Oppdaterte barneromsbilder

Hallo i luken! Og ja - jeg lever. Jeg har ikke hatt helt roen på meg til å skrive så mye nå, for Jespersen har hatt en ny runde med falsk krupp og halsinfeksjon, i tillegg begynte jeg å jobbe igjen for to uker siden. Et stort skritt videre. Jeg har begynt forsiktig, og det har gått kjempebra. Kjente for en stund siden at jeg var klar for å jobbe igjen, fikk full støtte av legen min, og vi la en plan. Arbeidsgiver har vært helt fantastisk, og jeg har fått gjøre både nye arbeidsoppgaver og ha undervisning som jeg er trygg på fra før. Kombinasjonen har vært veldig god for meg. Da jeg syklet til jobb forrige torsdag, tok jeg meg selv i å nynne lett og glede meg. Den go'følelsen tar jeg med meg. Sorgen er der, og det er ingenting som er enten-eller for meg lengre, men jeg merker at jeg både tar viktige skritt framover og samtidig forholder meg til sorgarbeidet og alle tankene på innsiden. På jobb klarer jeg å fokusere på det jeg skal, og det gir meg en slags mestringsfølelse å merke at det går så bra.

Noen nye bilder av Jespers rom. Her med lys og lyslenke tent...

Tror jeg innvendig skriver på minst fem forskjellige blogginnlegg, men enn så lenge får det bli med denne oppdateringen og noen bilder fra barnerommet. Jeg har nemlig kjøpt et nytt gulvteppe! Det er i lysbeige ull, er SÅ fint og helt etter mitt hjerte. Teppet er fra Skeidar. Som flere av dere vet, begynte vi egentlig oppussingen av nytt gutterom (Altså ikke dette. Det her ble renovert i 2008. Hopp HIT for flere bilder.)

Améliten skulle jo overta babyrommet, men så ble det ikke slik. Oppussingen av det nye gutterommet stoppet opp etter at vi mistet Amélie, og på toppen av alt kom problemene med avløp og vannrør. Nå i ettertid kjenner jeg at jeg er glad jeg aldri rakk å innrede babyrommet til jenta vår. Det hadde vært tungt å ta ned bilder og detaljer tiltenkt henne. Rommet har altså fortsatt å være Jesper sitt, og jeg har ikke gjort de store endringene.

Rommet i naturlig dagslys...

Nå i høst har jeg tatt et aldri så lite rydderaid her inne. Det er et par måneder siden nå, men en dag kjente jeg meg klar for å rydde Amélies klær vekk fra midterste skuff. Hun hadde jo fått en midlertidig plass til klærne sine her - inntil det nye gutterommet ble ferdig.

Jeg tok med meg Jesper på prosessen. Forklarte han at siden Amélie døde, så kan hun ikke bruke klærne vi hadde vasket og brettet til henne. Jeg spurte hvor hun er, og han pekte først ned mot gulvet med trist "Jespermine" (en mine som er et kapittel for seg). Vi har snakket mye om at kroppen hennes ligger i jorda. Hvor er ånden og sjelen hennes, da, spurte jeg. Han pekte og så opp, veivet hånden frem og tilbake og sa med et stort smil: Himmen! Man kan jo ikke annet enn å smile med. Han har visst fått med seg litt, den toåringen min. Her i huset tror vi nemlig på himmelen.

Vi hadde en fin stund der vi la alle klærne i en stor kasse. Så gikk vi ned i boden med denne. Jesper var med å løfte boksen med ærbødig mine - og med mange overdrevne akk-og-oj-det-er-så-tungt-pust. Lurer noen ganger på om han blir dramatiker.

I ettertid har jeg fortsatt småryddingen litt. Jeg har forbedret plasseringen av klær og utstyr, og nylig kjøpte jeg altså dette fine teppet. Tanken er at barnerommet skal bli brukt til mer enn soving og oppbevaring av klær. Jespersen elsker å leke i stua, men nå kan vi jo ta han med oss og leke litt på barnerommet også. I lang tid stod det en ekstra seng her, hehe, men det ble jo bare trangt og klønete.

Kanskje ikke "i den blå time", men den gule kanskje...?

Veldig stas å dulle og dille litt der inne. Det er jo ikke akkurat de store forandringene - ikke har jeg bloggifisert alle hjørnene heller (et par av dem er litt ubloggifiserbare, som vanlig) - men det var veldig deilig å få inn det teppet. Rommet ble så lunt og koselig, ikke minst fikk jeg ut fingeren med tanke på å få ut den dumme rammemadrassen som stod der inne.

En liten tavle på Jespers rom...

Når vi tar fatt på den videre oppussingen av det nye gutterommet igjen, dvs når vi er ferdige med en del utvendig hage- og gårsdplassarbeid, skal jeg holde dere oppdatert. Gleder meg så klart veldig til å dulle og dalle litt der også.

Ha en god søndag!

Fine kamuflasjebokser - del 2

Update - svar til leser: Saueskinnet over sofaen er kjøpt på Ikea :)

Jeg glemte visst å skrive hvor jeg hadde kjøpt de fine lekekassene til stua. Det er nesten så jeg ikke vil si det - thihi - for jeg får en slags barnslig motstand mot at det skal gå inflasjon i dem her i bloggverdenen. Men - jeg elsker jo å være tipsguri, så derfor: Skeidar er stedet!

Og for gi et litt mer realistisk bilde av stua vår; her er lekehjørnet. Lite landlig sjarm eller rustikk skru her. Og ja - gutten vår liker kjøredoninger. Gruer meg allerede til mopedmas i tenåra, hehe. Noen med erfaring?

Ha en finfin kveld! :)

Fin kamuflasje til stua

Nå er jo ikke dette noen interiørblogg, men som dere vet er jeg litt over gjennomsnittlig interessert i denslags. Dermed blir det allikevel noen interiørglimt fra tid til annen. For øyeblikket er jeg rett og slett mer enn gjennomsnittlig fornøyd med - og stolt over - min siste fangst: Et sett med tre rustikke trekasser i industriell stil.

Vi har en guttepjokk i farta, og alle med barn vet at 2-åringer ikke sitter alene på rommet og pusler med lekene sine. Nixom-knixom! De vil være der det skjer, og i vårt hus er det nettopp stua. Vi synes jo også det er veldig stas å være sammen på ettermiddagene. Her spiser vi middag, fyrer i ovnen, koser oss med kaffe, ser på Pelle Politibil, bygger tårn og svinser innom dataen. Her kjøres det utallige vogntog. Det bysses på baby-traller og spilles fotball (!). Etterhvert har det blitt ganske så mye leker og kjøredoninger i denne stua vår (og nei, det synes ikke på bildene over - vi snakker om et annet hjørne). I grunnen er stua vår blitt et gedigent lekerom! Leker tar plass, og fargene ikke bare roper - de BRØLER høyt og i alle retninger. Hehe.

Litt avskriver jeg på sjarmen-ved-å-ha-barn-kontoen (og mye av sjarmen vil jeg ha), men jeg skal innrømme jeg har hatt lyst til å kamuflere et par-tre av lekene i gitte stunder.  Her om dagen, nærmest kalte disse rustikke boksene på meg fra butikkhylla. Jeg sier ikke nei takk til praktiske og fine lekekasser, så nå har noen av lekene til Jespersen fått nytt tilholdssted. Jeg har ikke helt bestemt meg for om de skal stå i lekehjørnet eller her ved sofaen, men foreløpig har de sin plass som vist over. Den tomme kurven på bilde nr.2 er ikke helt etter "interiørblogg-boka", men så er også min manglende motivasjon for perfekt styling, en av grunnene til at jeg ikke kommer til å lage noen egen interiørblogg. Mulig jeg kjøper et oliventre etterhvert.

Thihi. Velourfotball og mann med fjernkontroll er nok heller ikke helt etter bloggifiseringsboka, men slik er det hos oss. Tror jeg avskriver det på sjarmkontoen, det også.

Var ikke de kamuflerende lekekassene fine? Me love!

Fineste pappaen

Idag har vi viet pappaen her i huset litt eksta oppmerksomhet. Han har fått kaffe på senga og fotballnickers i gave - dessuten har vi "tosa". Det er Jespers betegnelse på å kose oss (thihi) og innebærer til dømes pizza til middag, høy sofafaktor og mye tid sammen. Vi har også vært på kirkegården og gjort det pent på graven til både Amélie og svigerfar.

Må skrive mer i morgen, men rekker akkurat å legge ut disse fine bildene av superhelten vår. We love you! Det siste bildet er fra idag. Mammahjertet sprekker av stolthet og kjærlighet ved synet av disse to.

PS! Gratulerer så mye med farsdagen til min egen gode pappa også!

Nor anything else

"For I am convinced that neither death,

nor life, nor angels, nor rulers,

nor things present, nor things to come,

nor powers, nor height, nor depth,

nor anything else in all creation, will be able to separate us

from the love of God in Christ Jesus our Lord."

Romans 8:38-39

Verset over ble lest i begravelsen til Amélie. Det ble lest på norsk, men synes ordene er ekstra fine på engelsk. Gir nok lite mening til en som ikke tror, men for meg sier de så mye. Det er rett og slett noe jeg lener meg til og merker - nesten fysisk - midt i det vi går i gjennom.

Det var en som fortalte en historie en gang, om en liten gutt som hadde en tung koffert å bære. Husker ikke alle detaljer, men den endte i alle fall med at faren hans løftet han opp og sa: "Du bærer kofferten, og så skal jeg bære deg". Slik føler jeg det. Jeg er som den lille gutten - et lite barn i Guds armer. Og jeg slipper å bære vekten av kofferten alene.

"Ingen er bare det du ser"

What would life be like if we could see the soul of each person rather than what we wear on the outside? Mercedes D.


Idag peker jeg videre til Frk Virrums refleksjoner: Ingen er bare det du ser (HER). Har tenkt mye på dette selv den senere tiden, spesielt med tanke på det å gå gjennom sorg og kriser. For min del er innfallsporten en annen, men uttrykket er like kløktig uansett utgangspunkt for tankene. Tenk litt på det idag:

Ingen er bare det du ser. Hverken på godt eller vondt.

En uke med minner tett på

Dette har vært en uke med flere dager knyttet til minner om jenta vår. På tirsdag 1.november skrev jeg et innlegg om Allehelgensdag. Det er denne datoen som ut fra primstaven er markert som dagen for å minnes de døde. Jeg var egentlig litt forvirret rundt hele allehelgensmarkeringen, for Halloween feires jo den 31.oktober (kvelden før), jeg leste om selve Allehelgensdagen 1.november og videre om minnemarkeringen som gjerne foregår i Den norske kirke første søndag i november. Her i Norge kalles dermed denne søndagen for Allehelgensdag. Ah, jeg begynner 1.november, bestemte jeg meg for. Vi tente lys på graven og gjorde det fint i den lille hagen til Amélie.

Så kom fem-måneders-dagen onsdag 2.november. Selv om merkedagene ikke egentlig føles så mye verre enn andre dager, blir det til at jeg henter frem minner og tanker litt ekstra på henne den 2. hver måned. Jeg var ikke på graven denne dagen - det var jo så fint der - men jeg hadde en lang stund for meg selv på kvelden der jeg tittet gjennom masse bilder, redigerte noen og kjente savnet bølge ekstra gjennom kroppen. Jeg tenkte mye på hendene hennes denne dagen. Det slo meg hvor godt jeg husker følelsen av å holde i den lille, kalde hånden. Den var ikke stiv og ekkel, slik noen kanskje skulle tro. Den var myk og fin, glatt og vakker. Den skulle bare vært varm og levende! Hun hadde usedvanlig vakre hender. Pianofingre, sa en av barnepleierene. Hvem hadde du blitt, lille Amélie? Hvem er du nå - der du er?

Jeg merket tankene kom nærmere denne dagen. Det gjør ofte vondt å tenke på disse tingene, samtidig opplever jeg at det å nærme seg og forholde meg til minnene, gjør godt. Jeg har ikke glemt. Andre glemmer, men jeg glemmer ikke! Jeg merker også at det kjennes fint å klare å forholde meg til de konkrete tankene uten å gå helt under. Jeg hopper jo virkelig ikke bukk over sorgen. Jeg fortrenger ikke. Jeg klarer å være... NÆR sorgen og savnet. Kanskje høres det rart ut, men det gir meg en slags følelse av mestring - en følelse av å gjøre noe riktig.

Lørdag ettermiddag var vi med på en minnegudstjeneste i kirken; Mr Amélie, Jesper, storesøsteren min og jeg. Plutselig var det litt "Allehelgenssus" på lørdag også. Jeg er så glad vi dro. Det var rart å være i kirken igjen - dette var første gang etter begravelsen. Jeg merket minnene kom nærmere også med tanke på begravelsesdagen. I dette rommet stod den lille kisten. Her spilte Victoria så taket løftet seg. Her hedret vi Amélie gjennom ord og sang. Foran i kirken var det tent masse små lys - et for hver person som hadde gått bort dette året. Så mange! Blant alle lysene fantes Amélie sitt lys.

Da navnene ble lest opp, kjente jeg sorgen dunke i brystet. Det fine navnet! De to fornavnene og etternavnet klinger så vakkert sammen. Nesten som et lite dikt, som bloggvenninne Mali-mo sa til meg. Det slo at dette var en av få ganger jeg får høre hele navnet hennes lest opp høyt. Jeg kjente stoltheten over navnet og jenta mi, men ble truffet av realiteten av at hun aldri blir ropt opp til innskriving og første skoledag. Ikke blir hun konfirmert. Ikke vil hun motta noe vitnemål i 10.klasse og på videregående. Det fine navnet! Det vi hadde planlagt så lenge! Navnet jeg har båret med meg i over ti år. Det døde liksom det også. Kanskje vil andre snappe det opp og bruke det med den største selvfølgelighet. Mulig de har hentet inspirasjon fra dødsannonsen eller innleggene her på bloggen min, for så å glemme hvor de hørte det. Så vil andre stolte foreldre få høre navnet bli opplest på skoler og scener i fremtiden. Mitt navn. Amélie Sofia. Vår datters vakre, lyriske navn. Jeg er jo klar over at det ikke ligger noe kriminelt i å la seg inspirere. Kanskje jeg burde anse det som flott og vakkert. Mulig ingen forstår hvorfor dette plutselig kjennes sårt. Men det gjør det. Det var et spesielt navn til en spesiell jente. Til vår jente.

Slik er sorgen. Nye fasetter komme til etter som tiden går. Hadde jeg ant at jeg ville sørge over navnet hennes? Hadde jeg kunne tenke meg at jeg ville holde pusten i det navnet ble lest opp i kirken? Det er så mange nyanser av sorgen jeg ikke kunne forutse. Jeg må prøve å tenke positivt. Navnet hennes lever videre i evigheten. Jeg får høre det i himmelen. Jeg har faktisk en barnlig tro på det. Og når nye jenter får navnet, blir de nesten oppkalt etter Amélie'n vår. Jeg vet jo nøyaktig hvor få som het dette i 2011. Kanskje forteller noen meg om oppkalling en dag? Kanskje noen til og med spør? Kanskje vil det føles som en... ære?

Lyset på graven skinner fortsatt. Sent i kveld slukker det av seg selv. Et gravlys varer nemlig i 55 timer. Det er annerledes med sorgen, med minnene, med savnet. De har ingen tidsbegrensning. Inne i hjertet til en englemamma blafrer lyset hver time på døgnet. Dag for dag. Nå, fremover og i all tid.

Jeg trenger ingen merkedag for å minnes jenta mi. Samtidig gjør det godt å minnes den man har mistet sammen med andre. Jeg kjenner også takknemligheten til alle dere som har tent lys for Amelie Sofia denne uken. Så takk - tusen takk.

Mali-mo - englemamma til lille Wilma - har skrevet vakkert og treffende om betydningen av at andre husker. Jeg vil råde dere til å lese innlegget hennes (HER). Noen ganger er det godt  når andre kan si det en selv tenker. Takk, Mali-mo!

Konsertopplevelse, melankoli og fascinasjon

Det kan noen ganger være litt tiltak for meg å dra ut på ting i den fasen jeg er i nå, men jeg har bestemt meg for å oppsøke situasjoner og opplevelser som gir meg noe. Det kan handle om et deilig avbrekk eller muligheten til å være sosial. Det kan dreie seg om positive opplevelser i form av kulturelle ting. Det kan handle om ettertanke, hvile fra hverdagskarusellen eller noe som bare gjør meg glad. Denne uken er preget av flere slike opplevelser.

Igår kveld var en god venninne og jeg på konsert med Melissa Horn. Jenta med den sårbare stemmen, med vever skikkelse og melankoli vevd inn i hver låt. Etter å ha lest en del om vemod i det siste, tenkte jeg over at jammen er det ikke en del av det i sangene hennes også.

Jeg har lenge hatt sansen for henne som artist, men på sett og vis ikke vært en del av den nesegruse fanklubben hennes. Kanskje ble det tidligere for mye Møllers tran; når ting blir for dystert og melankolsk, får jeg behov for litt pause. De fleste av Melissa Horns sanger rører ved vemod og sorg, livets harde realieter, forhold som tar slutt og mennesker som svikter. Samtidig er det... ohört vackert. Hvilken gave til å skrive! Hun forteller så mye - uten å si alt. Jeg har sansen for mennesker som snakker sant om livet, enten de skriver eller synger. Melissa Horn er ikke selvhøytidelig. Hun tør å åpne de sårbare rommene, og nå som jeg selv er mer i berøring med livets skjørhet, er jeg kanskje mer mottagelig for å bli med inn.

En ting er å høre henne på cd. Noe helt annet er å se henne live. Stemmen smyger seg ut og brer seg om til gåsehuden er et faktum. Det er så befriende deilig å høre en artist som synger helt rent uten fiksing i studio. (Før var det en selvfølgelighet. Det er dessverre ikke det lenger.)

Der satt vi, i mørket, og kunne bare suge til oss stemningen, stemmen, tekstene som berørte. Den lille jenta - eller kvinnen - med gitaren. Mørkkledd og med langt hår. Det slo meg at hun må ha gått gjennom litt i livet. Da jeg lyttet til tekstene, kunne jeg kjenne meg igjen i enkelte ting. Man skriver ikke slik uten å ha vært der selv, tenkte jeg. Det som gjorde musikken enda finere, var at hun smilte og sjarmerte publikum innimellom sangene. Hun gir ikke inntrykk av å være en slik dyster og depressiv artist som bare lengter etter neste trekk av sigaretten på bakrommet. Nei, jeg fikk rene Saltkråkan-stemningen når hun snakket, fortalte og smilende sa "tack snälla" - helt til hun løftet opp gitaren og tryllet  frem melankoli, vemod og levd liv fra strengene igjen. Kontraster fascinerer meg.

I det hele tatt fascinerer mennesker meg. Igår var det Melissa Horn som fikk frem både undring og beundring. For en nydelig person! Hvem er hun liksom - bak alle sangene og publikumsfrieriene? Hva ligger bak ordene? Hva har hun opplevd? Sikkert er det i alle fall at hun berører. Om du ikke har hørt henne live før, anbefaler jeg å dra på konsert med henne en gang.

Jeg tror likevel jeg er litt i Melissa Horn-himmelen idag, jeg. Og jeg ELSKER svensk!



Lar du deg fascinere av mennesker? Lurer du ofte på hvem mennesker er bak sanger og ord, utseende og ytre fakter?

Fem måneder ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Lille venn. Tiden går så fort. Noen ganger går den sakte, men når jeg tenker på at du hadde vært ei lita jente på fem måneder, kommer svimmelfølelsen sigende.

Jeg husker Jesper fra denne tiden. Husker bildene jeg tok den høsten han var på samme alder. Tenk at du hadde vært en oppvakt og våken liten snuppelure om du hadde fått leve! Jeg prøver å overføre synet av deg som nyfødt til minnene av storebror på fem måneder. Jeg forsøker innstendig å la deg vokse, bli større, få gode bollekinn og vanlig, fin hudfarge. Jeg omskaper Jespers guttetrekk til myke, feminine linjer og lar håret være gyldenbrunt. Jeg har studert den bittelille hårflusken din i hjel og kommet frem til at det var gyldent kobberskjær i det brune håret - litt rødgener fra farfaren din midt i det mørke.

Hvordan hadde du sett ut, jenta mi? Enn hvor hardt jeg prøver og visualiserer, stopper det opp inni meg. Jeg klarer ikke trylle frem noe klart bilde av hvordan du hadde sett ut nå. Jeg sitter med puslespillbrikker som ikke passer sammen. Og jeg har ikke nok brikker. Jeg kommer ikke videre. Brikkene faller ut av hendene mine, og hendene synker i avmakt. Jeg vet rett og slett ikke hvordan du hadde vært som en liten, lubben jentebaby. Det er så... fortvilende.

Jeg tror ikke andre kan forstå hvordan det er å leve videre uten barnet sitt. Det er så mange prosesser knyttet til sjokket, til tapet, til veien videre. Mange dager går bra. Mange ting går faktisk bedre enn jeg trodde. Men - andre ting er vanskeligere. Mye vanskeligere. Jeg kjenner også jeg er redd for at noen skal tenke - eller ønske - at nå er vi så mye lengre. Som om vi nærmest beveger oss vekk fra deg. Vi gjør jo ikke det. Vi gjør alt vi kan for å leve videre, men vi bærer deg med oss. Hver eneste dag.

Innimellom spør nye mennesker om hvor mange barn jeg har. Det hender jeg kommer i situasjoner der jeg må presentere meg. Jeg klarer ikke å si 'ett barn'. Jeg har jo to - jeg har jo deg også. Du hadde et liv i magen. Du ble født. Du var hele tiden jenta mi. Fullbåren og vakker. Uansett hvor rart dette måtte være for andre å forholde seg til, er det slik det er. Jeg er mor til to - til Amélie og Jesper.

Idag lyser det i gravlykten hos deg. Idag også. Lille Améliten - jeg savner deg sånn.



Fant sangen over ved en tilfeldighet en dag. Har lett etter en fin og enkel sang som ikke er helt oppbrukt, og ble så tilfreds da jeg kom over denne. Dediserer sangen til jenta mi. Takk, du mamma der ute som har skrevet og spilt inn denne. Liker at pianospillet minner litt om "Canon" av Pachelbel...

Allehelgensdag - og et utklipp

‎1.november. Idag er det Allehelgensdag, en dag som tidligere nesten har gått meg hus forbi. Jeg har fått med meg styret rundt Halloween som feires dagen før, men har aldri reflektert videre rundt denne markeringen. Etter det vi har opplevd er det mange tanker som har endret seg, mange perspektiver som er forskjøvet. Blant annet ser jeg plutselig verdien av en slik dag med nye øyne. Jeg må inn på nettet og lese om bakgrunnenn for Allehelgensdag, og jeg ivrer etter å komme meg avgårde til graven for å bytte ut lyset vi har i lykten. Jeg tror det skinner fortsatt, men det føles viktig at det er lys hos Amélie akkurat idag. Et lite lys - blant mange andre.

Døden er ikke så lett for mennesker å snakke om (...), men jeg tror alle forstår betydningen av en dag der vi minnes de døde. Vi tenker jo på jenta vår hver eneste dag - i så måte skiller ikke denne dagen seg spesielt ut - men det kjennes godt å dele dagen med så mange andre. Jeg sender en klem til alle der ute som har mistet noen de er glad i.

Spesielt vil jeg gi en god klem til Syltetøy-Maria, en ny venninne jeg har fått etter at vi mistet Amélie. Jeg har skrevet om henne HER. Hun sendte meg en koselig mail fra det store utland igår og la blant ved dette utklippet fra A-magazinet, hentet fra en spalte der temaet var sorg. Det var så fint at jeg nesten må dele det med dere. Klikk på bildet for å se teksten i større format.

Å vokse på livskriser er ikke meningen med tapet, men kan gi mening til fortsettelsen. Nydelig sagt. Kjenner det gir gjenklang i hjertet.

Det er et stort før og etter Amélie Sofia. Jeg tror folk vet det og skjønner det med hodet når jeg sier det, men bare den som har opplevd å miste barnet sitt kan forstå rekkevidden av det. Jeg er meg, men en annen utgave. Jeg rommer noe jeg ikke rommet før - på godt og vondt. Jeg har dybder og irrganger i mitt indre tanke- og følelsesliv som ingen ser, f.eks når jeg handler mat eller hilser blidt på mennesker rundt meg. Det er vel denne biten som oppleves utfordrende å forholde seg til. Det blir nok noen flere refleksjoner rundt dette senere.

Ønsker dere en fin og verdig Allehelgensdag!




Bakgrunnen for valg av gravstein og detaljer rundt denne HER. Vi fikk opp steinen bare få uker etter begravelsen, noe som var veldig godt. Dersom Sissel (gravhuggeren) er innom her igjen, vil jeg sende en ekstra hilsen til henne idag. Se så fin den er - sommer som høst.