torsdag, februar 02, 2012

Åtte måneder ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥


Idag er det åtte måneder siden Amélie stille kom til verden. Jeg savner henne med hele meg. Det er ikke slik at morskjærligheten forsvinner fordi hun ikke er her. Den bor inni meg - og den vokser. På en annen måte enn med Jesper som vi har her hos oss, men like fullt så øker den. Kanskje det går an å si at den vokser innover? Det er en god ting, men samtidig er dette den vanskelige biten. Vi har ikke noe sted å ta ut foreldrekjærligheten annet enn ved graven og ved å tenne lys her hjemme.

Datteren vår er heller ikke synlig for folk rundt oss. Det er få som snakker om henne, som nevner navnet hennes, annet enn noen av våre nærmeste og dere her på bloggen. Kjenner jeg blir rørt når noen nevner henner og stiller spørsmål. Jeg snakker gladelig om Amélie. Jeg skjønner det naturlige i at det er forskjell på å ha et levende barn og et dødt barn, men den biten der er vanskelig for "engleforeldre". Livet går videre rundt oss, og ubevisst så merker vi at forventningene til hvem vi er og hvordan vi skal være er de samme gamle. På sett og vis er vi oss selv, men det er ikke lenge siden hun kom til verden - livløs, men fullbåren. Skapt, ferdiglagd og nydelig. Minnene er sterke, og vi tenker på henne hver dag. Det er så bakvendt at hun ikke er her med oss. Det er akkurat som om hun befinner seg under en usynlighetskappe, men vi bærer henne med oss hele tiden - hele livet. Den usynlighetskappen finnes ikke for oss.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Jeg er jo aller mest takknemlig for all omsorg vi har fått merke i forbindelse med tapet. Vi har fantastiske venner og en god familie. Jeg har lesere her inne som jevnlig skriver gode ord til meg og til oss. Alt dette betyr enormt mye. Vet nesten ikke hva jeg skulle gjort uten. Blitt ko-ko kanskje? Vi har virkelig fått merke medmenneskelighet i praksis på alle måter, og jeg vet det har hjulpet oss i forhold til sorgarbeidet.

Samtidig kan vanskelige følelser dukke opp. Det handler litt om at tiden går og at sorgen føles mer ensom. Jeg savner Amélie. Jeg har et enormt behov for å ta ut morskjærligheten, men aner ikke hvordan. På merkedagene hennes, skriver jeg alltid en liten setning på facebook - jeg vil ikke at hun skal glemmes - men det siste har jeg begynt å bli redd for at folk skal tenke "driver hun med det der enda?". Jeg blir redd for å forstyrre folks hyggelige dagligliv med sorgen min, samtidig som jeg har en sterk trang til å nevne Amélie. Hun ble født. Jeg fikk en datter! Hun skulle vært her! Det går bra med oss, men sorgen er ikke over. Det er bare så feil at hun ikke er her. Jeg har akseptert at hun er død, men jeg klarer ikke godta at hun skal fordunste inn i noen glemmebok.

Litt følelser idag. Godt å få ut litt av det som romsterer på innsiden. Men det er ikke bare turbulens i tårnet, holdt jeg på å si. Jeg er så glad for at vi fikk Amélie Sofia. Jeg ser på bilder av henne, og tenker gode tanker om hvordan hun hadde sett ut idag, på åttemånedersdagen sin. En rund, liten grøtmoms med søte hårtuster og hvinende latter. Jeg kjenner på takknemlighet for alt som er godt i livet vårt. Det lille frøet i magen skaper håp og glede, og bare tanken på noen av Jespers påfunn, får meg til å humre høyt. Og så har jeg hatt ukas høydepunkt i dag - fri! Jeg er delvis sykemeldt pga graviditeten en periode nå, og jeg kjenner det er det eneste riktige. Idag har jeg gjort ingenting. Bare sovet, somlet, tatt et bad, spist god mat, lest og kjent på fullstendig hvile. Det var kanskje ikke så dumt at merkedagen til Amélie sammenfalt med fridagen min.

PS! Takk, Anne, for at du kommenterte merkedagen før jeg hadde skrevet noe om det. Det rørte meg.


Slik så Jesper ut da han var åtte måneder. Lille go'stumpan min!

22 kommentarer:

Hjem Kära Hjem/ Anna sa...

Klemmer og gode tanker til deg og familien din! Å et GRATTIS til babyen som koser seg i magen din!

Klem Anna

englemamme til herman sa...

merke dager kan være vansklige du føler sorg får de som ikke er her og glede over å tenke på de gode minnen vi har får de som ikke er her hos oss lenger.tenner lys for amelie i dag i lag med herman<3

Anonym sa...

Tenker paa deg og dere i dag, min venn.
Store klemmer fra Eilen

Linda sa...

Jeg synes ikke det er merkelig at noen minnes barnet sitt og savner det etter 8 måneder. 8 måneder er ingenting. At morskjærligheten vokser er vel bare normalt, det er jo helt naturstridig at mor og barn skal skilles, uansett alder! Gjør det som er riktig for deg og minnes Amelie akkurat når det passer deg.

Takk for din åpenhet; jeg lærer mye og det er det sikkert flere som gjør.

Klem Vestlandsmaur

Anonym sa...

Det første jeg tenkte på da jeg våknet i dag var lille Amelie og at hun hadde vært 8 mnd i dag.. Om dette lille vidunderet bare kunne fått leve.. Jeg har tent lys for henne, og tenker på dere.

Skulle ønske jeg kunne hjelpe dere på en eller annen måte!!

Hjerteklem Anja

Laura sa...

Selvfølgelig skal du minnes Amélie, på facebook, høylydt og hvordan du vil! Du vil alltid bære henne med deg, hvis noen skulle stusse på det har de mye å lære her i livet...
Tenker på dere
Klem I

Anonym sa...

Kjære deg.
Håper denne dagen har vært ok for dere. Jeg har fortsatt vanskelig for å fatte hva som har rammet dere (er selv mamma til to, og at barn dør er og blir ufattelig...).
Masse masse masse lykke til med lille baby i magen.
Stor klem

Mauremor sa...

Jeg syns det er flott at du skriver og er åpen om merkedagene til Amelie, det må jo gjøre det mye lettere for de rundt dere å vite hvordan de skal forholde seg til det at dere mistet et barn.
Jeg kjenner dessverre flere engleforeldre og det er vanskelig å vite om de vil snakke om det eller ikke, siden de aldri nevner at de har mistet noen.

Ellen sa...

En stor og god klem til deg på denne dagen!! Det er ikke noe rart i det du skriver i det hele tatt. Men, jeg kan likevel forstå tankene dine om hva "alle andre" tenker hvis du for eksempel skulle poste noe på facebook. Jeg tror imidlertid at veldig få mennesker tenker noe annet enn varme og gode tanker om deg og dine hvis de hadde lest noe du hadde skrevet for å minnes henne. Fortsett med det du gjør og det som føles riktig for deg. Hun er jenta di like mye som Jesper er gutten din ;)
Klem igjen fra Ellen

Marianne sa...

Har tenkt på dere i dag og sender dere en klem! <3

Monica L sa...

Kjære deg!

Jeg tenker så ofte på deg og lille jenta di.
Selv om det er vanskelig, så håper jeg du fortsetter å vise sorgen din og nevner hennes navn når du får mulighet og lyst. Hun er jo vesle jenta di som du er så stolt av:)

Tenner et lys for din fabelaktige Amèlie<3

Stor klem fra Monica L

Røsslyng sa...


Har ikkje grunnlag for å forstå kva du strir med, heldigvis. Men ikkje føl at noko er feil. Gjer det som kjennest rett for deg! Klem

Anonym sa...

Du skriver så fint om noe så vondt og vanskelig<3 jeg er selv englemamma til en liten gutt,og jeg blir så glad,så glad når noen nevner han eller merkedager. Men desverre så er folk så redde for å snakke om akkurat det,redde for å såre. Men de gjør jo ikke det,vi som har mistet et barn tenker jo på de søte små hver dag uansett,så det er liksom ikke mulig å rippe opp i noe. Skulle ønske folk skjønte det.. Jeg tenker også som du,ang å skrive ting på Facebook lenge etter. Hos oss har det gått over 2 år, men jeg glemmer jo aldri <3 liker meg så godt her inne på bloggen din,kjenner meg veldig igjen. Takk for at du deler,og ta vare på deg selv og gullet i magen.

Stor klem fra mamma til to på jorden, og en i hjertet

Rikke sa...

Du forstyrrer ingen, du er mamma til to, snart tre, selvfølgelig skal du markere Amelie, hele livet...
Jeg synes det er flott med åpenhet, du er et menneske som kjenner på mange sider ved livet og forteller om det. Vi har mye å lære av deg!

Marit i Trøndelag sa...

Hei kjære, gode Du!
Jeg tenker på deg og har så vondt for at du mistet jenta di. Hun blir ikke glemt, vi er mange som husker henne det kan du være helt trygg på. Dessverre skjønner jeg hva du mener med at folk rundt kanskje "glemmer" den som vi har mistet, men du må også huske på at det er mange som har mistet og som ALDRI glemmer de vi har i hjertet... Vi er så forskjellige, og noen har behov for å ta dette frem, andre ikke. Men den som døde blir uansett ikke glemt. Ta vare på minnene om det som har vært, for Ameliè Sofia har faktisk vært her hun også...

"De drømte om deg, tenkte på deg, lyttet til deg og gledet seg til å klemme deg.

Helt fra dagen du ble formet i mors liv har du vært elsket.Du har en mor, en far og en bror.

Savnet er stort, men vissheten om at de en dag skal få se deg igjen gjør sorgen lettere å bære..."

http://jenssen.mjolhus.com/


Stor klem til deg, du er et nydelig menneske!

Klem fra Marit.

Beate sa...

Kjære deg!
Minnes jenta di på akkurat den måten som føles riktig. Åtte måneder er "ingenting" i dette perspektivet. Jeg er sikker på at ingen tenker slike tanker, ihvertfall ikke de som leser bloggen din. Du er et vakkert menneske...
I jobben min som jordmor hadde jeg for en tid tilbake en dødfødsel. Ei vakker, lubben jente som ikke fikk leve. Jeg tørket mine tårer og tenkte på Ameliè...
Du har gjort et sterkt inntrykk på meg.

Varm klem fra jordmor- Beate.

Sissel sa...

Du skal minnes datteren din på akkurat den måten som er rett for deg. Og selvfølgelig skal Amelié være med deg og familien resten av livet. Som du en gang skrev så presist og vakkert; "hun vil for alltid være en del av vår bukett".

Vær aldri redd for å støte noen med å være glad i datteren din!

God helg, fine du

Connie Iren sa...

Hei, jeg får ikke anledning å lese eller kommentere alt, men titter innom iblant og leser dine siste innlegg. Ville bare si at jeg vet akkurat hvordan du føler det, kjenner meg så igjen i alle disse tankene du her beskriver. For meg er det som om Linnea Aurora min ligger lenger og lenger tilbake i tid, og det blir mindre og mindre lov å snakke om henne. Føles som om folk blir lei av å høre. Linnea føles så langt unna nå, nesten som om dødfødselen aldri har skjedd for noen andre enn meg og pappaen. Sorgen blir som du sier, mye mer ensom, og man blir rett og slett gal av å være så alene med sorgen. På en måte føles nesten den ensomme sorgen verre enn den bunnløse noen ganger, fordi da har du ikke lov til å sørge liksom... om det gir noen mening for deg? Jeg ønsker jo selv å snakke om Linnea min på en fin måte, minnes henne og ikke la folk glemme, men folk ser bare på dette som trist uansett hva jeg sier. De ser bare sorg, sorg, sorg, og ingenting glede.

Da jeg hadde lagt meg i går kveld, tenkte jeg for meg selv;

Det er vanskelig når folk rundt tror at alt er fint og flott, men nesten enda vanskeligere er det når de tror at alt bare er trist og grått.

Kan de ikke se at sorg og glede går hånd i hånd?

"Sammen kommer de, og når den ene sitter sammen med deg ved ditt bord, hviler den andre i din seng".
- Fra "Profeten" av Kahlil Gibran. - ord som har betydd mye for meg i sorgen!

Sender deg en god klem og varme tanker <3

Anonym sa...

Kjære deg! Jeg er en av de som ikke leser blogger så ofte, men fra tid til annen er jeg innom noen. Din blogg er den bloggen som gir meg mest av alle jeg leser! Jeg er enig med hun oppi her som sier at vi lærer mye av deg. Du har lært meg å spørre min litt perifere venninne som mistet sin lille da hun var 4 mnd på vei, hvordan det går nå, 2 år etter. Det er så vanskelig for oss som ikke er blant de nærmeste til engleforeldre å vite om man skal spørre! Kanskje man bare gjør de lei seg, tenker man gjerne. Men nå har jeg lært av deg, å vise at jeg ikke har glemt! Og jeg skjønte for at hun ble glad for at jeg ikke hadde glemt. Takk for at du lærer alle oss som er inne her at man ikke skal late som man har glemt bare fordi man er redd for å gjøre noe feil! Fortsett å snakke om din lille engel her, på facebook, hvor du vil! Fortsett å minne oss som står rundt på at vi ikke skal være så redde for å bry oss. Jeg gråter for deg igjen - som jeg gjør hver gang jeg er på bloggen din. I dag gråter jeg også litt av glede, over det lille vidunderet i magen din! Gratulerer så mye! :) Jeg ble så glad for dere! Men selv om det kommer en ny baby, så er det selvfølgelig ingen erstatning! Glemmer aldri Amélie Sofia! :) "Sorgen og gleden de vandrer til hope"...... Anne

Monica sa...

Det er nok mange som ikke tør å snakke med deg om Amelie. Mange er nok redd for at du ikke vil snakke om henne.
Jeg leser alle dine innlegg. Jeg har fått fem friske barn. Noen ganger tenker jeg på hvordan livet hadde vært hvis vi skulle miste... Og tårene renner bare jeg tenker tanken. Hvordan klarer man å leve videre? Hvordan klarer man i det hele tatt å forlate sitt døde barn. Hvordan klarer man det? Jeg føler så veldig med deg. Amelie minner meg på hvor sårbart livet er.
Hvis hun var lik storebroren sin så hadde hun vært vakker<3 Hun var helt sikkert verdens vakreste for dere.
Jeg beundrer deg for at du klarer å gå videre. Et nytt liv er skapt. Et liv som gir nytt håp og sikkert masse glede<3

Anonym sa...

Takk for at du blogger om Amelie og sorgen! Jeg er en ferskere englemamma, og din blogg har vært til så stor hjelp! Så godt å lese slike tanker jeg selv går med. Både vondt og godt å lese om den ensomme sorgen, kjenner meg igjen. Vi vil aldri glemme, og kjærligheten til våre små er uendelig. Gode tanker til deg og lille spiren, glad på dine vegne!

AJK Design sa...

Nasza córka ma na imię Alicja, w tym roku skończyłaby 19 lat... Mamy troje dzieci, które żyją i jedno, które umarło - Alicję... Cały czas o niej myślę...

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen