Om svangerskap etter dødfødsel og oppfølging

Det er sikkert ikke så vanskelig å forstå at forholdet til graviditet endrer seg etter å ha opplevd en dødfødsel. For meg er faktisk tapet av "graviditetsuskylden" en stor del av sorgprosessen. Selvsagt var jeg litt bekymret nå og da i de andre svangerskapene også, men nå kjennes det som om skrekken bor i kroppen. Jeg vet i tillegg mer om hvor mye som kan gå galt. Mange kommenterer at de håper jeg får god oppfølging, en del lurer mer konkret på hva slags oppfølging jeg får fra helsevesenet. Tenkte jeg kunne dele litt.

Jeg har skjønt at oppfølging etter dødfødsel kan være litt ymse ut fra hvor du bor i landet og hvilke leger du tilfeldigvis har med å gjøre. Alle skal vel i teorien bli fulgt opp, men kvaliteteten varierer tydeligvis i praksis. Noen kommer til forskjellige leger eller jordmødre hver gang. Andre møter helsepersonell som aldri burde jobbet med mennesker. Noen "englemammagravide" føler at de har for få kontroller til å klare å føle nok trygghet. Det sier seg selv at man ikke kan være lenket til et ultralydapparat i ni måneder - skjønt det hadde vært betryggende - men for mange er det helt nødvendig med jevnlige kontroller for å klare å gå den lange veien på nytt. Ikke minst er det avgjørende at man opplever at man blir tatt på alvor. Å skulle føle seg liten, dum og stemplet som hysterisk når angsten for å miste barnet tar tak, må jo bare være et mareritt. Man føler seg rimelig sårbar fra før.

Det er veldig synd at tilfeldigheter til dels avgjør hvor god oppfølging man får. Når det er sagt - jeg kan virkelig ikke få fullrost de jeg forholder meg til nok. (Her burde jeg kjørt på med CAPS LOCK og mange utropstegn.) Det er ikke få ganger jeg har sagt til min kjære: "Når jeg først skulle oppleve noe så grusomt, så er jeg glad for at jeg bor akkurat her jeg bor og forholder meg til akkurat de legene jeg gjør." Da tenker jeg på både fastlegen og de på sykehuset.

Vi har helt siden i sommer, følt oss veldig godt møtt og ivaretatt. Jeg tror jeg på et tidspunkt lovte å fortelle mer om sykehusets rutiner rundt det å miste et barn - kommer tilbake til det - men jeg kan i alle fall si at alle vi forholdt oss til var fantastiske; både leger, jordmødre og barnepleiere. Det var spesielt to av legene jeg følte meg ekstra trygg på. Begge kvinner, lette å kommunisere med og unge - hvis det er lov å kalle (ca) min alder for det. Det ble naturlig av den ene av disse ble min kontaktlege ved sykehuset. Hun hadde første ettersamtale med oss, og det var hun som stod for sluttsamtalen da obduksjonsrapporten var ferdig. Jeg var i kontakt med et par-tre andre leger i tiden mellom, men det var fordi det var ferieavvikling. Disse var for øvrig også hyggelige.

Jeg ble tidlig forsikret om at jeg skulle få god oppfølging i neste svangerskap og fikk skissert hva jeg kunne vente meg. Bare ring meg når du sitter med en positiv test i hånden, sa legen min. Som sagt, så gjort. Da jeg ble gravid i november og de to strekene lyste mot meg, slo jeg sporenstraks på tråden. Legen satte meg opp til time noen få dager etter, og da jeg kom ble jeg møtt med et varmt gratulerer. Vi snakket litt sammen og ble enig om en foreløpig plan for oppfølgingen:

* Måling av hCg-nivå (Jeg hadde hatt en del magesmerter i begynnelsen. Lav stigning ville kunne indikere en eventuell spontanabort. Høyt stigningstall = positivt.)
* Blodfortynnende medisin (Amélie døde av blodpropper i morkaka, derfor ble det tidlig bestemt jeg skulle bruke blodfortynnende. Mer om dødsårsaken HER.)
* Jevnlig testing av GBS (Det ble påvist vekst av Gruppe B-streptokokker rundt fødselen. Jeg er det man kaller bærer av GBS (les mer HER), og siden det også kan utgjøre en trussel, gir det trygghet å overvåke eventuell vekst. Rutiner vil også bli fulgt under fødsel.)
* Jevnlige ultralydkontroller. Først i uke 6. Hvis fosteranlegg - ultralyd i uke 9, 12 og 18 (den ordinære). Etter dette - ny plan.
* Første vanlige legekontroll skulle jeg ta hos fastlegen.
* Visshet om at fødselen blir satt i gang før tiden.

Nå har jeg kommet meg gjennom deler av "hinderløypa". HCg-stigningen var høy og fin (første lettelse). Ultralyden i uke 6 viste tydelig fosteranlegg og et hjerte som slo (hurra!). UL i uke 9 viste sprellende armer og bein, og kunne videre avkrefte blæremola og MA (missed abortion),  noe jeg hadde kjent mye bekymring rundt (enda mer lettelse!). Neste ultralyd i uke 12 viste en fin og aktiv minibaby. Alt virket normal (nye bølger av lettelse). Jeg er også hoppende glad for at det ikke har vært en eneste positiv GBS-prøve.

Så lang har jeg altså kommet. Jeg spurte allerede i uke 9 om jeg kunne få en ekstra kontroll i uke 15. Det var ikke noe problem. Til forskjell fra tidligere, blir jeg veldig lett bekymret. Ultralydene gjør at jeg klarer å senke skuldrene noen hakk... - frem til neste kontroll. Denne gangen har jeg et stort behov for å vite at alt er bra der inne. Det er så mye jeg er redd for, og jeg må jobbe jevnlig med meg selv slik at ikke frykten tar overhånd. Tidvis synes jeg at jeg klarer å håndtere det rimelig bra. Før uke 9, hadde jeg noen voldsomme runder med "kromosomfeil- og sykdomsangst". Nå har jeg klart å legge det litt til side. Jeg klarer å tenke at sannsynligheten for at barnet er friskt er større enn at det er sykt. Tankene slipper ikke helt taket, men de har i alle fall ikke overtaket. Barnet som ligger i magen, er det barnet det er. Jeg håper og tror at frøet er frisk - det viktigste for meg er at det kommer levende til verden.

Jeg setter usigelig stor pris på måten jeg har blitt møtt på ved sykehuset. Jeg går rundt med en slags barnslig stolthet over sykehuset jeg hører til - det beste i verden liksom - for jeg føler at de jeg forholder meg til bærer meg gjennom de verste rundene. Når kontaktlegen min en sjelden gang har fravær, forstår jeg at hun har passet på. Jeg får nemlig da komme til den andre legen som kjenner historien vår best. Ryddig og trygt for oss. Fastlegen min er også helt fantastisk. Hun tar meg på alvor og hjelper meg til å se hva jeg kan klare og ikke klare når kroppen sier i fra. Siden hun ikke jobber fullt, hender det jeg får time hos en annen lege på senteret. Hun hadde noen av svangerskapskontrollene mine med Amélie og kjenner til meg fra i fjor. Alle disse fire legene er en perfekt miks av profesjonelle, hjertevarme, imøtekommende og dyktige. De snakker rolig og forståelig, det er rom for å stille spørsmål og jeg føler meg aldri dum. Jeg synes heller ikke de gir meg falsk trygghet. Nei, de er bare helt fantastiske! Fire kvinnelige, dyktige leger, og alle et positivt tilskudd inn i mitt nervepirrende svangerskap. Jordmor som jeg skal gå til - ei jeg har gått til samtale med siden i høst - har også sagt ja til å foreta jordmorkontrollene som kommer etterhvert. Hun kjenner meg og tankene mine ganske godt nå, derfor føles det ekstra trygt at hun kan følge meg i dette svangerskapet.

Jeg føler meg faktisk heldig, omstendighetene til tross. Svaret i forhold til oppfølging, er altså at ja - jeg får en meget god oppfølging. Det er dessverre ingen garanti for meg, men det hjelper meg på veien og gir meg større tro på å nå målet.

Milepæl

Det blir visst noen gravid-innlegg om dagen. Kanskje ikke så rart. Det er i seg selv ganske altoppslukende å ha et frø i magen - for meg er det ekstra spesielt. Men - jeg skal nok ikke bare skrive om svangerskap. Innvendig skriver jeg på innlegg knyttet til både sorg og glede, hverdag, fest og interiør. Det var dette med tiden... Og formen. Jeg får prøve snike inn litt skriblerier innimellom.

Vel, har bare lyst til å fortelle at vi var på ny ultralyd på mandag. Jeg er til UL hver tredje uke, og denne gangen var det uke 12-kontrollen. Var som vanlig spent nervøs dagen før. Alltid like spennende å titte inn til frøet, men kjenner på redselen for at lynet skal slå ned. Det var så deilig - så utrolig godt og herlig - og se en liten hurrameghopp der inne! Armer og bein, turning rundt og aktivitet uten like. Jeg måtte til og med spørre om det var normalt med et så aktivt foster. Det var det visst. Lite aktivtet hadde vært mer bekymringsverdig. Så langt ser alt fint og normalt ut - noe som gjør godt å høre. Det betrygger meg selvsagt ikke helt, men det gjør at jeg kan klare å glede meg her og nå. Ikke minst speeder det opp håpet noen hakk, og det trenger jeg.

Fikk også greie på at morkaka ligger på bakre vegg, og da stemmer det nok, det jeg har lurt litt på de siste dagene. Jeg tror nemlig jeg har begynt å kjenne de første spede tegnene til liv. Med Jesper merket jeg ikke liv før i uke 17 eller noe, men med Amélie kjente jeg det såvidt i uke 11-12. Nå tror jeg sannelig min hatt jeg kjenner den lille blafringen. Tør nesten ikke tro det  og prøver å bortforklare med at det er tarmer, luft, you name it, men egentlig er jeg ganske sikker på at det er babyen. Det er veeeldig svakt, men det kjennes, og det er... MAGISK! Liv, liksom!

Denne uken har vi altså vært i feirings-modus. Levende baby, liv og røre i magen, og så har jeg passert 12-ukers-milepælen for litt siden! Hurra! Jeg fullfører faktisk 13 uker på fredag - termin ble justert med et par dager - og det vil si at jeg går inn i 14.uke på lørdag. Det er faktisk ikke aller verst.

En dag om gangen, en dag om gangen...

Hvordan er formen?

Tenkte jeg skulle få svart på noen spørsmål som går igjen i kommentarer. Veldig koselig med alt engasjement forresten! Bloggen blir liksom et av de stedene der jeg tar ut tanker og refleksjoner rundt svangerskapet. På jobb er det fokus på andre ting, og dessuten er jeg litt redd for å prakke "gravidstoff" på kollegaer og folk rundt meg. Jeg vet ikke en gang hvem som vet det. Hm. Kjenner jeg er veldig glad for å ha et fristed der jeg kan lufte gleder og sorger. Takk igjen for all rørende omtanke og for at dere bryr dere om vårt ve og vel. Gratulerer til dere andre som venter barn i 2012!

Hvordan er formen, er det mange som lurer på. En del som har fulgt meg noen år, husker at jeg har slitt med ekstrem svangerskapskvalme kombinert med utmattelse i to svangerskap. Kvalmen har kommet rundt uke 7, vært intens og grusom frem til ca uke 13, deretter moderert seg noe og først gitt seg i uke 19-21. To veldig like svangerskap altså. Første gang var jeg sikker på at jeg ventet ei jente siden jeg var så ufattelig kvalm - da kom Jesper - og neste gang mistenkte jeg enda en gutt siden graviditeten artet seg så likt - det var Amélie. Tror i grunnen slike teorier bare er myter. Spiser du pølsa fra høyre til venstre... sover du på halebeinet... Kaster du opp 3,2 ganger i døgnet... Herlighet! Vent å se, sier nå jeg.

Dette svangerskap har fra første stund vært ganske annerledes. Det har gitt meg ekstra bekymringer. Selv om jeg hører at andre har ulike svangerskap, ligger det liksom innebygd i meg at jeg blir superkvalm i uke 7. Denne gangen hadde jeg en del magesmerter helt i begynnelsen. Hva skjer? Mister jeg? Så ble jeg fryktelig kvalm et par-tre dager i begynnelsen av uke 5. Så tidlig? Er det tvillinger? Etter dette har jeg vært trøtt og ganske kvalm, men ikke på langt nær så uutholdelig kvalm som med de to andre. Hvorfor er jeg ikke mer kvalm? Er det en feil med barnet? Jeg ER kvalm, men jeg klarer å holde ting forholdsvis greit i sjakk ved å spise annenhver time. Denne gangen har jeg jobbet fullt ved siden av kvalmen og mattheten. Det skal sies at jeg ikke hadde klart det uten at juleferien kom. Og - jeg har vært totalslakt på kvelden hjemme noen uker nå. Stakkars Mr Amélie!

Men - jeg har nok ikke helt lyttet til kroppen. I helgen falt jeg litt sammen. Kjente jeg var helt utslitt, og måtte kontakte lege på mandag. Nå er jeg gradert sykemeldt en periode. På tirsdag denne uken slo i tillegg en halsinfeksjon fullt ut, så nå er jeg hjemme fra jobb; syk og slapp. Det var vel kanskje kroppens måte å si fra på.

Dermed er vel svaret at jeg ikke er i så veldig god form for øyeblikket, men at jeg satser på å komme meg i løpet av helga. Jeg håper og tror jeg er tilbake på jobb igjen på mandag. Det kjennes veldig godt og riktig at jeg en periode kan ha litt kortere dager, for jammen tar det på å være så sliten over lang tid. Mitt viktigste behov nå er nok søvn. Siden jeg fra før av sliter litt med nattesøvnen (etter at vi mistet Amélie), er det utfordrende å være i denne kvalme- og trøtthetsfasen. Manglende søvn, gir mer slitenhet, som igjen gjør meg mer bekymret. Mer uro, gir igjen dårligere søvn og verre forhold for babyen. Er glad jeg har en lege som gir gode råd, for jammen slår ikke flink-pike-syndromet til, igjen og igjen. Man skal liksom klare det!

Nå ser jeg frem til den gode mellomfasen. For min del kommer den litt ut i andre trimester. En dag om gangen...

God helg - litt på forskudd! (Og nei, det blir ikke bare gravidinnlegg her fremover...)



Dere som har vært gravide to eller flere ganger - har svangerskapene vært veldig ulike?

Årets mest inspirerende mammablogg? Jeg?

Jeg fikk akkurat nyss om at jeg er nominert til Årets mest inspirerende mammablogg inne hos Foreldremanualen. (Takk, May Helen fra Kronprinsessene for info!) Oj, liksom! Jeg blir litt glad, rørt, stolt og redd på en gang. Jeg vet ikke akkurat om jeg har det - jeg som har skrevet så mye om sorg og savn det siste halvåret - men det er fryktelig hyggelig dersom noen oppfatter bloggen min slik. Vi liker vel alle å få litt anerkjennelse iblant; derav glad, rørt og stolt.

Når jeg skriver redd, er det fordi jeg har et tosidig forhold til blogging. Jeg elsker å skrive, og bloggen er blitt mitt fristed og min måte å formidle tanker om både de store og de små tingene her i livet. Jeg lever ut en side ved meg som jeg på et vis ikke får levd ut på noen annen måte. Etter at vi mistet jenta vår i sommer, har bloggen også blitt et sted der jeg har kunnet bearbeide deler av sorgprosessen.

Jeg er klar over at skriblingen min ligger ute på nett og slik sett er åpen for den som måtte være interessert. Men - jeg er livredd for å bli altfor eksponert. Både fordi jeg synes det er ubehagelig med mye oppmerksomhet, men også fordi jeg er redd for å miste min "halvanonymitet". Jeg måtte for eksempel gå noen runder med meg selv i sommer da jeg ikke hadde tatt høyde for at lesertallet sjudoblet seg midt i bearbeidelsen av sorgen. (Ja, så er jeg litt naiv...) Jeg vil ikke at bloggen min skal bli altfor synlig, jeg vil ikke at den skal ha noe kommersielt preg, og jeg har ikke noe mål om komme på noen toppliste. Samtidig setter jeg pris at mange finner veien inn hit og finner mening i å lese noe av det jeg deler. Jeg er åpen, inntil en viss grense, og jeg liker å skrive for et publikum. Jeg er også på et vis - tja - stolt av bloggen min, så i noen utvalgte situasjoner linker jeg gladelig til tekstene mine selv. Tipper jeg er litt vanskelig å forstå seg på.

Og så er det dette med påvirkningens kraft. Langt der inne et sted ligger et oppriktig ønske om å ha "impact" på verden rundt meg. Jeg vil ikke at livet mitt skal være ubetydelig! Jeg vil bidra med noe. Jeg vil få mennesker til å tenke. Jeg vil hjelpe andre til å håndtere kriser og utfordrende situasjoner. Jeg vil dele ut tips og slik sett være til inspirasjon.

Derfor, når jeg blir nominert innenfor denne kategorien, vinner gleden over frykten. For første gang legger jeg derfor ut link til avstemming. Trykk HER for å stemme. Dersom noen mener jeg fortjener Årets mest inspirerende mammablogg - stem gjerne på meg! Om du opplever at merkelappen passer bedre til en av de andre fantastiske bloggene innenfor kategorien - stem på den! Jeg gidder ikke sanke stemmer bare for å gjøre det. Da er jo ikke prisen noe verdt.

PS! Stem gjerne på de andre bloggene i andre kategorier også! Det er så mange flotte mammaer der ute!

Ha en finfin søndagskveld! Takk for alle gode ord de siste dagene!

Takkehilsen og noen tanker

Tuuusen, tusen takk for alle nydelige, fine, oppmuntrende, engasjerte og rørende hilsener i forbindelse med graviditeten, både her og via mail. Det varmer langt inn i hjerterota. Da vi først hadde bestemt oss for å slippe bomben, kjente jeg en ENORM lettelse på innsiden. Det var så godt å slippe ruge på denne spenningen, men heller få lov til å slippe løs gleden litt. Jeg følte jeg tok et skritt i retning av et valg om å tro det beste. Nei, vi har ingen garantier, men jeg vil ikke gå rundt å forvente en spontanabort bare fordi vi ikke helt har passert uke 12. Nå er vi snart der, og da hadde vi sagt det uansett. For den som lurer: Jeg fullfører 11 uker i morgen, og termin er ca 5.august. Jeg blir imidlertid satt i gang 2-3 uker før tida, derfor blir det julibaby. En liten midtsommernatts drøm!

Vi vet ikke så mye om hvordan dette svangerskapet vil skride frem, men vi vil håpe og tro at det her skal gå bra. Måtte den bare vare, denne positive "steamen" jeg er inne i nå...! Skrekken er nemlig ikke langt unna. Frykten for å miste enda et barn ligger i kroppen, og det er mildt sagt utfordrende å forholde seg til alle bekymringene som kommer i etterkant av en dødfødsel. Skrekken går i bølger, og det er ganske utmattende når alle de vanskelige tankene og følelsene kverner rundt. Det er heller ikke så lett å våkne opp på morgenen med mareritt om både det ene og det andre, for så å skulle gjøre seg klar til jobb. Før ultralyden i uke 6, var jeg redd for svangerskap utenfor livmoren. Jeg hadde i tillegg lest om blæremola. Selv om sistnevnte er sjeldent, har jeg ikke akkurat et nøytralt forhold til statstikk. Jeg har jo vært på feil side av den. Det var stor lykke da vi så et tydelig fosteranlegg med et hjerte som slo.

I slutten av juleferien, før ultralyden ved fullførte 9 uker, kom noen nye tøffe dager. Jeg var livredd for MA (Missed Abortion), det vil si at fosteret dør i magen uten at kroppen reagerer, og trodde nærmest at dette var tilfellet. Blæremola-angsten kom opp igjen - den første ultralyden kunne nemlig ikke utelukke dette - og jeg så for meg et år uten å kunne gå gravid. Da vi på skjermen fikk se et lite, levende foster, var jeg så lettet at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Sprellende armer! Små bein! Ingen blæremola eller Missed Abortion! Jeg tror jeg kunne lettet fra benken om det hadde vært fysisk mulig. Sånn sett ble jeg en erfaring rikere: Man kan føle det ene og det andre, uten at det stemmer i det hele tatt. Lytt ikke alltid til følelser! NIX!

Det finnes mye å være redd for. Spontanabort og MA. Misdannelser og kromosomfeil. Hjertefeil og mystiske brokk. Blodpropper og GBS-infeksjon. Morkakesvikt og navlestreng rundt halsen. Jeg vet dessverre litt for mye om alt som kan gå galt. Samtidig prøver jeg å si til meg selv at det i de aller fleste tilfeller går bra. Jeg har så klart et vanskelig forhold til statistiske beregninger, men jeg kjenner også det er viktig at jeg ikke gjør meg til altfor god venn med "på-feil-side-av-statistikken"-tankegangen. Jeg må prøve å bruke tankene mine til å styre unna noen av de verste bekymringene. Hjelper det å bekymre seg? Blir svangerskapet lettere? Får jeg eller babyen det bedre? Alle skjønner vel hva svaret er.

Til en viss grad klarer jeg å styre tankene, i hvertfall i perioder, men ikke helt. Sjokket sitter i kroppen. Jeg er fortsatt i beredskap. Nervecellene venter det verste. Men - hjertet mitt ønsker det beste! Jeg vil tro at dette skal gå bra! Jeg vil ikke gå rundt å tenke på grusomme diagnoser og tragiske utfall. Jeg ønsker av hele meg å kunne nyte tanken på at jeg bærer enda et barn i magen min. Og - det gjør jeg faktisk. Jeg gleder meg stort! Jeg lurer fælt på hvem huleboeren er denne gangen. Er det en jente eller er det en gutt? Vil barnet ligne på Jesper eller Amélie? På begge? Vil han/ hun være lys eller mørk? Jeg undrer meg fascinert og kjenner forventningene prikke på innsiden.

Til slutt vil jeg dele noen linjer fra svangerskapstråden min inne på Englesiden (lukket forum for foreldre som har mistet et barn). Skrev dette den dagen jeg gjorde det offentlig:

Nå går jeg rundt og føler lettelse og glede. Jeg holder ikke inn magen en gang - nå kan jeg se så "tjukk" ut jeg bare vil! (You know, den grusomme mellomperioden hvor du bare har en kjip pølsefeeling...) Går rundt om dagen og "har trua" - det her MÅ bare gå bra. Jeg har ikke lyst til å distansere meg fra hverken babyen eller graviditeten, enn hvor skummelt det er å knytte seg til den lille. Når jeg tenker på Amélie, så vet jeg med meg selv at jeg nå i ettertid er inderlig glad jeg knyttet meg så sterkt til jenta mi. Kjærligheten vokste, noe som gjorde sorgen mer intens... men også lettere å forholde seg til. Jeg ELSKET henne! Hun var alltid et lite menneske for meg! Det er også dette nye lille frøet....

Det lar jeg være siste ord idag. Takk igjen for all overveldende respons! Det er jo bare til å grine av!

Klem fra emosjonelle


Bilder av fantastiske Lennart Nilsson.

Savn i hjertet og håp i magen

En vanlig lørdag. Vi satt ved spisestuebordet, Mr Amélie, gutten vår og jeg. Jesper fortærte enda en bit av brødskiva si, og vi snakket om smått og stort.

Noen ganger når jeg ser han sitte der og smile og le, tenker jeg på Jesper som storebror. I barnehagen forteller de at han er ekstra oppmerksom og snill mot ei lita jente på et år. Han låner bort leker og gir henne kos mens han sier mmmmm! Der han ellers herjer og skumper inn i de andre barna, går han i varsom halvsirkel rundt henne. Mammahjertet mitt blir rørt når jeg hører slike ting.

Jeg tittet på gutten min og måtte bare spørre han:
- Jesper? Har du lyst på en lillesøster eller lillebror?
- Ja, kom det kontant.
- Hva vil du ha, da? Et dumt og banalt spørsmål. Noen ganger detter det bare ut.
- Bjoooj, sa Jesper. Så var det stille noen sekunder, før han sa: - Jeg haaj lillesøstej.

Mr Amélie og jeg så på hverandre, mer eller mindre paff. Den så vi ikke komme. Svaret hadde kanskje ikke vært så rart om det kom fra en treåring, men Jesper er to og et halvt år og han mistet søsteren sin da han var to. For tiden snakker han som en oj-oj, men han er typisk gutt i forhold til språkutviklingen. Det har tatt sin tid før det har løsnet skikkelig. Vi har ikke hørt så mange intrikate, logiske resonnementer, mest konstateringer a la den er blå, jeg liker ikke Sabeltann, mamma er glad og mer godteri.

Her satt fjasefanten vår og hadde meninger om det å få et mindre søsken. Ikke minst – han regnet med Amélie. Tårene presset på, og jeg ble så gladtrist inni meg. Da har vi i hvert fall gjort noe riktig i forhold til Jesper og sorgprosessen. Tenk, han regner med søsteren sin! Han vet at hun er død. Ajiii døde ’ magen, sier han med trist stemme innimellom. Mamma gjåte, hadde han sagt barnehagen en dag. Og så hender det han tar med at hun er i himmelen.

Disse samtalene med Jespersen vår er verdifulle øyeblikk å ta med inn fremtiden. Og fremtiden – den er sammensatt. Det vi fikk vi kjenne på i jula. Jeg trodde egentlig ikke at jeg skulle få noen særskilte reaksjoner. Julehøytid – nå skulle vi slappe av og være sammen med familie. Under julemiddagen ble jeg sittende og se på lyset jeg hadde tent for jenta vår. En liten krone på bordet. Jeg kikket på bordenden der Jesper satt. Ved siden av han skulle jo Amélie ha sittet! Jeg tittet på lyset igjen, og kjente knivstikket på innsiden. Et lys på bordet! Jeg gikk gjennom et langt og krevende svangerskap og lot hjertet favne alle forventninger! Det skulle sitte et barn her! Amélie skulle ikke vært redusert til et lys på bordet!

Det ble med ett så fysisk tydelig. Jeg tittet på Jespersen igjen som pratet i vei, knasket brokkoli og lo høyt. Mamma til to. Til en livsglad sprudlegutt med rødt juleslips og ullvest. Til ei lita jente som mistet livet og ikke fikk bli kjent med storebroren sin.

Men – jula var mer rar enn som så. Som om ikke dette innlegget er fullt av kontraster fra før: I magen min fantes nemlig håpet. Håpet om et nytt liv.

Jeg skriver fantes, for jeg sitter jo her og forteller om julaften som akkurat har passert. Men håpet er der enda. Det er mer enn et håp. Det er et faktisk en realitet at jeg bærer på et nytt frø i magen min - et søsken til Jesper og Amélie. Jeg er gravid igjen, og vi venter en midtsommerbaby! Det er rart og fint og gledelig. Skummelt, nervepirrende og fantastisk. Det oppleves risikofylt og utfordrende. Jeg burde kanskje drøye enda lenger med å fortelle det, jeg er snart midtveis i uke 11, men – jeg har ikke lyst til å ta så fryktelig mye mer høyde for at det skal skje noe galt. Det må gå bra! Og jeg klarer ikke vente lengre med å si det. Hva betyr vel uke 12 for meg? Jeg mistet i uke 40. Vi vil glede oss over livet i magen - over håpet som spirer og gror.

Det hele er rart og tosidig. Ikke gleden, men tanken på akkurat dette svangerskapet. Hadde ikke Amélie dødd, hadde nemlig ikke dette frøet vært i magen min nå. Jeg blir svimmel av tanken! Det er et regnestykke som ikke går opp – som så mye annet i livet mitt siden mai 2011.

Sorgen og gleden. Savnet og håpet. Mer enn noen gang er det en realitet.

Kongens tale

"Så godt at vi ikke vet på forhånd hva som skal skje oss. Da spørs det om vi hadde greid å finne den kraften som plutselig er der når noe vondt rammer - og vi på et eller annet vis langsomt må forsøke å reise oss igjen."

(Kong Harald i sin nyttårstale 2011)




Bildet er en gave til Amélies Bildebank fra Pia med bloggen Pias Verden.

Tanker

Sitter her i stua og har akkurat gått gjennom dagens post. Svinser innom de faste nettsidene og tar en ny slurk av den kalde juicen ved siden av meg. Merker jeg har lyst til å skrive - til å få ut noen av tankene som romsterer på innsiden - men det er liksom så vanskelig å samle dem for tiden.

Det er mange baller i lufta. Kjenner på indre krav og eviglange to-do-lister. Tenker mye på hvor urettferdig verden kan oppleves mange ganger. Inne på Englesiden er det en jevn strøm av nye medlemmer. Det er ikke bare vi som har mistet vår mest dyrebare. En person jeg kjenner har akkurat fått vite at han har måneder igjen å leve. Et ressursmenneske uten like - en mann som virkelig utgjør en forskjell. Det er så... feil! Så urettferdig! Man vet det jo, at livet ikke på noen måte er rettferdig, men det blir så virkelig når slike ting skjer.

Dette året har vi fått smake på livets sårbarhet, og smaken henger igjen. Den er ikke noe man blir kvitt sånn uten videre. Kanskje aldri. Livsperspektivet endres - både på godt og vondt. Hva er viktig? Hva er det egentlig som betyr noe? Prioriteringene havner under lupen. Takknemligheten for det man har bygges opp: Ingenting blir lengre tatt for gitt. Men parallelt øker også engstelsen. Den skjulte uroen. Beredskapen som sier at alt kan skje. Den blir et dyr som må holdes i temme.

Og rundt en seiler verden videre - også på godt og vondt. Utseendefiksering. Baksnakking på bussen. Overfladisk, banal og personkrenkende humor på tv. Men også smil og latter. Samhold mellom mennesker. Uforbeholden og risikofylt livsstil - den som gjør livet til en lek.

Livet er nok ikke alltid en lek. Ikke for noen. For den som akkurat har opplevd å bli overrumplet av alvoret, tar det tid å finne igjen den vågale, fartsfylte tilnærmingen til livet. Kanskje mange år. Noen finner den aldri igjen.

For oss har livet blitt en veldig todelt ting. Det er ikke bare dystert og alvorlig, men - det er heller ikke bare en lek. Sorgen og gleden vandrer stadig til hope. Det gjør også takknemligheten og engstelsen. Det lettsindige og det dype som samtidig alltid kommer til å være der. Kanskje blir vi bedre mennesker? Kanskje vi tilegner oss ny kunnskap som kan komme godt med i nye situasjoner? Jeg mener - jeg skjønner jo at vi får en slags "krisebonus". Men prisen er høy. Og tankene svever. Noen får vi kanskje aldri helt fatt på.

Livet er virkelig... - livet.

7 måneder ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Det blir nesten litt rart å begynne dette innlegget - som egentlig er viet Amélies merkedag - med en nyttårshilsen. Samtidig vil jeg jo det; ønske dere et godt nytt år! Kjenner jeg legger litt ekstra tyngde i det denne gangen. 2011 ble et år preget av sjokk, sorg og savn for oss. 2012 må jo bare bli bedre! Det må jo det! Derfor legger jeg hele sjelen min i denne lykkeønskningen: Godt nyttår! Måtte det bli et år fylt av glede, håp og gode opplevelser - for både dere og oss.

Idag er det syv måneder siden fineste, lille Amélie Sofia ble født. Jeg skjønner det nesten ikke. Syv måneder! Hun skulle vært ei stor jente nå; sittet oppreist i stolen sin og kommet med finurlige lyder og utrop. Det er rart, sårt og svimlende at hun ikke er blant oss, og savnet er stort. Jeg kjenner det rykke litt ekstra på innsiden den 2. hver måned.

Vanligvis skriver jeg noen tanker til jenta mi på disse dagene. Det har vært naturlig for meg å bearbeide sorgen ved å dele disse små hilsenene til nå, men idag kjenner jeg at det sier stopp. Kanskje det er et tegn på at jeg har kommet noen steg videre i prosessen? Eller kanskje det bare er slik jeg føler det akkurat idag? Uansett liker jeg å følge hjertet mitt i disse tingene. Idag har jeg ikke hatt mulighet til å tenne lys på graven hennes, men jeg vet det er pent der, og på et eller annet vis så føler jeg meg nesten tilfreds med det. Ville jo egentlig hatt et lys der, men det kjennes samtidig godt å ikke være drevet av tvangstanker. Som en slags... frihet? Når jeg trenger å kjenne nærhet til jenta mi, oppsøker jeg like gjerne minnene på innsidene. Bildene jeg har lagret. Flyktige tanker inni meg. Og jeg tenner lys her hjemme.

Idag kjenner jeg både på sorg og takknemlighet. Jeg ville jo egentlig aldri, for alt i verden, ha opplevd dette her! Men - når det først har skjedd, så kjenner jeg på en takknemlighet for at jeg fikk bli mamma til lille, fine Amélie. Det står sterkere og sterkere for meg at hun ikke ble født forgjeves. Hun var ikke bare et svangerskap uten gevinst. Hun var en gevinst - bare en veldig annen enn den jeg hadde tenkt. Amélie - jeg ville ikke vært deg foruten.

På mail idag fikk jeg en veldig koselig hilsen fra ei venninne av lillesøsteren min. Hun sendte meg teksten på en sang som grep meg sterkt. Den er tilegnet ei lita jente ved navn Olivianna, men jeg kjenner meg så... hjemme i ordene. Jeg lar denne sangen avslutte innlegget viet datteren min, og leser hvert ord som om de skulle vært mine. Takk R, for at du sendte denne!

***

Olivianna (av JJ Heller)

Hearts broke
When your heart stopped beating
I don't
Know if mine will ever stop bleeding

Eleven minutes...
To breathe you in
I felt the darkness
When I knew I couldn't hold you again
When I knew I couldn't hold you again

Olivianna, you're in the arms of God
Just a moment there is better than here

Life is short but it is wide
I know it's true
You touched more souls
Than most people ever do

Olivianna, you're in the arms of God
Just a moment there is better than here

You could not stay with us
We will come to you
You could not stay with us
Oh oh oh oh
You're going home love
Where you belong
Oh my baby, girl
I'll see you soon

Olivianna, you're in the arms of God
Just a moment there is better than here
Olivianna, you're in the arms of God
Just a moment there is better than here







Bildet viser Amélie som holder bestefar sin hånd.