpne om sorgen – her, på facebook og blant de vi kjenner – for det er viktig for oss for å kunne leve videre. Jeg vil i tillegg bane en vei og kjempe de sørgendes sak, spesielt de som har opplevd å miste et barn. Vi er mange – i utgangspunktet kommer alle til å oppleve tap før eller siden - likevel vet så få å forholde seg til mennesker i sorg. Hvorfor er det slik? Hva er det som gjør at vi er så redd for å snakke om sorg? For å nærme oss sørgende? For å snakke om de døde? Hva er det med oss mennesker?

Jeg har så mange tanker og følelser i alle retninger. Rå sorg. Minner som presser seg på. Behov for bearbeiding. Filosofisk refleksjon om menneskeheten. Innlegget i dag er rotete. Det er hjerteskjærende – jeg er klar over det, uten at det egentlig var planen – men jeg er i symbiose med sorgen igjen. Det er et år siden dødsdommen falt, og jeg må bearbeide det vi opplevde for å kunne gå videre. Kanskje jeg skulle gjort det alene på kammerset. Mulig jeg burde lagt det i en skuff. Blir det for voldsomt? Skremmer jeg gravide? Selvfølgelig har jeg slike tanker. På samme tid vet jeg at det er hundrevis som har fulgt oss dette året som får noe ut av nettopp ærligheten. Jeg balanserer helt på kanten, men vet med meg selv at jeg hjelper andre ved å dele noe av prosessen. I mailboksen min ligger det så mange henvendelser fra englemammaer og mennesker i dype prosesser at jeg har skjønt at det er et behov, dette med å sette usminket ord på sorg og krise. Derfor skriver jeg. Derfor deler jeg. Ikke alt – men mye. For meg gir det på toppen en trygghet å vite at venner og kjente kjenner til noe av det jeg og vi går gjennom.

Vi vil ikke for alltid være i det mørke. Sant å si, har vi opplevd mange flere lyse dager enn vi kunne drømme om dette året. Men – akkurat nå er sorgen nær, savnet ekstra tydelig. 31.mai 2011 – dagen da dødsdommen falt. HER ligger innlegget jeg i all min nakenhet delte dagen derpå for et år siden.


Amélie – vi ville så gjerne hatt deg her.
Du er så dypt savnet og jeg lever i den tro at du kjenner kjærligheten vår der du nå er.
I dag minnes vi deg, vakre datter, med sorg og med glede.
Intet barn fikk forgjeves liv noen gang.
Heller ikke du, lille skatt.



onsdag, mai 30, 2012

Omsorg på sorgens dag


Jeg har lyst til å dele dette bildet fra begravelsen. Det er veldig sterkt for oss. En tung dag og vår endelige avskjed med Amélie Sofia - men omgitt av uendelig mye omsorg og kjærlighet. Synes det kommer så tydelig frem i bildet. Takknemlig for familie, slekt, venner, bekjente, kolleger, naboer, helsepersonell og alle andre med store hjerter. ♥



Bildet er tatt av en av leietagerne våre, videre rettet opp og etterbehandlet av meg.

mandag, mai 28, 2012

Spesielle dager


Denne uken er spesiell for meg. Igår var termindagen til Amélie. Om tre dager kommer datoen da hun ble oppdaget død inni magen. Lørdag 2.juni ville hun vært 1 år. Et år uten. Det kjennes på kroppen, og jeg kan skrive under med hele meg:

Sorg går ikke over. Den tar bare en annen form.
(Iben Sandemose)

Akkurat nå er sorgen veldig nær. Jeg kjenner tomheten og savnet fysisk. Minnene strømmer mot meg, og jeg har behov for å kikke gjennom alle bildene som har med Amélie å gjøre. Det er som om jeg blir skjøvet inn i sorgens rom. Har samtidig vært i berøring med konkret frykt for å miste lillebror, så idag har jeg kjent meg som gele på innsiden. Gele som holder på å sprenges.

De neste dagene kommer jeg til å vie Amélie Sofia. Jeg har så mye som vil ut. Samtidig er det vanskelig å få helt roen på grunn av det indre kaoslandskapet jeg befinner meg i. Jeg er så lei for at det har stoppet opp med mailbesvarelsene mine i det siste. Jeg tar noen raid innimellom, men akkurat nå klarer jeg ikke noe annet enn å fokusere på det jeg må og tillate meg selv å være i de knuste drømmers rom.

Takk for all omtanke vi møter her, på mail og på fb i forbindelse med at vi nærmer oss 1-årsdagen til jenta vår. Det betyr masse. ♥

fredag, mai 25, 2012

Statusrapport - uke 30


Lille finingen vår. 3D-bilder fra uke 29. Et lite militært hils der - jeg tar det som et nytt "slapp av, mamma" :)

***
Her er min statusrapport i svangerskapet så langt:

♥ Termin: Fortsatt 3.august

♥ På vei: 30 uker (30 + 3 idag)

♥ Igjen til termin:  10 uker (men siden jeg forholder meg til igangsetting 2-3 uker før, er det om lag 7-8 uker igjen.)

♥ Kjønn: Gutt - overhodet ingen tvil på ultralyd etter ultralyd :)

♥ Bestemt navn?: Ja! Sier det samme som sist: Det har vært klart lenge - omtrent like lenge som Jesper sitt. Som søsknene sine får han to navn; et litt snertent navn og et litt mer sjeldent et. Er usikker på om jeg kommer til å skrive begge på bloggen. Har ikke gjort det med Jespers andre navn. (Det er litt annerledes med Amélie Sofia som ikke lever...)

♥ Aktivitet på meg: Føler meg ganske så aktiv i huset mtp husarbeid, rydding og ordning - deilig å ikke bare være stuegris - men kan ikke kalle meg noen treningsfantom. Det blir mest småturer hit og dit. Skulle gjerne hatt en personlig trener til å fikse et "stram opp armer- og bein"-program til meg, men det får bli med drømmen.

♥ Aktivitet innenfra: Det kom seg en hel del for 2-3 uker siden. Gutten vokser jo - han vokser helt som han skal og er større enn de to andre barna mine - så nå sparker han hardere. I tillegg klarer han nå å sparke på sidene og ikke bare rett i morkaka. Men det er fortsatt et problem at den morkaka tar av for en del aktivitet. Noen dager er det heftig aktivitet og jeg ser sparkene utenfra. På "problemdager" kjenner det bare svakt og aktiviteten virker laber. Har hatt to slike tøffe situasjoner de siste to ukene, og det er ubeskrivelig vanskelig når det står på. I begynnelsen har jeg is i magen, men når det virker veldig stille i et helt døgn, kommer jeg til et punkt der frykten tar overhånd. Heldigvis tar de meg på alvor på sykehuset. Jeg er vel et stjerneeksempel på "morkaka-foran-problematikk". Ikke noen ønskesituasjon i dette svangerskapet, men nå teller jeg snart dager til lillebror er ute. Magen min kjennes absolutt ikke som den trygge favn. Mer som... løvens hule kanskje?

♥ Vektøkning: Ca 5 kg siden før graviditet. Fornøyd med det. Lillebror vokser fint - jeg har klart å kutte ut en del sukkervarer.

♥ Strekkmerker: Nei. Men blå-gule merker fra fragmin-sprøytene er det flere av. Slik er det å gå på blodfortynnende...

♥ Plager: Ingen store fysiske plager, men jeg er en del sliten pga den belastningen dette svangerskapet er. Jeg tar meg sammen på jobb, smiler og gjør det greit - og kommer hjem som en sekk. På kvelden kommer alle tankene, og ved siden av at vi har hatt mye sykdom på Jesper i det siste, slår dette ut i problemer med å sovne, hormonella-tendenser og indre stress. Jeg jobber mandag-onsdag, og har fri torsdag og fredag (pga svangerskapspenger). Torsdag brukes til å sove en time lengre, kontroll, samt hente meg inn igjen. Fredag er den dagen jeg kjenner litt mer overskudd. Som idag. :) Ellers merker jeg jo på kroppen at jeg er gravid, men jeg synes småplagene er helt til å leve med. Og så har jeg ikke halsbrann og sure oppstøt - hurra!

♥ Noen matkick?: Fortsatt glad i brødmat! Telemarksbrød med ost og skinke er en sikker vinner! Ellers ingen ekstreme kick. Jeg har fått bukt med søthungeren, og med en lillesøster på besøk som går på rawfood-diett (hun er hjemme fra USA for sommeren og er nå hos oss), vanker det mye godsaker uten sukker og e-stoffer. Selv om raw-vegan diett blir for ekstremt for meg, slår jeg et slag for alt rawfood-snopet! Jeg er så utrolig fornøyd med at jeg spiser mindre sukkerholdige ting, både for babyen skyld og for min del. Mulig jeg må be henne "gjesteblogge" noen oppskrifter til dere.

♥ Barnerom ferdig: Lillebror skal sove inne hos oss, så Jespers rom blir nok delt sone med tanke på klær, sengetøy og håndklær inntil det nye gutterommet til Jesper blir ferdig.

♥ Siste innkjøp til babyen: Klærne i forrige innlegg. Newbie, så klart! (Kappahl - jeg synes snart dere kan begynne å sponse meg. Jeg må være den mest dedikerte Newbie-entusiasten dere kan oppdrive!)

♥ Humør: Sovet dårligere, hatt syk treåring klistet til meg som et frimerke (med sutrelyd), vært mye engstelig, knapt hatt alenetid. Vel, i kombinasjon med gravidhormoner, er det ikke vanskelig å gjette seg til at overskuddet har vært mindre. En tirsdag ettermiddag for litt siden gråt jeg i flere omganger, og jeg har vært amper for filleting. Jeg har heller ikke følt meg som noe prakteksemplar av "mamma som takler treårstrass på en eminent, pedagogisk måte". Alt dette gjør at man tidvis føler seg helt udugelig. Men nå, når Jesper er frisk og jeg har fått litt mer hvile, merker jeg at jeg er mer meg selv igjen. Bortsett fra at jeg er sliten av sju måneder med frykt og bekymring. Dette tror jeg egentlig bare englemammaer som går gjennom et nytt svangerskap kan forstå...

♥ Neste kontroll: Forrige ultralyd var i går. Neste på sykehuset er fredag om en uke. Har i tillegg en samtale til uka med jordmore som jeg har snakket med siden i høst. Der tar jeg ut tanker og følelser knyttet til både sorgprosessen og utfordringene rundt nytt svangerskap. Som regel sjekker hun blodtrykk og symfysemål også - uten at det strengt tatt er nødvendig nå som jeg følges så ofte opp på sykehuset.

♥ Oppfølgingsplan: Fra og med uke 24 har jeg hatt kontroll/ ultralyd hver uke. Jeg går annenhver gang til lege og jordmor på sykehuset. Hver uke leverer jeg urinprøve til dyrkning, i tillegg "stickses" urinen med tanke på sukker, proteiner osv. Ellers sjekkes flow i navlesnora, fostervannsmengde, vekst, aktivitet, blodtrykk. Vekt og symfysemål skriver vi på innimellom. Nylig sjekket jeg også blodprosenten på nytt. Til nå har alt sett fint ut. Jeg har ikke hatt GBS en eneste gang. Fantastisk og betryggende. (Selv om blodproppene var direkte dødsårsak, hadde jeg rikelig vekst av GBS ved fødsel og det ble gjort funn på Amélie.) Er ubeskrivelig glad for at dette tas på alvor.

Og likevel - likevel føler jeg meg aldri helt trygg.

Alt så fint ut med Amélie også, bortsett fra et ørlite vekstavvik og lavere symfysemål. Likevel var det ingen resultater som ropte fare. Jeg var på siste UL tre uker før termin. Hvorfor gav ikke de hersens blodproppene med det fatale utfallet mer utslag? De ble funnet både gamle og nye, men ingenting tydet på feil ift morkakedunksjonen. Både legene og jordmor opplever det mystisk.

Jeg har dager da det meningsløse og uforståelige rundt dette veller inn over meg. I natt fikk en god venninne av meg sin datter nr.2. Babyen ville ut fire uker før tiden - en liten, frisk og sterk jente. Også der var det avflatet symfysemål og et vekstavvik som lignet Amélie sitt. I teorien kunne det ligge samme problematikk til grunn. Jeg kjente meg urolig på innsiden for venninnen min, og ble så lettet og rørt da jeg våknet til melding idag morges. Ingen - ingen - skulle oppleve det vi har opplevd. Men hvorfor kunne ikke jenta mi også bare bli født litt før? Hvorfor kunne ikke kroppen min - eller Gud for den sakens skyld - sørge for at det skjedde? Dette vil jeg aldri få svar på. Alt så fint ut - helt til hun brått døde rett over termindato. Det er så meningsløst og hjerteskjærende. Jeg skjønner min egen angst, for å si det slik. Jeg er så redd for å oppleve det igjen. Jeg har blitt overrumplet av det uforståelige. Jeg har vært på feil side av statistikken. Jeg har blitt slått hardt i magen med det rungende "nei, du er ikke så trygg og beskyttet som du trodde". Derfor kommer frykten i bølger. Hele svangerskapet. Men - jeg klamrer meg alt jeg kan til gode resultater og positive holdepunkter. Og jeg ber. Og jeg gjør de tiltakene jeg kan for å sikre et trygt svangerskap. Det må gå bra. Det bare MÅ gå bra!

Han her SKAL komme ut - frisk, sterk og levende:


3D-bilde fra uke 26. Den sorte kalotten er ikke munkesveis, altså. Hehe. En skikkelig guttegutt, ser det ut som. Ligner en hel del på storebror.

onsdag, mai 23, 2012

Nye klær til lillebror

Innimellom unner jeg meg noen klesplagg til lillebror. Jeg merker at jeg faktisk har endret preferansene litt på tre år, så selv om vi kommer til å bruke mye av det Jesper hadde er det jammen koselig med noe nytt og "oppdatert". Dette settet har jeg kjøpt i str.68 og tiltenkt en photoshoot når prikk-prikk-prikk blir så stor. Ikke overraskende er det fra Newbie-kolleksjonen til Kappahl. Har vel snart hele, tror jeg, i hvertfall de av klærne jeg liker.


Det gjør noe med hjertet mitt å kjøpe noe som er bare lillebror sitt. Jeg gleder meg sånn til han kommer! Jeg merker at jeg ikke holder igjen en flekk på innsiden. Kjærlighetskranene er på for fullt, og morshjertet blomstrer. Det gjør meg enda mer redd for å miste han - tanken er rett og slett uutholdelig - men jeg kjenner at jeg ikke vil holde igjen. Jeg unner ikke min tredje skatt å oppleve en forknytt, reservert kjærlighet. Hjertet mitt banker for lillebror, på akkurat samme måte som for Jesper og for Amélie...

Tror jeg kommer til å være oppløst i tårer og lykke når jeg ser han og holder han i armene første gang. Gjett om han kommer til å være fin!

tirsdag, mai 22, 2012

Lilleknert med joggis


En liten titt innom fra sofaen her jeg sitter og koser meg med Fame-bildene vi tok da Jesper var åtte måneder gammel. Jeg valgte nylig å bite på kjøp-alle-filer-før-sletting-til-en-billig-penge-kampanjen deres, og idag kom cd'n med både original-, produksjons- og visningsfiler. Blir fylt med mange gode minner om min nydelige, hårløse baby med bitteliten kropp (og gigahode, thihi). Smelter jo helt når jeg ser disse bildene. Lille Jespersen min. Kan nesten ikke skjønne at jeg skal få en til slik en - men likevel en helt annen...

Nå har jeg kost meg med å lage noen enkle kollasjer. Vi tok bilder med ulike bekledninger (nostalgisk, sporty og med bar hud). Disse er fra joggis-serien, som jeg kaller den.

Innvendig må jeg bare nusse lett på de bittesmå føttene hans. Og lengte lett til lillebror. Og savne det jeg aldri fikk oppleve på ordentlig med Amélie...


PS! Takk for mange gode tips på ferietips-søkes-innlegget mitt under. Helt supert! Det skal jeg ta med meg! Hvis nye titter innom idag - det er ikke for sent å komme med flere tips.

søndag, mai 20, 2012

Hjelp søkes: Sommerferietips i Vestfold-Østfold-Telemark


Som dere vet, venter vi lillebror i juli. Terminen er egentlig 3.august, men fødselen blir satt i gang 2-3 uker før pga vår forhistorie. Jeg kjenner allerede på kroppen (eller mulig det mer handler om psyken) at jeg er tredje trimester. Om ca åtte uker bærer det til sykehuset...

Det vil også si at jeg ikke tør å reise så langt vekk den nærmeste tiden. Jeg har hatt all oppfølging ved sykehuset i byen vår, og jeg ønsker ikke under noen omstendighet å styrte til et ukjent sykehus dersom noe skulle skje før. Sommerferien vår blir dermed veldig lokal, men hvorfor ikke? I år skal vi utnytte fylket vårt for det det er verdt! Jeg gleder meg, jeg. Det er jo helt nydelig her. Hvorfor trenger man egentlig reise så langt? Vi ser for oss småturer og aktiviteter hit og dit og tror det blir veldig bra.


Vi har allerede noen konkrete tanker til ting vi tenker å gjøre:

* Besøke strender og naturperler rundt der vi bor
* Spandere en helaften på Engø Gård
* Grille på vår hemmelige lille plass langs vannet i Borre
* Dra til Verdens Ende
* Gå tur langs kyststien i Melsomvik
* Gå ut å spise på brygga
* Dra til Mølen i Larvik
* Ta i hvertfall to turer til Foldvik familiepark (Et helt supert sted for småbarnsfamilier - kanskje vårt aller beste tips! Hjemmeside HER.)
* Dra og shoppe litt i Sandefjord, Larvik eller Moss - et hyggelig avbrekk fra vår egen by
* Spore opp nye lekeplasser, ta med piknik og ha det gøy med Jespersen
* Besøke venner og invitere til grillings i vår egen hage
* Ordne oss en såkalt "barnefri kveld" og kanskje dra på konsert (Jeg vet om en jeg har veldig lyst til å dra på 22.juni...)


Ellers tenkte jeg sanke noen tips fra dere lesere. Hva mer kan vi finne på? Har dere noen anbefalinger til aktiviteter eller konkrete steder vi bør dra? Tips til interiørbutikker, restauranter, kafeer eller naturperler? Lange sykkelturer er dessverre ikke så aktuelt som høygravid, men ellers er vi åpne for alt. Jeg har utvidet det geografiske området fra Vestfold til Telemark og Østfold, og kanskje kan vi også reise i retning Oslo også? (Bare ikke traske rundt på asfalt eller vandre på museer i byen...)


Kommer det noen tips, tror jeg dette innlegget kan komme til nytte for mange familier som ønsker å oppleve denne delen av Østlandet! Vi er i hvertfall veldig stolte av Vestfold, så det er bare å komme hit og blomstre litt i sommer! Og til venner og familie - vi deler gjerne noen av opplevelsene med dere, om det skulle passe. :)


Ps! Tusen takk for mange koselige hilsener og kommentarer under 17.mai-innlegget! Det varmer!




Bildene fra Kyststien, Foldvik, lokal lekeplass og strand er fra i fjor - en sommer vi også måtte tenke litt alternativt mtp ferieopplevelser.

torsdag, mai 17, 2012

17.mai 2012


I skrivende stund hører jeg raketter fra Slottsfjellet her i Tønsberg. En lang dag er snart over, og vi sitter/ ligger henslengt litt her og der.


Vi har hatt en koselig dag! Har feiret 17.mai med foreldrene mine, for min del for første gang på mange herrens år (har liksom endt opp med å være her i byen siden jeg flyttet hit og ble student), og det har vært stor stas for spesielt Jespersen. Momo og bess er alltid populært!


Vi har kost oss med deilig 17.mai-frokost, barnetog, sosialisering på skolen, grilling, is, kaker og en Jesper i farta. I fjor var han syk på nasjonaldagen - nå rakk han endelig å bli frisk fra runde nr.2 med sykdom. Hurra!


Ellers er 17.mai blitt en spesiell dag. Ja, denne dagen også. For nøyaktig et år siden hadde jeg ti dager igjen til termin. Jeg gikk høygravid og ventet på jenta mi og ante ingenting om sjokket som skulle komme 14 dager senere. Det stikker i hjertet å tenke på at Amélie Sofia skulle vært med i søskenvogna idag; snart 1 år og med liten kyse... ♥ Ikke til å fatte at hun er ikke her hos oss...


Savnet kommer litt ekstra nært på dager som denne. Når det har tuslet små jentutter rundt med svingende bunadskjørt og bittesmå sko, har jeg noen gang kjent den der plutselige, voldsomme hikstfornemmelsen på innsiden - den som du i siste sekund klarer å dempe for å kunne klare komme deg gjennom dagen. Se bort... Se bort! Stirr på den gamle, tjukke korpsmannen der med tuba. Irritrer deg over selgere som skal ha 200 kr for heliumsballonger. Knips nok et bilde av barnetog, blå himmel og trær. Gled deg over lillebror i magen!


For midt i alt gjør vi jo det. Det er stor stas å gå der ganske så gravid - selv om jeg føler jeg er litt sånn evinnelig gravid. (Bunaden henger i skapet nok en gang...) Jeg gleder meg over sparkene, over det som skal komme, over han vi venter på.


Livet er virkelig sammensatt.


Håper dere alle sammen har hatt en fin nasjonaldag! Sender en ekstra klem til alle englemammaer og -pappaer der ute som har kjent savnet rykke i hjertet i dag. Hvem vet - kanskje er det tuba og baluba i himmelen også?!


fredag, mai 11, 2012

Leserspørsmål: Tapeten i gangen

I forrige innlegg fikk jeg et leserspørsmål fra Elisa:

Kan jeg spørre deg om noe heeelt annet? Jeg er på tapetjakt om dagene skjønner du, og så falt jeg heeeelt for den nydelige tapeten som du har i gangen din!! Har du peiling på navn og leverandør?
På forhånd, tusen takk for hjelpen! :) Ønsker deg en fin kveld!



Tapeten er fra Borge, og vi kjøpte den på Jernia. Jeg tro også Byggmakker fører dette merket. Jeg husker dessverre ikke hva den heter, men jeg kan prøve å ta et nærbilde som du kan printe ut å ta med til butikken. Vi kjøpte tapeten i 2008, så jeg vet ikke om den finnes fortsatt. Noen som kjenner til om tapet er slikt som byttes ut fra leverandørene hvert år, eller om de blir på markedet i noen år?

En ting jeg liker med denne, er at mønsteret både er tydelig og disket på en gang. Det er ikke for mye glitter og glamour i den, noe som gjør det mulig å ha en bildevegg ved trappen uten at det ser helt kaotisk ut. Har hatt bildevegg på - eh - tapeten i over tre år nå, så håper jeg får ånden over meg til å ta fatt på prosjektet snart. Krever både planlegging, fremkalling av bilder, innkjøp av flere rammer og nøye vurdering i forhold til hvor bildene skal henge. Mañana, mañana... ;-)

HER finnes det forresten noen flere bilder fra gangen vår.

Ha en fortsatt fin fredagskveld! ♥

PS til Vestlandsmaur: Jeg har skrevet om det lyseblå servicet HER. Og ja - det er så fint!

PS til Elisa som stilte leserspørsmålet (og alle andre med tapetinteresse): Les svar fra andre lesere i kommentarfeltet. En del matnyttig info der.

torsdag, mai 10, 2012

Livets største under



Dette er noe av det mest nydelige jeg har sett. Tårene flommer fritt. Tenker på hva jeg aldri fikk oppleve med Amélie... Lengter etter å holde rundt lillebror som ligger i magen akkurat nå.

Livets største under. Det er dét det er.

tirsdag, mai 08, 2012

Meg og magen - 28 uker

Hurra, hurra! Idag har jeg fullført 28 uker, og jeg hopper galant inn i tredje trimester. Det korteste av de tre i mitt tilfelle; vi snakker om lag ti uker til fødselen. Hjelp / iiiiik / hurra - alt ettersom!

Noen har etterlyst magebilder. Hm. Jeg er ikke så god på magebilder og sånt. Ikke føler jeg meg så veldig vel etter jobbdager, på kvelden er ofte lyset dårlig, og så har jeg kriminelt lite klær og føler meg ikke alltid like mye på topp. Tre svangerskap på ca tre år er litt hardt for kroppen. Her har vi både håndtak og utrent 'bodymass' det skal tas hensyn til (og nei, det synes overhodet ikke på bildet over). For tiden finnes det heller INGEN butikker med mammaklær i Tønsberg, så jeg går i mye av det samme føler jeg. Jada, maaaange unnskyldninger...

Men - igår hadde jeg et kvarter til rådighet da jeg ventet på en buss i byen. Smatt innom et par butikker, og vips hadde jeg kjøpt noen fine øredobber, min "faste" stretchbukse fra Only og en pudderrosa topp til 129,- (!) som funker til gravidmager. Slang på meg favoritt-cardigan'en min og et fint skjerf. Rart hvor lite som skal til. Tror nesten jeg må ut å shoppe litt mer. ;-)


Idag morges tenkte jeg at jeg fikk driste meg til å ta et par bilder med mobilen, og jammen ble de ikke så ille. Elendig kvalitet på det øverste bildet, men fikk Mr Amelie til å knipse noen bilder med vanlig kamera i ettermiddag. Det blir et koselig minne for ettertiden. Hm. Egentlig trives jeg bedre med kulemage enn uten, har jeg funnet ut. Jo lengre ut i svangerskapet jeg kommer, jo bedre. Stram mage er jo helt SUPERT!


Forresten, om noen har tips til butikker med mammaklær mellom Skien og Oslo, så hyl ut! Eller bare tips til butikker som har all righte topper, cardigans og fint tilbehør. Ble litt motivert til mer shoppings, jeg. Skal jo ha ti barn (kremt, kremt), så det er i grunnen bare å begynne å hamstre.

søndag, mai 06, 2012

Fine ting og mere tips


Jeg blir i så godt humør av fine, duse farger og vakre ting! Det er ingen hemmelighet at jeg i mange år har likt nyanser av lysblå og turkis.


Her om dagen fant jeg disse fine bollene på Clas Ohlson - av alle steder. Tror de kostet 89 og 39 kr. Den største er perfekt som salatbolle, og den minste passet bare så fint til. Det hender jeg serverer fetaost, oliven e.l ved siden av; andre ganger er det hyggelig med en dressingbolle i samme serie.

Måtte bare vise frem disse - når jeg først var inne på tipsstien! :) Ha en fin søndagskveld!

Update: Whitebite, de er laget av glass/stentøy! Både ser og føles eksklusive ut. Jeg synes de er så fine!

lørdag, mai 05, 2012

Tips til guttemammaer (med stjernedilla)


Det er noe med barn og hytter/telt/små rom/kriker og kroker. Vår gutt er i alle fall veldig glad i denslags. Hver gang vi er hos noen med telt på verandaen eller innebygde smårom, durer han rett bort og innreder seg med den største selvfølgelighet.

Har tenkt en stund på at jeg har hatt lyst til å kjøpe et "verandatelt" til han, men har mistet helt lysten hver gang jeg har tittet. Til jentene finnes det telt i duse farger med hjerter, kroner og fiffige detaljer. Har du gutt, må du pent ty til skrikende saker i rødt og orange med Rorri Racerbil, Spiderman og Cars 2. Ikke noe vondt om disse figurene - vi har enorm mange Lynet Mc Queen-ting hjemme - men hvorfor skal alt til gutta være så... voldsomt og tegneserieaktig? Farger er bra, men det skader ikke å kjøre litt mer skala når det gjelder leker og utstyr til smågutta. Jeg ble derfor veldig glad da jeg oppdaget dette barneteltet på Kid denne uken. Fin blåfarge og fullt av stjerner, god plass og helt etter både sønnens og mammaens hjerte! Det kom i en helt ok tursekk, som i tillegg inneholdt en sovepose med stjerner, en liten hov og et bittelite kompass. Vi betalte 249 for alt - tror det er en kampanje akkurat nå. Det finnes sikkert telt med enda bedre kvalitet (og strengt tatt har jeg funnet et enda finere tipi-telt i lys canvas på en av mine favorittinteriørbutikker), men det er prisvennlig og det passet til Jespersen vår. Synes det er koselig at det lyser opp litt.  Et godt kjøp! Jesper flyr nå rundt med hov og fanger fiktiv fisk, går ut og inn av teltet og krøller seg sammen i stjernesoveposen sin.

Måtte bare tipse flere om dette! Har du ikke gutt selv, er teltpakken en helt super gave til nevøer og venners barn på 2-6 år. Og nei - jeg er ikke sponset på noe vis, bare veldig happy for å ha funnet et fint verandatelt!

fredag, mai 04, 2012

We have a winner!

Den oppmerksomme leser og ivrige konkurransedeltager husker sikkert at trekningen av Coop Obs-konkurransen skulle skje i slutten av uke 18. Der er vi nå - så da er det tid for publisering av vinneren og en aldri så liten fanfare!


Takk til alle 82 som deltok! Alle sammen skulle jo fått en premie, men det er nå en gang slik at bare en kan vinne. Jeg benyttet meg av random.org og trakk følgelig ut fra hvilken rekkefølge deltagerne stod i. Random avgjorde at deltager nr.8 trakk det lengste strået... Her kommer fanfaren:



... OG VINNEREN ER: MONIKA MED BLOGGEN MED MED KJÆRLEIK TIL LIVET! Gratuler henne gjerne i kommentarfeltet :)

Hurra, hurra! Håper premien kan være en oppmuntring når du går inn i helgen og at gavekortet kommer til nytte! Send meg mailadressen din, så kommuniserer vi videre der. Min adresse er å finne øverst i høyre hjørne.

Ønsker alle mine lesere en god helg! Takk for givende kommentarer og koselige oppmuntringer i forbindelse med de siste innleggene. Kjenner jeg har lyst til å ta opp tråden i et nytt innlegg - og kjære englemammaer som leser her inne: Forbered dere på at jeg spør dere om litt hjelp! :)

torsdag, mai 03, 2012

Oppdatering, tanker og takk


Endelig får jeg samlet meg. Tenkte først skrive mer på selve elleve-måneders-innlegget, men fant ut at det var bedre å begynne på et nytt. Det blir så mange tanker og ting i alle slags retninger, selv om jeg primært har satt meg ned for å dvele ved merkedagen til Amélie.

Det er ikke alltid så lett å få satt seg ned og skrevet alt jeg ønsker og har behov for å formulere. Her har vi hatt nye slitsomme dager med omgangssyke på lillemann. Jeg blir så mye mer bekymret enn før ved sykdom, og denne gangen var Jesper så dårlig som vi aldri har sett han før. Ikke kjente jeg igjen sykdomsforløpet helt, og ikke kjente jeg igjen gutten min. Selv når han har hatt høy feber tidligere, har han hatt et visst aktivitetsnivå, men de siste dagene har han bare vært en sjaber, ynkelig og slapp gutt med uvisse smerter rundt omkring i kroppen. Første natten kastet han opp sju ganger, og vi måtte overvåke han nøye for at han ikke skulle bli dehydrert neste dag. Jesper har vært klistret til meg som et lite, slapt frimerke, og jeg har vært urolig, engstelig og igjen blitt minnet om hvor mye frykt som har kommet inn i livet mitt etter at Amélie brått ble revet bort fra oss.

Fridagene ble ikke helt som planlagt, kan du si. Det ble mye sykepleiervirksomhet, lite søvn, tur på legevakta, ingen sol på kroppen, avlysning av en bursdag vi skulle være med på, samt en million runder med vaskemaskin. Idag har det heldigvis snudd. Dere som er mammaer og pappaer, dere skjønner nok hva jeg mener med lettelse når de små som har vært skikkelig dårlige begynner å kvikne til. Når bedringen endelig er å spore, blir jeg så lettet at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg! Holdt på å grine av glede på telefonen da Jesper begynte å le og styre i bakgrunnen med rare spørsmål og kommentarer. Der ER han, jo! Tullefjompen vår med alle påfunnene! Jeg har nemlig vært på jobb idag, mens Mr Amélie har vært sykepleierpappa. Kom hjem idag til pannekaker og en mye friskere gutt, så mammahjertet har praktisk talt blitt plastret litt rundt omkring - midt i slitenhet, savn og ettertanke.

Dette var jo merkedagen til Amélie. Det er ikke slik at vi markerer månedsdagene så veldig. Vi gjør det pent på graven, og jeg skriver litt på blogg og FB, men det blir såklart til at tankene og følelsene kommer nær. Idag skulle hun vært elleve måneder. Det er ikke til å tro. Elleve måneder! Vårt lille spedbarn - slik hun er i minnene våre - skulle idag vært en måned unna ettårsdagen sin. Hun hadde stabbet rundt og holdt seg i gåvogn og bokhyller, hun hadde kommet med frydelyder og avslørt de første spede forsøkene på ordentlige ord. Det er bare... veldig vanskelig å ta innover seg.

Hun skulle vært her - men så er hun ikke her.
Her er bare tomrommet.
Minnene.
Savnet.
Sorgen.

Her er bildene, de bortpakkede kassene med jenteklær og en liten samling gravpynt. Amélie er ikke her og kommer aldri til å være hos oss rent fysisk - likevel er hun sterkt til stede på grunn av avtrykket hun satte i sjel og sinn, i kropp, hjerte og i livet vårt.

Vi bærer henne med oss hver eneste dag. Hun er en del av vår familie. Hun er søsteren som kom mellom Jesper og lillebror jeg nå har i magen. Vi gjemmer henne ikke bort.

Hun var et lite menneske.
Hun levde inni meg.
Hun var... virkelig.

Jeg tror ikke alle skjønner dette. Eller... de vil kanskje ikke skjønne. Det er for voldsomt å ta innover seg. Vi har folk i vår midte som aldri har nevnt Amélie med navn eller kommentert det vi har gått gjennom, som aldri har spurt hvordan det går, som istedet har nevnt den nye graviditeten ved å fleipe om økt matlyst og midjemål. Det blir til at man legger seg på "goodwill-lista" - det er sikkert usikkerhet... det er mangel på coutume... eller mangelfull oppdragelse mange år tilbake... eller kanskje de bare er inhabile når det gjelder å snakke om vanskelige ting - men noen ganger kjenner jeg at slike ting kan være sårt. Jeg skjønner jo at man har ulike relasjoner til folk, og vi forventer ikke akkurat at alle skal gå rundt og spørre hvordan vi har det hver dag, men det er noe med folkeskikk-biten. Kanskje spesielt i den første fasen etter tapet. Vanskelig å forklare dette. Generelt har vi jo opplevd utrolig mye verdifullt etter at Amélie døde, men det kan oppleves rart og sårt å bære med oss det vi har opplevd i møte med mennesker vi har forholdt oss til i flere år, men som later som om ingenting har skjedd. Det blir hengende litt i luften, eller hva jeg skal si. Mulig andre englemammaer skjønner hva jeg mener.

For oss handler det mye om kontrasten mellom sjokktraumet vi har opplevd og hverdagslivet som vi hele tiden må forholde oss til. De som en gang i blant kommer med ørsmå omsorgsdrypp hjelper oss å bygge noen broer mellom disse to. Det å bli sett er faktisk det momentet som er av størst betydning når den sørgende vender tilbake til jobb og hverdagsliv. Dette er ting jeg har reflektert mye rundt og som jeg kommer til å skrive mer utfyllende rundt når jeg får mulighet.

For meg er det en enorm hjelp å bearbeide deler av sorgen her inne. Bare det å sette ord på det indre kaoset, har betydd mye for i det hele tatt å klare forholde meg til sjokket, sorgen og savnet. Men - en vel så viktig ting ved det å skrive om jenta mi, handler om jeg får lov til å synliggjøre Amélie og hennes eksistens. Dere tar dere tid til å lytte til en mors sorg over sitt ufødte barn. Dere er ikke redd for å nevne henne og kanskje også andres englebarn - for dere har skjønt at det er av betydning for foreldrene. Dere lytter, og dere ser. Nettopp dét er en av flere grunner til at bloggen blir et godt sted å være, midt i alle faser man går gjennom i en sorgprosess.

Så - takk, både kjente og ukjente! Takk for at dere leser, lytter, ser, viser omsorg og ikke minst anerkjenner Amélies eksistens og betydning. Kjenner idag at det betyr ekstra mye for meg.



HER er ellevemåneders-innlegget til Jesper. Tenk - så stor hadde Amélie vært idag....


Bildet er en gave til Amélies bildebank fra en av mine lesere; Krusedull. Tusen takk!

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen