Tuuusen, tusen takk for alle nydelige, fine, oppmuntrende, engasjerte og rørende hilsener i forbindelse med graviditeten, både her og via mail. Det varmer langt inn i hjerterota. Da vi først hadde bestemt oss for å slippe bomben, kjente jeg en ENORM lettelse på innsiden. Det var så godt å slippe ruge på denne spenningen, men heller få lov til å slippe løs gleden litt. Jeg følte jeg tok et skritt i retning av et valg om å tro det beste. Nei, vi har ingen garantier, men jeg vil ikke gå rundt å forvente en spontanabort bare fordi vi ikke helt har passert uke 12. Nå er vi snart der, og da hadde vi sagt det uansett. For den som lurer: Jeg fullfører 11 uker i morgen, og termin er ca 5.august. Jeg blir imidlertid satt i gang 2-3 uker før tida, derfor blir det julibaby. En liten midtsommernatts drøm!
Vi vet ikke så mye om hvordan dette svangerskapet vil skride frem, men vi vil håpe og tro at det her skal gå bra. Måtte den bare vare, denne positive "steamen" jeg er inne i nå...! Skrekken er nemlig ikke langt unna. Frykten for å miste enda et barn ligger i kroppen, og det er mildt sagt utfordrende å forholde seg til alle bekymringene som kommer i etterkant av en dødfødsel. Skrekken går i bølger, og det er ganske utmattende når alle de vanskelige tankene og følelsene kverner rundt. Det er heller ikke så lett å våkne opp på morgenen med mareritt om både det ene og det andre, for så å skulle gjøre seg klar til jobb. Før ultralyden i uke 6, var jeg redd for svangerskap utenfor livmoren. Jeg hadde i tillegg lest om blæremola. Selv om sistnevnte er sjeldent, har jeg ikke akkurat et nøytralt forhold til statstikk. Jeg har jo vært på feil side av den. Det var stor lykke da vi så et tydelig fosteranlegg med et hjerte som slo.
I slutten av juleferien, før ultralyden ved fullførte 9 uker, kom noen nye tøffe dager. Jeg var livredd for MA (Missed Abortion), det vil si at fosteret dør i magen uten at kroppen reagerer, og trodde nærmest at dette var tilfellet. Blæremola-angsten kom opp igjen - den første ultralyden kunne nemlig ikke utelukke dette - og jeg så for meg et år uten å kunne gå gravid. Da vi på skjermen fikk se et lite, levende foster, var jeg så lettet at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Sprellende armer! Små bein! Ingen blæremola eller Missed Abortion! Jeg tror jeg kunne lettet fra benken om det hadde vært fysisk mulig. Sånn sett ble jeg en erfaring rikere: Man kan føle det ene og det andre, uten at det stemmer i det hele tatt. Lytt ikke alltid til følelser! NIX!
Det finnes mye å være redd for. Spontanabort og MA. Misdannelser og kromosomfeil. Hjertefeil og mystiske brokk. Blodpropper og GBS-infeksjon. Morkakesvikt og navlestreng rundt halsen. Jeg vet dessverre litt for mye om alt som kan gå galt. Samtidig prøver jeg å si til meg selv at det i de aller fleste tilfeller går bra. Jeg har så klart et vanskelig forhold til statistiske beregninger, men jeg kjenner også det er viktig at jeg ikke gjør meg til altfor god venn med "på-feil-side-av-statistikken"-tankegangen. Jeg må prøve å bruke tankene mine til å styre unna noen av de verste bekymringene. Hjelper det å bekymre seg? Blir svangerskapet lettere? Får jeg eller babyen det bedre? Alle skjønner vel hva svaret er.
Til en viss grad klarer jeg å styre tankene, i hvertfall i perioder, men ikke helt. Sjokket sitter i kroppen. Jeg er fortsatt i beredskap. Nervecellene venter det verste. Men - hjertet mitt ønsker det beste! Jeg vil tro at dette skal gå bra! Jeg vil ikke gå rundt å tenke på grusomme diagnoser og tragiske utfall. Jeg ønsker av hele meg å kunne nyte tanken på at jeg bærer enda et barn i magen min. Og - det gjør jeg faktisk. Jeg gleder meg stort! Jeg lurer fælt på hvem huleboeren er denne gangen. Er det en jente eller er det en gutt? Vil barnet ligne på Jesper eller Amélie? På begge? Vil han/ hun være lys eller mørk? Jeg undrer meg fascinert og kjenner forventningene prikke på innsiden.
Til slutt vil jeg dele noen linjer fra svangerskapstråden min inne på Englesiden (lukket forum for foreldre som har mistet et barn). Skrev dette den dagen jeg gjorde det offentlig:
Nå går jeg rundt og føler lettelse og glede. Jeg holder ikke inn magen en gang - nå kan jeg se så "tjukk" ut jeg bare vil! (You know, den grusomme mellomperioden hvor du bare har en kjip pølsefeeling...) Går rundt om dagen og "har trua" - det her MÅ bare gå bra. Jeg har ikke lyst til å distansere meg fra hverken babyen eller graviditeten, enn hvor skummelt det er å knytte seg til den lille. Når jeg tenker på Amélie, så vet jeg med meg selv at jeg nå i ettertid er inderlig glad jeg knyttet meg så sterkt til jenta mi. Kjærligheten vokste, noe som gjorde sorgen mer intens... men også lettere å forholde seg til. Jeg ELSKET henne! Hun var alltid et lite menneske for meg! Det er også dette nye lille frøet....
Det lar jeg være siste ord idag. Takk igjen for all overveldende respons! Det er jo bare til å grine av!
Klem fra emosjonelle
Bilder av fantastiske Lennart Nilsson.
22 kommentarer:
Hei fine deg. Følger bloggen din hele tiden, men nå måtte jeg bare sende deg en klem. Ble så vanvittig glad da jeg leste det forrige innlegget ditt!!! Det er en mening med det- uansett om det er fattbart eller ikke. Da jeg mistet mitt lille frø i uke 8- og måtte ta abort pga kromosomfeil-(det ville dødd i magen uansett- så jeg fikk ikke noe valg) var jeg supernervøs da jeg oppdaet at jeg var gravid igjen rundt ett år etterpå. Men så bestemte jeg meg bare for at dette er faktisk ikke opp til meg. Det som skjer- det skjer- og hva er oddsen for at det skjer enda en gang. Selvfølgelig- jeg gjorde mitt i forhold til hva jeg kunne gjøre med tanke på kosthold osv- men i forhold til det man ikke styrer- lot jeg bare kroppen leve sitt eget liv. Dette kommer garantert til å gå bra! Senk skuldrene og nyt at du har et fantastisk lite mirakel i magen. Det er nok lille A som har sendt dere mirakelet. Klem Kristin
fantastiske nyheter kjære vakre du.
dette går bra.
det bare vet jeg.
klem:)
For en fantastisk nyhet! Nå ble jeg glad. Varm helgeklem!
Fine deg! Nyt stundene du klarer å legge vekk alle bekymringer. Gled deg over gode dager. Og husk at du alltid har beskyttende vinger over og rundt deg.
God klem
Gratulerer så masse med den lille spiren i magen! Så herlig!!
Ønsker deg og dine alt godt!
Marte
Et varsomt sus av lykke, som pust mot høye siv
Forventning øm av glede, et lite pust mot liv
Så sart og lite, frøet, det spirer og det vil
Med englestøv som smykke, et lite barn blir til
<3
Så FANTASTISK at det er et nytt håp som spirer og gror i magen din! Jeg folder hender og virkelig TROR at dette må gå bra.
Alle gode ønsker til deg og dine <3
2012 blir et bra år!
klem
Det er så fantastiske nyheter at dere venter barn i gjenn. Følger bloggen din, dagen min ble bedre etter sist innlegg :)
Eg er gravid i uke 27, selv har eg ikke opplevd å miste. Men likevel er det en frykt for alle gravide.
Det er ingenting som slår en deilig morgenstund med kaffi i hånden og ville spark i magen.
Eg velger å tro at til høsten er vi rikere både din familie og min.
Nyt magen din go tide som kommer.
God helg!
Nå fikk jeg gledesfrysninger over hele meg!!! Gratulerer så mye til dere. Har fulgt bloggen din lenge, men er ikke så flink til å kommentere. Likevel har jeg tenkt mye på deg og dere når jeg har lest bloggen din de siste par årene. Sender de varmeste tanker og lykkeønskninger!!
Håper tiden din fremover vil bli preget av mest mulig glede og minst mulig frykt for hva som kan gå galt! Vet at det er umulig å styre følelsene, men lev i nuet og les minst mulig om alt forferdelig som kan gå galt. Du har født ett friskt og levende barn før, og vil helt sikkert få flere. Unner deg masse gode opplevelser fremover og gleder meg med deg!
Klem Vestlandsmaur!
Gleder meg så veldig med dere! Tenk at det er en bitteliten beboer i magen din nå. Du er sterk som prøver å fokusere på "den riktige siden av statistikken". Det er der du skal være:) Takk for at du deler, jeg lærer faktisk veldig mye av å lese om tankene dine. Stor, varm klem fra en som nynner på "For as long as I shall live" om dagen;)
Du skriver så fint! Nok en gang, GRATULERER! Ønsker dere et fantastisk svangerskap.
Hvordan er formen din? Husker du skrev under graviditeten med lille A, at du var så dårlig.. Håper formen din er fin.
Krysser alt jeg har for dere :) Stor klem fra fast leser i Bergen!
Hei kjære Du!
Herlig, herlig! Gratulerer så mye. Jeg gråter og får frysninger om hverandre her, ikke første gangen men nå er det av GLEDE!! Ønsker deg et fint svangerskap, med alle sorger og gleder, tanker og erfaringer som følger med... Jeg håper du klarer å legge noen av bekymringene til side innimellom, det er heldigvis sjelden at de blir realitet. Det gjelder ellers i livet også. Men med den erfaring du har er du så smertelig klar over hvor sårbare vi er, og hvor små marginer det er med livets skjøre tråd. Prøv allikevel å glede deg like mye over svangerskapet denne gangen, som med Jesper og Amelìe. Selv om erfaringen har vært knallharde, er det trist i ettertid å se tilbake på et svangerskap med bekymringer og dempet glede... Nyt å være gravid, gled deg over livet du selv har og bærer på... Du er enestående! Intet mindre.
Varm klem fra Marit.
Kjenner meg varm om hjertet når jeg leser innlegget ditt! Gratulerer så masse. Dette kommer til å gå kjempebra!
...og tusen takk for at du har linket til bloggen min! Det setter jeg veldig pris på!
Hei igjen kjære deg!
Skjønner så godt at du er bekymret, men denne gangen skal det gå bra.
Alle disse komplikasjonene du beskriver, hadde jeg selv i tankene under min tredje graviditet. Jeg var i perioder overbevist om at noe kom til å gå galt.
Men alt gikk bra, og i dag har vi en frisk og fin gutt like gammel som din Jesper.
For deg som har opplevd det vi alle frykter, så skjønner jeg katastrofetankene dine, men jeg håper du klarer å skyve dem unna og prøve å fokusere på at dette vil gå bra.
Nå må du ta godt vare på deg selv i denne tiden, jeg gleder meg til å følge deg.
Stor klem fra Monica L
Tårene står i øynene mine. Ble så rørt og glad på deres vegne. For en fantastisk nyhet!!! Gleder meg til å følge med deg, knøttet, og resten av familien.
Stor klem
Forstår godt alle tankene du har i hodet ditt. Mange er jo bekymret selv uten en opplagt grunn til å være det, du har opplevd et mareritt, så at du får slike tanker er ikke rart. Jeg håper likevel at du klarer å nyte dette svangerskapet som dine to forrige, det er jo, som du selv sier, liten risiko for å havne på feil side av statistikken igjen.
Kos deg, nyt det lille voksende frøet, pass på deg selv og kos deg med dine fine gutter. Dette går bra!! Jeg er så glad på deres vegne, et stort under skal dere få oppleve igjen.
Klem fra Ellen
Gratulerer frå innerst i sjela! Eg har følgt bloggen din ganske fast sidan eg tilfeldisgvis klikka meg inn i den perioden du var overlykkelig gravid med Amelie. Svangerskapet var nesten ferdig, og du formidla tankane dine på en gripande og veldig, veldig flott måte.
Eg kan lett hente fram igjen følelsane som røska i meg, då eg rart nok, eg kjenner deg jo ikkje, klikka meg inn en vakker sommarmorgen og tenkte at no har sikkert Amelie komt til dåkke. - SJOKK, KAOS, FORTVILELSE, SMERTE. Amelie var død.
Eg blei nest en forundra av at eg sat og rista av gråt. Mykje positivt kan seiast om det, men det eg vil poengtere er at din fabelaktige evne og vilje til å la oss lesarar følge deg gjennom prosessen, er VIKTIG VIKTIG.
Eg ønsker deg so inderlig lykke til med kvart et minutt av svangerskapet, som nok vil være krevande og skape bekymringar, du sei igrunnen alt med orda;
"SORG I HJERTET - HÅP I MAGEN"
Dette nye lille barnet kjem til å kome sunt og sprell levande til deg, Mr. Amelie og Jesper.
Eg gler meg til å følge deg framover.
Sterk klem frå ei som er lykkelig mamma og bestemor til den sjønnaste lille guten ( og Italia frelst )
SÅÅ glad for at jeg fant denne velskrevne og flotte bloggen din via nominasjonen til årets mest inspirerende mammablogg :)
Vil ønske deg lykke til og ikke minst GRATULERE med en liten i magen :)
Gleder meg til å følge deg videre...
Klem May Helen
Gratulerer med graviditeten!!
Jeg har fulgt med på bloggen din men ikke skrevet kommentar tidligere. Jeg har selv mistet et barn, han ble født med en dødelig kromosomfeil og ble bare 4 mnd gammel. MEN vi ga ikke opp så lett og 15 mnd etter at han døde, kom barn nr 3. Skal ikke legge skjul på at svangerskapet var et sant mareritt; frykt, angst, konstant beredskap. Men alt var glemt det øyeblikket han kom ut, frisk og fin! Det viktigste er å ha en lege/jordmor som forstår det du går i gjennom og gir deg den oppfølgingen du trenger. Noen dager trenger man bare å komme inn og bare høre hjertelyden.... Ønsker deg lykke til videre!!
Ååååååå <3 No ble æ gla, rørt og enda mer gla på samme tid <3 Du har nok en engel i himmelen som har sendt deg denne gaven, dette blir å gå bra søteste du <3 GRATULERER så utruli mye til dere :)
Stor klem fra Tromsø <3
Legg inn en kommentar