31.mai - den vonde dagen

Jeg har hatt lyst til å sette meg ned å skrive i flere dager nå, men ikke klart å finne roen til å gjøre det. Nå sitter jeg alene på soverommet, mens Mr Amélie og Jesper er ute på en sen sykkeltur til graven (i sju-tiden).

31.mai. I dag er det et år siden sjokket rystet oss langt inn til grunnvollene. Dagen da alt snudde. Da jordmor ikke kunne finne hjertelyden, og kroppen ble til kald gele. Været hadde vært skiftende – som nå – men sola skinte der jeg skyndte meg av sted til svangerskapskontroll på helsestasjonen. Jeg var fire dager over termin, hadde vondt i bekkenet, men var ellers lett på foten. Nå måtte hun vel snart komme ut, vel. Hadde forventet fødsel i helgen og kjent en del tegn siden termindagen, men syntes liksom det virket mer ”normalisert” igjen denne tirsdagen. Jeg kommenterte undrende til Mr Amélie at jeg syntes det var litt stille i magen, men slo fast at det nok kom seg utover dagen. Det var liksom kvelden som var hennes faste romsteringstidspunkt. Dessuten ER det jo roligere mot slutten, tenkte jeg. Holdt på å glemme timen, men med en mamma med superhusk på tråden ble det fart på sakene. Mr Amélie kjørte meg og dro så videre til byen der han skulle i et møte angående ny jobb.

Jordmor hadde på seg korallfarget tunika, og jeg husker jeg vraltet leende innover den lange gangen inn til kontoret hennes. Alt ved denne dagen var preget av lyshet, letthet og glede. Sola skinte gjennom persiennene, og var ikke jordmor litt ekstra blid i dag også? Blodtrykk var fint, jeg veide meg, vi snakket om fødselen – og så skulle jeg opp på benken for å måle symfysemålet og notere hjerterytmen. Symfysemålet ble tatt, og doppleren ble funnet frem. Praten gikk lett, og jeg kjente meg full av forventning til alt som ventet. Kanskje jordmor kunne si noe om hvor moden jeg var også? Hun søkte over magen med proben og begynte å lete. Gjemmer seg godt som vanlig, tenkte jeg med et indre fnis. Jeg fulgte jordmor med blikket, og observerte at hun ble mer og mer alvorlig. Ingen hjertelyd slo ut, bare merkverdig, monoton susing. - Finner du den ikke? sa jeg litt småbekymret – men uten tanke på noe alvorlig. - Nei, jeg gjør ikke det. - Ja men, det er vel ikke noe galt? spurte jeg. - Det har hendt at babyen har lagt seg inn mot mors rygg, og da er det vanskelig å finne hjertelyd, men det er sjeldent, sa hun. Jeg svelget to ganger. Hvor… hvor ofte har du opplevd det? Hun var stille, så sa hun til slutt: En gang, i alle de årene jeg har jobbet som jordmor.

Med ett slo et voldsomt ubehag innover meg. Det var som om kroppen ble til gelé – myk, rar, uformelig, ekkel – og jeg begynte å gråte. Men hva kan det være? Hva har skjedd, spurte jeg. Jordmor sa at hun nå ønsket at jeg skulle dra inn til sykehuset på en akutt ultralyd. Jeg kontaktet Mr Amélie - fem minutter ut i møtet hans - og ba han komme å hente meg. Så ringte jeg mamma og gråt.

I bilen inn til byen ringte jeg leieboeren vår som var barnevakt for en syk Jesper. Forklarte fort, spurte om han kunne ta seg av Jesper litt til. 2-åringen vår gråt i bakgrunnen, jeg skalv og følte meg ør og svimmel. Derfra kjenner dere til resten. Jeg har skrevet om det HER. Vi kom inn til undersøkelsesrommet med turkisblå benk. En jordmor tok frem CTG-apparat, fant en hjertelyd på 120 og slo fast at det var babyen. Vi lo og gråt av glede, lettelsen strømmet i kroppen, og jeg nærmest ropte frenetisk til min kjære: Nei, det KUNNE jo ikke være noe galt! Men plutselig var ikke hjertelyden der – eller jordmor ble usikker, jeg vet ikke helt hva som skjedde – og sa hun ville gå for å hente lege.


Etter lang tids leting etter hjerteaksjon på ultralydapparatet, og etter mange minutter med dørgende stillhet, spurte jeg desperat: ”Hva ER det for noe? Kan du si meg hva det er?” Legen så tungt på meg, og jeg tror det først var da jeg skjønte det. Hjertet slo ikke. Jenta vår var død. Hjertelyden som jordmor hadde funnet var min.

Kulden - følelsen av å bli kald og stiv i hele meg – er en opplevelse som for alltid vil sitte i meg, og som jeg i dag kan fornemme uten å blunke. 31.mai. Det samme skiftende været. Rhododendronbusken som blomstrer. Meg med magen. Bursdagsfeiring for en av Jespers venninner noen dager før. Planleggingen av dagen hans. Det er som om jeg er der igjen. På et vis er jeg overrasket over denne biten. At jeg er inne den rå sorgen igjen. At en uke med merkedager skal sette et så mye sterkere preg på meg. Hun er jo ikke noe mer borte denne uken enn forrige. Jeg ønsker heller ikke gjøre datoer så veldig magiske. Månedsdagene har vært spesielle, men de har ikke endevendt ukene på noen måte. Enkelte av dem har til og med vært av stor betydning for meg: Dager med sorg – ja – men samtidig med ro og ettertanke. Dette året har jeg opplevd at sorgen har gått i bølger, men samtidig har den blitt mildere. Vond, men likevel lettere å bære.

Så, på søndag forrige uke, er plutselig termindagen der. 27.mai. Jeg kjenner med ett de såre krusningene på innsiden. Jeg blir forkjølet og tett slik jeg var i dagene etter fødselen og rundt begravelsen. Det lukter likt ute. I tillegg er det lite liv i magen - til og med nå i uke 31 - og det topper seg fullstendig etter mange uker med engstelse for lillebror. Skal jeg miste han også? Jeg ser alle 1-åringene som bader i små badebasseng på bilder via facebook. En liten jente blåser ut bursdagslys. Noen feirer barnets første skritt. Jeg gleder meg og klandrer ingen for å dele disse nydelige øyeblikkene, det blir bare så veldig tydelig for meg hva jeg ikke har. Tomheten slår meg brått i bakken. Jeg mangler en liten jente her i huset mitt. Jeg kan ikke knipse bilder av en liten munn - verdens søteste hjertemunn - som blåser ut et enslig lys. Jeg kan ikke feire bursdagsjenta mi! Jeg er mamma til tre i hjertet, men har ikke mitt andre barn hos meg.

Hvordan hadde hun sett ut? Hvem hadde hun vært? Hvordan hadde livet vårt vært med Amélie Sofia til stede? Hun er i livet vårt... - men HUN ER IKKE HER. Det river og sliter i meg når jeg ser gjennom bildene av henne nok en gang. De lukkede øynene. De knallrøde leppene. Litt blårød. De bittesmå hårfjonene – hun hadde ikke mye hår – som fortsatt er smurt inn med fosterfett. For alltid nyfødt. For alltid stille. For alltid med lukkede øyne. Datteren min – som bor i hjertet mitt og i himmelen, mens kroppen ligger kald på nærmeste kirkegård.

Denne uken har det slått meg at det å bli mamma er en så gjennomgripende prosess at kun den som selv har båret frem et barn kan forstå rekkevidden av det. En del er biologi. Vi er bundet til barnet gjennom blodet. Det vokser og gror inni oss, vi stryker oss ubevisst over magen og kjenner kjærligheten omskape oss til mer enn bare kvinner. Vi blir mammaer. Mødre med forventning og følelser, med en kropp full av næring og med hormoner som gjør oss i stand til å sette alt annet til side. Det skjer en symbiose der fra naturens side som er så unik og dyp at alle ord og beskrivelser faller døde til jorden. Denne prosessen intensiveres etter hvert som månedene går, så også for en mor som mistet sin dyrebare skatt.

I dagene etter fødselen opplevde jeg de samme fysiske prosessene som mødre med levende barn opplever. Barseltid med hormoner som arbeider i hele kroppen. Renselse. Melkespreng. Etter hvert håravfall – alle sikre tegn på at man har båret frem et barn. Kroppen sitrer av morsfølelse og av stolthet, men for en som ikke har barnet sitt hos seg, overtar savnet og sorgen. Prosessen fortsetter, fysisk og mentalt, men ødelegges av tomheten man sitter igjen med.

Når folk rundt meg ser ett barn der jeg triller av gårde med Jesper til lekeplassen, bærer jeg for alltid to med meg. Når andre smiler, peker på magen og spør om det er andremann, så protesterer alt inni meg, for dette er mitt tredje barn. Skal jeg gjemme bort Amélie fordi hun ikke er her? Nei. Jeg har ikke tenkt til å slutte å regne med henne. Jeg bar henne frem. Hun levde et kort liv, men hun ble født og er en del av vår familie. Hvorfor føler vi englemammaer at vi må forklare og unnskylde oss? Jeg kjenner inni meg at jeg stritter i mot. Jeg forholder meg til at datteren vår er død, men hun er en del av livet vårt. Hun er Jespers lillesøster.

Vi har valgt å være åpne om sorgen – her, på facebook og blant de vi kjenner – for det er viktig for oss for å kunne leve videre. Jeg vil i tillegg bane en vei og kjempe de sørgendes sak, spesielt de som har opplevd å miste et barn. Vi er mange – i utgangspunktet kommer alle til å oppleve tap før eller siden - likevel vet så få å forholde seg til mennesker i sorg. Hvorfor er det slik? Hva er det som gjør at vi er så redd for å snakke om sorg? For å nærme oss sørgende? For å snakke om de døde? Hva er det med oss mennesker?

Jeg har så mange tanker og følelser i alle retninger. Rå sorg. Minner som presser seg på. Behov for bearbeiding. Filosofisk refleksjon om menneskeheten. Innlegget i dag er rotete. Det er hjerteskjærende – jeg er klar over det, uten at det egentlig var planen – men jeg er i symbiose med sorgen igjen. Det er et år siden dødsdommen falt, og jeg må bearbeide det vi opplevde for å kunne gå videre. Kanskje jeg skulle gjort det alene på kammerset. Mulig jeg burde lagt det i en skuff. Blir det for voldsomt? Skremmer jeg gravide? Selvfølgelig har jeg slike tanker. På samme tid vet jeg at det er hundrevis som har fulgt oss dette året som får noe ut av nettopp ærligheten. Jeg balanserer helt på kanten, men vet med meg selv at jeg hjelper andre ved å dele noe av prosessen. I mailboksen min ligger det så mange henvendelser fra englemammaer og mennesker i dype prosesser at jeg har skjønt at det er et behov, dette med å sette usminket ord på sorg og krise. Derfor skriver jeg. Derfor deler jeg. Ikke alt – men mye. For meg gir det på toppen en trygghet å vite at venner og kjente kjenner til noe av det jeg og vi går gjennom.

Vi vil ikke for alltid være i det mørke. Sant å si, har vi opplevd mange flere lyse dager enn vi kunne drømme om dette året. Men – akkurat nå er sorgen nær, savnet ekstra tydelig. 31.mai 2011 – dagen da dødsdommen falt. HER ligger innlegget jeg i all min nakenhet delte dagen derpå for et år siden.

Amélie – vi ville så gjerne hatt deg her.
Du er så dypt savnet og jeg lever i den tro at du kjenner kjærligheten vår der du nå er.
I dag minnes vi deg, vakre datter, med sorg og med glede.
Intet barn fikk forgjeves liv noen gang.
Heller ikke du, lille skatt.