Savn i hjertet og håp i magen

En vanlig lørdag. Vi satt ved spisestuebordet, Mr Amélie, gutten vår og jeg. Jesper fortærte enda en bit av brødskiva si, og vi snakket om smått og stort.

Noen ganger når jeg ser han sitte der og smile og le, tenker jeg på Jesper som storebror. I barnehagen forteller de at han er ekstra oppmerksom og snill mot ei lita jente på et år. Han låner bort leker og gir henne kos mens han sier mmmmm! Der han ellers herjer og skumper inn i de andre barna, går han i varsom halvsirkel rundt henne. Mammahjertet mitt blir rørt når jeg hører slike ting.

Jeg tittet på gutten min og måtte bare spørre han:
- Jesper? Har du lyst på en lillesøster eller lillebror?
- Ja, kom det kontant.
- Hva vil du ha, da? Et dumt og banalt spørsmål. Noen ganger detter det bare ut.
- Bjoooj, sa Jesper. Så var det stille noen sekunder, før han sa: - Jeg haaj lillesøstej.

Mr Amélie og jeg så på hverandre, mer eller mindre paff. Den så vi ikke komme. Svaret hadde kanskje ikke vært så rart om det kom fra en treåring, men Jesper er to og et halvt år og han mistet søsteren sin da han var to. For tiden snakker han som en oj-oj, men han er typisk gutt i forhold til språkutviklingen. Det har tatt sin tid før det har løsnet skikkelig. Vi har ikke hørt så mange intrikate, logiske resonnementer, mest konstateringer a la den er blå, jeg liker ikke Sabeltann, mamma er glad og mer godteri.

Her satt fjasefanten vår og hadde meninger om det å få et mindre søsken. Ikke minst – han regnet med Amélie. Tårene presset på, og jeg ble så gladtrist inni meg. Da har vi i hvert fall gjort noe riktig i forhold til Jesper og sorgprosessen. Tenk, han regner med søsteren sin! Han vet at hun er død. Ajiii døde ’ magen, sier han med trist stemme innimellom. Mamma gjåte, hadde han sagt barnehagen en dag. Og så hender det han tar med at hun er i himmelen.

Disse samtalene med Jespersen vår er verdifulle øyeblikk å ta med inn fremtiden. Og fremtiden – den er sammensatt. Det vi fikk vi kjenne på i jula. Jeg trodde egentlig ikke at jeg skulle få noen særskilte reaksjoner. Julehøytid – nå skulle vi slappe av og være sammen med familie. Under julemiddagen ble jeg sittende og se på lyset jeg hadde tent for jenta vår. En liten krone på bordet. Jeg kikket på bordenden der Jesper satt. Ved siden av han skulle jo Amélie ha sittet! Jeg tittet på lyset igjen, og kjente knivstikket på innsiden. Et lys på bordet! Jeg gikk gjennom et langt og krevende svangerskap og lot hjertet favne alle forventninger! Det skulle sitte et barn her! Amélie skulle ikke vært redusert til et lys på bordet!

Det ble med ett så fysisk tydelig. Jeg tittet på Jespersen igjen som pratet i vei, knasket brokkoli og lo høyt. Mamma til to. Til en livsglad sprudlegutt med rødt juleslips og ullvest. Til ei lita jente som mistet livet og ikke fikk bli kjent med storebroren sin.

Men – jula var mer rar enn som så. Som om ikke dette innlegget er fullt av kontraster fra før: I magen min fantes nemlig håpet. Håpet om et nytt liv.

Jeg skriver fantes, for jeg sitter jo her og forteller om julaften som akkurat har passert. Men håpet er der enda. Det er mer enn et håp. Det er et faktisk en realitet at jeg bærer på et nytt frø i magen min - et søsken til Jesper og Amélie. Jeg er gravid igjen, og vi venter en midtsommerbaby! Det er rart og fint og gledelig. Skummelt, nervepirrende og fantastisk. Det oppleves risikofylt og utfordrende. Jeg burde kanskje drøye enda lenger med å fortelle det, jeg er snart midtveis i uke 11, men – jeg har ikke lyst til å ta så fryktelig mye mer høyde for at det skal skje noe galt. Det må gå bra! Og jeg klarer ikke vente lengre med å si det. Hva betyr vel uke 12 for meg? Jeg mistet i uke 40. Vi vil glede oss over livet i magen - over håpet som spirer og gror.

Det hele er rart og tosidig. Ikke gleden, men tanken på akkurat dette svangerskapet. Hadde ikke Amélie dødd, hadde nemlig ikke dette frøet vært i magen min nå. Jeg blir svimmel av tanken! Det er et regnestykke som ikke går opp – som så mye annet i livet mitt siden mai 2011.

Sorgen og gleden. Savnet og håpet. Mer enn noen gang er det en realitet.