Dikt på en søndag

JUNIKVELD

Vi sitter i slørblå junikveld

og svaler oss ute på trammen.

Og alt vi ser på har dobbelt liv,

fordi vi sanser det sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt

av sunkne solefalls-riker.

Og blankt som en ting av gammelt sølv

er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt

av nykveikte blomsterkvaster.

Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,

- det er som om noe haster ...

Å, flytt deg litt nærmere inn til meg

her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund

vi mennesker er sammen.

Hans Børli 1958

Idag deler jeg et lite dikt av H.Børli som jeg fikk tilsendt på mail i fjor sommer av en fast bloggleser. (Tusen takk, Marie!) Det er så nydelig skrevet - det er nesten så man kan sanse luktene og alt det vakre i naturen rundt - og så sier det noe om det å ikke være alene.

Ønsker dere en god søndag! Jeg har så mye jeg vil skrive om, ikke minst har jeg så mange e-mailer jeg ønsker å komme litt videre med (Tusen takk til alle dere som har skrevet i det siste! Dere må belage dere på å vente på svar, men det kommer - før eller siden...). Jeg får ta det litt etter litt. Har nok flere tøffe dager nå i innspurten enn hva som vises på bloggen, og så driver vi og fullfører noen prosjekter før lillebror kommer, men dere er i tankene mine.

Tusen takk for alle koselige kommentarer og for all omtanke som vises her eller der. Vi tar det virkelig med oss!

Update: Nå har jeg svart på atter elleve e-mail. Litt fornøyd med det. More to come :)



Bildene er tatt litt etter at Amelie døde i fjor. Jammen har gutten min vokst på et år!