fredag, mars 23, 2012

En blåveisbukett og mat med hjerte bak


Dere husker kanskje jeg skrev om Maria - englemammaen som tilfeldigvis skulle flytte til nabokommunen i sommer? (Du kan lese om henne HER.) Vi ble kjent på grunn av bloggen, i august dro vi på "date", og siden det har vi hatt følelsen av å være gamle venner. Rart det der. Kanskje har det litt med at vi har et felles skjult bånd - englemammaer har gjerne det - men det handler også litt om kjemi og ting til felles. Nå har hun og mannen bestemt seg for å bli i Vestfold. Hun fortalte nylig at en av flere grunner til at de kjenner lyst til å fortsette å bo her her, er oss og en annen familie som jeg har introdusert dem for. (Jeg bare visste inni meg at Maria og den andre venninnen min kom til å være en god match - hvilket stemte på en prikk! Denne venninnen, Hilde, er for øvrig hun som stod bak kronerullingen til Italiatur (mer om den HER). For noen venninner jeg har!)

Det som er veldig, veldig, veldig spesielt for meg å tenke på, er Amélie er en så stor del av dette. Vi hadde jo ikke blitt kjent om det ikke hadde vært for henne eller Mathias, sønnen som hun mistet. De to englebarna førte oss sammen, og videre fikk dette en innvirkning på familiens endelige valg om bosted (!). Mulig ordet begynner å bli oppbrukt, men dette ER virkelig svimlende! Amélie er også grunnen til at den andre venninnen min har blitt kjent med Maria, noe som igjen har medvirket til at Maria dette året har vært dagmamma for lille frøken S, datteren til Hilde. For meg er det veldig, veldig rart, svimlende og rørende at døtrende til Maria og Hilde stabber rundt som små venninner på grunn av min datter som ikke fikk leve. Midt i alt det triste, er dette fine tanker. Hun har liksom fått utrettet noe, lille Amélie Sofia.


Tilbake til Maria. Igår tikket denne meldingen inn på telefonen min (gjengitt med tillatelse):

Kjære, kjære deg. Leste innlegget på bloggen din og skjønte ikke før nå hvor tøft det hadde vært for deg i den siste tiden. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for deg. Men ring meg om du vil. Ellers har jeg vært i Essoskogen idag med S og L. Vi plukket blåveis og hadde med matpakka som vi spiste i Karlsvika. Og hele tiden tenkte jeg på Amélie. Tenk at jeg sannsynligvis ikke hadde gått der med de to uten historiene våre. Men så tenker jeg hvor fint det hadde vært hvis det var noe annet som bringte oss sammen og jeg kunne kjent tre sånne små jenter. Også tenkte jeg på hvor dumt det var at du ikke skulle få del i denne fine turen, så jeg har en bukett med blåveis til deg også hvis du vil ha den. Kan komme bortom med den i kveld hvis du vil. (...) Stor klem


Og slik ble det. Igår kveld kom hun på døra med verdens fineste lille blåveisbukett og hjemmelaget frokostblanding på boks. Noen har skjønt det - og Maria har stort sett alltid "skjønt det". Hun vet litt om det å gå gjennom sorg og krise, ikke minst har hun nylig vært gjennom et nytt svangerskap etter dødfødsel. Kanskje englemammaer har en ekstra finstilt radar i forhold til det å være der for andre. Men uansett - se og lær! Vi er mange som kan få noe ut av dette. De små tingene. Signalene som sier "jeg ser deg". Ord på melding og praktisk medmenneskelighet. Jeg planlegger et nytt innlegg om dette snart - som en slags hale til serien min om å møte mennesker i sorg (serien finner du HER).


Idag har jeg sittet ved bordet og spist yoghurt naturell med bringebær og hjemmelaget müsli. Mat med hjerte bak. Som en påminnelse om at jeg ikke er alene, hverken i verden eller som englemamma. Jeg har spist med den rosa plastskjeen, som jeg ofte instinktivt velger i skuffen. Jeg vet hvorfor. I grunnen tror jeg vi englemammaer ender opp med noen små rarieteter og finurligheter. Symboler blir viktigere enn før, perspektiver mer fremtredende. Kanskje noen kjenner seg igjen. Til morgenen idag har jeg for eksempel tenkt tanker som "hmmm... jeg sitter her og spiser denne deilige forkostblandingen på grunn av Amélie". Sikkert tåpelig for noen, men sånn blir det. Blåveisbuketten blir mer enn en kvast på bordet - den minner om at jeg en dag i fjor fødte en liten datter. Dermed blir blomstene ekstra fine; derfor kan selv en blåveisbukett fremkalle stille tårer.

Og slik - slik klarer vi englemammer å leve videre med sorgen. For den vi mistet blir aldri helt borte.

15 kommentarer:

Ellen sa...

Ååå, for en fantastisk omsorgsfull handling! Og skjønner jo godt at du tenker som du gjør, selv om det kanskje virker litt merkelig når du skriver om det. Det er jo ikke rart, det er jo virkeligheten. Du har fått flere gode mennesker inn i livet ditt, pga den lille englejenta di. Det du skriver er både trist og vakkert.
Ser meg for deg nå idag, sittende å spise knasende sprø hjemmelaget frokostblanding, mens du titter på blåveisbuketten og tenker på din lille vakre skatt ♥

Marte-K sa...

Jeg vil bare gi deg en god,god klem i dag.
Både for det forrige innlegget ditt,og dette. Vakre,fantastiske venner er gull verdt,og det høres ut som om du har en vakker bukett av venner :)

Anonym sa...

Jeg skjønner det med den rosa plastskjeen, jeg tror vi trenger små symboler i hverdagen. Vi trenger ting, lukt og sanger som minner oss om noe og noen...Kjærlighet til andre er ofte større enn at vi kan greie å fatte den eller at vi greier å romme alt på en gang... Kjærligheten finnes utenfor grensene i denne verden og dimensjonene vi kjenner og kan sette ord på. Jeg er selv i en vanskelig fase i livet hvor jeg ikke finner ord som beskriver det jeg føler. Men noen ganger kan jeg se eller høre noe som sier meg noe viktig. Noe jeg tror kan bli viktig i framtiden min....
Jeg har en sang som går på repeat, Breathing.... (sangen går slik...I only miss you when Im breathing...Finnes på I tunes)

Anonym sa...

Du skriver så vakkert om noe så vondt, at jeg grøsser på ryggen - av rørthet, av medfølelse, av takknemlighet for at jeg selv hittil har blitt spart for de vondeste tapene i livet.

Sola skinner over Tønsberg nå, og jeg håper den vil fortsette med det hele helgen og gi deg og familien din noen strålende dager sammen!!

Klem fra KristinB :-)

KREATIV-I-TET - Ann Merete sa...

Så vakkert det er å lese dette! Du er så flink til å sette ord på ting! Jeg kan nok ikke forstå hva du har opplevd, men ved å lese ordene dine kan jeg allikevel ane litt. En stor og god klem til deg!

Krusedull sa...

Rørende! Så godt at du får ta i mot slik omtanke.
Sender deg ekstra mange klemmer nå! Og håper dagene bli mildere for deg snart, at denne drønningen legger seg.

Ønsker deg en velsignet helg, hvor du får ny styrke, fred og glede!

Tenkte på denne sangen da jeg leste de siste innleggene dine:

"Må din vei komme deg i møte, Vinden alltid være bak din rygg, Solens lys leke på ditt kinn, Regnet falle vennlig mot din jord. Og må Guds gode hånd verne om deg til vi møtes igjen."
(irsk velsignelse)

♥ stor klem

Anonym sa...

"..den minner om at jeg en dag i fjor fødte en liten datter". Det er en nydelig setning. Du skriver vakkert om det tunge og det gode. Jeg gråter og håper jeg kan klare å være litt som Maria. Og Hilde.

Hege sa...

Sterkt å lese de siste innleggene dine. Tar meg selv stadig i å tenke på deg og hvordan DU har det. Heldig er du, Maria og Hilde, som har hverandre. Håper Jesper har snudd døgnet tilbake, at dere får nok søvn, hele gjengen.
Klem

Linda sa...

Klem fra Vestlandsmaur!

Maria sa...

Kjære, kjære deg.
Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive, er litt flau. Men veldig koselig det du skriver og jeg er jo glad for at vi har blitt kjent. På tross av alt det triste så har vi jo funnet hverandre:-)
Vi sees snart. Gooood og lang helg med en klem fra meg.

Nina sa...

Hei!

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Du skriver så rørende og fint.
Jeg har vært mye her inne hos deg, både tidligere og spesielt nå den siste tiden. Jeg mistet min lille Maria for snart 3 uker siden, hun døde i magen min i uke 22 i svangerskapet (du skrev en hyggelig melding til meg inne på bim). Som jeg skrev til deg, så har jeg fulgt deg - og Amélie - i lang tid. Det du har skrevet om Amélie, om sorgen og alle de vanskelige tankene, har hjulpet meg i sorgen etter Maria. Du har lært meg veldig mye, og jeg er så uendelig takknemlig for at du skriver så ærlig, rørende og fint. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle oppleve dette, men det at du har latt meg bli kjent med Amélie har gitt meg så mye. Hun har satt dype spor den lille jenta di, det skal du vite.

Sender deg en stor klem

Marit i Trøndelag sa...

Hei kjære Du!
Du skriver så fint, det er så rørende og en fryd å lese. Den dagen du gir ut bok er jeg den første til å kjøpe den! Det er så bra at du har mange gode familie og venner i livet ditt.
Sender deg en god klem, snille du!

Klem fra Marit.

NOVA sa...

Dette gledet hjertet mitt og fikk takknemlighets tårene til å strømme!! Masse klemmer

Ellen sa...

Hei! Bare innom for å si at jeg håper du har bedre dager enn i forrige uke ;) Tenker på deg!! Klem

Monica L sa...

Kjære deg!

For en flott venninne du har fått!!!!
Vi er mange som kan lære noe av henne, for hun er en helt spesiell, sendt din vei av vesle Amèlie.

Så omtenksomt med hjemmelaget frokostblanding og en blåveisbukett, tror nok det smakte ekstra godt med den rosa skjeen. Hun er jo med deg hele tiden jenta di, og da er det viktig med små symboler som minner spesielt om henne.

Tenker så mye på deg, vit det. Er ikke hver dag jeg rekker å komme meg på nett, da jeg har det travelt som helsesøster-student i praksis.

Ønsker deg gode dager.

Stor klem fra Monica L

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen