fredag, mars 30, 2012

Lammende frykt. Om traumer og den tynne linjen

Etter at vi mistet datteren vår i sommer og jeg måtte gjennom en dødfødsel, bruker jeg bloggen til å bearbeide sorgen, savnet og noen av de mange prosessene som følger etter å ha opplevd et slikt sjokk. Jeg er nå gravid med mitt tredje barn, og svangerskapet er ganske annerledes enn de to første. Idag ble det et veldig ærlig innlegg om det å oppleve frykt, så dersom du er gravid og synes det blir for vanskelig å lese, vil jeg råde deg til å hoppe til andre innlegg.


Nye tøffe dager. Denne uka har vært energitappende og slitsom; regelrett helt grusom. Da jeg endelig hadde klart å finne igjen litt av freden i helga som var, veltet nye bølger av lammende frykt over meg. På tirsdag ble det roligere i magen. Mye roligere. I begynnelsen var jeg ganske avslappet. Jeg hadde jo erfart uken før at stillstand ikke trengte bety det verste, i hvertfall ikke i uke 21.

Men så gikk timene. Jeg våknet dagen etter uten å kjenne et eneste dult eller spark. Vel, det kommer vel i løpet av dagen, tenkte jeg. Jeg dro på jobb etter en natt med heller dårlig søvn, men merket at nervøsiteten begynte å få feste. Jeg underviste, pratet, smilte og var flink lærer, men hele tiden med en nagende uro og med kroppen i beredskap. Er det noe galt? Hvorfor kjenner jeg ingenting? Morkaka ligger jo foran på magen, og jeg erfarte forrige uke at stillstand kunne oppstå, men hvorfor økte aktiviteten plutselig i helga da? Nå har det jo gått enda en uke. Hva betyr dette? Går det an å kjenne så tydelige spark den ene dagen, for deretter å ikke kjenne en ting dagen etter?

Jeg hadde enda en time, så lunsj - nå måtte det vel begynne å skje noe. Men nei, tyst fra lillebror. I lunsjpausa måtte jeg inn og google "uke 22 og varierende med liv" og kunne heldigvis lese om flere som hadde erfart at det kunne bli stille, spesielt de med morkaka liggende foran. Jeg prøvde å prate fornuft til meg selv. Du hørte hjerteslagene på mandag. Du har ingen tegn til infeksjon. Du har ikke vondt i magen. Morkaka fungerer som en buffer. Du går på blodfortynnende. Du har ikke ikke hatt GBS hele svangerskapet. Det er lite sannsynlig at du skal oppleve en dødfødsel to ganger på rad. Og kjente du ikke noe som lignet bevegelse istad?

Fornuft er vel og bra. Rasjonelle tanker kan hjelpe. Jeg er i tillegg en ganske fornuftig person. Men - jeg mistet jenta mi i niende måned. Totalt uten forvarsel. Selv med et eksemplarisk helsekort. Jeg hadde ikke en gang merket tegn til mindre liv før et par timer i forkant av jordmortimen den skjebnesvangre dagen. Bang! Plutselig var barnet mitt dødt. I kroppen min pulserer vissheten om at fornuft, perfekte prøver og sannsynlighetsberegning til syvende og sist ikke har noen ting å si. For lynet kan faktisk slå ned. Livet kan være så nådeløst. Lykke kan snu til den den dypeste sorg i løpet av sekunder. Jeg har opplevd et sjokk og et traume. Derfor er kropp og sinn i beredskap. Antennene står i spenn - akkurat nå hele tiden. Jeg vet at det verste av det verste kan skje selv om det er lite sannsynlig. Derfor hjelper det ikke å vite at jordmor fant hjertelyd på mandag, for hjertet kan slutte å slå på tirsdag. Og selv om det denne gangen er gjort konkrete tiltak i forhold til skremmende sykdomsbilder som kan utvikle seg (blodpropper og GBS-infeksjon), har jeg lest så mange historier på Englesiden, at jeg dessverre kjenner til for mange andre skumle scenarioer. Derfor varer bølgen av fornuft bare en kort stund, for det eneste kroppen og hodet mitt leter etter, er de konkrete tegnene på at barnet mitt lever. Jeg må ha beviset på at den tynne linjen mellom liv og død ikke er kappet over. Jeg må kjenne det, vite det - i hvertfall når jeg først har begynt å kjenne så tydelig med liv.

Når den angstfylte snøballen først har begynt å rulle, kommer svimmelheten. Ikke den gode, men den vonde og kvelende. Kroppen min står i spenn og alle lamper lyser: Barnet er dødt! Barnet er dødt! Hva gjør du nå? Ja, hva gjør jeg nå? Igjen kommer tankene om gravsteinen som det ikke er plass til to navn på. Hva gjør vi med begravelsen? Hvordan skal jeg overleve dette? Nå som jeg har kommet så langt, både med sorgarbeidet og med selve svangerskapet etter dødfødselen. Skal jeg måtte begynne helt på nytt? Jeg kjenner inni meg at traktorsporet av sorg og savn, av urettferdighet, spørsmål, sinne, frykt og lammelse - det som jeg nitidig har jobbet med å fylle igjen -står i fare for å bli kjørt opp på nytt. Og da blir det virkelig dypt. Da blir alt det vonde enda vondere. Fallet blir dypere, veien til å reise seg på nytt enda lengre. Nå som jeg har kommet så langt! Nå som jeg kjenner gleden og håpet igjen. Kan det virkelig gå an å oppleve det to ganger? Jeg klynger og klamrer meg til at det kan bare ikke skje, det kan bare ikke skje - Gud passer vel på meg nå? - men så vet jeg jo også at det finnes de som faktisk har opplevd dødfødsel to ganger. Det finnes noen av dem inne på Englesiden. Og naboen vår i det lille huset opplevde det for mange år siden. Og bestemoren til mammaen til to elever jeg har hatt. Skal jeg bli en av disse? Det roper hjerteskjærende inni hele meg der jeg sitter ved kontorpulten min, skriver jobbmail og leser sakkyndige rapporter.

Det er veldig brutalt å skrive om dette. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt til å skrive så detaljert. Ikke vil jeg syte for mye, ikke vil jeg skremme noen. Jeg skulle skrive kort om frykt, og deretter fortelle at jeg igår kjente godt med liv igjen og at jeg gleder meg over påskeferien som har begynt. Men når uka har vært en så stor påkjenning som den har vært, og frykten enda ikke er ute av systemet, er det vanskelig å stoppe når jeg først setter ord på dette. Mulig jeg klarer å skrive av meg litt av skrekken? Kanskje gir jeg en stemme til de som har opplevd sjokktraumer?

Jeg har i grunnen aldri helt skjønt dette med traumer. Jeg har villet forstå, men jeg har fornuftsmessig tenkt at det må kunne gå an å jobbe seg ut av vonde opplevelser ved hjelp av samtale, åpenhet og terapi. Og jeg har ikke helt skjønt at man kan være redd for brann og tyveri, når det kanskje er noe helt annet personen har vært utsatt for. Det er nok mulig å jobbe seg videre, men jeg forstår nå med hele meg at det tar tid å få traumatiske opplevelser ut av kroppen. For kroppen husker. Du kan være så fornuftig du bare vil, men når kroppen og den underbevisste delen av deg lyser rød i alarmberedskap - så er man i alle fall forberedt dersom det grusomme skulle skje - ja, da er det umulig å vifte beredskapen bort som en flue. For meg er en av de vanskeligste tingene etter å ha mistet Amélie, dette med sjokket. Sjokket har skapt ringvirkninger jeg må kjempe bevisst mot. Det merker jeg så til de grader nå når jeg bærer et nytt liv i magen. Jeg har erfart at den tynne linjen mellom liv og død er reell. Den er i tillegg skjør. Da må jeg gjøre alt jeg kan for å forhindre at strengen blir kuttet over.

Onsdag kveld kjente jeg en slags romstering i magen som lignet bevegelse. Sent på kvelden, følte jeg meg sikker på at dette var ordentlige spark. Da hadde det gått circa et døgn. Ett døgn med nerver i helspenn er utmattende. Jeg har følt meg regelrett kvalm av engstelse. Ingen god opplevelse, men nå som jeg kjenner liv igjen og har fått snakket med den ene av legene mine på sykehuset, er jeg noe roligere. Jeg senker nok ikke skuldrene før jeg kjenner jevnt med liv og har passert uke 24 - og selv da slapper jeg nok ikke helt av - men det vil i alle fall hjelpe på. Nå skal jeg glede meg over de små ting, over familie og venner, over god mat, solskinn, eggjakt med Jesper og deilig påskeferie. Akkurat nå gleder jeg meg til å høre min venn, Anette, duellere på The Voice ikveld!

Jeg håper og tror det blir bedre dager nå, og jeg ønsker dere som fortsatt følger meg gjennom gleder og sorger en god påskeferie!

(Og for den som en gang i fremtiden google'r "uke 22" og "lite liv", håper jeg dette innlegget - til tross for ærlige utlegninger om sorg, engstelse og frykt - kan gi noen svar. For ja, det er mulig å gå et døgn uten å kjenne liv i uke 22. Begge legene mine på sykehuset har sagt at det faktisk kan være tilfelle helt inntil uke 25 - selv om du hører om mange som kjenner jevnt med liv fra uke 19. Babyen har fortsatt god plass å bevege seg på. Den kan legge seg ned i bekkenet, med ryggen mot magen, den kan sparke ut med tynne legger "i løse lufta", dvs i fostervannet. For den som har morkaka liggende foran, er det større sannsynlighet for å oppleve dette. Hvis noen av mine lesere har erfaringer med dette, gjerne del noen linjer i kommentarfeltet. Til trøst for meg og kommende mammaer som er bekymret.)

fredag, mars 23, 2012

En blåveisbukett og mat med hjerte bak


Dere husker kanskje jeg skrev om Maria - englemammaen som tilfeldigvis skulle flytte til nabokommunen i sommer? (Du kan lese om henne HER.) Vi ble kjent på grunn av bloggen, i august dro vi på "date", og siden det har vi hatt følelsen av å være gamle venner. Rart det der. Kanskje har det litt med at vi har et felles skjult bånd - englemammaer har gjerne det - men det handler også litt om kjemi og ting til felles. Nå har hun og mannen bestemt seg for å bli i Vestfold. Hun fortalte nylig at en av flere grunner til at de kjenner lyst til å fortsette å bo her her, er oss og en annen familie som jeg har introdusert dem for. (Jeg bare visste inni meg at Maria og den andre venninnen min kom til å være en god match - hvilket stemte på en prikk! Denne venninnen, Hilde, er for øvrig hun som stod bak kronerullingen til Italiatur (mer om den HER). For noen venninner jeg har!)

Det som er veldig, veldig, veldig spesielt for meg å tenke på, er Amélie er en så stor del av dette. Vi hadde jo ikke blitt kjent om det ikke hadde vært for henne eller Mathias, sønnen som hun mistet. De to englebarna førte oss sammen, og videre fikk dette en innvirkning på familiens endelige valg om bosted (!). Mulig ordet begynner å bli oppbrukt, men dette ER virkelig svimlende! Amélie er også grunnen til at den andre venninnen min har blitt kjent med Maria, noe som igjen har medvirket til at Maria dette året har vært dagmamma for lille frøken S, datteren til Hilde. For meg er det veldig, veldig rart, svimlende og rørende at døtrende til Maria og Hilde stabber rundt som små venninner på grunn av min datter som ikke fikk leve. Midt i alt det triste, er dette fine tanker. Hun har liksom fått utrettet noe, lille Amélie Sofia.


Tilbake til Maria. Igår tikket denne meldingen inn på telefonen min (gjengitt med tillatelse):

Kjære, kjære deg. Leste innlegget på bloggen din og skjønte ikke før nå hvor tøft det hadde vært for deg i den siste tiden. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for deg. Men ring meg om du vil. Ellers har jeg vært i Essoskogen idag med S og L. Vi plukket blåveis og hadde med matpakka som vi spiste i Karlsvika. Og hele tiden tenkte jeg på Amélie. Tenk at jeg sannsynligvis ikke hadde gått der med de to uten historiene våre. Men så tenker jeg hvor fint det hadde vært hvis det var noe annet som bringte oss sammen og jeg kunne kjent tre sånne små jenter. Også tenkte jeg på hvor dumt det var at du ikke skulle få del i denne fine turen, så jeg har en bukett med blåveis til deg også hvis du vil ha den. Kan komme bortom med den i kveld hvis du vil. (...) Stor klem


Og slik ble det. Igår kveld kom hun på døra med verdens fineste lille blåveisbukett og hjemmelaget frokostblanding på boks. Noen har skjønt det - og Maria har stort sett alltid "skjønt det". Hun vet litt om det å gå gjennom sorg og krise, ikke minst har hun nylig vært gjennom et nytt svangerskap etter dødfødsel. Kanskje englemammaer har en ekstra finstilt radar i forhold til det å være der for andre. Men uansett - se og lær! Vi er mange som kan få noe ut av dette. De små tingene. Signalene som sier "jeg ser deg". Ord på melding og praktisk medmenneskelighet. Jeg planlegger et nytt innlegg om dette snart - som en slags hale til serien min om å møte mennesker i sorg (serien finner du HER).


Idag har jeg sittet ved bordet og spist yoghurt naturell med bringebær og hjemmelaget müsli. Mat med hjerte bak. Som en påminnelse om at jeg ikke er alene, hverken i verden eller som englemamma. Jeg har spist med den rosa plastskjeen, som jeg ofte instinktivt velger i skuffen. Jeg vet hvorfor. I grunnen tror jeg vi englemammaer ender opp med noen små rarieteter og finurligheter. Symboler blir viktigere enn før, perspektiver mer fremtredende. Kanskje noen kjenner seg igjen. Til morgenen idag har jeg for eksempel tenkt tanker som "hmmm... jeg sitter her og spiser denne deilige forkostblandingen på grunn av Amélie". Sikkert tåpelig for noen, men sånn blir det. Blåveisbuketten blir mer enn en kvast på bordet - den minner om at jeg en dag i fjor fødte en liten datter. Dermed blir blomstene ekstra fine; derfor kan selv en blåveisbukett fremkalle stille tårer.

Og slik - slik klarer vi englemammer å leve videre med sorgen. For den vi mistet blir aldri helt borte.

torsdag, mars 22, 2012

Tøffe dager


Når ting er vanskelig på innsiden er det godt å ha disse ingrediensene i livet sitt:

♥ God mann
♥ Herlig sønn
♥ Gode venner
♥ Kolleger som er litt mer enn bare kolleger
♥ Fint vårvær
♥ Troen
♥ Mulighet til å sitte en halvtime på verandaen med mørkbrent kaffe/ salat/ vaniljeskyr/ friske blåbær
♥ Stillhet
♥ Fin musikk
♥ ... og en gutteknert som endelig gir litt mer tegn på at han lever...

Jeg har hatt det ganske tøft i en og en halv uke. I det jeg ble gravid igjen, var jeg forberedt på at det kunne komme utfordrende dager og perioder, men greia er at man aldri helt vet når slike stunder kommer.

Dagen etter at vi kom hjem fra Osloturen vår, våknet jeg med kraftige ryggsmerter. Jeg klarte ikke stå oppreist uten smerter, og jeg hadde også litt vondt i magen og bekkenet. Hva ER dette? tenkte jeg. Visst hadde vi gått en del - trasking rundt på asfalt etter en periode med mye stillesitting kan så klart gi utslag - men så brått? Plutselig bet den angstfylte redselen seg fast. Kroppen er jo i beredskap. Ting går rimelig greit, og jeg takler ting bra... inntil et eller annet avviker fra normalen eller ikke går på skinner.

Tenk om det er premature rier? Hva gjør jeg om jeg går i fødsel nå? Det stod med ett veldig tydelig for meg at dersom noe skjer nå, så betyr det dødfødsel. Før uke 24 er det for tidlig å redde barnet. En dødfødsel til - jeg klarer det bare ikke! Det regelrett vrengte seg inni meg av engstelste og frykt. Hva gjør vi da? Hvor skal vi skrive navnet hans? Vi har dobbel grav, men vi tok aldri høyde for to navn på gravsteinen. Vi kan jo ikke bare skrive det på baksiden (Så uverdig!). Og hva gjør vi med begravelse? Hvis vi ikke velger begravelse, så har jeg forskjellsbehandlet barna mine. Kan jeg leve med det? Han er like mye et lite menneske som henne. Og i en eventuell begravelse - hvem orker å komme denne gangen? Kanskje det rett og slett blir for ubehagelig. Nei, huff, hvorfor tenker jeg alle disse tankene. Jeg vil jo ikke tenke slik! Bort med de dumme, tærende tankene! Bort, bort, bort!

Men så går jo ikke tankene bort, for nå er de vekket til live. De sirkulerer rundt meg og i meg og blander seg med uro, ubehag og ekstensiell uro - midt i det faktum at den eneste jeg klarer å lene meg litt til nå, er Gud. Men jeg vet liksom helt hva jeg kan regne med når jeg ber for frøet mitt. Jeg vil jo ikke slutte å tro at Han ser til meg - på en eller annen måte - samtidig ligger minnene i kroppen der fra sist. Jeg følte meg så hudløs og ubeskyttet på alle måter da vi ble møtt med sjokket om at Amélie ikke levde lengre. Hjertet slo - men så slo det plutselig ikke lengre. Pendelen svinger hardt og brutalt mellom "det kan jo bare ikke skje igjen" og "det kan likeså godt hende på nytt. Man begynner jo fra scratch ved hvert svangerskap". Dette får jeg bekreftet når jeg leser noen av de hjerteskjærende historiene inne på Englesiden (lukket forum for foreldre som har mistet barn). Det finnes flere mammaer som må leve livet videre uten to av barna sine. Noen opplever i tillegg kompliserte svangerskap i ettertid.

Jeg var hjemme fra jobb mandag. Heldigvis ble jeg bedre, så redselen for premature rier dempet seg. Men frykten hadde satt seg. Er man sliten, er man mer utsatt for reaksjoner. Ved reaksjoner blir man enda mer utmattet. Jesper har hatt ørebetennelse, og ved siden av mine egne problemer med å sovne på kvelden, har det vært litt for mye med full jobb og nattevåk på grunn av sykdom. Det har absolutt ikke bare vært grining, men problemet har vært at han tuller med døgnrytmen og ender opp med perioder med "supervåkenhet" midt på natta. Mr Amélie har tatt de lengste øktene, men vi deler jo på det. Vi innrømmer glatt vi ikke er like gira som Jespersen på hundre episoder med "Vennebyen" og knekkebrød med dumost (brunost) kl.03.00 på natta...

Sånn på toppen av det hele, viste det seg forrige uke at sykehuset hadde klart å rote vekk noen prøver. Legen min var veldig lei seg (selv om det på ingen måte var hennes skyld), men borte var de. Jeg har grei takhøyde for menneskelige "flaws", men akkurat denne uken, skal jeg innrømme jeg ble ganske redd. Jeg har ikke hatt GBS noen av gangene, men tenk om den nå var blomstret opp! Hva hvis de forsvunnede prøvene ville forhindre meg i antibiotikakur og slå seg sammen med premature rier! Jeg klarte ikke roe fryktbølgene på innsiden før jeg fikk nye prøvesvar. Lettelsen var stor da prøvene var negative.

Så skulle man jo tro at alt ville føles greit igjen. Selv trodde jeg det. Men neida - jeg er nemlig i en fase av graviditeten der det ikke er helt stabilt med liv i magen. Jeg har kjent liv ganske lenge, men det har vært varierende hvor mye. Bekymringene roet seg litt etter ordinær UL da jeg fikk greie på at morkaken ligger foran som en buffer mot "mageveggen", men i forrige uke var jeg jo kommet til uke 20. Skulle det ikke øke på med liv? I stedet opplevde jeg stadig å ikke kjenne aktivitet. Da jeg var på sykehuset for å ta nye prøver, fikk jeg en ekstra ultralyd. Det var heldigvis liv i gutten, og alt så fint ut, men han var ganske rolig. Legen sa det var normalt, men da jeg knapt kjente aktivitet i helgen, vokste frykten igjen. På mandag gav Lillebror fra seg tydelige livstegn igjen, men så roet det seg. Igår var ultralyden for uke 21 kommet, og da jeg ikke kjente et eneste ordentlig dult den dagen, galopperte frykten i hele kroppen. Jeg kjente til og med at jeg ble skikkelig sint på frøet mitt. Hvorfor kan du ikke bare sparke meg hardt og brutalt! Jeg trenger det! Da jeg satt på venterommet, kom en så sterk følelse av at han var død, at kroppen ble til gelé. Igjen kom bekymringene rundt gravstein og veien videre.

Men - det var futt i lillebror. Han hadde lagt seg med rumpa ned og lå og krøllet seg sammen med armer og bein vendt opp i lufta og inn mot selv. Han suttet til og med på tommelen! Fra frynsete gele til ekstatisk lettelse på noen sekunder altså.


Uke 21 + 3 (tatt onsdag 21.03.12): Hodet synes ikke så godt, men her sutter han faktisk litt og fra på tommeltotten...

Så sånn er det - å være gravid på nytt etter dødfødsel. Jeg har kjent på engstelse til og fra gjennom disse 21 ukene, men i det store og det hele har jeg vært positivt overrasket over hvor greit det tross alt har gått. Jeg har klart å jobbe, være mamma og kone, forholde meg til sorg, glede og nytt svangerskap. Tiden har til og med gått ganske fort. Jeg er mer enn halvveis siden fødsel blir igangsatt før tiden. Men - når perioder av angstfylt redsel plutselig kommer, da får jeg smake på the real thing. Det skjønner jeg nå. Den siste halvannen uka har ikke vært så grei. Nå når jeg er litt roligere, kommer mattheten sigende, og det er da jeg kjenner hvor i manko jeg er på hvile.

Derfor er det kanskje ikke heller så vanskelig å forstå hvorfor jeg skriver slike lister som den over. Takknemligheten er stor over de fine tingene i livet mitt! Nå skal jeg holde ut bare litt over en uke til, så er det påskeferie. Takk til dere som følger meg og gir små livstegn her og der. Det betyr enormt masse! Jeg innrømmer faktisk glatt at jeg gjerne tar imot en klem ekstra denne uken.

søndag, mars 18, 2012

Shopping til Lillebror


Igår måtte jeg bare shoppe litt til Lillebor. Vi har mye liggende etter Jesper, men jeg har gitt meg selv lov til å "skeie ut" litt allikevel. Merker det er en viktig del av forberedelsen, ikke minst er det stas å kjøpe noe som er til han - og bare han.


Smaken min har visst utviklet seg en smule også. Har det siste året vært inne i en veldig "blå og marin bølge" i forhold til Jesper, og det påvirker smaken i forhold til babyklær også. Mørkeblått er jeg ikke veldig fan av til nyfødte - liker det dust og nydelig - men denne himmelblågrå-fargen er bare SUPERELSK! Det er for øvrig nyfødtmerket Newbie fra Kappahl også. Newbie har nesten fått en egen, liten plass i hjertet mitt. Englebodyen som Amelie hadde på seg var nemlig derfra. Blir myk og rørt inni meg bare jeg leser ordet Newbie...


Jeg var visst veldig inne i den blå bølgen på lørdag, thihi. Kjøpte to bittesmå pysjamaser/ heldrakter fra Lindex i str.50 også. Husker at alle sa det ikke var noe vits i å kjøpe den minste størrelsen da jeg gikk gravid med førstemann, men hvem var det som svømte i str.56? Jo, det var Jespersen min! Jeg føder ikke så store barn, har jeg funnet ut, så jeg måtte nesten unne meg litt "akkurat-passe-de-to-første-ukene"-luksus. Ser for meg Lillebrorsan i en av disse med en hvit, hjemmestrikket jakke over. *Henført sukk*


Elsker rumpestump-innlegget bak! Søt detalj, i følge meg.

Var ikke klærne fine? Må si jeg er fryktelig spent på å hilse på Lillebror! Kan nesten ikke forstå at jeg skal få nusse på små tær igjen snart...

Ps! Igjen - tusen takk for ALLE givende og oppmuntrende kommentarer på de to siste innleggene deres. Jeg er så takknemlig for at dere gir litt tilbake, ikke minst for at det gir andre mammaer noen å lese det jeg skriver. Mange overveldende go'ord som nesten er litt vanskelig å ta innover seg, men jeg bukker og neier i dypeste ærbødighet og tar dem - virkelig - med meg på veien. Takk!

lørdag, mars 17, 2012

Det neste barnet. Om svimmelhet, kontroverser og livets matematikk - DEL 2

Dette er andre del av en serie i to deler. Del 1 finnes HER og bør leses først. Tusen takk for alle kommentarer og fine innspill på første del! Det betyr enormt mye for meg med deres respons - spesielt fordi jeg deler mye av mitt innerste akkurat i disse to innleggene. Takk!



Dette med livets matematikk som aldri går opp, er et uttrykk jeg har brukt en del i det siste. Det beskriver på en symbolsk måte den situasjonen vi har havnet i. Ingen vet hvordan livet blir, men de fleste legger noen planer og ser for seg en nogenlunde rett linje frem til målet. Mr Amélie og jeg så for oss tre barn. Først ut kom Jesper. Vi ønsket de to første tett, og slik ble Amélie lagd. Hadde hun fått leve, hadde vi sikkert lettsindig planlagt videre og funnet et fint tidspunkt å få nr.3 på. Men så ble det ikke slik. Det ble ikke slik i det hele tatt.

Amélie ble skapt og dannet til siste stund, men ble brått revet fra oss. Det barnet jeg nå bærer i magen hadde ikke vært til om jenta vår ikke hadde dødd. Det gjør meg svimmel, forvirret, trist, glad og ydmyk på en gang. Trist fordi jeg ville jo hatt Amélie her. Glad fordi jeg er inderlig takknemlig for å bære et til barn i magen. Lillegutt i magen er håpets barn – han representerer så mye godt og lyst, fint og vakkert. Men regnestykket går ikke opp. Helst ville jeg jo hatt begge!

Folk er veldig opptatt av at barnet etter det man mistet ikke er en erstatning – selvsagt er det ikke det – men innerst inne vet jeg jo at lillebror nettopp ER i stedet for Amélie Sofia. Han har fått livet i gave, fordi hun døde. Det er den nakne sannheten. Tanken gjør meg ofte svimmel på innsiden. Jeg synes på den ene siden det er noe fantastisk med det – det blir en dypere mening knyttet til dette barnet. Samtidig kjenner jeg en stor sorg over at vi aldri fikk bli kjent med akkurat Amélie. Jeg gjorde meg så veldig klar til å bli akkurat mammaen hennes. Kjærligheten vokste i takt med hvert hjerteslag jeg hørte, men så ble strengen klippet. Hjertet mitt ble bare… - revet ut.

Jeg har kjent på bekymringer i forkant av denne graviditeten. Vil jeg klare å elske det neste barnet like høyt. Vil sorgen ødelegge meg helt? Vil jeg danne meg for store forventninger i forhold til dette barnet? Vil jeg legge for mye mening i det spirende håpsfrøet? Eller vil det dukke opp menneskelige følelser som f.eks sinne over at dette barnet ikke er Amélie?

Det er mange tanker og bekymringer som romsterer inni en mor som har mistet barnet sitt. De lever liksom sitt eget liv… - samtidig med håp, lykke og bearbeidelse av sorg. Heldigvis både kan man – og må man – ta en dag om gangen. Jeg har kommet lengre i sorgprosessen. Jeg har akseptert at Amélie ikke er hos oss, at slik er det. Jeg har fått oppleve å kjenne på overraskende stor – ja, overveldende - glede over ny graviditet. Spenningen er enorm knyttet til hvem dette lille mennesket er. Disse gode, velkjente følelsene har minimert frykten for at jeg ikke skal bli like glad i dette barnet. Gleden ER ikke mindre, ei heller forventningen! Kjærligheten vokser – på samme måte som i de to andre svangerskapene. Dette er ikke en ”istedet for-kjærlighet” – den legger seg bare ved siden av morshjertet som banker for Jesper og Amélie.

Og nå kommer jeg tilbake til dette med kjønn og kompliserte følelser. Det ideelle hadde vært om jeg ene og alene var preget av den inderlige gleden over et nytt barn. Men som så mye annet, er heller ikke denne biten helt strømlinjeformet. Følelser er sammensatt – enten man har mistet et barn eller ei. Jeg vil fritt sitere noe av det jeg skrev til trådstarter i forumdebatten jeg har linket til i del 1.

Jeg kan forstå at de som har vært prøvere i mange år blir provosert, og på sett og vis er det litt overfladisk å ønske seg et ett kjønn fremfor et annet. MEN - det er så mye i oss mennesker som stikker dypere. Det er alltid grunner til ting; til våre drømmer og forventninger, ønsker og håp. Vi er et produkt av oppvekst, erfaringer og tankesett som har blitt en del av oss. Man kommer faktisk veldig langt ved å sette ord på egne følelser. Jeg lærte en gang: Følelser sier ikke alltid sannheten, men de er viktige og de skal lyttes til. Ved å fornekte, avvise og fortrenge følelser, havner de bare lengre inn i skapet. En dag popper de opp - uansett. Jeg har heller sansen for å erkjenne det man føler, om man så må si: "Fillern! Slik er det! Jeg er lei meg for det, jeg skammer meg, men slik har jeg det.” Så kan man heller finne ut hvorfor man føler som man gjør. Det finnes nemlig skatter skjult i mørket. Følelser er egentlig bare følelser. De sier ikke hverken alt om virkeligheten eller alt om et menneske. De sier noe om en reaksjon inni deg pga av mange sammensatte årsaker. Det er jo ikke noe å skamme seg over.

Jeg har – uavhengig av Amélie – en todelt forståelsesramme rundt dette med å ønske seg ett kjønn fremfor et annet. Jeg skjønner nemlig gravide som drømmer om en liten jente. Jeg har alltid tenkt at jeg selv en dag ville bli jentemamma. Ikke primært pga søte kjoler og dilldall – selv om det er en koselig del av den overfladiske biten - men fordi jeg har et veldig nært og godt forhold til moren min. Det er noe eget med mor-datter-relasjoner. Jeg merket det spesielt da Jesper ble født. Den som, etter min kjære, slapp nærmest inn på meg - i lykken, barseltårene, følsomheten og alt det nye - var min egen mamma. Dette fine båndet har gjort noe med oss begge. Mitt nære forhold til de to søstrene mine har også betydd mye for meg. Ingenting er som overnatting på samme rom som søstre når man er liten: Fnising, betroelser, hårfletting og krangling. Inni meg ligger en erfaringsbasert opplevelse av at gutter og menn er mer distanserte i sine relasjoner (bare ikke Mr Amélie – heldigvis). Selv om jeg en gang hadde et nært forhold til broren min, har det å bli voksen dessverre gjort forholdet mer distansert. Ikke søskenkjærligheten, men nærheten. Denne nærheten er viktig for meg i mine relasjoner – den er noe jeg identifiserer meg med. Kanskje det er derfor jeg har sett meg selv som jentemamma? Man kan aldri eie sine barn, men kanskje ligger det en redsel der – for at alt jeg har investert av kjærlighet og offer i en sønn, skal fordunste som dugg for solen når han blir voksen?

Da jeg gikk gravid med Jesper, hadde jeg en veldig sterk ”jentefølelse”, men det viste seg at det lå en gutt i magen min. Jeg ble overrumplet av en aldri så liten omstillingsprosess. En gutt? Jeg? Heldigvis omstilte jeg meg raskt, og kjærligheten og forventningen til dette lille mennesket aksellerte i vill galopp. Øyeblikket da han ble født, er det sterkeste øyeblikket i mitt liv. Jeg gråt og gråt av glede, og jeg kjente en slik lykke jeg aldri hadde kjent før. Nå er han snart tre, og jeg kan ikke tenke tanken på noen andre enn akkurat han. Han er min øyensten. Jeg har ALDRI ønsket eller tenkt at han skulle vært ei jente. Han er så god og herlig, så morsom, empatisk, smårampete og livlig. Han viser følelser og er bare en så hengiven og fin gutt. Jeg håper av hele meg at han ikke skal bli en typisk distansert gutt når han flyr ut av redet.

Jeg var ganske forberedt på den ordinære ultralyden at vi ventet en lillebror. Jeg hadde sett noe mellom beina på de to siste ultralydene og hadde liten tro på at den punglignende, hvite sirkelen skulle bety noe annet enn... - ja, en snopp. Og riktig – jordmor kunne bekrefte at dette var en gutt. ”Er du sikker?” måtte jeg likevel spørre. "Tja, vi kan jo ikke garantere, men det her", sa hun og pekte på skjermen, "er i hvertfall testikler." Sammen med lykken, kjente jeg det dirre lett i underkjeven. ”Jeg har litt prosesser rundt dette,” forklarte jeg til jordmor. ”Det skjønner jeg godt... Du har jo mista jenta di,” sa hun. Og dét, det var den lille knappen som utløste noen stille tårer.

Utenfra er det sikkert lett for andre å betrakte tårer som en skuffelse, men det var ikke slik. Jeg lå jo der på benken med den største lykken susende gjennom kroppen – nettopp pga lillebror. Men sammen med lykken, ble sorgen med ett så tydelig. En liten jente hadde aldri vært den samme som Amélie, men hun kunne arvet hennes ting. Jeg hadde kunnet ”ta opp igjen jentemammatråden” og opplevd lindring i hjertet mitt. Kanskje hadde hun lignet på storesøster. Kanskje jeg hadde fått grått ut enda mer, sammen med lykken, ved å se lillesøster svøpt i det fine kreppsengetøyet som Amélie hadde rundt seg på sykehuset. Nå blir det ikke slik. Sammen med tårene, kjente jeg også på frykten for aldri å få en datter. Jeg som er jentemamma i hjertet mitt, som har fått jentemammastrengen kuttet over!



Jeg har mistet en datter – nå får jeg en sønn. Skal jeg bare fortrenge disse omstillingsfølelsene; eller frykten for å ikke få bli en utøvende jentemamma? Nei. Det går jo ikke. Jeg vet likevel med meg selv at dette ikke handler om skuffelse. Det blir bare så fryktelig tydelig hva jeg har mistet. I går tenkte jeg: Dette handler ikke om hva jeg får – en fantastisk og fin gutt, men om hva jeg ikke får – en datter til. Og dette er viktig for meg å understreke, for hovedstrømmen i følelseslivet mitt er DYP takknemlighet – ja, faktisk litt ekstase - over lillebror i magen. Nå er det HAN vi venter, og tankene går mer og mer i retning av at det ikke går an å se for seg en jente for øyeblikket. Jeg drømmer om de fine gutta mine som springer barbeint rundt i shorts og sixpenceluer. Jeg ser for meg crazy photoshoot’er og ville indianerhyl ned trappa fra andreetasje. Løvinnen i meg er våknet ytterligere til live, og jeg kjenner trangen til å beskytte akkurat dette barnet. Det er han jeg vil ha, fine lillebror! Det er han som har fått æren av å bringe håpet tilbake til familien Amélie – noe han gjør allerede. Vi vet hva han skal hete, et dobbeltnavn vi har hatt klar like lenge som Jespers dobbeltnavn, og det er fryktelig stas å omtale han som *piiiiiiip* og ikke bare Frøet.

Det er så godt for meg å merke at prosessen utvikler seg. Mye skjer på bare en uke. Jeg vet det er en mening med han her! Og midt i alt dette naturlige, selvsagte og jordiske, er ikke Amélie borte. Jeg tror jo på himmelen, jeg vettu. Hun er med i søskenrekka, og en dag skal jeg se henne igjen. Sånn sett er gutten vi nå venter et skikkelig bonusbarn! Det blir noe svimlende unikt over vår nr.3, noe som gjør meg enda mer rørt, ydmyk og takknemlig enn om jeg bare hadde planlagt og poppet ut på strømlinjeformet vis. Amélie påvirker vårt liv. Hun har forskjøvet hele søskenrekka. Hennes korte liv setter avtrykk på både den ene og den andre måten. En slags trøst det også – for en englemamma som meg. For hvert barn jeg får, vil jeg tenke: ”Du er til… fordi Amélie ble til.” Det gjør meg faktisk litt svimmel på den gode måten.

Og dette, det er mine tanker og følelser rundt barnet som kommer etter jenta vi mistet.

***

Jeg vil understreke at jeg ikke ønsker å bli linket til fra Leserens-VG eller lignende sider. Ikke at jeg er så kjepphøy på mine egne tekster, men jeg har dessverre erfaring med akkurat det. Dette her er ikke et innlegg i debatten om hvorvidt det er greit å ønske seg gutt eller jente, det er et forsøk på å beskrive en englemammas prosesser rundt nytt svangerskap etter en dødfødsel. Jeg ønsker ikke noen tabloid link inn i mine skjøre tanker.

fredag, mars 16, 2012

Det neste barnet. Om svimmelhet, kontroverser og livets matematikk - DEL 1

Det er et spørsmål jeg har fått noen ganger i det siste. Folk som kjenner meg godt har tort å stille det direkte, andre har lurt litt mellom linjene. Hva føler du egentlig rundt det å få en gutt i lys av at du mistet datteren din? Jeg tenker spørsmålet nok svirrer i lufta, også for flere av dere som følger meg her inne på bloggen. Noen lurer enkelt og greit på hva jeg føler rundt det neste barnet. Jeg har bestemt meg for å dele noen tanker.

Det er aldri lett å skrive om sensitive ting. Hvert ord må veies, hver formulering vurderes nøye. Og det tror jeg er viktig også, når man skriver om kontroverser. Litt kontroversielt er det nemlig, temaet jeg kommer i berøring med; å eventuelt skulle ha følelser rundt dette med barnets kjønn. Jeg har lest noen forumdebatter, og jeg skal love deg at trådstarters ærlige utbretting av følelser, blir møtt med hån, arroganse og nærmest kvalme av de mest provoserte (Les f.eks DENNE tråden). Du skal være glad du KAN få barn, maken til overfladiskhet, tenk på de som strever i mange år med å bli gravide, tenk på de barnløse, eller på de som får alvorlig syke barn!

Jeg hadde nok ikke skrevet om dette dersom vi ikke hadde mistet Amélie. Tankene rundt dette neste barnet, handler heller ikke primært om kjønn. Samtidig er det slik at vi har en gutt og at vi fikk ei jente. Hun døde. Nå ligger det et nytt frø i magen. Er det da slik at jeg som ”englemamma” stiller meg helt nøytral til det neste barnets kjønn eller er det komplisert å vente en gutt når jeg mistet ei jente? Og kan man tørre å stille seg dette spørsmålet?

Jeg er en person som gjerne tar bladet fra munnen om jeg føler for det. Jeg opplever også jeg er i en posisjon der jeg kan snakke om disse tingene, for her handler det om mer enn overfladisk kjønnshysteri. Det handler mye om å vente et annet barn enn det man opprinnelig skulle hatt. Ikke usannsynlig har sikkert noen der ute en formening om mine eventuelle følelser – du skrev jo så lykkelig om hvor stas det var å vente ei jente sist. Hva nå?

Først litt om kjønn. Jeg kan forstå de som blir provosert av sterke preferanser. I det du bærer et barn i magen, har du gitt fra deg kontrollen. Det er et barn som kommer, et lite vakkert vesen som du har til låns det livet du lever her på jord. Det er ikke dine drømmer som blir født – selv om du gjerne føler det slik. Barnet som kommer skal få vokse opp under dine vinger for å bli et selvstendig menneske en dag. Kanskje ligner det deg, kanskje ikke. Du kan ikke leve ditt liv gjennom barna dine. Livet lever dere sammen, men en dag må du slippe. Å få et barn er en gave. Jeg vil faktisk bruke så pompøse ord som at du faktisk blir skjenket en gave, et ansvar og et kall. Du kan ikke bestemme hvem dette lille mennesket skal bli. Du kan bare påvirke denne prosessen – noe som dessverre skjer både på godt og vondt. Hvordan barnet ser ut, hva slags personlighet og kjønn barnet har, er ikke noe du kan styre. Og heldigvis for det! Ut fra mitt livssyn, tror jeg hvert barn er en del av plan, derfor ser jeg på hvert barn jeg får med ydmykhet og takknemlighet. Det er en mening med akkurat han eller akkurat henne. Det er svimlende, fantastisk og setter standarden for hvor perspektivet for min del ligger.

Jeg er utrolig takknemlig for at Mr Amélie og jeg kan få barn. Det er ingen selvfølge. Jeg har aldri opplevd en spontanabort. Derimot har jeg mistet et barn i niende måned. Så klart det gjør noe ytterligere med perspektivet. Når du har mistet et barn, er det ikke kjønn som er viktigst; det er håpet om å få et barn til. Et barn som skriker når det blir født, som er friskt, som lever. Jeg er redd for komplikasjoner eller å få et prematurt barn, for jeg vet ikke om jeg klarer mer dramatikk etter det vi har opplevd. Mine dypeste ønsker i dette svangerskapet, har handlet om å slippe å oppleve en spontanabort eller missed abortion, om å bære frem barnet helt til igangsettelse av fødsel som skjer om lag to uker før termin.

Dette er mine grunnholdninger, og de preger så klart en stor del av det jeg føler i forhold til det at vi nå venter en liten lillebror. Jeg var ganske nervøs før den ordinære ultralyden, og jeg kan ikke beskrive den lettelsen og takknemligheten som strømmet gjennom kroppen da alt så normalt ut. Skal vi få være så heldige enda en gang? Lykkerus!

Samtidig er det mye som ikke er like strømlinjeformet i den omveltende prosessen det er å miste et fullbårent barn, å gå inn i sorgprosessen, bearbeide sjokket og tapet, for så å gjøre seg klar til det å få et annet barn. Allerede mens jeg lå på sykehuset med Amélie livløs i magen kjente jeg suget etter å få være utøvende flerebarnsmamma. Sant og si, fikk jeg en intens trang til å få mange barn – man kan ikke sikre seg nok barn når livet viser seg å være så skjørt – men heldigvis har trangen til ”ti barn” (!) blitt noe redusert. (Puh!) Jeg vet flere englemammaer gjenkjenner seg i det plutselige ønsket om å få flere barn enn man i utgangspunktet hadde tenkt. Matematikken vil jo aldri gå opp, men kanskje årsaken handler om at man alltid vil ha et barn for lite?


Dette er del 1. Jeg innså at tankene var for mange og at innlegget ville bli umenneskelig langt, derfor valgte jeg å stykke det opp. Helt ryddig og lineært blir det heller ikke - bare gjennomtenkt midt i alt kaos. Konklusjonene mine kommer i del 2.

mandag, mars 12, 2012

W.E


Glemte jo helt å fortelle at Mr Amélie og jeg var på kino i løpet av denne kjærestehelgen vår. Også en liten milepæl. Tror frekvensen på kinobesøk ligger på to ganger i året for tiden,  men da blir det også litt ekstra stas når vi først gjør det. Det er en egen stemning med film i mørket, popcornlukt, knitring i godteposer og et hav av bakhoder foran oss.


Den utvalgte filmen var W.E (som du kan se traileren til HER), og den var rett og slett en fryd for øyet. Maken til estetisk gjennomført film skal du lete lenge etter, både med tanke på kostymer, hår, klær, omgivelser og måten ulike steder er filmet på. Filmen oser rett og slett av nostalgi a la 30-tallet. Filmen er regissert av Madonna, og så langt jeg kan skjønne, må dette være en god start på hennes eventuelle filmkarriere. Har aldri vært spesielt opptatt av Madonna, hverken musikk- eller stilmessig, men dette var slett ikke dårlig. Aner ikke hva andre anmeldelser sier, og det er sikkert alltids noe man kan kritisere hva angår plot og denslags, men jeg likte filmen og anbefaler den gjerne. Underholdende eyecandy en lørdag i mars.


Legger ved tittelsporet "Masterpiece" - av ingen ringere enn regissøren selv. Takk for alle koselige kommenterer på forrige innlegg forresten! Og ja - Mr Amelie og jeg er heldige som har hverandre. Og til alle andre småbarnsforeldre: La dere inspirere og rydd plass i timeplanen til en kjærestehelg når anledningen byr seg!



søndag, mars 11, 2012

Kjærestehelg

Denne uken, på selveste kvinnedagen, fylte min kjære 40! Hurra, hurra! Jeg erter han litt med at han har blitt gammel (og Jesper er apekatt og sier "dammel, dammel"), men sannheten er at maken til ungdommelig 40-åring - det skal du lete lenge etter! Ikke bare holder han seg bra rent utseendemessig (jepp!), han er leken, i farta og lite satt i tankegangen. Vi har det så fint sammen, og jeg er utrolig takknemlig for at jeg slumper til å være gift med bestevennen min. Tenk på alt vi har vært gjennom. Ingen bombe å avsløre at jeg faktisk elsker han høyere enn himmelen. Klisje, men sant.


Vi kan ikke skryte på oss at det er kjærestehelger som er drivkraften i forholdet vår. Såkalt "barnefri" - hva er det? Faktisk har vi ikke vært en eneste natt uten Jesper disse mer enn 2,5 årene (sett bort fra sykehuset i sommer... - men det teller ikke.) Det var kanskje på tide å gjøre noe med det.


At Jesper skulle få besøke "momo" og "bess" uten oss har vært på trappene lenge, så for litt siden bestemte vi oss for å ta en romantisk todagers-helg i Oslo. Hotell ble bestilt, og igår dro vi. En milepæl, kan vi kanskje kalle det.


Vi har hatt det SÅ fint! Været kunne jo ikke vært bedre, i hvertfall idag, og alt vi gjorde var så koselig.


Tusling i sola på Aker brygge, leie lanke i gater vi aldri har vært i før, plutselig lørdagslunsj på baker Hansen (vi planla egentlig å spankulere rundt omkring for å kunne fortære en ultimat lunsj på et ultimat sted, men vi var med ett så himla sultne... Og så ble det ultimat uansett!


Trangt, koselig, stemningsfullt og inspirerende. Heretter blir det mye grove tebriks med Philadelfia ost, pesto, kalkunskinke og soltørkede tomater!), trikketur, shoppings...


Dere ser hvem det shoppes mest til... Ikke akkurat mor, nei...

...deilig middag i dempet belysning, søvn i gode senger, økologisk frokost med morgensol inn vinduet, mere tusling i Oslos gater, vandring på Operataket (første gang - utrolig nok...) søndagslunsj,  coffe-to-go og til slutt: Gjensyn med en fornøyd Jespergutt og middag sammen med foreldre/ svigerforeldre.


En bra helg! Mr Amelie skulle fylt 40 år litt oftere, gitt! Vi har egentlig ikke et så voldsomt behov for barnefri for vi liker så godt å gjøre ting sammen med Jesper, men vi kjenner jo det etter denne helgen: Det er av betydning å bare være to en gang i blant!


(Strengt tatt var vi TRE - hvis vi regner med Lillefrø i magen. Her er i alle fall meg og magen lettere henslengt på hotellsenga... Det vokser og gror, for å seia det slik! :)

fredag, mars 09, 2012

En sannhet om sorg


Sorgen forsvinner aldri. Den skifter bare form.

onsdag, mars 07, 2012

Sveiper innom...

... for å takke for alle hjertevarme, engasjerte og rørende hilsener i de to siste innleggene. Takk for at dere er der ute og heier på oss! Det er også godt at noen orker og vil lese om sorgen, savnet og jenta vår. Å miste et barn er en ensom sorg - å vite at noen følger med og ønsker å lese om Amélie, gjør sorgen litt mindre ensom. Jeg fikk ikke skrevet noen flere tanker på merkedagen hennes, men jeg håper å få det til snart.

Og sånn by the way - nå, i dette øyeblikk, kjenner jeg bittesmå spark! Ja, ikke bare gullfiskblafring, luftbobler og sommerfuglvinger. Plutselig, ikveld, kjente jeg svake, små og herlige spark! Ååh! Lillebror - ikke slutt!

Legger ved et nyfødtbilde av Jespersen. Synes det er helt utrolig at vi skal få en til slik en! For det SKAL vi!


Han ser sykt lang ut her - det er vinkelen - men faktisk var Jespersen vår bare 48 cm og veide 3420 g. Spent på om lillebror er større, mindre, lysere, mørkere, om han har mye hår, lite hår og ikke minst - hvem av de to barna mine han ligner på. Eller kanskje han er noe helt for seg selv? Sikkert er det at jeg kommer til å stortute i det øyeblikket han kommer ut...

Gonatt fra

tirsdag, mars 06, 2012

Ordinær UL idag


Ikveld har vi vært på ordinær UL og gransket rubb og stubb av frøet vårt. Har vært ekstra spent på denne ultralyden siden mye kan oppdages i uke 18. Jeg har i tillegg hatt noen dager med frykt og nervøsitet, både fordi jeg har vært redd for en "tyngende dom" og fordi jeg har kjent lite tegn til liv i det siste. Har forventet at luftboblene og "gullfiskblafringen" jeg kjente tidlig skulle øke på og utvikle seg til dytt og svake spark, men den gang ei. Skal innrømme det er SLITSOMT og utmattende å være så bekymret og ligge hver kveld i senga og prøve å tolke eventuell bevegelse i magen...


Vi er ekstremt lettet, for ut fra ultralyden ser alt fint ut: Hjerte, nyrer, fingre, tær, hjerne, ryggmarg, lepper, fostervann, gjennomstrømming og navlesnorfeste. Vi gleder oss STORT over en vital baby i magen! Har visst morkaka foran mot magen likevel, så det er kanskje ikke så rart at luftboblene ikke har utviklet seg noe særlig. For øvrig: Her er det bare å belage seg på litervis med Vanish, grønske, testosteron og indianerhyl. Lillebror er på vei! ♥

Se, så fine bilder! Ikke kvaliteten akkurat - jeg har bare knipset bilde av UL-bildene med mobilen min - men motivene: Kropp, profil, fotavtrykk og fotball-lår! Her skal det bli liv! Så søtt med den lille foten som tramper litt i retning lydbølgene. Ligner på både Jesper og Amélie sin fot. ♥

fredag, mars 02, 2012

Ni måneder ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥


2.mars - og Amélie ville vært ni måneder idag. Ufattelig, meningsløst og vondt at hun ikke er her hos oss. Heller ikke til å forstå at det ligger et nytt lite frø i magen (18 uker). Det ene avhenger av det andre... Livets matematikk går ikke alltid opp. Vi minnes den fine jenta vår idag - i solskinn og med vårtegn rundt oss på alle kanter. ♥

Legger ut samme tekst som jeg skrev på fb-siden min idag. Oppdaterer med noen flere tanker senere i ettermiddag.



Bildet er en gave fra en av mine lesere. Tusen, tusen takk!

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen