Nye tøffe dager. Denne uka har vært energitappende og slitsom; regelrett helt grusom. Da jeg endelig hadde klart å finne igjen litt av freden i helga som var, veltet nye bølger av lammende frykt over meg. På tirsdag ble det roligere i magen. Mye roligere. I begynnelsen var jeg ganske avslappet. Jeg hadde jo erfart uken før at stillstand ikke trengte bety det verste, i hvertfall ikke i uke 21.
Men så gikk timene. Jeg våknet dagen etter uten å kjenne et eneste dult eller spark. Vel, det kommer vel i løpet av dagen, tenkte jeg. Jeg dro på jobb etter en natt med heller dårlig søvn, men merket at nervøsiteten begynte å få feste. Jeg underviste, pratet, smilte og var flink lærer, men hele tiden med en nagende uro og med kroppen i beredskap. Er det noe galt? Hvorfor kjenner jeg ingenting? Morkaka ligger jo foran på magen, og jeg erfarte forrige uke at stillstand kunne oppstå, men hvorfor økte aktiviteten plutselig i helga da? Nå har det jo gått enda en uke. Hva betyr dette? Går det an å kjenne så tydelige spark den ene dagen, for deretter å ikke kjenne en ting dagen etter?
Jeg hadde enda en time, så lunsj - nå måtte det vel begynne å skje noe. Men nei, tyst fra lillebror. I lunsjpausa måtte jeg inn og google "uke 22 og varierende med liv" og kunne heldigvis lese om flere som hadde erfart at det kunne bli stille, spesielt de med morkaka liggende foran. Jeg prøvde å prate fornuft til meg selv. Du hørte hjerteslagene på mandag. Du har ingen tegn til infeksjon. Du har ikke vondt i magen. Morkaka fungerer som en buffer. Du går på blodfortynnende. Du har ikke ikke hatt GBS hele svangerskapet. Det er lite sannsynlig at du skal oppleve en dødfødsel to ganger på rad. Og kjente du ikke noe som lignet bevegelse istad?
Fornuft er vel og bra. Rasjonelle tanker kan hjelpe. Jeg er i tillegg en ganske fornuftig person. Men - jeg mistet jenta mi i niende måned. Totalt uten forvarsel. Selv med et eksemplarisk helsekort. Jeg hadde ikke en gang merket tegn til mindre liv før et par timer i forkant av jordmortimen den skjebnesvangre dagen. Bang! Plutselig var barnet mitt dødt. I kroppen min pulserer vissheten om at fornuft, perfekte prøver og sannsynlighetsberegning til syvende og sist ikke har noen ting å si. For lynet kan faktisk slå ned. Livet kan være så nådeløst. Lykke kan snu til den den dypeste sorg i løpet av sekunder. Jeg har opplevd et sjokk og et traume. Derfor er kropp og sinn i beredskap. Antennene står i spenn - akkurat nå hele tiden. Jeg vet at det verste av det verste kan skje selv om det er lite sannsynlig. Derfor hjelper det ikke å vite at jordmor fant hjertelyd på mandag, for hjertet kan slutte å slå på tirsdag. Og selv om det denne gangen er gjort konkrete tiltak i forhold til skremmende sykdomsbilder som kan utvikle seg (blodpropper og GBS-infeksjon), har jeg lest så mange historier på Englesiden, at jeg dessverre kjenner til for mange andre skumle scenarioer. Derfor varer bølgen av fornuft bare en kort stund, for det eneste kroppen og hodet mitt leter etter, er de konkrete tegnene på at barnet mitt lever. Jeg må ha beviset på at den tynne linjen mellom liv og død ikke er kappet over. Jeg må kjenne det, vite det - i hvertfall når jeg først har begynt å kjenne så tydelig med liv.
Når den angstfylte snøballen først har begynt å rulle, kommer svimmelheten. Ikke den gode, men den vonde og kvelende. Kroppen min står i spenn og alle lamper lyser: Barnet er dødt! Barnet er dødt! Hva gjør du nå? Ja, hva gjør jeg nå? Igjen kommer tankene om gravsteinen som det ikke er plass til to navn på. Hva gjør vi med begravelsen? Hvordan skal jeg overleve dette? Nå som jeg har kommet så langt, både med sorgarbeidet og med selve svangerskapet etter dødfødselen. Skal jeg måtte begynne helt på nytt? Jeg kjenner inni meg at traktorsporet av sorg og savn, av urettferdighet, spørsmål, sinne, frykt og lammelse - det som jeg nitidig har jobbet med å fylle igjen -står i fare for å bli kjørt opp på nytt. Og da blir det virkelig dypt. Da blir alt det vonde enda vondere. Fallet blir dypere, veien til å reise seg på nytt enda lengre. Nå som jeg har kommet så langt! Nå som jeg kjenner gleden og håpet igjen. Kan det virkelig gå an å oppleve det to ganger? Jeg klynger og klamrer meg til at det kan bare ikke skje, det kan bare ikke skje - Gud passer vel på meg nå? - men så vet jeg jo også at det finnes de som faktisk har opplevd dødfødsel to ganger. Det finnes noen av dem inne på Englesiden. Og naboen vår i det lille huset opplevde det for mange år siden. Og bestemoren til mammaen til to elever jeg har hatt. Skal jeg bli en av disse? Det roper hjerteskjærende inni hele meg der jeg sitter ved kontorpulten min, skriver jobbmail og leser sakkyndige rapporter.
Det er veldig brutalt å skrive om dette. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt til å skrive så detaljert. Ikke vil jeg syte for mye, ikke vil jeg skremme noen. Jeg skulle skrive kort om frykt, og deretter fortelle at jeg igår kjente godt med liv igjen og at jeg gleder meg over påskeferien som har begynt. Men når uka har vært en så stor påkjenning som den har vært, og frykten enda ikke er ute av systemet, er det vanskelig å stoppe når jeg først setter ord på dette. Mulig jeg klarer å skrive av meg litt av skrekken? Kanskje gir jeg en stemme til de som har opplevd sjokktraumer?
Jeg har i grunnen aldri helt skjønt dette med traumer. Jeg har villet forstå, men jeg har fornuftsmessig tenkt at det må kunne gå an å jobbe seg ut av vonde opplevelser ved hjelp av samtale, åpenhet og terapi. Og jeg har ikke helt skjønt at man kan være redd for brann og tyveri, når det kanskje er noe helt annet personen har vært utsatt for. Det er nok mulig å jobbe seg videre, men jeg forstår nå med hele meg at det tar tid å få traumatiske opplevelser ut av kroppen. For kroppen husker. Du kan være så fornuftig du bare vil, men når kroppen og den underbevisste delen av deg lyser rød i alarmberedskap - så er man i alle fall forberedt dersom det grusomme skulle skje - ja, da er det umulig å vifte beredskapen bort som en flue. For meg er en av de vanskeligste tingene etter å ha mistet Amélie, dette med sjokket. Sjokket har skapt ringvirkninger jeg må kjempe bevisst mot. Det merker jeg så til de grader nå når jeg bærer et nytt liv i magen. Jeg har erfart at den tynne linjen mellom liv og død er reell. Den er i tillegg skjør. Da må jeg gjøre alt jeg kan for å forhindre at strengen blir kuttet over.
Onsdag kveld kjente jeg en slags romstering i magen som lignet bevegelse. Sent på kvelden, følte jeg meg sikker på at dette var ordentlige spark. Da hadde det gått circa et døgn. Ett døgn med nerver i helspenn er utmattende. Jeg har følt meg regelrett kvalm av engstelse. Ingen god opplevelse, men nå som jeg kjenner liv igjen og har fått snakket med den ene av legene mine på sykehuset, er jeg noe roligere. Jeg senker nok ikke skuldrene før jeg kjenner jevnt med liv og har passert uke 24 - og selv da slapper jeg nok ikke helt av - men det vil i alle fall hjelpe på. Nå skal jeg glede meg over de små ting, over familie og venner, over god mat, solskinn, eggjakt med Jesper og deilig påskeferie. Akkurat nå gleder jeg meg til å høre min venn, Anette, duellere på The Voice ikveld!
Jeg håper og tror det blir bedre dager nå, og jeg ønsker dere som fortsatt følger meg gjennom gleder og sorger en god påskeferie!
(Og for den som en gang i fremtiden google'r "uke 22" og "lite liv", håper jeg dette innlegget - til tross for ærlige utlegninger om sorg, engstelse og frykt - kan gi noen svar. For ja, det er mulig å gå et døgn uten å kjenne liv i uke 22. Begge legene mine på sykehuset har sagt at det faktisk kan være tilfelle helt inntil uke 25 - selv om du hører om mange som kjenner jevnt med liv fra uke 19. Babyen har fortsatt god plass å bevege seg på. Den kan legge seg ned i bekkenet, med ryggen mot magen, den kan sparke ut med tynne legger "i løse lufta", dvs i fostervannet. For den som har morkaka liggende foran, er det større sannsynlighet for å oppleve dette. Hvis noen av mine lesere har erfaringer med dette, gjerne del noen linjer i kommentarfeltet. Til trøst for meg og kommende mammaer som er bekymret.)
