onsdag, februar 29, 2012

Beretninger om begynnelser


Idag tipser jeg om Beretninger om begynnelser som starter på Tv2 ikveld (onsdag) kl.21.40. Kanskje er det flere enn meg som er lei overfladiske fjaseprogrammer, matlaging med Hellstrøm og halvdårlige serier om jenter i tenåringskrise. Denne dokumentarserien skildrer virkeligheten fra Ullevåls høyrisikoavdeling for kvinner med kompliserte svangerskap. Den handler om livet, om forventning, glede, sorg, krise, det å stå i tøffe utfordringer - i det hele tatt mye av det Mr Amélie og jeg har gått gjennom og står i. Vi skal definitivt følge med.

Første episode er lagt ut HER.  Denne episoden følger to par som venter tvillinger. "Alt går ikke som det skal. En av tvillingene dør i mors liv, og en annen fårs ikke nok næring. Alle blir fulgt nøye opp av overlege Nina Harsem og hennes kolleger på obs-posten." (tv2.no)

Jeg er hjemme med sykt barn idag, og har sett på innimellom. Har grått meg meg gjennom fødsler, dødfødsel, begravelse og spedbarnsgråt. Veldig sterkt, kanskje litt ekstra sterkt for meg. Ikke fordi svangerskapene eller fødselsopplevelsene ligner mine - det er veldig annerledes å oppleve sjokket ved å miste rett før fødselen, jeg hadde heller ikke en levende tvilling igjen - men fordi temaet berører enormt. Det å høre barnegråt og se små kropper krumme seg sammen på brystet til mor, gjør noe med meg. Både fordi jeg aldri fikk oppleve det med Amélie - det gjør veldig vondt - og fordi jeg tenker på at jeg skal oppleve det igjen. Tårene renner fritt...

mandag, februar 27, 2012

Ut på tur og oppadstigende form


Det har vært helt fantastisk å ha vinterferie! Vi har både slappet av, gjort mye i huset, vært sammen som familie og gjort "ingenting". I helgen dro vi helt spontant ut på tur både lørdag og søndag. Det var så nydelig vær at vi bare måtte legge to do-listene våre til side.


Vår i februar - hva gir du meg?! Iiik!


Pølser på termos - aldri feil på tur med små barn. Fortalte jeg forresten at jeg har fått lyst på kaffe igjen? Et sikkert tegn på formen er på vei opp! Det blir flere turer med medbrakt niste for å si det sånn!


Mor og sønn koser seg! Litt harry med det pannebåndet, men jeg er livredd for ørebetennelse...


Lek i fjæra...


Se, da! Åh, det var så nydelig ute...


Forsøk på familiebilde. Ha ha! Lattermild mor og far og bildenektende toåring!


Magen vokser! Den ser riktignok litt større ut her enn hva den er under ytterjakka, men allikevel - veldig stas med liten "bump"!


Kjærleiken blomstrer!

PS! Tusen hjertelig takk for alle koselige hilsener både på mail og her på bloggen. Det varmer utrolig mye! Kan man bli glad i ukjente lesere? Ja, på sett og vis kan man faktisk det. I hvertfall hvis det betyr at hjertet banker noen slag ekstra fordi man er rørt. Og fordi man stadig blir slått av hvor mange nydelige mennesker som faktisk finnes der ute. Gode mennesker. Mennesker som bryr seg. Som bruker ord til å løfte opp. Som husker. Som stikker innom i ord og tanke og sier 'her er jeg'. Som skriver ting som legger seg på den indre minnebrikken og gjør sorgen lettere å bære, gleden litt finere å dele. Takk!

onsdag, februar 22, 2012

Lykken er å ha en bod

Jeg har skrevet om og delt bilder fra boden vår tidligere (HER), men nå har vi fortsatt ryddingen, sorteringen og litt ymse arbeid i kjelleren. Synes da det er på sin plass med litt oppgraderte bodbilder. Dette rommet er et av stedene i huset jeg er mest fornøyd med. Idag har jeg svinset innom det aller helligste i kjelleren noen par-fem ganger med et (nesten hørbart) henført sukk. Dere skjønner hvorfor. Her kommer en skikkelig bod show off:


Sommeren 2010 pusset vi altså opp vaskerommet i kjelleren og utvidet en bod rett innenfor. En del småplukk ble hengende igjen som vi tenkte ta utover året. Men så kom graviditeten med påfølgende dårlig form, jobben krevde sitt, og så snudde livet vårt opp ned i slutten av mai. Sommeren 2011 ble preget av alt annet enn kjellerrydding, men nå i vinterferien har vi gjort unna veldig mye! Det er bare skryt dette her. La deg inspirere...


Jeg har drømt om en bod med supersystem i alle år. The dream came faktisk true (hehe). Selv om boden var ganske ferdig høsten 2010, er det først nå den er slik jeg så for meg. Vi handlet flere plastkasser på Ikea igår, og det er så deilig å fylle opp hyllene her inne.


Helst skulle man vært foruten bodbehovet - det vil si ikke hatt så mange ting - men et sted må man jo plassere julepynt... og påskepynt... og babyutstyr, barneklær, gamle bøker, bordpynt, babyleker, grill- og piknik-utstyr, blomsterpotter, vaser, saftkoker og bærplukkere, you name it. Det blir litt pikkpakk i en småbarnsfamilie!


Noe vet man ikke helt om man får bruk for... men kanskje...?


Babytøy og barneklær i lange baner.


Vi er SÅ fornøyd med dette rommet! Hyllene er hjemmesnekret - spesialbestilt av meg og mekket av min kjære - og deretter beiset i fargen drivved. Plastkassene er fra Ikea. Gulvet er lysgrått gulvbelegg. Til venstre i rommet har vi stor fryser og ekstra kjøleskap. I tillegg har vi et skoskap her inne. Senere skal jeg vise dere flere bilder fra vaskerommet. Det er jo egentlig der det har manglet mest småplukk-arbeid. Du får for øvrig et glemt av litt av rommet i det gamle kjellerprosjektinnlegget (HER).

I love vinterferie og ordning & reda!

fredag, februar 17, 2012

Glad

Hei og hupp! Nå er jeg veldig glad, for idag skinner sola og det er deilig vintermildt ute. Jeg har fri og ikke bare det; jeg har faktisk vinterferie! Ju-huu! Mr Amelie skal avspasere, så vi får masse etterlengtet tid sammen. Noe tid skal vi bruke på hus- og mindre ryddeprosjekter. Utover det skal vi bare kose oss og gjøre hyggelige ting. Kjenner det blir godt etter en periode med en del slitenhet, stusselig vær og travelhet ift min kjæres jobb. Idag skal jeg på lunsj til en god venninne fra barselgruppa (mammaen til jenta på bildet under). Gleder meg, for det er fryktelig lenge siden.

Ha en super dag og god helg! Takk for alle koselige hilsener i det siste!


Av mangel på andre bilder, slenger jeg med dette sjarmerende bildet av Jesper og hans venninne fra barselgruppa. Fra tur en søndag i høst. Og ganske representativt - stadig på farten.

Ellers går jeg rundt og har denne sangen på hjernen:



søndag, februar 12, 2012

Morsdag


GRATULERER MED MORSDAGEN, kjære mamma, svigermor og alle fine mødre der ute! ♥ En på jord, en i himmelen og en i magen - hvilken gave det er å få være mamma!

Idag har jeg fått frokost og gave på senga av Jesper og Mr Amélie. Koselig start på dagen!

Mor – tre små bokstaver
men bak dette enkle ord
gjemmes en hel
liten verden av alt det
beste på jord.




Bildet er av meg og Jesper. Tatt høsten 2009.

fredag, februar 10, 2012

Fin dag


Idag har jeg hatt en fantastisk dag! Slike dager er verdt å samle på. Spesielt fordi jeg har hatt en periode med mer slitenhet nå, bekymringer og litt overraskende sorgdrønninger. Ikke slik å forstå at alt har vært mørke, selv om forrige blogginnlegg kanskje kunne tolkes dithen. Det aller meste går veldig bra, og jeg gleder meg over mangt og mye. Men - noen dager eller uker kan nok bli preget av "oppsamlingseffekten". Er man både sliten, trøtt, hormonell, bekymret, hanglete pga sykdom og kjenner savnet bølge i kroppen, ja, da kan det lett sette sitt preg.

Nettopp derfor er det så deilig når lette skyer svever over hodet og mange positive ting kommer på en gang. Oppsamlingseffekten (Eh... nytt Amelie78-ord) fungerer den veien også. Idag har vært en superfin dag fordi:

♥ Jespersen er så godt som frisk igjen etter noen dager med snørr, hoste og falsk krupp. Alltid godt når sykdomståka letter! Hurra!

Uke 14 + 6: Vokser for hver uke. Det er så spennende...

♥ Vi har vært på ny ultralyd idag og sett aktive Lille Frø turne rundt. Et herlig gjensyn! Den forrige ultralyden var en ekstra sjekk, fordi jeg hadde gått rundt i nesten en uke og vært urolig. (Jesper braste inn i meg med beina først en kveld han herja og hoppa i senga - som et brått spark med to bein. Heldigvis var det liv i leiren!) Jeg er 14 + 6 idag og runder fullførte 15 uker i morgen. Selv om man ikke kan se alt på ultralyd, spesielt ikke på dette tidspunkt, er det ingenting som tyder på at noe er galt i alle fall. Neste UL er den ordinære - da blir det lettere å si noe mer presist om alle kroppsdeler. Vi er utrolig spent på kjønn, men er ikke noe klokere etter dagens sjekk. Krysser fingene for en velvillig baby i superposisjon om tre uker! (C'mon!)

♥ I ettermiddag/ kveld har vi vært på veldig koselig besøk hos et vennepar fra Mister Amélie-gjengen. Vi har snakket om det lenge, det har vært utsatt en gang pga sykdom, men idag fikk vi det til. Ordentlig koselig. DEILIG pizza med marinert kylling og rødløk (med koriander, salat og rømmedressing som tilbehør) - jeg elsker god pizza - og godt selskap. Jesper var veldig husvarm og i farta (Oh la la!). Koselig å se gutta våre leke sammen. Holdt en liten jente på to måneder i armene i kveld, og det var fint og spesielt.

♥ Til slutt og med store bokstaver: En god venn, Anette, sang på The Voice ikveld. Jeg hadde gledet meg som en liten unge. Hun gikk videre, imponerte STORT, og jeg var så glad og stolt at jeg hadde hjertebank og var helt på gråten inni meg. Alle dommerne snudde seg, og komplimentene fløt. Ååh, Anette - dette fortjener du så sinnsykt! Jeg er stolt av å kjenne deg! (Såklart ikke bare pga dette, men det topper liksom kaka!) Trykk på linken for å se Anette Vedvik synge sin audition. HER!

♥ Min kjære og jeg rekker en episode av Prison Break ikveld. Det er andre gang vi ser serien nå (har alle sesongene på dvd), og det er vel bare søsteren min av de jeg kjenner som er større fan enn oss, hehe. All right avkobling for herr og fru på sofaen.

♥ Det er helg! Aldri dumt, det.

Til slutt: Tusen hjertelig takk for all respons på de siste innleggene mine, både her og på mail, fra kjente og ukjente. Takk for at dere nevner Amélie og for at dere skriver så mange gode, oppmuntrende ord. Saman er ein mindre aleine, holdt jeg på å si, og det er jammen meg sant.

GOD HELG!

tirsdag, februar 07, 2012

Livet - akkurat nå


Takk for alle koselige hilsener i forrige innlegg! Jeg lever på det lille tommel-signalet fra frøet om dagen. Er ganske sliten og kjenner jeg er tettere på følelsene enn vanlig. Det er mange tanker som romsterer på innsiden. Jeg var inne på noe av det i åttemåneders-innlegget om Amélie. Jeg synes det er vanskelig å merke at verden snurrer rundt som om ingenting har skjedd. For meg er livet endret for alltid. Jeg klarer ikke alltid å engasjere meg i diskusjoner rundt meg eller sakslister på langtekkelige møter på jobb. Jeg mestrer arbeidsoppgavene mine og det jeg har et eierforhold til, men kjenner at jeg enkelte ganger føler meg litt... "utenpå". Jeg skulle jo hatt permisjon i år. Kropp og sjel brukte ni måneder på å forberede seg det som handler om de nære ting, men så ble alt helt annerledes.

På en måte har jeg vært positivt overrasket over hvor greit omstillingen har gått. Jeg liker jobben min, og har opplevd både mestring og mening ved å gi jernet. Likevel har jeg noen stunder om dagen der tapet velter innover meg. Når jeg samtidig går og bærer på et nytt liv og en hel del engstelse, er det kanskje ikke så unaturlig at tankene romsterer de dagene jeg er sliten. Det som strengt tatt er viktig for meg, handler om å få bære fram et levende barn. Det er det jeg instinktivt er opptatt av. Ikke vedtak, ordlyden i nye regler eller skidager.

Livet kan ikke settes på vent, og jeg har tro på å leve et så normalt liv som mulig i etterkant av en krise. Samtidig kan ikke sorgen gjemmes bort eller hoppes bukk over. Gleden over håpet i magen skal eller kan heller ikke fortrenges. Den er viktig - ja, helt livsnødvendig - for å kunne holde enstelsen for et nytt tap i sjakk. Jeg skjønner jo, når jeg ser det sånn svart på hvitt, at det blir mange aspekter å forholde seg til. Det er vel denne manøvreringen jeg kjenner litt på dagen. Forventningene fra en selv og andre med hensyn til normalitet, jobb og hverdagsliv. Sorgen som kommer til å være der og dukke opp i nye former i lang tid. Gleden over det spirende livet i magen. Bevisstheten og arbeidet med å minske uroen og frykten så mye som mulig. Sårheten over at få snakker om Amélie lengre. På toppen av dette vanlige trivielle ting, gleder og skuffelser, sykdom, mennesker å forholde seg til, 2,5-åring i farta, hybelkaniner og gravidhormoner. Livet er livet - men jeg kjenner at livet mitt akkurat nå ikke er  helt "ordinary".

Vet ikke helt hvor jeg vil hen med dette. Har nok et behov for å ta bladet fra munnen. Det er ikke alltid så lett. Mulig jeg vil at andre skal vite det. Sånn tilfelle de har glemt det.



Bildet er tatt av faren min - som har veldig peil på både foto og fugler. Pappa - jeg husker ikke helt om dette er en stjertpipp eller bertsnipp, men fin er den! ;)

fredag, februar 03, 2012

Dagens lettelse og en liten tommel opp


UL idag {14 uker}: Babyfrø på hodet... og en liten tommel opp (- ja, den lille der). "Dette går bra, mamma!"

Jeg har vært på en ekstra ultralyd idag. Skriver mer senere. Ville bare dele dette herlige glimtet av hybelboeren vår.

torsdag, februar 02, 2012

Åtte måneder ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥


Idag er det åtte måneder siden Amélie stille kom til verden. Jeg savner henne med hele meg. Det er ikke slik at morskjærligheten forsvinner fordi hun ikke er her. Den bor inni meg - og den vokser. På en annen måte enn med Jesper som vi har her hos oss, men like fullt så øker den. Kanskje det går an å si at den vokser innover? Det er en god ting, men samtidig er dette den vanskelige biten. Vi har ikke noe sted å ta ut foreldrekjærligheten annet enn ved graven og ved å tenne lys her hjemme.

Datteren vår er heller ikke synlig for folk rundt oss. Det er få som snakker om henne, som nevner navnet hennes, annet enn noen av våre nærmeste og dere her på bloggen. Kjenner jeg blir rørt når noen nevner henner og stiller spørsmål. Jeg snakker gladelig om Amélie. Jeg skjønner det naturlige i at det er forskjell på å ha et levende barn og et dødt barn, men den biten der er vanskelig for "engleforeldre". Livet går videre rundt oss, og ubevisst så merker vi at forventningene til hvem vi er og hvordan vi skal være er de samme gamle. På sett og vis er vi oss selv, men det er ikke lenge siden hun kom til verden - livløs, men fullbåren. Skapt, ferdiglagd og nydelig. Minnene er sterke, og vi tenker på henne hver dag. Det er så bakvendt at hun ikke er her med oss. Det er akkurat som om hun befinner seg under en usynlighetskappe, men vi bærer henne med oss hele tiden - hele livet. Den usynlighetskappen finnes ikke for oss.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Jeg er jo aller mest takknemlig for all omsorg vi har fått merke i forbindelse med tapet. Vi har fantastiske venner og en god familie. Jeg har lesere her inne som jevnlig skriver gode ord til meg og til oss. Alt dette betyr enormt mye. Vet nesten ikke hva jeg skulle gjort uten. Blitt ko-ko kanskje? Vi har virkelig fått merke medmenneskelighet i praksis på alle måter, og jeg vet det har hjulpet oss i forhold til sorgarbeidet.

Samtidig kan vanskelige følelser dukke opp. Det handler litt om at tiden går og at sorgen føles mer ensom. Jeg savner Amélie. Jeg har et enormt behov for å ta ut morskjærligheten, men aner ikke hvordan. På merkedagene hennes, skriver jeg alltid en liten setning på facebook - jeg vil ikke at hun skal glemmes - men det siste har jeg begynt å bli redd for at folk skal tenke "driver hun med det der enda?". Jeg blir redd for å forstyrre folks hyggelige dagligliv med sorgen min, samtidig som jeg har en sterk trang til å nevne Amélie. Hun ble født. Jeg fikk en datter! Hun skulle vært her! Det går bra med oss, men sorgen er ikke over. Det er bare så feil at hun ikke er her. Jeg har akseptert at hun er død, men jeg klarer ikke godta at hun skal fordunste inn i noen glemmebok.

Litt følelser idag. Godt å få ut litt av det som romsterer på innsiden. Men det er ikke bare turbulens i tårnet, holdt jeg på å si. Jeg er så glad for at vi fikk Amélie Sofia. Jeg ser på bilder av henne, og tenker gode tanker om hvordan hun hadde sett ut idag, på åttemånedersdagen sin. En rund, liten grøtmoms med søte hårtuster og hvinende latter. Jeg kjenner på takknemlighet for alt som er godt i livet vårt. Det lille frøet i magen skaper håp og glede, og bare tanken på noen av Jespers påfunn, får meg til å humre høyt. Og så har jeg hatt ukas høydepunkt i dag - fri! Jeg er delvis sykemeldt pga graviditeten en periode nå, og jeg kjenner det er det eneste riktige. Idag har jeg gjort ingenting. Bare sovet, somlet, tatt et bad, spist god mat, lest og kjent på fullstendig hvile. Det var kanskje ikke så dumt at merkedagen til Amélie sammenfalt med fridagen min.

PS! Takk, Anne, for at du kommenterte merkedagen før jeg hadde skrevet noe om det. Det rørte meg.


Slik så Jesper ut da han var åtte måneder. Lille go'stumpan min!

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen