Takk for alle koselige hilsener i forrige innlegg! Jeg lever på det lille tommel-signalet fra frøet om dagen. Er ganske sliten og kjenner jeg er tettere på følelsene enn vanlig. Det er mange tanker som romsterer på innsiden. Jeg var inne på noe av det i åttemåneders-innlegget om Amélie. Jeg synes det er vanskelig å merke at verden snurrer rundt som om ingenting har skjedd. For meg er livet endret for alltid. Jeg klarer ikke alltid å engasjere meg i diskusjoner rundt meg eller sakslister på langtekkelige møter på jobb. Jeg mestrer arbeidsoppgavene mine og det jeg har et eierforhold til, men kjenner at jeg enkelte ganger føler meg litt... "utenpå". Jeg skulle jo hatt permisjon i år. Kropp og sjel brukte ni måneder på å forberede seg det som handler om de nære ting, men så ble alt helt annerledes.
På en måte har jeg vært positivt overrasket over hvor greit omstillingen har gått. Jeg liker jobben min, og har opplevd både mestring og mening ved å gi jernet. Likevel har jeg noen stunder om dagen der tapet velter innover meg. Når jeg samtidig går og bærer på et nytt liv og en hel del engstelse, er det kanskje ikke så unaturlig at tankene romsterer de dagene jeg er sliten. Det som strengt tatt er viktig for meg, handler om å få bære fram et levende barn. Det er det jeg instinktivt er opptatt av. Ikke vedtak, ordlyden i nye regler eller skidager.
Livet kan ikke settes på vent, og jeg har tro på å leve et så normalt liv som mulig i etterkant av en krise. Samtidig kan ikke sorgen gjemmes bort eller hoppes bukk over. Gleden over håpet i magen skal eller kan heller ikke fortrenges. Den er viktig - ja, helt livsnødvendig - for å kunne holde enstelsen for et nytt tap i sjakk. Jeg skjønner jo, når jeg ser det sånn svart på hvitt, at det blir mange aspekter å forholde seg til. Det er vel denne manøvreringen jeg kjenner litt på dagen. Forventningene fra en selv og andre med hensyn til normalitet, jobb og hverdagsliv. Sorgen som kommer til å være der og dukke opp i nye former i lang tid. Gleden over det spirende livet i magen. Bevisstheten og arbeidet med å minske uroen og frykten så mye som mulig. Sårheten over at få snakker om Amélie lengre. På toppen av dette vanlige trivielle ting, gleder og skuffelser, sykdom, mennesker å forholde seg til, 2,5-åring i farta, hybelkaniner og gravidhormoner. Livet er livet - men jeg kjenner at livet mitt akkurat nå ikke er helt "ordinary".
Vet ikke helt hvor jeg vil hen med dette. Har nok et behov for å ta bladet fra munnen. Det er ikke alltid så lett. Mulig jeg vil at andre skal vite det. Sånn tilfelle de har glemt det.
Bildet er tatt av faren min - som har veldig peil på både foto og fugler. Pappa - jeg husker ikke helt om dette er en stjertpipp eller bertsnipp, men fin er den! ;)
15 kommentarer:
Takk for kommentaren din. Jeg er ikke så flink til å kommentere selv, fikk akkurat nett hjemme, så til nå har jeg bare fått vært på nett med iphonen, ikke akkurat det beste men.
Du beskriver det veldig godt, forventningene,sorgen, gleden, den uroen og sårheten. Alt er der. Føler det forventes at det bare skal være glede nå, som den lille er på vei. Det er jo glede, mye glede, men det er også en spesiell følelse. Klarer ikke helt å beskrive den. Både glede og sorg.
Vil bare legge inne et lite spor til deg. Jeg følger med bloggen din, og har fulgt deg gjennom forventninger, glede, sorg og engstelse.
Har selv opplevd redselen for å miste mitt barnebarn, en redsel som varte i nesten et halvt år. Heldigvis gikk det bra. Et mirakel skjedde. Jeg kan enda minnes redselen, den satt som en vond knute i magen. Det er vel kanskje derfor det er så lett å forstå redselen din, håpet ditt. Du skriver så vakker og nært.
Vil bare ønske dere alt godt. Vet ikke om du tror på en Gud, men jeg ber for dere. Klem
Ville bare liste meg inn å si at jeg tenker på deg. Kan forstå at det er mange følelser å forholde seg til, og at det er utmattende.
Uten sammenlikning forøvrig, så mistet jeg min kjære mamma i kreft kun seks uker etter at jeg hadde født min første sønn. Det var et sånt kaos av følelser at jeg trodde jeg skulle bli sprø.
Mange "forventet" en kortere sorgprosess ettersom jeg jo satt med en vakker baby i armene. Sånn var det altså ikke.
Kjære, kjære deg. Jeg kjenner igjen tankene dine, og ville bare gi deg en varm klem....
Jordmor- Beate
Tusen hjertelig takk at du deler dine indre følelser og ærlige tanker med oss! Det betyr såååå utrolig mye for meg! Jeg har lest din blogg siden november og jeg er blitt helt avhengig av den. Du treffer rett i hjertet mitt. Tusen tusen takk!!
Kjære, kjære deg. Jeg leser jo alt du skriver men er ikke så flink til å skrive kommentarer her.
Jeg tenker på Amélie daglig. Bare sånn at du vet det. Jeg kommer aldri til å glemme henne. Hun er jo mye av grunnen til at livet mitt har tatt diverse vendinger. Du er så god.
Takk for at du deler så jeg fikk bli kjent med deg og dine(familie og venner). Takk!
Varm klem fra Maria
Hei kjære deg! Jeg leser innleggene dine med respekt, og veldig ofte får jeg litt blanke øyne. Det er ikke så rart at du, som er en skrivejente, har behov for å skrive selv om du kanskje ikke helt vet hva du vil med det du skriver. Det er en bearbeidelse det også. Vi som besøker bloggen din gjør jo det fordi vi liker oss her inne, du treffer oss så innmari hardt i hjertet. Det har du gjort i hvert eneste innlegg i 8 måneder, og med mange innlegg før lille Amélie Sofia kom til verden.
Den fasen du befinner deg i nå hører jeg er tøff. Du er jo fortsatt midt i en sorg og stor krise, selv om du har beveget deg videre, og på samme tid midt en stor, stor glede over et nytt mirakel i magen.
Jeg tenker på deg og ønsker deg alt godt. Og jeg gleder meg over innleggene dine, både de veldig tankefulle og mørke, og de litt mer hverdagslige og Jesper-pregede ;) God klem fra Ellen
Kjære deg! Jeg har fulgt denne fantastiske bloggen siden august 2011. Jeg kom tilfeldigvis over den, og det er jeg så glad og takknemlig for! Den har gitt meg så mye! Jeg har lest mange av innleggene dine, og noen leser jeg flere ganger fordi de treffer meg rett i hjertet. Det du formidler har satt i gang tankeprosesser i meg, og fått meg til å reflektere over min egen fortid,mitt liv nå, hva som er viktig for meg og hvordan jeg ønsker å leve. Vil med dette takke deg, og jeg tenker på deg og din familie og ønsker dere alt det beste!
Hilsen en Oslovenn:-)
Hei. Jeg har lest bloggen din en tid nå, og har ikke lagt igjen en hilsen før. De første innleggene du skrev om sorgen ved å miste datteren din rørte meg så fryktelig at jeg ikke klarte det. Men jeg har tenkt på deg, på det du har skrevet og delt,og har satt så stor pris på bloggen din. Tenker fortsatt på deg, og det du opplever nå i denne nye situasjonen. Så: her er litt internettstøtte! Heier på deg, fra Oslo
kjære vennen...Enhver tror jeg hadde slitt med å henge med på det "lasset" som livet ditt er om dagen, hvis de selv ble tvunget til å være i så mye som du er i nå...For ejg tror at det handler om å VÆRE i det som skjer med oss, der det skjer og når det skjer...Og nå er det slitenhet og uro og sorg og forventning som "skjer" med deg, og det skulle bare mangle at det ikke var greit!!! Det er bare du som vet hvordan det er å være deg, det er bare du som kan kjenne nakenheten i sjelen etter lille varme fine Amelie som skulle vært der med grøtmunnen sin og hender som strakk seg mot deg med nydelige fingre (beskrev du i et innlegg at hun hadde "pianofingre"?:)
...Selvfølgelig er du i sorg! Ber om at du kan få falle til ro i ditt eget hjerte og hos Gud...At du kan få ta imot og fylles så mye av Hans kjærlighet og ro at du finner hvile i dagene tross alt...
Masse varme klemmer!
Hei snille Du!
Jeg skjønner så godt at du tviholder på "en liten tommel opp" -og VERDENS FINESTE lille tommel da gitt!
Du er i krise og sorg, og hvis noen rundt deg forventer noe som helst skyldes det uvitenhet. De har ikke mistet tankenes og drømmenes "uskyld" da de ikke har opplevd noe i nærheten av dette. Den erfaring du har hatt er en stor traume som vil prege deg resten av ditt liv, i større eller mindre grad. Hun blir aldri glemt, ta frem minnene og snakk om henne som du føler er naturlig. Så får menneskene rundt deg tåle dette. Mange strever med å vite om det er greit å snakke om den som er borte, så ofte kan det være godt om du selv styrer dette ved å bringe dette på bane. Mange er redd for reaksjonenen og er redd for å si noe galt.
Vær deg selv, flotte gode Du! Vi er mange som følger deg og tenker på deg og dine, vi glemmer i allefall ALDRI din vesle prinsesse!
Stor klem fra Marit.
Hei.
Amélie blir ikke glemt, jeg rusler veldig ofte innom kirkegården når jeg går tur og stanser en stund foran graven hennes - blir både trist og takknemlig når jeg står der. Trist for det dere har opplevd og takknemlig fordi vi fikk en levende baby. Og så gleder jeg meg med dere og den lille, nye babyen som kommer til verden i år, uten at vi skal glemme Amélie av den grunn. Jeg synes det er fint at du snakker om henne, det gjør det så mye lettere når vi møter dere, ikke noe tabu å snakke om det vanskelige dere har opplevd. Ville vært rart å ikke snakke om Amélie. Stor klem til deg fra meg. Hilsen en som bor et passe steinkast unna:)
Vil bare sende deg en varm klem, tenker mye på deg.
"Noen av dere sier: «Gleden er større enn sorgen», og andre sier, «Nei, sorgen er størst.» Men jeg sier at de er uatskillelige."
Kahlil Gibran
♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥
Tenker ofte på deg. Godt at du setter ord på dette. Vi leser og lærer fortsatt. Å sette ord på det en bærer på kan kanskje gi noen holdepunkter? En slags vektarm i den svimlende prosessen? Jeg blir i hvertfall ør av å tenke på alt du forholder deg til å står i. En enrom spenning mellom stor glede og stor sorg. Sorgen og gleden vandrer til hope med store ytterpunkter?
Håper du finner balansen! Og fortsett å skrive så mye du vil, om du vet hvor du vil eller ei! Jeg leser alt og gjemmer på det inni meg, selv om jeg ikke alltid får lagt igjen spor!
Kommer til å tenke ekstra på deg på morsdagen. Den flotte, sterke 3 barns-moren!!
Stor klem fra traaavel lærer (godt med helg!?)
Skjønner deg så inderlig godt,ønsker deg og dine alt godt :)
Kjære deg!
Tenker på deg så ofte, og har virkelig lurt på hvordan det må være når livet plutselig endrer seg, og hele verden må sees gjennom "nye" øyne.
Ønsker for deg at du skal få rolige og avslappende dager innen den lille i magen kommer. Det er mye for et menneske å håndtere på bare noen få måneder dette.
Jeg håper du ikke presser deg til noe du selv ikke er klar for...ikke la forventningene rundt deg overskygge sorgen du faktisk kjenner.
Husk, nå skal du bli mamma til 3! Det er ikke bare bare å være mor til 3, og iallefall ikke når et av barna bor i hjertet ditt.....
Fortsett å snakke om vesle Amèlie akkurat når du kjenner for det, det er viktig at hun også regnes med, nydelig datteren din.
Vit at hun aldri blir glemt♥
Ta vare på deg selv og magen.
Stor klem fra Monica L
Legg inn en kommentar