søndag, oktober 30, 2011

Filmtips



Igår fikk jeg en anbefaling om en bra film fra en trofast leser (Fioljenta). Hun skriver:

Jeg kom til å tenke på noe da du skrev om disse ballongene, og det er en film jeg nettopp så. Den heter noe så intetsigende som "Love and other impossible pursuits", og handler om en mor som mister sin datter et par dager etter fødselen. Den rørte meg sterkt, og i filmen er det en scene ala disse ballongene som slippes, som jeg synes var veldig fin. Filmen anbefales på det varmeste, til tross for dens triste undertone.

Måtte inn og se traileren til Love And Other Impossible Trivial Pursuits, og kjente med en gang at dette var en film etter mitt hjerte. Liker historier som dveler ved både det vakre og det vonde her i livet. Nå har jeg ikke fått sett filmen enda, men jeg legger ut tipset for det, jeg.

Har DU noen filmtips til meg? Det trenger ikke være snakk om noen veldig trist film altså - jeg liker mye forskjellig - men ofte er det så vanskelig å vite hvilken film man skal gå for når det gjelder. Her er eksempler på noen andre filmer jeg på en eller annen måte liker (trykk på navnet for å se trailer):

* Den fabelaktige Amélie fra Montmartre
* La vita e bella
* Frihetens regn
* Finding Neverland
* Before Sunset
* The Cider House Rules
* Møte med Forrester
* Big fish
* Drageløperen
* Atonement
* Crash
* Sammen er vi mindre alene
* Garden State
* Elsk meg om du tør
* A walk to remember
* Juno

Update: Ser at jeg har glemt to andre av mine favoritter: Chocolat og Cinema Paradiso. Takk for påminnelse! Kom også på at en av filmene jeg har tenkt til å se og som jeg nylig har blitt anbefalt er Spis. Elsk. Lev. Flere som liker denne? Takker for øvrig for link til trailer til Ørkenblomsten, Merete! Kjenner at den SKAL jeg se! (Trailer HER.)

PS til Fioljenta!
Tusen takk for tipset! Gleder meg til å se filmen! Kom forresten på at du skrev en gang at du så meg en høstdag jeg var i Oslo. Tror det var i september 2010. Hvor var det? Har alltid lurt på det :)

lørdag, oktober 29, 2011

Hjertefred 2011


"Det er når du kommer nær døden at du minnes på hva livet egentlig er.” 

Sitatet stammer fra Björg Thorhallsdottir, kunstner og initiativtaker til markeringen Hjertefred. Idéen om å feire de døde ble til da Björg ble enke for seks år siden. Hun ønsket å skape en egen dag for de døde slik at sønnen skulle kunne minnes pappaen sin, og høsten 2006 arrangerte hun og mange frivillige “De dødes dag” for første gang. I 2010 kom mer enn 3000 mennesker til Løkkehaven i Sandvika. Kanskje noen husker alle de røde ballongene som ble sluppet opp mot himmelen?

I år skal døden og de døde igjen minnes samme sted på Allehelgensdag 6. november. Jeg fikk tipset gjennom det lukkede forumet på Englesiden, og kjente det rykke en ekstra gang i hjertet mitt. Jeg håper og tror vi skal finne tid til å delta på denne viktige markeringen. Jeg har lyst til å la Jesper sende en rød hjerteballong til himmels for å minnes Amélie'n vår.



Vi er mange som har mistet noen - et barn, venner, en mor, en far, besteforeldre, en som stod oss nær. Kanskje er dette noe for deg også? Les mer på hjertefred.no. Markeringen arrangeres sju steder i landet.



Innslag fra programmet "Det blir bedre". Blir så rørt hver gang jeg kommer til det punktet der ballongene slippes og de danser opp mot himmelen. Vet ikke, det bare råker et punkt i meg...




