Når ting er vanskelig på innsiden er det godt å ha disse ingrediensene i livet sitt:
♥ God mann
♥ Herlig sønn
♥ Gode venner
♥ Kolleger som er litt mer enn bare kolleger
♥ Fint vårvær
♥ Troen
♥ Mulighet til å sitte en halvtime på verandaen med mørkbrent kaffe/ salat/ vaniljeskyr/ friske blåbær
♥ Stillhet
♥ Fin musikk
♥ ... og en gutteknert som endelig gir litt mer tegn på at han lever...
Jeg har hatt det ganske tøft i en og en halv uke. I det jeg ble gravid igjen, var jeg forberedt på at det kunne komme utfordrende dager og perioder, men greia er at man aldri helt vet når slike stunder kommer.
Dagen etter at vi kom hjem fra Osloturen vår, våknet jeg med kraftige ryggsmerter. Jeg klarte ikke stå oppreist uten smerter, og jeg hadde også litt vondt i magen og bekkenet. Hva ER dette? tenkte jeg. Visst hadde vi gått en del - trasking rundt på asfalt etter en periode med mye stillesitting kan så klart gi utslag - men så brått? Plutselig bet den angstfylte redselen seg fast. Kroppen er jo i beredskap. Ting går rimelig greit, og jeg takler ting bra... inntil et eller annet avviker fra normalen eller ikke går på skinner.
Tenk om det er premature rier? Hva gjør jeg om jeg går i fødsel nå? Det stod med ett veldig tydelig for meg at dersom noe skjer nå, så betyr det dødfødsel. Før uke 24 er det for tidlig å redde barnet. En dødfødsel til - jeg klarer det bare ikke! Det regelrett vrengte seg inni meg av engstelste og frykt. Hva gjør vi da? Hvor skal vi skrive navnet hans? Vi har dobbel grav, men vi tok aldri høyde for to navn på gravsteinen. Vi kan jo ikke bare skrive det på baksiden (Så uverdig!). Og hva gjør vi med begravelse? Hvis vi ikke velger begravelse, så har jeg forskjellsbehandlet barna mine. Kan jeg leve med det? Han er like mye et lite menneske som henne. Og i en eventuell begravelse - hvem orker å komme denne gangen? Kanskje det rett og slett blir for ubehagelig. Nei, huff, hvorfor tenker jeg alle disse tankene. Jeg vil jo ikke tenke slik! Bort med de dumme, tærende tankene! Bort, bort, bort!
Men så går jo ikke tankene bort, for nå er de vekket til live. De sirkulerer rundt meg og i meg og blander seg med uro, ubehag og ekstensiell uro - midt i det faktum at den eneste jeg klarer å lene meg litt til nå, er Gud. Men jeg vet liksom helt hva jeg kan regne med når jeg ber for frøet mitt. Jeg vil jo ikke slutte å tro at Han ser til meg - på en eller annen måte - samtidig ligger minnene i kroppen der fra sist. Jeg følte meg så hudløs og ubeskyttet på alle måter da vi ble møtt med sjokket om at Amélie ikke levde lengre. Hjertet slo - men så slo det plutselig ikke lengre. Pendelen svinger hardt og brutalt mellom "det kan jo bare ikke skje igjen" og "det kan likeså godt hende på nytt. Man begynner jo fra scratch ved hvert svangerskap". Dette får jeg bekreftet når jeg leser noen av de hjerteskjærende historiene inne på Englesiden (lukket forum for foreldre som har mistet barn). Det finnes flere mammaer som må leve livet videre uten to av barna sine. Noen opplever i tillegg kompliserte svangerskap i ettertid.
Jeg var hjemme fra jobb mandag. Heldigvis ble jeg bedre, så redselen for premature rier dempet seg. Men frykten hadde satt seg. Er man sliten, er man mer utsatt for reaksjoner. Ved reaksjoner blir man enda mer utmattet. Jesper har hatt ørebetennelse, og ved siden av mine egne problemer med å sovne på kvelden, har det vært litt for mye med full jobb og nattevåk på grunn av sykdom. Det har absolutt ikke bare vært grining, men problemet har vært at han tuller med døgnrytmen og ender opp med perioder med "supervåkenhet" midt på natta. Mr Amélie har tatt de lengste øktene, men vi deler jo på det. Vi innrømmer glatt vi ikke er like gira som Jespersen på hundre episoder med "Vennebyen" og knekkebrød med dumost (brunost) kl.03.00 på natta...
Sånn på toppen av det hele, viste det seg forrige uke at sykehuset hadde klart å rote vekk noen prøver. Legen min var veldig lei seg (selv om det på ingen måte var hennes skyld), men borte var de. Jeg har grei takhøyde for menneskelige "flaws", men akkurat denne uken, skal jeg innrømme jeg ble ganske redd. Jeg har ikke hatt GBS noen av gangene, men tenk om den nå var blomstret opp! Hva hvis de forsvunnede prøvene ville forhindre meg i antibiotikakur og slå seg sammen med premature rier! Jeg klarte ikke roe fryktbølgene på innsiden før jeg fikk nye prøvesvar. Lettelsen var stor da prøvene var negative.
Så skulle man jo tro at alt ville føles greit igjen. Selv trodde jeg det. Men neida - jeg er nemlig i en fase av graviditeten der det ikke er helt stabilt med liv i magen. Jeg har kjent liv ganske lenge, men det har vært varierende hvor mye. Bekymringene roet seg litt etter ordinær UL da jeg fikk greie på at morkaken ligger foran som en buffer mot "mageveggen", men i forrige uke var jeg jo kommet til uke 20. Skulle det ikke øke på med liv? I stedet opplevde jeg stadig å ikke kjenne aktivitet. Da jeg var på sykehuset for å ta nye prøver, fikk jeg en ekstra ultralyd. Det var heldigvis liv i gutten, og alt så fint ut, men han var ganske rolig. Legen sa det var normalt, men da jeg knapt kjente aktivitet i helgen, vokste frykten igjen. På mandag gav Lillebror fra seg tydelige livstegn igjen, men så roet det seg. Igår var ultralyden for uke 21 kommet, og da jeg ikke kjente et eneste ordentlig dult den dagen, galopperte frykten i hele kroppen. Jeg kjente til og med at jeg ble skikkelig sint på frøet mitt. Hvorfor kan du ikke bare sparke meg hardt og brutalt! Jeg trenger det! Da jeg satt på venterommet, kom en så sterk følelse av at han var død, at kroppen ble til gelé. Igjen kom bekymringene rundt gravstein og veien videre.
Men - det var futt i lillebror. Han hadde lagt seg med rumpa ned og lå og krøllet seg sammen med armer og bein vendt opp i lufta og inn mot selv. Han suttet til og med på tommelen! Fra frynsete gele til ekstatisk lettelse på noen sekunder altså.
Uke 21 + 3 (tatt onsdag 21.03.12): Hodet synes ikke så godt, men her sutter han faktisk litt og fra på tommeltotten...
Så sånn er det - å være gravid på nytt etter dødfødsel. Jeg har kjent på engstelse til og fra gjennom disse 21 ukene, men i det store og det hele har jeg vært positivt overrasket over hvor greit det tross alt har gått. Jeg har klart å jobbe, være mamma og kone, forholde meg til sorg, glede og nytt svangerskap. Tiden har til og med gått ganske fort. Jeg er mer enn halvveis siden fødsel blir igangsatt før tiden. Men - når perioder av angstfylt redsel plutselig kommer, da får jeg smake på the real thing. Det skjønner jeg nå. Den siste halvannen uka har ikke vært så grei. Nå når jeg er litt roligere, kommer mattheten sigende, og det er da jeg kjenner hvor i manko jeg er på hvile.
Derfor er det kanskje ikke heller så vanskelig å forstå hvorfor jeg skriver slike lister som den over. Takknemligheten er stor over de fine tingene i livet mitt! Nå skal jeg holde ut bare litt over en uke til, så er det påskeferie. Takk til dere som følger meg og gir små livstegn her og der. Det betyr enormt masse! Jeg innrømmer faktisk glatt at jeg gjerne tar imot en klem ekstra denne uken.
28 kommentarer:
Å, nå fikk jeg veldig behov for å sende deg en klem! Skulle så gjerne gjort noe for å dempe redselen din. Men vit at dere er med meg i tankene mine, store og små - alle fem. Stor, varm klemmer sendes herved. Cecilie
Her kommer ihverfall noen gode klemmer fra team Amélie-familien, avdeling USA! Lett er det jo ikke, men vi tenker så veldig på dere - alle fem!
Utrolig sterkt å lese! Sender deg en stor klem.. Tilogmed jeg som er førstegangsfødende har lett for å bekymre meg, så kan ikke tenke meg hvordan det er for deg - klart at man har mer bekymringer med en slik "ballast"
som du har, og når man har opplevd før å være en av de få % som ikke opplever et normalt svangerskap.
Heldigvis har du mange ting på lista di øverst som gjør dagene dine lettere:)
Ber for deg, tror på at Gud gir den lille gutten masse englebeskyttelse:) klem
En stor klem til deg!!
Det var forresten nydelige klær du hadde kjøpt til lillebror :) Jeg elsker også Newbie klærne - helt nydelige er de!!
Stor klem fra meg også. Leser alt, men er dårlig på å kommentere...
Sender deg en STOR GOD KLEM! :)
Ingunn :)
Stor klem til dere alle!
Kan også bekrefte at foranliggende morkake og baby som sitter på rompa og sparker innover kan gi litt mindre (følelse av) liv. Sånn var mitt siste svangerskap, og det ga meg følelsen av å ha en langt roligere baby på vei, enn det som viste seg å være tilfelle. Selv om det er normalt skjønner jeg at du engster deg.
Jeg heier videre, og har en sterk tro på at denne gutten kommer levende til verden!
...og her kommer en STOR VARM klem fra ei som jobber med dette til daglig...tenker masse på deg!
Jordmor- Beate
klem
En klem fra meg også:)
♥ alt godt til deg og dine ♥
Åhhh...huff:( masse klemmer til deg vennen!! Tenker masse på deg og håper dagene fremover blir bedre enn de siste har vært!
For noen opp og nedturer du må ha... Jeg kan nesten føle frykten din. Jeg kræsjet i et tre da jeg var 9 mnd på vei med mitt 4. barn. Og den frykten jeg følte da unner jeg ingen. Jeg kjente ikke liv etter kræsjen og måtte vente helt til jeg ankom sykehuset før jeg fikk bekreftet hjertelyd. Først da jeg hørte at de hadde funnet hjertelyd kunne jeg kjenne hvor vondt jeg hadde i hele kroppen min....
Gode klemmer sendes i fleng. Jeg håper at du får gode dager fremover og at lillefrø gir deg mange hyggelige spark i magen<3
Jeg syns du er kjempeflink, og sender gjerne over en ekstra klem eller to.
Jeg gleder meg til lille gutten din kommer, og jeg følger med på veien fram til det. :)
Jeg ønsker dere en fin helg, og håper tankene blir bedre. Jeg forstår så godt hvordan du har det, selv om jeg ikke har noe i nærheten av det du har opplevd, å sammenligne det med.
Gode klemmer fra Lillian. :)
Klem kommer her!
Kjære deg!
For en tøff uke du har hatt. Unner deg virkelig ikke dette.
Håper du kan ta deg litt fri og slappe litt av, det trenger du kanskje nå.
Jeg tror virkelig det skal gå bra for deg denne gangen, men jeg skjønner frykten din godt.
Det høres så vondt og slitsomt ut å ha det slik.
Håper katastrofetankene dine roer seg og at lillebror gir deg de livstegn du trenger.
Tenker på deg!
Stor klem fra Monica L
Klem <3
En stor klem til deg! Det er tøft å lese det du skriver, men du skriver godt og virkelig. Tenker på dere og gleder oss til lillebror kommer til verden.
Og nei, Vennebyen er ikke gøy kl. "midt på natta":)...at ikke barna bare skjønner at det beste er å sove.
Klem
Sender deg en klem!
Og så vil jeg dele denne velsignelsen med deg <3
Herren være foran deg,
for å vise deg den rette vei!
Herren være ved siden av deg,
for å lukke deg inn i sine
armer og beskytte deg.
Herren være bak deg,
for å bevare deg for menneskers ondskap.
Herren være under deg,
for å fange deg opp når du faller
og redde deg ut av snaren.
Herren være i deg,
for å trøste deg
når du har det vondt.
Herren være over deg,
for å velsigne deg.
Må den gode Gud slik velsigne deg !
En velsignelse fra det 4. Århundre
Huff, jeg føler med deg. Så BRA at vi har avansert teknologi som gir muligheten til å se lillebror i magen, så du får bekreftet at alt er bra! Tenker på deg, og sender deg mange positive tanker. Dette går bra!
Mange klemmer <3
(datteren min på 2 år liker også å stå opp om natten og se på tv når hun er syk... Håper døgnrytmen til Jesper har gått seg til og at han er frisk igjen :) )
God morgen! Skulle ønske en internettklem føltes like god som en i virkeligheten ;) Her kommer i allefall mange gode tanker og klemmer flyvende til deg!!
Håper denne uka før påske gir deg litt mer ro og fred og at du føler deg bedre etterhvert. Det er ikke rart det svinger sånn, men det er ikke lett å stå i det når det først kommer. Tenker på deg og dine!! God klem fra Ellen
Hei igjen! Her er jeg med en klem til.
Å være gravid er risikosport, og det har du fått erfare... selv har jeg hatt 2 svangerskap med mye liv, men angsten var raskt på plass når det hadde vært litt rolig. Vi gjorde noe som kanskje ikke er så lurt, men som vi syntes var greit likevel....kjøpte et lite apparat som lot oss høre hjerteslagene til babyen. Noen ganger hørte vi ingenting, men så kom det likevel et lite spark, og andre gangeer hørte vi masse. Kanskje en falsk trygghet, men likevel beroligende. Stå på, dette går veien! Mvh Rita
Sterkt å lese for meg som nylig mistet i uke 16 og allerede bekymrer meg for hvordan jeg vil ha det hvis ... når ... jeg blir gravid igjen. Takk for at du deler!
Hei,
Kom over bloggen din via Mali-mo og har lest om dine tanker og grått over dine beskrivelser av ulike stadier i sorgprosessen.
Jeg har riktig nok ikke opplevd dødfødsel, men har hatt 3 stk MA etter hverandre. Mannen og jeg fikk 2 friske barn uten nevneverdige komplikasjoner (med nr 1 hadde jeg styrtblødning i uke 13, men det gikk bra). Så kom ønske om en attpåklatt (5 år etter nr 2). Dette viste seg å ikke være så lett å få til. Etter 3 MA fikk jeg hjelp og ble satt på hormoner og ekstra oppfølging når jeg ble gravid igjen. Veslemor i magen gar rolig og jeg var i helspenn. Jeg hadde doppler hjemme så jeg kunne sjekke hjertelyd når jeg ville (morgen, kveld og noen ganger midt på dagen). Det hjalp endel. Som deg så hadde jeg morkaka forran og kjente lite til liv i hele svangerskapet, det hjelper ikke på angsten og dumme tanker.
Om ikke lenge får dere hilse på lillebror. Det skal bli deilig og en lettelse for dere.
Klem til deg, du modige og flotte dame.
Hold fast på denne tanken;
Selvfølgelig kjem Lillebror sprell levande til verden, heilt klar til å styre familien dag som natt!
Han kjem som seg sjølv, heilt og fullt.
Og blir akkurat like sjønn og uimotståelig som storebror.
Det er mykje godt i vente for fam Amelie. Og heldigvis er vi mange som får følge med, takk for at du gir oss lesarar så inderlig mykje!
Kjenner igjen de tankene, og sliter ofte med de selv også, jeg tror det er ganske normalt for noen som har opplevd noe så traumatisk. Og vi vet innerst inne at det kan skje to ganger, selv om det sjeldent gjør det. Men når man først har kjent på det å bli rammet for noe som sjeldent skjer, så vet man at det alltid er noen som er "oss" i "det skjer ikke oss".
Håper du klarer å nyte graviditeten så mye som mulig. Det SKAL gå bra denne gangen! Sender deg en god klem <3
Klemmer, gode tanker, bønner og kjærlighet fra lillesøster. Jeg er med deg hver dag, selv fra den andre siden av dammen. Er så inderlig glad i deg og den fine familien din.
Legg inn en kommentar