Redebygging og kasser med klær

Det er noen dager siden jeg har oppdatert, og for den som holder litt pusten på våre vegne (takk for rørende engasjement!), kan jeg forsikre om at hybelboeren min fortsatt ligger trygt i magen. Jeg hadde riktignok en tøff dag med mindre liv denne uken, men før det hadde jeg en lengre periode med gode dager. Plutselig snudde lillebror seg i veldig stabilt hodeleie. Han hadde tydeligvis vokst, og beina sparket ut mot magen. Selv om uroen ligger der og ulmer hele veien, var det himmelvid forskjell fra de vanskelige dagene som har vart så lenge. Jeg fikk nesten følelsen av normal graviditet til og med. Det har gjort godt med fullstendig hvile, og det har vært fantastisk med tydelige spark og jevn aktivitet. Torsdag var ikke så veldig all right - jeg blir så fryktelig redd når mønsteret brått endrer seg markant - men heldigvis var det bra med lillebror. Idag har han vært veldig i farta - og jeg nyter det.

Jeg merker på hele meg at det nærmer seg. Idag er jeg i uke 34 + 4. En del lurer på når igangsettingen skjer, og den foreløpige avtalen jeg har med legen min er fødsel ved fullførte 38 uker. Det kan være jeg ikke klarer å holde ut så lenge (jeg kan igangsettes fra uke 37), men jeg føler liksom at uke 38 må være bedre for både meg og barnet. Pluss/minus 17.juli er derfor den foreløpige dealen, og så vurderes både modning hos meg og kapasitet på sykehuset. Fødselen kan ta alt fra en til tre-fire dager ved igangsetting, så bursdagen til lillebror er uviss. Dere får tenke mye på meg den uken. Bare tre og en halv uke til!

Jeg har vært i uunngåelig "nesting modus" de siste dagene. Jeg har skrevet fødebrev, funnet frem pakkeliste til sykehus-bag'en, planlagt maling av vugga vi har kjøpt brukt på finn og gjort klar klær, sengetøy og tepper. Idag har vi freshet opp babyrommet litt. Selv om jeg har bestemt meg fra første stund for å ikke holde igjen når det gjelder kjærligheten, har jeg nok mer eller mindre ubevisst utsatt de konkrete forberedelsene. Tilknytningen til lillebror er så sterk, så sterk, men det å skulle hente frem klærne, vaske små plagg, henge dem til tørk og sirlig legge i kommodeskuffen - det har jeg skjønt vil vekke mye minner og følelser hos meg. Noe det også har gjort.

I forrige uke gikk jeg ned i kjellerboden vår og åpnet den første av kassene med babyklær merket GUTT str.50-62. Det første som strømmet mot meg var minnene etter Jesper. Oj, den pysjen hadde jeg nesten glemt! Og den der - den sparket han seg helt ut av. Ååh! Tenk at han var så liten... Det var så godt og fint og kjenne nostalgien blomstre litt der jeg satt på det kalde kjellergulvet og tenkte på Jesper som nyfødt. Jeg brettet alle klærne i 62 tilbake, og la til side noen plagg jeg skal gi bort. Så tok jeg med meg resten i str. 50-56 og la til vask. Disse skal lillebror få bruke. Dermed ble dét veldig stort for meg. Tenk at vi faktisk venter en til liten gutt! Vi har snart en nyfødt tass her i huset. Ligner han på Jesper? Er han like lys? Mørkere? Og så satt jeg der og drømte om en ny, liten halvmeter med sprellende bein og knirkelyder.

Jeg tittet så bort på de to kassene merket med jenteklær. Jeg har ikke åpnet dem på lenge. Nå visste jeg at jeg måtte plukke ut de nøytrale klærne etter Jesper som jeg hadde vasket og gjort klar til Amélie. De ble jo liksom bare liggende i jenteboksen. Å gå gjennom Amélie-boksen fra øverst og nederst, brakte frem enda flere følelser i meg. Sorg, savn, vemod, minner. Alt jeg forberedte! Det nydelige strikkesettet. En rosa pysj med mummitrollet på. Den lille newbie-kjolen. En ørliten strømpebukse med innvevde hjerter. Alt sammen håndplukket og tiltenkt lille, fabelaktige Amélie. Nå lå de her ubrukt i en plastkasse i kjelleren.

Klær er jo ikke alt. Klær er stoffmaterialer med søm i ulike farger og fasonger. I utgangspunktet noe overfladisk noe som både kan ryddes vekk og erstattes. Men likevel - to kasser med håndplukkede ting til min første datter, er en sterk påminnelse. Dette er minner. Spor. Noe konkret og håndfast etter et lite menneske som stille kom til verden og som ikke er her mer. De får symbolverdi av uante dimensjoner for en mor som har mistet barnet sitt.

Så der satt jeg, da, på et kaldt kjellergulv, og kjente nostalgien rundt mitt første barn, savnet etter mitt andre barn og forventningen og gleden over mitt tredje. Mor til tre. Og med en evigvarende opplevelse av at livets matematikk aldri går opp.

Nå er alle klærne til lillebror vasket, brettet og lagt i kommoden: En del etter Jesper og jammen meg en del nytt også. Han må jo få noe som bare er hans. Det har vært en rar opplevelse å henge opp og legge bittesmå plagg i en skuff på nøyaktig samme måte som for et år siden - bare helt andre klær og i andre farger. En slags hakk-i-plata-fornemmelse med såre undertoner og takknemlige overtoner.

Jeg går nå og sniktitter i babyskuffen flere ganger daglig. Jeg fabulerer også om trilleturer med søskenvogna som har stått ubrukt og splitter ny i kjelleren i over et år. Det er bare så koselig å tenke på at han snart ER her! Det må han, det skal han - noe annet går bare ikke. Mammaen er klar.