Milepæl

Det blir visst noen gravid-innlegg om dagen. Kanskje ikke så rart. Det er i seg selv ganske altoppslukende å ha et frø i magen - for meg er det ekstra spesielt. Men - jeg skal nok ikke bare skrive om svangerskap. Innvendig skriver jeg på innlegg knyttet til både sorg og glede, hverdag, fest og interiør. Det var dette med tiden... Og formen. Jeg får prøve snike inn litt skriblerier innimellom.

Vel, har bare lyst til å fortelle at vi var på ny ultralyd på mandag. Jeg er til UL hver tredje uke, og denne gangen var det uke 12-kontrollen. Var som vanlig spent nervøs dagen før. Alltid like spennende å titte inn til frøet, men kjenner på redselen for at lynet skal slå ned. Det var så deilig - så utrolig godt og herlig - og se en liten hurrameghopp der inne! Armer og bein, turning rundt og aktivitet uten like. Jeg måtte til og med spørre om det var normalt med et så aktivt foster. Det var det visst. Lite aktivtet hadde vært mer bekymringsverdig. Så langt ser alt fint og normalt ut - noe som gjør godt å høre. Det betrygger meg selvsagt ikke helt, men det gjør at jeg kan klare å glede meg her og nå. Ikke minst speeder det opp håpet noen hakk, og det trenger jeg.

Fikk også greie på at morkaka ligger på bakre vegg, og da stemmer det nok, det jeg har lurt litt på de siste dagene. Jeg tror nemlig jeg har begynt å kjenne de første spede tegnene til liv. Med Jesper merket jeg ikke liv før i uke 17 eller noe, men med Amélie kjente jeg det såvidt i uke 11-12. Nå tror jeg sannelig min hatt jeg kjenner den lille blafringen. Tør nesten ikke tro det  og prøver å bortforklare med at det er tarmer, luft, you name it, men egentlig er jeg ganske sikker på at det er babyen. Det er veeeldig svakt, men det kjennes, og det er... MAGISK! Liv, liksom!

Denne uken har vi altså vært i feirings-modus. Levende baby, liv og røre i magen, og så har jeg passert 12-ukers-milepælen for litt siden! Hurra! Jeg fullfører faktisk 13 uker på fredag - termin ble justert med et par dager - og det vil si at jeg går inn i 14.uke på lørdag. Det er faktisk ikke aller verst.

En dag om gangen, en dag om gangen...