Gledelig jul der ute! Håper alle har kost seg (og fortsatt gjør det) med god mat, selskaper og beina høyt. Jeg har ikke gått under jorden - bloggen har bare ikke vært første prioritert i denne juleferien. Her har vi hatt huset fullt en del dager, i tillegg har vi vært på diverse julevisitter og brukt tid sammen som familie. Verdifullt! Soverytmen til lillemann er helt på tur, så når han endelig har sovnet på kvelden, har mor og far deiset ned i sofaen. De siste dagene har vi nytt estetikken i 30-tallsserien Mildred Pierce på Nrk og litt andre filmer vi har i hylla.
Det er mange som har vist frem fine julekort i år. Jeg elsker jo julekort, men i år ble alt litt annerledes. Tiden strakk ikke til midt i den hektiske jobbingen, og for øvrig var jeg litt i tvil om hvordan vi skulle gjøre det Jeg har jo to barn - men bare et på jord. Året har vært preget av glede og sorg, og det ble unaturlig for meg å gjemme vekk alt som har skjedd i et superidyllisk hurramegrundt-kort med bilder av bare Jesper. Løsningen ble et julebrev via e-mail. Jeg deler her store deler av julebrevet. Det oppsummerer året vårt, samtidig som jeg får gitt dere lesere en liten julehilsen på etterskudd.
***
I år blir det et elektronisk julebrev fra familien Amelie. I år er egentlig alt litt annerledes. På disse tider i fjor var gleden stor over voksende mage og alt som ventet. Enda en sommerbaby! På nyåret fikk vi vite at Jesper skulle bli storebror til ei lita jente, og vi var fra oss av glede. Det skjer mye inni to forventningsfulle foreldre i løpet av ni måneder. Så slo lynet ned fire dager over termin. Hjertet til den lille jenta vår hadde brått sluttet å slå. 2.juni – to dager før Jespers 2-årsdag – kom nydelige, lille Amélie Sofia stille til verden.
Året ble veldig annerledes enn vi hadde tenkt. Fra grenseløs lykke til bunnløs sorg i løpet av et minutt. Hvordan takler man egentlig noe sånt? Å miste barnet sitt – å få døden tett innpå livet sitt på den måten – er en så gjennomgripende opplevelse at man for alltid blir merket. De første dagene og ukene var preget av sjokk. Av uvirkelighet. Av følelsen av å falle ned i en avgrunn.
Sakte, men sikkert har vi arbeidet oss gjennom noen av sorgens faser. Kanskje det heller er riktigere å si fasetter. Sorg er ikke strømlinjeformet. Prosessen går i rykk og napp, og mye foregår på innsiden. Vi har gjort oss nye erfaringer. Ting vi trodde skulle bli tøft, har gått bra. Andre ting har overrasket motsatt. Det er fysisk slitsomt å sørge, og sjokket blir sittende lenge i kroppen. Det har ikke vært så enkelt å forholde seg til livets plutselige sårbarhet.En av våre sterkeste opplevelser dette året, har vært den massive omsorgen fra venner, familie, kjente og ukjente. Vi har fått merke hvor mye kraft det er i gode ord, konkrete handlinger og praktisk støtte. Vi vil igjen takke alle anonyme som gav oss Italiatur i gave i høst. Hundrevis av mennesker har også skrevet til oss via bloggen der jeg har valgt å dele noe av sorgprosessen. Akkurat dette har betydd mer enn vi hadde kunnet forutse på forhånd. Ikke minst har vi kommet i kontakt med andre ”engleforeldre".
Mange som opplever å få sorg og krise kastet inn i livet, blir sint på Gud – om de i det hele tatt tror. På et eller annet vis, og til tross for følelsen av urettferdighet, har vi mest av alt opplevd å føle oss båret. Prosessen har vært komplisert, men har over tid har vi kommet til en slags fred. Vi tror ikke vi er glemt. Vi vet ikke alt om alt. Og vi tror på himmelen
Mange lurer på åssen vi har det, og på hvordan denne jula blir. Høytider kan ofte være vanskelig når en i familien mangler. Kanskje er det på grunn av denne følelsen av å ikke være alene. Kanskje er det fordi vi generelt er veldig glad i jul. Vet ikke. Vi ser i alle fall frem til å feire jul. Det blir noe godt og koselig midt i alt som har vært vondt og vanskelig dette året. Kanskje vi har blitt enda flinkere til å glede oss over de små ting? Jeg tror nesten det. Det er koselig å være sammen med familien, og det er en opplevelse av dimensjoner å feire jul med en 2,5-åring i farta. For hva skulle vi gjort uten Jesper? Han har hjulpet oss mer enn han aner, bare ved å være seg. Og så skrev vi litt om Jespersen vår. Og litt om jobb. Og så ønsket vi alle en god jul og et godt nyttår! Det ønsker jeg dere også!
Kommer sterkere tilbake med både skriblerier og bilder. Motivasjonen og inspirasjonen svinger litt, merker jeg, men jeg har i grunnen noen refleksjoner jeg håper å få skriblet ned en av dagene. Koser meg ellers med litt svinsing innom mange av deres blogger om dagen. Er så mange koselige julehjem!
