Forberedelser - og svar på spørsmål

Idag har jeg gjort litt forberedelser til i morgen. Kjøpt inn detaljer som skal passe inn til gravpynten, bestilt en nydelig blomsterbukett... og snart skal vi hente noe spisbart som virkelig tar kaka hva angår sjarm og eleganse. Midt i all sorg, bearbeidelse av følelser, alt mørkt og tungt, har jeg idag kjent en form for - hm... - glede over alt jeg gjør klart til i morgen. Går det an å glede seg til å pynte en barnegrav til ettårsdagen? Ja, til en viss grad gjør det visst det. I hvertfall når en barnegrav er alt du har.

Jeg tror det er slik at når man likevel må forholde seg til noe så smertefullt, så gjør det godt å få gjøre noe konkret i sorgprosessen. Slik føltes det i fjor sommer, og slik kjenner jeg det nå. Når jeg først skulle oppleve å miste et barn, så kan jeg kjenne en merkverdig takknemlighet for at det akkurat skjedde på denne årstiden. Fargene, solskinnet, alle de vakre blomstene som finnes i blomsterbutikkene i mai/ juni. Jeg minnes alle bukettene som stod i stua vår i fjor (se bl.a bildene under) , og det å ta opp igjen tråden et år etter, det vil si pynte graven med en bukett i samme stil, gjør faktisk litt godt i hjertet. Vi skal hente den imorgen tidlig - og jeg ser faktisk frem til det.

Jeg merker også at det gjorde godt å "skrive av seg" en del av det tunge igår. Det er jo ikke borte - det ligger dessverre der resten av mitt liv - men jeg fikk bearbeidet en del av det jeg gikk og kjente på akkurat igår. Jeg tror den første bursdagen er verst. Håper i alle fall det. Tusen takk for alle nydelige, rørende hilsener dere har skrevet under de siste innleggene. Det er så godt å se at det ikke er forgjeves å dele ting som også er tungt og trist. Og så betyr det litt at andre byr på seg selv, når jeg velger å åpne dørene på gløtt til både tanker og følelsesliv.

Jeg har forresten fått noen spørsmål den siste tiden som angår Amélie og det vi har opplevd. Det kan være jeg samler det i et eget innlegg, eller så tar jeg ett og ett spørsmål for seg. Det er en del kjente og ukjente som har lurt på noe angående morgendagen, så jeg avslutter med å skrive noen linjer om det.

Noen ganger føler man seg så utilstrekkelig. Har så lyst til å vise omsorg uten å tråkke inn i deres private sfære. Jeg tar likevel mot til meg som ukjent i samme by og spør: Er det lov til å legge igjen en hilsen på graven i forbindelse med Amelies ettårsdag? - A.K -

Venner har også lurt på dette - om de kan komme til graven eller på døra vår med en hilsen eller for å gi en klem.

For det første må jeg jo si at det varmer veldig at noen i det hele tatt tenker slik. Det er jo ikke noe vi forventer ett år etter. Vi tenker heller ikke at dette er noe som er naturlig for alle å gjøre. Folk er ulike, og mennesker har forskjellige kjærlighetsspråk. Jeg synes ikke man skal gjøre noe som er unaturlig for seg. Jeg forventer ikke at det stormer på med blomster og ballonger. Vi fikk så mye nydelig i forbindelse med begravelsen, og det er det som er det mest vanlige. Dette sier jeg for at ingen skal tenke at vi sitter her og forventer det av vennene våre på 1-årsdagen til Amelie. Jeg har egentlig ikke tenkt tanken før noen spurte.

Når det er sagt, synes jeg det er rørende at enkelte ønsker å vise godhet gjennom noe konkret. Kjenner man at dette er noe man har lyst til å gjøre, skal man få lov til det. I morgen kommer vi til å være opptatt med litt forberedelser på morgenen, deretter skal vi ha en stund på graven på formiddagen. Da ønsker vi å være alene. Så for å svare konkret: Dersom noen skulle ønske å legge igjen et kort eller noen søte markblomster på graven, så er det fritt frem etter klokka halv fire. Søndag funker også. I forhold til å komme på døra og gi en klem, som noen venner har lurt på, kan man bare sende en melding først. Uansett er ettermiddagen best.

Håper dette var oppklarende for dere som har spurt. Men igjen - husk at det ikke ligger noen forventning om dette fra oss. Vi lever på virtuelle klemmer og all omtanke vi møter i form av ord på mail, sms, facebook og blogg.