Bildet øverst er funnet HER. Informasjonen er hentet fra samme side: Hjertefred.no.

fredag, oktober 28, 2011

Jeg peker videre

Denne bloggen - mitt lille fristed - har til nå vært blottet for politikk og denslags. Akkurat idag vil jeg allikevel, etter inspirasjon fra Camulen, peke videre til Kari Mogstads treffende innlegg Puppulistisk skivebom...? Hun er lege, fembarnsmor og står bak den flotte bloggen Lykkelig som liten. Jeg lar innlegget stå ukommentert, men jeg antar det ikke er så vanskelig å skjønne hva jeg mener om saken. Go, Kari!

torsdag, oktober 27, 2011

Dikt: Etterklang


Til sist låste døden dørene
inn til vårt samvær
og skjulte deg i gravens dyp.
Nå er jeg alene
i alle rom
der du og jeg var sammen.

Men nøkkelen til alle disse dører,
gir jeg ikke døden.
Den er min.

For selv vil jeg gå inn
med egen nøkkel
til de små rom av lykke
og de store minnehaller
hvor livet vårt står skrevet.

Der vil jeg se deg
slik du var
og uten dødens grelle lys.

Der kan jeg høre dine lette trinn og
ane etterklangen av din latter.

Se, der er sol
og ingen skygger,
selv om tårer
fukter nå mitt kinn.

(Av Eivind Skeie)

Takknemlighets-update



Åh! Jeg er så utrolig på etterskudd med skribleriene mine nå, både her på bloggen og de personlige i form av mail og lignende. Liker ikke det, nei.

For det første går jeg rundt med tidenes største takknemlighetsgjeld. Den er ikke tyngende på noen vond måte - jeg er jo bare veldig rørt og takknemlig - men jeg er lei meg for at jeg ikke har fått skrevet en takk til alle som fortjener det. Jeg planla å bruke en del av høsten til å svare de som har sendt meg mail - og den planen står jeg ved fortsatt - men det har ikke vært så imponerende progresjon i forhold til saken. Jeg tok ikke helt høyde for sykdomsperioder med forkjølelse, falsk krupp og besøk på legevakta. Ei heller såpass mye dårlig søvn og dermed lengre morgener med nødvendig soving. Ikke tenkte jeg over at det kom til å gå med en del energi til oppfølgingssamtaler her og der (både hos lege, helsesøster, jordmoren som fulgte meg i svangerskapet, de jeg har forholdt meg til på sykehuset osv), samt kontakt med jobben og NAV. Jeg ante heller ikke at jeg kom til å slite med bekkenplager i etterkant av fødselen. Jeg håper inderlig at det bedrer seg.

Mitt fokus har måttet være å prøve og komme meg litt igjen gjennom hvile og frihet fra indre krav og stress, og jeg vet alle skjønner det, men allikevel føler jeg på disse tingene. Jeg har vel etterhvert innsett at det kommer til å ta tid å få takket hver og en. I første omgang har jeg konsentrert meg om å få sendt ut takkekortene til familie og venner, men jeg står fortsatt ved at jeg på en eller annen måte skal få gitt en ordentlig tilbakemelding til dere ukjente der ute som har skrevet til meg.

Inntil jeg får gjort det, ønsker jeg her å si et inderlig stort takk til dere nydelige mennesker der ute som har delt fra eget liv, kommet med tips, oppmuntringer og varmende ord. Det er flere som har fortalt om barn som ikke har fått leve lengre, og jeg har lest disse mailene med den største ærbødighet og med gjenkjennende sorg i hjertet.

Jeg vil også - av hele mitt hjerte - takke dere som har sendt bilder og illustrasjoner til Amelies bildebank (mer HER)! Tusen, tusen takk! Det er fortsatt sjanse til å sende bilder. Jeg håper så veldig på å få tak i et estetisk bilde av ei jente med mørkebrunt/ mørkblondt hår som løper bortover, gjerne knipset bakfra. I løpet av helgen skal jeg trekke ut en heldig vinner av en aldri så liten takke-presang.

Håper dere vet at jeg setter pris på alle innspill og kommentarer selv om jeg ikke alltid kommenterer direkte tilbake. Jeg anser dere fortsatt for å være en del av "maurtua mi" (skrev tidlig i prosessen om følelsen av å bli båret i sorgen, nærmest som masse maur som bærer en barnål ), og smiler langt inn i hjerterota når noen kommenterer som Vestlandsmaur, Oslomaur og lignende. Hvis du vil jeg skal gjenkjenne deg som en fast person som leser, men fortsatt ønsker å være anonym, kan du skynde deg å snappe til deg navn som Fevik - eller Indre Surnadal-maur. Eller finne på noe eget. Lurt, ikke sant?


Ønsker alle en god dag! Senere idag skal jeg legge ut et nydelig dikt som fulgte med invitasjonen til minnegudstjeneste i forbindelse med Allehelgensdag. For første gang skjønner jeg litt mer av denne dagen.

Ps! Når jeg er i takkesporet - TUSEN TAKK for masse gode kalendertips! Kommer godt med!

onsdag, oktober 26, 2011

Julekalender for guttemammaer


Igår, på månedens klubbkveld med jentene, kom vi inn på jul og advent. Det er ingen hemmelighet at jeg elsker denne årstiden med alt som følger med at kjølige høstdager, kalde nesetipper, førjulsforventninger, stearinlysstemning, mysepys i sofaen og de første clementinene. Jeg er og blir et julemenneske. Ååh! (Salig utrop for meg selv her nå...)

I hvertfall, vi begynte å snakke om temaet julekalender, og ikke overraskende hadde kveldens vertinne allerede begynt innkjøpene til jenta si. Barna våre begynner å nærme seg 2,5 år, og det er ikke tvil om at bittesmå kalenderpakker kommer til å gjøre stor suksess.

Kalender er kjøpt i dag - kom nemlig over en i sink; helt etter mitt hjerte - så da gjenstår bare den koselige pakkehandlingen jeg tenker ta litt etter litt. Godt å ha god tid (for en gangs skyld, hehe). Men - hva kjøper man egentlig til en guttepjokk på 2,5 år? Føler clementiner og rosiner blir litt kjedelig i lengden. Til jenter finnes det jo masse søte småting som hårstrikker, spenner, hårbånd osv, men det er ikke bare-bare å hoste opp ideer til guttepakker. (Og nei, i likestillingens ånd kommer jeg IKKE til å kjøpe Hello Kitty-spenner og duskete armbånd til Jesper...)

Jeg ser for meg små biler, sprettballer og såpeboblegreier på Lekebutikken, muligens noen fine sokker med morsomme motiver, og tenker ellers vi også skeier ut med noe godisrelatert enkelte av dagene. Men - hva mer?

Håper på MANGE gode ideer og tips i kommentarfeltet! Antar det kan inspirere flere enn meg.

For flere glede-seg-tidlig-til-jul-relaterte innlegg, titt HER, HER og HER.

Onsdagsklem fra


... som koser seg med  julemusikk og franskbrent kaffe... (Takk, Maria!)



Bildet er funnet HER.

tirsdag, oktober 25, 2011

Barnlig omsorg uten skrupler



Jeg satt på bussen og snakket med mamma i telefonen da fem elever i slutten av barneskole-alder deiset inn. I det de så meg, kom de nærmest løpende. De ropte navnet mitt og klumpet seg sammen i midtgangen. Jeg smilte forlegen. Ikke lett å være anonym passasjer her, nei.

- Vi savner deg, sa hun ene.
- Når kommer du tilbake, spurte en annen.

Den tredje smilte stort og gav meg en gigantisk og klønete klem. Jeg skyndte meg samtidig å si hadet til mamma som jeg hadde på tråden.

- Åh, du! Stakkar deg! Den fjerde så lenge på meg, og det stod skrevet barnlig omtanke i hver eneste hudcelle.
- Ja! STAKKAR DEG, sa den femte høyt. Det var bare å glemme at jeg satt på en buss med fremmede mennesker rundt meg. Her var det omsorg in action.

- Hvordan... Hvordan har du det, spurte jenta med den barnlige omtanken. - Vi tenker sånn på deg!

Hva skulle jeg svare? Der på bussen? Blant fremmede mennesker og foran elleve-tolv-åringer med verkende omsorgshjerter?

- Det har jo vært en veldig vanskelig sommer. Det er ikke så lett dette her, sa jeg så rolig jeg kunne. Men jeg kommer nok snart tilbake til dere, skyndte jeg meg å tilføye.

Det var godt å kunne tilføye det, for det er jo det jeg jobber mot. En normal hverdag. Overskudd til å kunne yte, arbeide og være sammen med slike mennesker som dette. Livsglade unge mennesker. Med høstrøde kinn og blikk som ikke viker unna.

De skulle bare visst hva det gjør med et "sykmeldt-lærer-hjerte" å bli møtt på denne måten. Det finnes mennesker som knapt har nevnt det vi har opplevd med et ord. Som vi ikke har hørt fra, som tilsynelatende later som om det aldri har skjedd. Men dette? Overveldende og barnlig omsorg midt i mellom to holdeplasser. I det jeg skulle gå av på neste stopp, hørte jeg:

- Jeg så... jeg så... Sofia i avisa!

Jeg lurte litt på hva han mente, for såvidt jeg vet har ikke min dødfødte datter vært i avisa. Det måtte være dødsannonsen han siktet til. Jeg smilte litt rørt der jeg tuslet avsted i raslende blader.

Vi har sannelig litt å lære av barn.




Bildet er funnet HER.

lørdag, oktober 22, 2011

Vemodet

           Hun var venstrehendt og skrev elegant på den grønne tavlen ordtaket: Partir, c'est mourir un peu - å skilles er å dø litt. Jeg har ikke tenkt på ordene på mange år. Men i kveld kom de snikende. Det er sensommerkveld. Fuglene har stilnet, havet er stille og fiolett da jeg står ved døren til sommerhuset. Ferietiden er over, strandkanten øde. Barna og barnebarna som befolket sandstranden har reist tilbake til byen for noen uker siden. Da hørtes det andre lyder her. Klirringen fra servise som ble vasket opp blandet seg med barneskrik fra bryggen. Plasking i vannet og sprettende baller. Hutrende smårollinger her og der, med vide, solblekte badekåper.
           Nå er alt dette oppslukt av tiden. Sommerens lange, late dager og sene kvelders resonnementer er lagret i hukommelsen. Alt dette flimrer forbi mens jeg henter nøkkelen for å stenge igjen og låse døren for vinteren. Jeg blir stående med nøkkelen i hånden mens jeg ser mot havet og båtene som er trukket opp på land.
           Da, nettopp da, er det at den spesifikke følelsen av vemod kommer snikende. Jeg kjenner den igjen fra mange lignende situasjoner. Det er en fornemmelse av intensiv lykke kombinert med dunkel innsikt og stor takknemlighet over enda en sommer. Nei, jeg vil ikke kalle det melankoli, sorg eller nedstemthet. Snarere en blanding av nesten overveldende glede og en like virkelig, svak uro. Men noe skjer. I løpet av noen korte sekunder som iler forbi, får dette vemodet en slags forlengelse. Denne dunkle overtonen - eller hva man skal kalle det - handler ikke sommerhuset, ikke en gang om sommeren. Den dreier seg ikke om noe spesifikt, men er snarere en overgripende følelse av at ingenting i livet kan holdes fast - at alt forsvinner.

***

Dere husker kanskje at jeg for litt siden nevnte en ny bok jeg hadde kjøpt, om vemod. Boken heter Lengsel - eller vemodet i finsk tango, og utdraget er hentet derfra. Jeg kjøpte den på slutten av sommeren, fordi jeg ble dratt mot to av tittelens ord: Lengsel og vemod. For meg finnes det ord med en slags magnetisk kraft. Disse to hører til nevnte kategori. Ordene gir gjenklang i meg, og jeg blir nysgjerrig og undrende. Kanskje fordi jeg har sider i min sangvinske personlighet som heller mot melankolien? Da jeg så at bokens forfatter het Owe Wikström, mannnen bak en annen bok jeg har lest, havnet den på mystisk vis i kassa. Denne måtte jeg ha!

Jeg har ikke kommet så langt. Dette er nærmest meditativ lesning. Den er ikke noe du skummer gjennom før du sovner for kvelden. Jeg vil ha tid og rom rundt meg når jeg leser slike bøker, og det har jeg ikke hele tiden. Men - det jeg har lest til nå, har fenget meg. Språket flyter avsted i en slags resonnerende dans. Her er små anekdoter og lengre funderinger blandet med sitater og referanser til vitenskap, poesi og popkultur. Dette er en en bok for den som liker å undre seg.

Ibant - når vi må skilles fra noen, når vi lengter hjem, når vi minnes tapte tider eller tenker over fort tiden har gått, eller vi blir dypt grepet eller takknemlige - kan vi kjenne på en følelse av - ja, nettopp vemod. Andre ganger kan det være en konkret opplevelse av skjønnhet som gjør at vi blir berørt og dypt påvirket. Det er så godt at det nesten gjør vondt - en bittersøt følelse.

Dette står på bokens bakside. Dere som kjenner meg, personlig eller via bloggen, har sikkert ikke vanskeligheter med å se at dette er ord som glir rett inn. Bare selve ordet vemod er et indre "spikerslag" i mine indre preferanser. Kanskje er det det for deg også? Jeg ser i alle fall frem til å fortsette lesningen.



Legger ved Gabrielles sång fra filmen 'Så som i himmelen'. Kjente det rykke lett på innsiden da jeg lå i badekaret og hørte på denne før idag. Hvilke sanger fremkaller vemod hos deg?




PS! Takk for alle kommentarer og innspill på forrige innlegg, både fra KriPi og fra dere andre. Nyttig og interessant! Kommer nok til å fjerne det etter en stund - siden dette var en kommentar ift et gammelt innlegg - men takker for relevant diskusjon og all support!

torsdag, oktober 20, 2011

Håp


Idag skinner sola, og det er rim på bakken. Det glitrer lett i høstfargede trær på utsiden og knitrer i peisovnen bak meg. Kjenner at denne kombinasjonen gjør godt for sjelen. Sammen med god kaffe, frisk juice og litt frokost, skaper det en god ramme for dagen. Og slike gode rammer - de tar jeg vare på.

Om et par timer kommer noen venninner av meg, inklusiv en baby, på enkel lunsj. Jeg har fått råd om å gjøre gode og fine ting som bygger meg opp, og jeg har merket at godt selskap og hyggelige settinger, hjelper meg fremover - sakte, men sikkert.

Jeg savner jenta mi og jeg tenker mye på hvordan denne høsten egentlig skulle vært. Rolige morgener med myk babyhud tett inntil kroppen. Trilleturer i skogen og bretting av små renvaskede kjoler. Barseltreff og røring i de første grøtmåltidene. Høsten ble ikke slik.

Når den ble slik den ble - og med tanke på at jeg for litt over fire måneder siden mistet min etterlengtede og første datter - opplever jeg likevel at høsten har bydd på flere lysglimt enn jeg kunne ane. Jeg er i sorg, men jeg henger sammen. Jeg har et trykk i brystet, men jeg klarer fortsatt å le. Jeg savner, men kjenner samtidig på de gode tingene knyttet til kjærligheten til Amélie.

Kanskje kan dette være til hjelp for andre der ute som akkurat har mistet. Kanskje har en ny englemamma vært innom akkurat idag. Sender deg i såfall mange gode tanker. Det er beintøft, men håpet vil skinne mot deg. Litt etter litt.

Sorgen og gleden, de vandrer til hope... Jeg kommer stadig tilbake til det.





En liten, søt Melua-snutt til slutt...

lørdag, oktober 15, 2011

Til minne om alle englebarna


Those we have lost don't go away
they are around us every day
Unseen, unheard, yet always there
Forever loved, forever dear


Idag er det den 15.oktober og den internasjonale  Pregnancy and Infant Loss Remembrance Day. Dagen som blir kalt Remembering Our Babies ble skapt for å gi støtte, bevisstgjøring og oppmerksomhet til de som har opplevd å miste et barn - i mors liv, i fødsel eller i ettertid. Den er 15.oktober hvert år. (Les mer HER.)

Idag minnes jeg min elskede datter Amélie Sofia (d./f. 2.juni 2011). Som jeg savner deg! Kjærligheten til deg hviler i hjertet mitt - dag som natt, hver time, hvert sekund.

Jeg tenner også lys for mine medbloggeres englebarn:

Mali-mo sin kjære Wilma
Gørils elskede Jesper
Plommas fine Nusse
Karolines etterlengtede Liam Sebastian
Annes lille Mads André
Martines skatt Felix
Stina-Maris kjære Noah

Mine varmeste tanker går også til Marias lille Mathias, Jannes kjære Ida... og til englebarna til alle dere som har skrevet til meg siden vi mistet Amélie.

Tenn et lys ikveld kl.19.00 du også, og skriv gjerne om dagen på bloggen din. Å huske de små skattene er å ære det korte livet de fikk. De blir aldri glemt av de som elsket dem høyest...


Mitt modigste bilde av Amélie hittil. Jeg ville jo gjerne vist frem hele henne - sånn i hjertet mitt - men kjenner at jeg har mine reservasjoner ift bloggen. Men dette bildet, det kan jeg dele. Det viser mer av kroppen. Føler på et vis det gjør henne mer virkelig for andre - noe som kjennes rett når jeg snakker om å ikke glemme...



Legger ved denne sangen, sunget av en mørkhåret nydelig jente som selv har opplevd sorg i livet. Noen ganger kan Amazing Grace føles litt klisje, men idag synes jeg det var godt å høre på den. Klikk HER for å se videoen i fullt format.

fredag, oktober 14, 2011

Bilder fra Italiaturen: Iseo - del 2


Alt er liksom hakket mer estetisk i Italia... (til og med sprekkene danser fiffig nedover veggen... ;)


En fin dør...

Italiensk is - del 2...


Vi smiler og spiser is, nyter sol, god mat og drikke... Men Amélie Sofia er med oss hele tiden. Her har vi vært inne i kirken i Iseo, hatt tid til ettertanke og tent et lite lys for jenta vår. Jesper holder den nye propellen til lillesøsters grav...


Fine bygninger...


En av Jespers MAAAAANGE karusellturer... Vi følte oss som sånne typisk gira og latterlig stolte foreldre der vi stod og veivet og vinka til Jespersen runde etter runde. Ha ha! Men slik er det å ha barn og å se gleden og engasjementet i ansiktene deres.


En rosa, tom prinsessevogn. Symbolsk for meg der jeg står og ser på runde etter runde...



En liten tådupp...


Bouffa! Bouffa! (= Blåse, blåse!)


Kveldskos på et skikkelig "Lady og Landstrykeren-sted"...


Nok en karuselltur...


Deilig pizzalunsj ved strandpromenaden på et av våre favorittsteder...


Mer kaffe...


Italiensk is - del 3...



På båttur til Monte Isola - en nydelig øy i Iseosjøen...


Utsikt fra båten...


Meg og Jespersen...


Vel framme... Strålende vær, opp mot 28 grader i sola, olivenlunder og blått vann...

Nydelig!


Sommerliv i oktober...

Liten tøffing!


Løv in Italy!


Nok en tådupp...


Blomster...


Jeg får stadig følelsen av å være med i en italiensk film...


Utsikt fra øya...


Speidende fra pappas nakke...


Mye å se på fra båten...


Blant annet masse seilbåter...


Et av de siste bildene fra Iseo...


Bye bye! :)

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen