torsdag, september 29, 2011

Overfladisk skolykke


Når livet byr på utfordringer, kan det være godt å unne seg noe fint. Her om dagen kjøpte jeg noen nye høststøvletter i kalveskinn fra Sapatos. Jeg hadde svinset forbi dem to ganger tidligere, men på tredje forbi-svinsing, måtte jeg kikke ordentlig. Det var et et eller annet deilig hverdagslig og behagelig med dem. Egentlig var de ganske annerledes i fasongen enn andre støvletter jeg har, men jeg likte dem!


Gode og varme, i grått skinn med helt fantastisk kvalitet, mulighet for både oppbrett og nedbrett - og snertne å bruke på gåtur i høstværet. (Min kjæres reaksjon da han kikket ned i posen: Hæ? Har du kjøpt støvler? Hmf. Ja, mulig de er litt støvelaktige, men det var kanskje det jeg kind of likte? Skinnstøvler - for skogsturer i raslende løv...)


Vanskelig å fange skinnkvaliteten på foto, men de var så fine! Finnes i både cognac-farget og mørkebrunt skinn. (I min størrelse hadde de bare grå, men det gjorde ingenting.) Skulle noen føle seg inspirert, vil jeg tipse om å legge en ullsåle oppi for å gjøre dem mykere. Selve sålen var litt hard nemlig.

Hurra for litt overfladisk skolykke! Gjør godt for øvre lag av sjelen - midt i sorgens dal...

En liten klargjøring

På grunn av noen henvendelser, vil jeg bare si i fra tydelig: Jeg ønsker ikke å bli linket til fra større nettaviser på grunn av innlegg jeg skriver. Det er hyggelig med anerkjennelse, men jeg ønsker ikke massiv pågang inn i bloggen på grunn av "tabloide linker", spesielt på grunn av at jeg skriver om sorgprosessen. Det er veldig hyggelig at mennesker finner veien inn hit, men jeg har ikke så mye til overs for linking fra større nettsteder og aviser. Se for øvrig kommentar øverst til høyre i bloggen min.

onsdag, september 28, 2011

Voksenmanualen


Innimellom har jeg delt fabuleringer rundt dette med å bli eldre. Idag, i forbindelse med at jeg ryddet stua med et lite hjertesukk, vandret tankene mine igjen til dette med voksenlivet...

Jeg føler jeg rydder og rydder, men jeg kommer aldri i mål!

Det vil si, jeg har jo valgt å overse en del av hverdagsrotet, men for å holde det pent her krever det virkelig oppfølging. Leker her, smuler der, klær på gulvet, skokaos i gangen, for ikke å glemme papirfjellet på kjøkkenbenken! Har andre det slik, eller er det bare vi? Jeg konkluderte med at det umulig bare kan være jeg som føler jeg lever i en ryddekarusell (selv om jeg stadig hopper av) - men hvorfor hørte jeg aldri noe om dette da jeg var yngre?

Det hadde i grunnen ikke vært så dumt å få ting svart på hvitt i en slags "voksenmanual": Jo mer etablert du blir, jo mer hverdagsrot blir det. Du kan bare belage deg på å bruke masse tid på vedlikeholdsrydding!

Dette er jo logisk nok, men jeg hadde aldri gjettet at det skulle være SÅ mye å holde styr på etter at jeg fikk barn. For å utdype litt: En stor del av hverdagslivet handler om opprydding og vedlikehold, systematisering, klesmerking, smulefjerning og støvsuging, utallige klesvask-omganger, enda mer utallige bretteprosesser, betaling av regninger, diverse viktigtelefoner, kildesortering, arkivering av kvitteringer, sortering av klær som har blitt for små, bortpakking av babyutstyr man ikke trenger lengre, et raid i kjelleren i ny og ne... Og nei, vi stryker knapt klær, mopper bare når vi må, og tar stadig hybelkaniner på fersken. Jeg føler ikke innsatsen står til resultatet, for å si det sånn. Jeg hadde rett og slett aldri gjettet at vi kom til å bruke så mye tid på rydding og nødvendige ærend!

Jeg vet vel ikke akkurat om en helside i den fiktive Voksenmanualen, hadde utgjort den store forskjellen. Kanskje er det greit med alt man ikke vet på forhånd? Men - tanken på en fiffig voksenmanual satte seg likevel fast i hjernebarken. Det er i grunnen mye man kunne tatt med i en slik en! For jammen var det mye jeg ikke visste da jeg var ung og ikke-akkurat-dum, men i hvertfall uerfaren, uvitende og naiv.

Skulle jeg bidratt med noen punkter i Voksenmanualen, kunne jeg for eksempel tatt med (og her vandrer jeg galant fra hverdagsrot til mer dyptpløyende ting):

♥ Når du blir voksen, må du lære å stole på deg selv. Mennesker skuffer, selv de du er mest glad i; ikke bli overrasket. Senk heller forventningene. Slik frigjør du MASSE energi til å nyte livet! Summa summarum: Ikke fall i surpomp-fella!

♥ Når du passerer 20, ikke bli overrasket dersom du etterhvert opplever en livskrise. Plutselig kan det være at ting ikke henger slik sammen som du trodde. Muligens er ikke livet så sorthvitt som du tenkte. Kanskje må du gjennom dype daler og høye fjell for å finne deg selv. Men don't you worry! Tar du de indre prosessene på alvor og har venner og familie rundt deg, vil du komme styrket ut av det.

♥ Som voksen kommer du til å trenge indre styrke. Det VIL fra tid til annen blåse friskt rundt deg. Det kan handle om endringer i relasjoner, forhold som tar slutt, overganger i forbindelse med flytting eller ny jobb, kriser av ulike slag. Dette er helt vanlig og en del av livet. Nei, det er ikke deg det er noe feil med. Jobb med deg selv, og forbedre det du kan, men bygg selvtilliten din så du står støtt i stormen.

♥ Den rette er gjerne nesten alt du har drømt om - og HELT annerledes!

Jeg kunne fortsatt i det vide og det brede. Punktene mine hadde ikke akkurat så mye med ryddekarusellen å gjøre, men det er utrolig hva noen smuler og hybelkaniner kan utløse av tankeskred, gitt.

Nå lurer jeg på hvilke punkter DU ville slengt med i Voksenmanualen! Kanskje noen tenåringer forviller seg inn her og ser lyset? Det kan være dype ting, lærdom av mer humoristisk art, hverdagslivssaker eller simple filleting.

Jeg lytter...




For å lese flere av mine fabuleringer rundt det å bli voksen, trykk HER. Tror det finnes seksten innlegg innenfor temaet. Innlegget "Lite visste jeg... "(HER) oppsummerer en hel del.

På gjennomreise

En av mine lesere - faktisk en av de som følger oss litt ekstra opp etter det som har skjedd - minnet meg på et gammelt innlegg fra 2005. Jeg hadde glemt dette, og utrolig nok (og i all ydmykhet) gav det meg noe å lese det selv. Det handler om å miste noen man er glad i. Jeg legger det ut på nytt som en del av bearbeidelsen av sorgen. Sender også en ekstra tanke til en som står meg nær og som i disse dager har det tøft pga kjærlighetssorg.


De menneskene som rører sterkest ved oss, er likevel bare på gjennomreise. Kommer. Drar. Hjertet åpner seg opp, ønsker velkommen - først med øynene, så med ordene, deretter med hud og hår. Det er da man er liten. Det er da man lever, da man føler, da man er seg - hele seg - på godt og vondt.

Hvinende rop i sjelen. Ømme hender i det indre landskapet. Dirrende åpenhet og eimende håp. Kanskje? Kanskje denne gang? Vinden som stryker deg lett over magen. Bladene som omgir deg med beskyttende glans. Solen som skinner og skinner og skinner... Et hvilende hjerte. En skjelvende streng. En vár og fin glede som ingen kan ta fra deg. Ingen annen enn den som gav deg gleden.

Og nå? Vakum i den røde, dunkende muskelknuten. Hulrom i årene. Skrik i det indre lanskapet. Et ønske om legge seg ned, bli ett med jorden, kjenne man smelter sammen med den usynlige vinden. Vekk, vekk, vekk...

Det går jo ikke. Man er her. Man er ikke vekk.

Man pakker sammen, legger det vakre i en liten pose. Kysser det lett, fukter det med tårene. Legger posen med det fine i en liten rosa eske og putter den varsomt og motvillig i den lille skuffen i hjertet.



Bildet er en gave fra Krusedull. Tusen takk!

tirsdag, september 27, 2011

Gleden


Er det noe rart sorgen og gleden vandrer til hope? Her er GLEDEN - bokstavelig talt!


Søndagskos for to dager siden; hopp og sprett og basing i senga. Man kan også kalle det levende "posing" med nye klær bestilt fra nett.


I love u, Jespersen!

Dødsårsaken - og veien dit DEL 3


I femten uker ventet vi. Nå har vi fått svar. På mange måter har det vært godt å endelig ha en konklusjon og noe konkret å forholde seg til. Jeg tror ikke det har gått opp for meg før nå, hvor mye denne ventingen har innvirket på sorgprosessen. Jeg visste forsåvidt at det ville ta tid å få de endelige svarene. Kanskje det i så måte er riktigere å si at uvissheten har stjålet krefter og skapt mye mer kaos enn jeg har skjønt. Denne vakumfølelsen har tæret på innsiden, som en slags seig pauseknapp med usikkert utslag.

Nettopp derfor er skrivingen så nyttig for meg. Jeg setter meg ned, kommer i berøring med det jeg har på innsiden, sorterer tanker og jobber konsentrert med å bearbeide en del følelser. Når ting står der - svart på hvitt - så ser jeg mange ting så mye klarere selv. Opplevelsen av å befinne seg i en vakumtilstand, kan kanskje sammenlignes med å drifte rundt i storm på åpent vann. Nå har jeg en midlertidig øy å oppholde meg på. Når stormen har mildnet, vil jeg kanskje på sikt kunne klare å komme meg tilbake til land.

Når man opplever en så traumatisk ting som å miste barnet sitt rett over termin, skjer det noe med perspektivet på godt og vondt. Jeg kommer til å si litt mer rundt dette ved en senere anledning. En ting av det gode slaget, er at alt det vonde og hjerteskjærende genererer en slags trang til lysglimt, til å finne positive sider midt i alt som man uansett ikke kan rømme fra. I hvertfall er det slik for meg. Når ting allikevel er så tøft, leter man både bevisst og ubevisst etter gode ting å klamre seg til.

Rent konkret har jeg, i forbindelse med de endelige svarene, tenkt over tre ting av det bedre slaget midt i det fryktelig vonde. For det første: Vi har fått konkrete svar. Mange gjør ikke det; i så mange som 25 % av tilfellene med dødfødsel forblir konklusjonsfeltet åpent. Patologene og legene har i mitt tilfelle kommet frem til dødsårsak (Føtal Trombotisk Vaskulopati), noe som gjør det mulig å følge meg opp på en bedre måte i neste svangerskap.  For det andre: Blodprøvene mine viser at jeg ikke har Leidens mutasjon, protein S- eller C-mangel, utslag i forhold til dibatetes eller noen av de andre risikotilstandene knyttet til blodpropper. Det må jeg si jeg anser som positivt. Jeg synes på den andre siden det er vanskelig å forholde seg til GBS, men jeg prøver å finne ut så mye jeg kan om mulige måter å forhindre kolonisering av bakteriene (oppblomstring). For det tredje: Jeg blir satt på blodfortynnende i fremtidige svangerskap. Det tar på ingen måte vekk frykten, men det er i alle fall et konkret tiltak.

På det mer følelsesmessige plan merker jeg at det å endelig ha fått svar, er som å bla ett kapittel videre i boka. Boka er tykk og lang, men i en så krevende prosess applauderes alle musesteg. Nå kan jeg konsentrere meg om andre sider av sorgprosessen og slik være i stand til å bearbeide mer av det som har skjedd. (Det er nemlig nok å forholde seg til.)

Jeg skrev noe i forrige innlegg om tanker som har gjort meg svimmel. Allerede etter de første prøvesvarene, da jeg fikk vite at det var funnet Gruppe B-Streptokokker hos både meg og Amelie, gjorde jeg meg tanker om hva som kunne skjedd, dersom hun ikke døde. Jeg leste side opp og side ned, og forstod at GBS-infeksjon kunne gi alvorlig sykdom i form av blodforgiftning (sepsis), lungebetennelse og hjernehinnebetennelse. I noen tilfeller kan sistnevnte føre til døvhet, blindhet og CP. Dette skjer jo sjeldent rent statistisk - mange barn som får GBS-infeksjon blir faktisk friske - men jeg hadde jo allikevel ikke statistikken på min side i dette tilfellet. Så kom rapporten om funn av blodpropper i morkaken. Jeg leste om barn som hadde fått varige mèn på grunn av manglende næringstilførsel, men sa til meg selv at disse tankene lett kunne bli en slags "spekulativ trøst" for å finne mening. Allikevel fortsatte denne tanken å ligge der, og en dag våknet jeg med en slags sterk fornemmelse av at Amélie hadde blitt syk om hun hadde fått leve. Folk kan si det de vil om dette, og jeg har ikke selv noen sterk mening rundt denne fornemmelsen, men den var reell. Da legen i sluttsamtalen sa at det ikke er uvanlig at barn født i tilfeller med Føtal Trombotisk Vaskulopati får skader i hjernen, kjente jeg svimmelheten komme. Ting jeg har lest i etterkant bekrefter at FTV (denne spesielle blodpropptilstanden) "er nært forbundet med CP og alvorlige hjerneskader". Klart det gir noen tanker...

Tenk om hun hadde blitt født levende... Og tenk om hun hadde fått skader i hjernen? Hva om jenta mi på toppen av det hele hadde fått en GBS-infeksjon etter fødsel? Blodforgiftning, hjernehinnebetennelse...? Hadde hun blitt blind? Hadde hun blitt døv? Begge deler? Fått CP, andre alvorlige skader? Tenk om vi hadde fått et multihandikappet barn? Hvordan hadde jeg taklet det?

Jeg kjenner til mennesker som har - eller har hatt - alvorlig syke barn. De elsker dem høyere enn himmelen. Ville ikke valgt dem bort for alt i verden. Men det er et tøft liv. Et veldig tøft liv. For både foreldre og barn. Jeg ville aldri valgt bort Amélie. Aldri. For meg er livet ukrenkelig. Allikevel tenker jeg med frykt på hvordan jeg skulle håndtert livet dersom hun hadde blitt alvorlig syk. Hvordan hadde hun hatt det, den fine jenta ni? Og Jesper - oppe i dette? Og oss to? Man skal trå varsomt når man behandler slike temaer. Dette her er vanskelige tanker og kanskje ikke slik man snakker høyt om. Jeg skriver allikevel med visshet om at mange av disse følelsene er universelle. Er det ikke en av foreldres største redsel, å få et alvorlig sykt barn? Å ikke fullt ut forstå barnets behov? Å måtte kjempe med byråkratiske instanser og skrive mangfoldige brev for å få hjelp og avlastning? Å alltid være sliten, utmattet og full av motstridende følelser?


Når jeg tenker på disse tingene, kjenner jeg meg uvel og svimmel. Svimmel fordi jeg ikke vet hvordan jeg hadde taklet en slik situasjon. Uvel fordi jeg innerst inne ville hatt Amélie Sofia hos meg uansett. Jeg ville jo aldri at hun skulle dø! Jenta mi, lille jenta mi - en mor vil alltid ofre seg for sitt barn! Allikevel er det noe inni meg som dirrer av skrekk når jeg tenker på disse tingene. Jeg er så redd for hvordan jeg hadde taklet et slik liv - rent konkret. Er hun spart for noe? Er vi?

Samtidig så vet vi jo ikke. Hun så ikke syk ut. Hun så stille og livløs ut. Vi vet ikke hva som hadde skjedd dersom hun hadde blitt født levende. Dette blir jo til syvende og sist det jeg kaller en "spekulativ trøst" for å finne bakenforliggende mening. Hun hadde ikke trengt å bli alvorlig syk. Kanskje hun hadde fått noen lærevansker - that's it - og levd et fantastisk og fullverdig liv sammen med oss. Jeg klarer allikevel ikke fri meg fra tanken på alle tenk om og hva hvis. Blodpropptilstanden som hadde pågått en tid, en mulig GBS-infeksjon etter fødsel... Tenk om hun hadde blitt født, for så å bli syk og dø fra oss etter fødselen. Jeg var i det minste forberedt i et døgn før fødselen ble satt i gang. Men - når jeg tenker etter, ville jeg jo gjort ALT for å se øynene hennes, for å høre henne skrike, for å oppleve en varm og levende bylt tett inntil huden. Det er ikke lett. Det blir feil uansett hvordan jeg tenker... Jeg kommer ingen vei i den klamme labyrinten.

Når jeg tenker på uttrykket spart fra noe, kjenner jeg også ambivalens på innsiden. Hvorfor skulle vi være spart - og ikke andre jeg kjenner til? På samme måte som hvorfor andre jeg leser om, får mirakelbabyer som overlever både tøffe fødsler og hjertestans. Hvorfor overlevde ikke Amelie? Og hvis vi skulle bli spart, kunne vi ikke da blitt spart litt før? Det er mange vanskelige tanker og følelser knyttet til disse tingene. Mange hvorfor, mange ubesvarte spørsmål. Samtidig vet jeg livet aldri er rettferdig. Det skjer mange uforståelige ting. Jeg slutter heller ikke tro på hverken mirakler eller Guds inngripen. Ikke englevakt heller for den saks skyld. Min grunntro og mine erfaringer sier på innsiden at Gud vet og Gud ser. I livet mitt har jeg både opplevd sorg, skuffelser, store tap, og mirakler, gode gaver og overnaturlig beskyttelse. Jeg har ikke kontrollen, men jeg hviler i en omsorg som overgår min egen forstand. Å være spart fra noe, trenger ikke handle så mye om det overnaturlige perspektivet, men mer det faktiske og rent konkrete: Vi har mistet jenta vår. Kanskje hadde hun blitt alvorlig syk. Når det først er skjedd, kan vi gjøre oss tanker om at både henne og vi har fått slippe en tøff situasjon.

Etter å ha fått svarene og etter mange tankerunder som beskrevet overnfor, har jeg klart å komme frem til i alle fall noen ting. Det som har skjedd, er skjedd. Jeg skjønner at det ikke hjelper å lure mer på alle tenk om og hva hvis, selv om de naturlig kommer. Det er heller ingenting jeg kunne ha gjort annerledes, og jeg kan ikke klandre noen. Selv ikke Gud - for jeg tror på en Gud som vet og som ser. Jeg kan lure på hvorfor Han ikke gjorde det ene eller det andre, men jeg merker at Han er hos meg - midt i smerten. Hvor skulle jeg ellers fått denne styrken fra?

Det gir ingen mening at Amélie Sofia skulle dø i mors liv, i min mage, rett over termin. Det er meningløst, hjerteskjærende og rett og slett brutalt. Men - midt i det meningsløse - ser jeg at jenta mi og det jeg skriver om henne, gjør noe med mennesker rundt meg. Hun har satt et avtrykk og har fått en stemme gjennom min. Mange, etterhvert veldig mange, har skrevet til meg og latt meg få kjenne en enda større takknemlighet over det lille, korte livet hun fikk.

Amelie, jeg savner deg så inderlig.
Du kom - og du dro,
og du tok med deg en bit av hjertet mitt.
Jeg lurer på om det kan bli helt igjen noen gang.
Takk for alt du gav meg i ni måneder.
Takk for skjønnheten,
for underet, for perspektivet du brakte med deg.
Du ble ikke skapt for intet.
Ditt liv var ikke forgjeves.




Bare fortsett å skriv kommentarer, inspill, delt liv. Det gir meg mye - både kunnskap, trøst, nye tanker, ettertenksomhet og oppmuntring. Tusen takk for alle kommentarer i de siste to innleggene. Dere skulle bare visst hvor mye det betyr. Godt med tilbakemeldinger når man deler såpass åpent fra eget liv, så - takk!

onsdag, september 21, 2011

Dødsårsaken - og veien dit DEL 2


Før vi mistet Amélie Sofia, visste jeg svært lite om dødfødsler. Jeg har jo hørt skrekkhistorier om dødsfall på grunn av navlestreng rundt halsen, og mulig jeg såvidt har lest noe om morkakesvikt på nett, men utover det har jeg følt meg ganske rolig som gravid. Jeg nevnte dette med navlestreng rundt halsen på ultralyden med Jesper,men jordmoren sa at jeg ikke måtte gå rundt og tenke på dette: Det er så uhyre sjeldent at slikt skjer, du må ikke ødelegge graviditeten med å gå rundt å være redd. Jeg klarte faktisk å legge disse tankene til side. I dette svangerskapet følte jeg meg enda tryggere. Riktignok hadde jeg noen runder med tanker rundt Downs syndrom, men alt i alt hvilte jeg i gleden over herlige spark i magen.

Den skjebnesvangre dagen, tirsdag 31.mai, snudde min verden opp-ned. Der inne, på et lite undersøkelsesrom med lysblå benk og ultralydapparat, ble det konstatert at Amelies hjerte ikke lenger slo. Jeg husker sjokket og fortvilelsen som om det var igår. Jeg så vantro på min kjære, han så like sjokkert på meg. Jeg skjønner det ikke, jeg bare skjønner det ikke, gjentok jeg igjen og igjen. Der fosterlyd ikke blir funnet, må dette bekreftes av to leger. Vi nevnte for den andre legen at Jesper hadde vært syk noen dager. Han hadde hatt høy feber både rundt 17.mai og noen dager før dette. Om han hadde utslett? - Utslett? Vi klarte ikke tenke klart. Ikke som vi hadde tenkt over. Men har ikke barn alltid noen prikker her og der? Hva visste vel vi? Hadde vi ikke vært oppmerksomme nok? Frykten grep tak i meg som en klam klo, og jeg følte nærmest at de siste ukenes minner spant rundt meg i sirkel. Er vanlig sykdom plutselig farlig nå? Skal jeg miste babyen i magen fordi Jesper går i barnehage? Det meste kommer jo derfra... Legen forklarte noe om den femte barnesykdom og parvo-virus, og jeg kjente jeg ble helt kvalm. Femte barnesykdom? Jeg har jo bare hørt om den fjerde! Finnes det virkelig et skummelt "vanlig" virus som kan forårsake fosterdød?

Jeg har alltid vært en person som har lest meg opp på aktuelle temaer, så også i svangerskapet. Når var det jeg ikke hadde fulgt med i timen? Hva slags informasjon hadde glippet langs veien? En jordmor som såvidt var innom for å gi en beskjed, tok et fast tak i skuldrene mine og så meg rett inn i øynene: Vit at det er ingenting som du kunne gjort annerledes! Ingenting! Det ristet på innsiden og jeg klarte på ingen måte å ta det til meg. Hva visste vel hun? Var ikke det der bare en standardfrase man sier til mennesker i sjokk? For det skal dere vite: Som gravid og ansvarsfull mamma er veien fra et slikt sjokk til selvbebreidende tanker faretruende kort. Hver nerve i kroppen skriker av alle lungers fulle kraft: HVA KUNNE DU HA GJORT ANNERLEDES? Et barn skal jo ikke bare dø inni magen!

Jeg merker jeg har behov for å skrive litt om prosessen frem mot svaret. Det er en del av bearbeidelsen. Sjokket, de indre anklagene, følelsen av å ha gått glipp av viktig informasjon, den plutselige frykten for vanlig sykdomstegn - alt henger sammen. Midt oppe i dette skal man være mamma, gå gjennom en dødfødsel, kjenne hormonene fyke gjennom kroppen, planlegge begravelse, forholde seg til andre, sørge og leve i et vakuum av uvisshet. HVORFOR DØDE BARNET MITT? Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at usikkerheten og spørsmålene på innsiden har vært gnagende, intense, utmattende. Der andre ser en 32-årig kvinne handle mat i butikken eller sykle sønnen sin til barnehagen, vet man selv at hele ens indre er som tunge spindelvevnett av uvisshet, tomhet, sorg, selvbebreidelse og savn.

For å ikke bli helt ko-ko, begynner man å tråle nettet for informasjon. Vi visste at det ikke var snakk om noen navlestreng rundt halsen. Det så de jo etter fødselen. Men fantes det kanskje andre navlestrengskomplikasjoner? Og selv om morkaka så normal ut - er det ikke først etter obduksjon man kan uttale seg tydelig? Amélie så normal ut og hadde ingen tegn til hverken Downs eller andre trisomi-varianter. Kanskje det heller var en mystisk genfeil? Noe som ville gjøre det lettere å takle at hun ikke fikk leve? Men - ville vi egentlig ha dèt svaret? Kunne ikke det i siste instans øke risikoen for et sykt barn senere? Jeg leste videre om uforklarlig krybbedød i mors liv. Ja, det kunne det være. Kanskje så mystisk og uforklarlig at risikoen umulig kunne være til stede ved et eventuelt nytt svangerskap? Men uforklarlig? Nei, huff, åssen skulle vi klare å leve med det? Så kom jeg over en nettside om Gruppe B-Streptokokker, laget av en kvinne som hadde mistet barnet sitt på samme måte som meg. Jeg skalv inni meg. GBS - det måtte jo bare være det! Jo mer jeg leste, jo mer uggen ble jeg. Hvorfor hadde jeg ikke hørt om dette før? Og hvorfor blir ikke alle gravide testet her i Norge?

De første prøvesvarene kom, og lettelsen skyldte over meg da jeg fikk høre at det ikke var snakk om parvo-viruset. Ergo hadde ikke Jesper smittet meg (og dermed Amélie) med sykdom via barnehagen. Men det er funnet rikelig vekst av Gruppe B-Streptokokker, sa legen. Jeg knakk sammen på innsiden. Er det dødsårsaken, spurte jeg. - Vi kan ikke gi noen endelig dødsårsak før alle prøvesvar er kommet, men slik det ser ut nå er dette det eneste som kan indikere noe i retning årsak. Det er gjort funn hos både deg og barnet. Denne dagen var jeg langt nede. Jeg skrev innlegget "Dagen idag" og gråt meg i søvn. Hvorfor hadde jeg aldri hørt noe om GBS? Jeg hadde helt fine urinprøver gjennom hele svangerskapet, så det hadde ikke vært grunn til mistanke om infeksjon. Jeg leste at urinveisinfeksjon kunne indikere GBS, men det hadde jeg heller aldri hatt. Om jeg hadde visst noe om de hersens bakteriene, kunne jo en antibiotikakur tatt knekken på dem. Da kunne jenta mi levd!

Jeg leste alt jeg kom over om temaet og ble mer og mer fortvila. Det var allikevel en del ting jeg undret meg over. Amélie døde i magen - hvordan i all verden kunne de bakteriene komme inn? Hverken vannet eller slimproppen hadde gått, så de naturlige barrierene var jo der. At det var funnet GBS hos henne, kunne jo også bety at hun var blitt infisert på vei ut fødselskanalen, dvs etter at hun var død.

Kort om GBS: Gruppe B-Streptokokker (betahemolytiske streptokokker) er en bakterie som alle mennesker har i kroppen sin. Den vanligste plassen for disse bakteriene er nese/hals-regionen og "underetasjen". Om lag 30 % av alle gravide har denne bakterien som en naturlig del av sin bakterieflora. Bakterien i seg selv er ufarlig - vi trenger faktisk en hel del bakterier i kroppen vår - men om den blomstrer opp under et svangerskap, kan den vandre oppover til barnet eller smitte under fødsel, og føre til infeksjon. En infeksjon kan føre alvorlig sykdom (blodforgiftning, hjernehinnebetennelse eller lungebetennelse), i verste fall til fosterdød. En antibiotikakur kan stoppe oppblomstring, men bakterien kan allikevel komme tilbake. Man snakker om å være bærer av GBS fordi bakterien finnes der som en naturlig del av bakteriafloraen. Du kan lese mer utfyllende på nhi.no (HER). Om du ønsker å lese om GBS på siden til hun som har mistet barnet sitt, gå HIT. I Norge har man valgt å ikke teste alle gravide fordi man primært er opptatt av resistensproblematikken. Hyppig og utstrakt bruk av antibiotika kan føre til resistens hos stammer av GBS. Dette kan igjen gi nye utfordringer. I tillegg handler det om samfunnsøkonomi. USA har valgt en annen linje. 

Tilbake til Amélie. Det var vanskelig å forholde seg til alt jeg leste, for på den ene siden skjønte jeg at det var snakk om en svært vanlig bakterie. Noen mener at så mye som 40 %  av alle kvinner er bærere. (Dersom 1000 leser bloggen min hver dag, har altså 3-400 av dere GBS i kroppen.) En lege jeg snakket med, sa at denne bakterien finnes overalt rundt oss - i jord, i mennesker, i dyr - og den er ikke farlig i seg selv. For en som har fått høre at barnet kanskje kan ha dødd av betahemolytiske streptokokker, beroliger ikke akkurat dette. For meg er det her antagelig dødsbakterien, husker jeg at jeg tenkte.

Men så kom noen nye funn. Den midlertidige oduksjonsrapporten var blitt oppdatert, og nærmest i en bisetning på seksukers-kontollen nevnte vikarlegen: Men så er det disse blodproppene, da. Blodpropper? Hadde hun feil journal foran seg? Nei, det var funnet masse små blodpropper i morkaken. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte av skrekk eller synke sammen i apati. Hva blir det neste? Hva mer skal jeg gå rundt å være redd for? Takke meg til manglende funnsvar! Hun leste opp noen medisinske ord og uttrykk; nevnte noe om ikke typisk sykdomsbilde og forvirring rundt funnene. Blodproppene var mange, og en av årene i navlestrengen var tett av levret blod, men det var ingen tydelige infarkter i morkaken. Slike små blodpropper gir ofte veksthemming pga mangelfull næring til barnet, men det mystiske i Amélies tilfelle var at hun var normalvektig ved fødsel. Jeg var til oppfølging i uke 34 og 37 pga lavt symfysemål, men ultralyden viste et friskt og aktivt foster. Gjennomstrømmingen var god. Hun hadde et vekstavvik på 8 %, noe som tilsa at hun var under gjennomsnittet i størrelse, men fortsatt innenfor normalen. Det var altså ingen tegn til veksthemming. Legen fortalte meg at de kom til å ta opp mitt case på et møte der ekspertisen på sykehuset samles. Patologene og legene skulle gå gjennom funnene, komme frem til dødsårsak og diskutere oppfølging. Møtet fant sted først i begynnelsen av september. I forrige uke hadde vi sluttsamtale.

Når jeg skriver disse innleggene, kunne jeg sikkert nøyd meg med et par saklige setninger om den endelig konklusjonen. Det var det jeg først hadde tenkt. Men - for min egen del er det godt å bearbeide også denne delen av sorgprosessen. Alle tankene, den lange ventetiden, all frykten, uvissheten rundt de konkrete funnene, all usikkerheten, vakumfølelsen; det har vært fryktelig slitsomt. Når jeg skriver, merker jeg at jeg på et vis skriver av meg mange vanskelige følelser. Ved å ta dere med på denne reisen, deler jeg vel så mye en historie om å vente på en dødsårsak. Jeg forstår godt om det blir mye å lese, og jeg forventer på ingen måte at dere dveler ved disse innleggene. Samtidig vet jeg mange leser med stort engasjement. Dere har fulgt meg siden sjokkbeskjeden, mange enda lengre, og kanskje kan det være godt å få del i noen svar.

For hva var egentlig dødsårsaken? Det var blodproppene. Eller mer nøyaktig en tilstand som heter Føtal Trombotisk Vaskulopati (FTV). Føtal betyr relatert til fosteret, trombotisk vil si "forårsaket av blodpropper" og vaskulopati vil si "sykdom i blodkarene". Det handler altså om en tilstand som gjør at det over tid dannes masse blodpropper i morkaken. Det pågår gjerne over uker eller måneder og kan ikke sees på ultralyd. Men - et betydelig vekstavvik hos barnet eller manglende gjennomstrømming i navlestrengen, kan oppdages på ultralyd og indikere at noe er galt. Hos Amélie var det ingen tydelige tegn på dette. Blodproppene fører til at områder i morkaken gradvis dør. Hva som til slutt gav dødsstøtet i hennes tilfelle, er vanskelig å si, men kanskje den tette blodåren i navlestrengen har hatt noe å si? Eller kanskje hun plutselig og brått fikk for lite næring? Jeg vil helst ikke tenke for mye på det.

Barn som blir født i tilfeller der føtal trombotisk vaskulopati har forekommet, får ofte skader i hjernen. I obduksjonsrapporten stod det at det ved denne tilstanden ikke er uvanlig å se tromber og infarkter i hjernen, men i dette tilfellet var det ikke mulig med videre undersøkelse. Cerebral Parese (CP) er ikke uvanlig. Dette fortalte legen meg, i tillegg har jeg lest om det selv. Det skal sies at det er lite stoff å finne, og jeg har inntrykk av at det er en sjelden tilstand. Jeg fant kun noen medisinske nettsider på engelsk, (f.eks HER, HER og HER).

Hva kommer så FTV av? Generelt kan blodpropper i morkaken komme av tilstander hos mor som gjør at blodet koagulerer dårlig, f.eks Leidens Mutasjon. Diabetes og revmatisme kan være andre bakenforliggende årsaker. Graviditet i seg selv gir noe økt risiko for blodpropp. Mine blodprøver viser at jeg ikke har noen tilstand som gir økt risiko for blodpropper. Jeg har hverken Leidens, protein C/ protein S-mangel eller noen av de andre risikotilstandene. Jeg har ikke sukkersyke/ utslag på diabetestesten eller noen form for revmatisk sykdom. Du har rett og slett hatt uflaks, var legens ord til meg. I neste svangerskap vil jeg bli satt på blodfortynnende medisin.

Hva så med Gruppe B-streptokokkene? De er ikke satt som dødsårsak. Jeg hadde ingen tegn til infeksjon rett etter fødsel. Selv om bakterien ble funnet hos Amélie, var det ikke tydelige tegn på infeksjon i kroppen. Men - hadde hun levd ved fødsel, kan det være hun hadde utviklet infeksjon og alvorlig sykdom. Blodproppene og GBS har ingen ting med hverandre å gjøre, men jeg gjør meg noen tanker om hvilke utslag disse to tilstandene tilsammen kunne gitt dersom hun hadde levd. Jeg blir svimmel bare jeg tenker på det.

Dette blir langt. Jeg får samle noen siste refleksjoner og tips i del 3. Har noen erfaring med GBS-infeksjon, blodpropper i morkaken og mer spesifikt Føtal Trombotisk Vaskulopati, gjerne skriv noen linjer i kommentarfeltet. Det går an å være anonym. Synspunkter og tanker mottas også. Eller bare en klem - jeg er fortsatt veldig mottagelig for denslags. Nå vet dere altså dødsårsaken.

mandag, september 19, 2011

Dødsårsaken - og veien dit DEL 1


Det blir spesielt å skrive disse to neste innleggene. Spesielt fordi det sluttvis oppsummerer og konkretiserer den medisinske delen av alle spørsmålene som har gnagd på innsiden. Mange har bevisst eller ubevisst ventet på å få vite hvordan jenta vår bare kunne dø inni magen. Kanskje det er riktigere å skrive håpt på, for det er ingen selvfølge at vi deler akkurat dette. Jeg vet ingen krever det av oss heller.

Vi har tenkt oss nøye om. I grunnen bestemte vi oss tidlig for å ta endelig stilling etter at obduksjonsrapporten var kommet. Underveis har vi delt noe med enkelte rundt oss - for å lette litt på trykket - men det er først nå vi har konkludert med åpenhet. Det blir vanskelig å skulle sette en grense for hvem som skal få vite hva eller ikke. En annen side er at folk snakker uansett; da synes vi det er bedre å få styre informasjonsstrømmen selv. Men - den kanskje aller viktigste grunnen, er at det skremmer så mange hvordan ei frisk og rask sparkejente brått kan dø. Spesielt gravide som leser her inne eller som har sett meg underveis i graviditeten, har uttrykt sjokk over at svangerskapet kunne ende slik. Til syvende og sist ser jeg ingen grunn til å holde dette for meg selv. Jeg har valgt å dele innlegget i to. I denne delen skriver jeg litt om veien frem til svaret og deler noen refleksjoner rundt dette.

Noen prøvesvar fikk vi allerede etter tre uker. Vi fikk innsyn i flere funn ved neste samtale, og jeg hadde noe kontakt med legene på telefon etter dette. Det har selvsagt dukket opp spørsmål underveis, og jeg har ikke vært redd for å ta kontakt når jeg har lurt på noe. Jeg har erfart at man må være litt "på hugget" i en slik situasjon. Vi kunne valgt å vente på den endelige obduksjonsrapporten, men vi ønsket å få vite ting ettersom svarene kom. Det er pluss og minus ved begge strategier. For vår del har vi kunnet fordøye detaljene i rapporten litt gradvis. Jeg har lest meg opp på aktuelle temaer og slik vært bedre rustet til å forberede spørsmål som har dukket opp. Ulempen har vært at det har vært usikkerhet rundt det endelige svaret, og selv om jeg klarte å sette "dødsårsak-knappen" på vent i sommer, merket jeg at utålmodigheten tok overhånd i begynnelsen av denne måneden. Jeg lurte på hvorfor ikke jeg hørte noe fra sykehuset (skulle de ikke hadde det endelige møtet sitt rett etter ferien?), og jeg ble oppgitt da jeg ikke fikk tak i aktuelle kontaktpersoner etter flere iherdige forsøk. Denne uken, tirsdag 13.september, ringte legen meg (en flink og hyggelig en som sådan). Vi fikk komme til samtale dagen etter.

Før vi mistet Amélie Sofia, ante jeg ingenting om hvor mange svangerskap som dessverre ender galt. Sett i forhold til alle friske barn som blir født er ikke andelen høy her til lands (ca 3 dødfødsler per 1000 fødte barn). Rent tallmessig handler det om over 200 dødfødsler hvert år. Da er ikke senaborter tatt med. Bak de tallene finnes over 200 berørte familier, enda flere om du regner med involverte søsken, besteforeldre, tanter, onkler osv. Over 200 mammaer opplever det samme som meg hvert år. Etter å ha vært medlem på Englesiden en stund, et lukket forum for foreldre som har mistet barn, skjønner jeg at jeg på ingen måte er alene. Det er trist å tenke på. Samtidig er det godt å ikke føle seg alene. Å oppleve det vi har gjort, gir meg tanker om at det å få et frisk og levende barn, i sannhet ER et mirakel.

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg skriver fortsatt for å bearbeide - og jeg går grundig til verks. Jeg skriver for å hjelpe, og til det trengs det konkret informasjon. Men vil ikke disse tallene bare skremme gravide som leser dette? Kanskje. Men dette er virkeligheten. Det ER skremmende å tenke på at over 200 barn dør rett før eller etter fødsel hvert år. Da er det kanskje ikke så spesielt likevel at vi er flere englemammaer som bare denne sommeren har mistet det mest dyrebare vi har og som valgt å dele det via bloggene våre (jeg, Anne, Martine og Stina Mari blant annet. I tillegg deler Mali-mo en del tanker nå to år etter).

Men - om du blir skremt av tall, kan du også la statistikken oppmuntre deg. I de aller fleste tilfeller går det faktisk bra. Det gjør det! Vi snakker majoriteten; dødfødsler er unntaket. Dette er noe jeg må si til meg selv. Av alle de hundretusenvis av mammaer som har mistet barnet sitt etter uke 22, har de alle fleste opplevd å få et frisk og levende barn - kanskje flere - etterpå. Dette gjør ikke sorgen over det døde barnet mindre, på ingen måte, men det sier noe om at det går an å få gode erfaringer etter å ha havnet på feil side av statistikken. Det er også noe jeg stadig må minne meg selv på. Livet er en langt større gave enn man skulle tro og et svangerskap et større under enn mange skal ha det til.

I neste del, skal jeg konsentrere meg mer om de konkrete svarene, samt gi noen tips. Jeg har aller først hatt behov for å reflektere og gi litt bakgrunnsinformasjon.




Kilde: http://www.lub.no/dodfodsler

lørdag, september 17, 2011

Listemodus: Fine ting



Jeg er en listeperson, og siden det er såpass lenge siden jeg har operert med noen lister, vel, så er det på tide med en. Jeg er generelt opptatt av å glede meg over de små ting. Så også i den tiden vi nå går igjennom. (Jeg prøver i alle fall - midt i sorgen - og får det faktisk til...)

Her er noen fine ting jeg makter å glede meg over:

♥ At det er høst. Ingenting slår denne årstiden. Mens andre ergrer seg over at sommeren er over, fryder jeg meg over kjølig luft, vakker høstssol, høstløv, muligheten til å (snart) begynne med skjerf og vanter, stearinlyskvelder, te med brune sukkerbiter og "curl up"-kvelder i sofaen.

♥ Franskbrent kaffe - som alltid.

♥ Jespersen min! Som stikker av når vi skal kle på han pysj, som ler rått av rare ting, som kaller sokker for "tjåkk" og som brer teppe over mamma eller pappa i sofaen. Han har lært seg å bestille pølse og pommes frites på restaurant (med andektig mine sier han "pø'sse og fjiii") og er ellers en lykkelig pode med både humor, empati og temperament. For øvrig tror han klut er løsningen på alle helsemessige problemer (sand i øyet, blod på fingeren, dult i armen - you name it). Love him!

♥ En ny bok jeg gleder meg til å lese (om lengsel og vemod - mer om denne kommer etterhvert...)

♥ Hjemmelaget bringebærsyltetøy laget av Maria (Les om henne HER)


♥ Min kjære! Maken til kvalitetsfyr skal du lete lenge etter! Han smiler og tuller, snekrer og fikser, safter og sylter, deler og kommuniserer, stryker meg i håret, herjer med Jesper, deler på middagslagingen, snakker alvor i søvne (og husker ikke døyten dagen derpå), bryr seg om andre og er til stede.

♥ Rent sengetøy som lukter deilig

♥ Tanken på en ferietur vi har i vente

♥ Mailer og kommentarer fra alskens fine lesere (Takk for bilder forresten! Fortsatt muligheter...)

♥ Å se storesøsteren min oftere fordi hun har flyttet til samme by

♥ Muligheten til å la kroppen og sinnet få hvile. Trenger det - og gjør det så mye jeg kan

♥ Fine mennesker som har betydd noe spesielt for meg i det vi går gjennom (alt fra familie og venner, til helsepersonell og nye bekjentskaper)

♥ At vi har en fin grav å gå til...



God helg!

torsdag, september 15, 2011

Tilbake på rom nr 8



Idag - 14.september - var jeg tilbake på rom nr 8: Rommet jeg fødte på, rommet der jeg delte de viktigste minnene etter fødselen. Jeg var nemlig til samtale med en jordmor på sykehuset, på en poliklinikk som spesielt tar seg av kvinner med fødselsangst og traumatiske opplevelser.

Det har ikke vært så lett å vite hva jeg har behov for når lege eller jordmor har lurt på hva jeg trenger av samtale og oppfølging. Jeg har i grunnen ikke fødselsangst. Jeg vet ikke helt hva jeg har og ikke har. Jeg har opplevd et sjokktraume - og jeg har vært gjennom en smertefull dødfødsel uten smertestillende. Har jeg fått bearbeidet denne, har jeg spurt meg selv. Jeg har egentlig ikke fortalt alle detaljer rundt fødselsforløpet til andre enn foreldrene mine, søstre og noen få venninner. Ikke fordi jeg ikke har villet, men fordi det har vært mange andre ting som har vært viktigere å snakke om. Fødselsopplevelsen har også vært... - personlig, kanskje. I hvertfall for en tid. Jeg har villet ha den inni meg og bearbeide den litt for litt.

I sommer ble jeg enig med legen på sykehuset om å avtale en samtale med jordmor på denne klinikken. Så kunne jeg fortelle historien fra A til Å; se om det lå noen ubearbeidede ting der og deretter ta det derfra. Idag var dagen.

Det første som slo meg da jeg kom inn på barselavdelingen, var tanken på at det var her, i disse gangene, jeg skulle tuslet bort til kantina med Amélie i gjennomsiktig sykehusseng. Jeg skulle nytt brødskiver med deilig saltpølse og agurk mens blikket stadig ble dratt mot det lille hodet som stakk opp av dyna. Jeg skulle kikket nysgjerrig på andre bybakte mammaer og smilt glad og gjenkjennende ved synet av deres små. I stedet var jeg bofast på rom nr 8. Du kan hente maten, du, sa jeg til mannen min. Om det går bra for deg. Det gjorde det. Jeg bare unngår å se på de andre babyene, sa han. Jeg skjønte at jeg aldri hadde klart å vandre bortover gangene på barsel med nummen kropp og tomme hender. Jeg bodde på rom 8 og valgte å isolere meg fra omverdenen, også den lille som fantes på sykehuset.

Det var ikke slik det skulle vært, nei, tenkte jeg da jeg satt på ventestolen i korridoren før idag. Isolert på et rom. Avskåret fra lykken i gangene og skjult med min egen sorg. Der lå jeg, eller satt jeg, i senga og leste kondolansehilsener og vurderte sanger til begravelsen, samtidig som jeg tittet bort på den stille, lille kroppen. Så absurd egentlig.

Rommet lå mye nærmere kantina enn jeg husket. Så kort unna de andre jeg var, tenkte jeg fra ventestolen min. Jeg husker jo jeg hørte babygråt gjennom ventilasjonsanlegget på badet. Isolert eller ikke - akkurat den var jeg ikke avskåret fra. Det var så sårt høre andre levende babyer som gråt og hikstet, mens min egen lå dørgende stille i en sykehusseng. Den lille, fine jenta mi. Hun fikk jo oppleve gangene på barsel. Livløs og tildekket av en dyne, på vei til kjølerom på nattestid.

Det var litt rart å være tilbake i omgivelsene. Man skulle kanskje tro jeg ville knekke sammen i det jeg tok første skritt over døstokken til barsel, men - nei. Jeg kjente, overraskende nok, at det var litt verdifullt oppe i det hele å være der igjen. Det var her hun ble født. Det kjentes også som en slags seier å vandre rakrygget inn på avdelingen og merke at det gikk bra. Ingen tårer, ingen hiksting. Bare veldig mange tanker og minner.

Jeg la merke til at det var ganske stor sprekk mellom gulv og dør på hvert rom. Da gikk det i grunnen opp for meg hvor lite lydisolert familierommene faktisk er. Jeg skulle jo aldri født på et slikt rom! Saken var at jeg ikke rakk å bli forflyttet til en fødestue. Jeg rakk aldri å få noe smertestillende. Det var en styrtfødsel, og smertene var deretter. Idag, der jeg satt i gangen, slo det meg hvor godt det må ha hørtes. Hjelp! Hva må de andre ha tenkt? En litt vanskelig tanke, men det er uansett ikke noe jeg får gjort noe med.

Samtalen hos jordmor var fin. Det var godt å kunne dele hele historien under ett. Hun spurte om jeg ville se rommet, og det kjente jeg at jeg ville. Rom 8. Rommet der jenta mi ble født, der historie ble skrevet og livet mitt ble forandret for alltid. Det var spesielt å bevege seg inn akkurat denne døren, nå i ettertid. Rart, men også en form for bearbeiding. Nå har jeg vært her. Og det gikk fint. Nå finnes det ingen magisk terskel i forhold til barselavdelingen lengre. Det vonde er jo inni meg, ikke i veggene på sykehuset.

Etter samtalen tok jeg heisen to etasjer opp og møtte Mr Amélie. Idag var også en spesiell dag av andre grunner: Sluttsamtale og oppsummering i forhold til obduksjonsrapport og alle prøvesvar. Nå vet vi årsak. En side er bladd om, og et vakuum borte. Jeg har bestemt meg for å dele litt rundt dette - etterhvert.




Illustrasjonen er en gave fra bloggleser Vilde. Tusen takk!

mandag, september 12, 2011

Tanker - og en sang

Jeg har hatt noen dager hvor jeg har kjent mer på det meningsløse og hjerteskjærende i at jenta vår brått skulle dø inni magen. Fire dager over terminen - rett over målstreken - etter ni lange måneder, stopper bare hjertet å slå! Det er så ufattelig og sårt. Svimmelheten siver innover meg og gjør meg nummen og redd når kveldene faller på.

På èn måte har jeg for en stund siden kommet til en slags aksept i forhold til at det har skjedd. Jeg klarer å forholde meg til det som et faktum; som en uønsket, men virkelig del av livet mitt. Vi har i så måte kommet langt i sorgprosessen - lengre enn forventet. Jeg går ikke rundt og er deprimert og sorgtung 24 timer i døgnet - det er nok mer slik at jeg går ut og inn av sorgens mange rom. Jeg gleder meg over Jespersen min og er snill mot meg selv. Men sorgprosessen er komplisert og uoversiktlig. Jeg sitter ikke med kontrollen. Noen dager blir jeg overrumplet av en overveldende matthetsfølelse. Livet har gått videre for andre, men tre måneder er ikke lenge når man har mistet det mest dyrebare man har. Små ting som før har krevd lite, krever plutselig mye av meg. Det er ofte vanskelig å sovne på kvelden, for de vonde tankene tar overhånd.

Sjokket har satt dype spor. Spor i form av engstelse, av dirrende spørsmål, av hudløshet, av noe sårt og vanskelig jeg for alltid må forholde meg til. Kanskje det går an å si at jeg ved siden av tapet over Amélie, opplever en slags sorg over sorgen. Jeg ville jo aldri at dette skulle bli en del av livet mitt!

Ikveld fant jeg igjen Anything about June av Unni Wilhelmsen, en sang jeg nesten hadde glemt. Jeg kan ikke huske å ha reflektert videre over teksten tidligere, men plutselig ble den så sterk. Min lille datter ble faktisk født i juni. Nå tror ikke jeg at hun ble left alone, for jeg tror Gud holdt henne i sine armer da hjertet sluttet å slå, men dette med at ingen vet hvordan Amélie ville blitt, gir en sår gjenklang i meg.

Hvem hadde du vært, jenta mi? Hvordan hadde du blitt? Hvem hadde du lignet på? Jeg skulle så gjerne visst...






You can call her June
Though she wasn`t born that month
And the things I would have song for her,
would have been about all I wanted

Nobody knows
Why she was left alone
Nobody knows, anything at all
Anything about June


Oh June, who would sleep through all of November
And some things growing in my windowsill,
were there to make me remember

Nobody knows, what she could have been
Nobody knows....anything

Anything about June

Oh June
Who I know disappeard in may
And the things you`ll hear in a lifetime
Is nothing

nothing she would say

Nobody knows
'bout her wind, and where it blows
Nobody knows...anything at all
Anything about June
Anything about June
June     


(Unni Wilhelmsen)




Bildet er en gave fra en av mine lesere, Marit R. Tusen hjertelig takk!

søndag, september 11, 2011

Lastebil


Veldig stas med lastebil! Her "prøvekjøres" gravemaskinmannens store kjøretøy. Andektig liten gutt i førerhuset...

God helg videre!

torsdag, september 08, 2011

Amélies bildebank - et spørsmål om hjelp

Oppdatering: En leser spurte om mailadressen ikke fungerer. Det gjør den - jeg har allerede mottatt flere bilder :) Tusen hjertelig takk! Ps! Pass på å få med alle prikker i adressen som altså er: skriv.til.amelie78 @ gmail.com (men uten mellomrommet før og etter alfakrøllen).


Utrolig nok - dette bildet er ikke arrangert, men et fanget øyeblikk av min lille sønn som var fryktelig opptatt av å blåse på vindmøllen vi kjøpte dagen før Amèlies tremånedersdag...

Innimellom føler jeg for å skrive en liten, felles takketale til dere som skriver kommentarer og byr på dere selv i form av innspill, tips, klemmer og omtanke. Noen skriver jevnlig - jeg legger merke til navnene - og noen legger igjen spor en gang eller to. Tusen hjertelig takk! Jeg setter så pris på alt sammen. Tenk at dere tar dere tid til å vise omsorg på den måten! Jeg har kjent på mye glede og forundring når jeg har lest kommentarer som har tikket inn. Andre ganger har jeg hatt stor nytte av konkrete tips. Så er det alle de fine diktene, sangene og sitatene som flere har vist meg. Ikke visste jeg at det fantes så mange bra mennesker der ute!

Det er flere som har skrevet noe i retning "hadde jeg bare kunnet gjøre noe; hjelpe deg på et eller annet vis". Jeg har tenkt at tanken teller, og at det nok ikke er så mye å få gjort. Men - plutselig ser jeg et behov. Et litt finurlig og enkelt behov knyttet til bloggen min.

Når jeg skriver om ulike temaer, er det ofte fint å ha et bilde knyttet til teksten. Jeg liker best å bruke egne bilder eller illustrasjoner, men noen ganger må jeg ty til lånte bilder. Linker da til kilden så godt det lar seg gjøre, men føler meg noen ganger litt usikker med hensyn til dette. Andre ganger ser jeg for meg et motiv i hodet, men så mangler jeg rett og slett bilde. I det siste har jeg skrevet en del om det å gå gjennom en sorgprosess, og jeg begynner å slite med å finne bilder.

Her om dagen fikk jeg en idè. Måtte tenke meg litt om, men kom frem til at jeg skulle tore å spørre:

Vil dere hjelpe meg? Vil dere ut og fotografere litt - som en dedikasjon til Amélie Sofia?

Det er altså snakk om å ta et bilde, gi det til meg, og slik gi meg rettighet til å bruke bildet på bloggen min (I så måte delt rettighet over det aktuelle bildet). Dere må gjerne merke bildet med liten navnelogo. Jeg kommer også til å skrive nederst "Dette bildet er tatt av NN og er en gave til Amelie78". Du kan velge om du vil operere med nick eller med fullt navn. Jeg kommer til å legge alle bildene i en mappe kalt "Amélies bildebank" og bruke dem ved behov. Jeg kan ikke love at jeg får brukt alle, men jeg håper og tror jeg vil finne anledning til å bruke hver og ett av dem.

Jeg savner spesielt bilder knyttet til sorg og det å miste et barn. Det kan være konkrete bilder (en mor som ligger lent over en seng og gråter, et blikk preget av sorg, nærbilde av en tåre på kinnet,hender som holdes, bilde av en som trøster en annen, et ektepar i sorg e.l.) eller noe mer abstrakt (natur, skyggelandskap eller noe annet kunstnerisk). Jeg har også et stort ønske om et bilde av ei lita jente, gjerne mørkhåret (men ikke et must) som sitter på kne og ber (HER er noen ideer). Eller som ser om mot himmelen.

Generelt; motiver av ei lita jente med mørkt hår som løper bortover, sitter på en stein, smiler eller ler, er også noe jeg ser for meg. Slike bilder vil synliggjøre noen av drømmene mine knyttet til Amélie. Bilder av en liten lubben babyhånd eller fot gåt også an.

Kanskje noen har egne ideer. Bare følg ideen! Jeg savner også bilder som kan illustrere tomhet, denne knugende steinen i magen, en følelse av tristhet, ensom sorg og lignende. Og av mer positiv art: bilder knyttet til tekster der himmelen eller evighetsshåpet kommer fram. Det å være englemamma er også et tema. Eller en liten engel?

Man trenger IKKE være proff for å ta slike bilder. Eventuelt bruk litt bildebehandling - dus ned kantene, gjør om til sorthvitt eller et svakere bildeuttrykk - men ikke tenk at bildet skal være så fryktelig proft. Man trenger heller ikke redigere. Du kan bruke egne familiemedlemmer som "modeller" eller låne noen du kjenner. Om du ikke vil at ansiktet skal synes, kan du ta et bilde der ansiktet skjules. Det går også an å lage en grafisk illustrasjon; en tegning eller noe annet.

Jeg aner ikke hvor mange som føler seg kallet til denne oppgaven, men vit i alle fall at jeg kommer til å være dere evig takknemlig. Jeg har ikke helt kapasitet eller mulighet til å ta et tjuetalls slike bilder selv, men kanskje dere kan bidra til å forme denne bloggen gjennom Amélies bildebank? All ære til dere i såfall!

Bilder kan sendes til adressen skriv.til.amelie78 "ætt" gmail.com (skriver ikke alfakrøllen pga frykt for spam-post). Gi gjerne bildet en tittel om du vil. Du kan eventuelt skrive en kommentar under her om du har sendt en mail. Jeg sjekker nemlig ikke blogg-mailen hver dag. Noen frist? Tja - så fort som mulig uten at du føler stress? Innen september kanskje? I oktober vil jeg i alle fall trekke ut en som får en gave av meg.

På forhånd - tusen takk! Jeg håper noen vil hjelpe meg! :)

tirsdag, september 06, 2011

Klokskap på en trøye


Noen ganger kan en T-skjorte få sagt det. Dette budskapet svinset min lillesøster rundt med i sommer. Embrace it!

mandag, september 05, 2011

Om morkne vannrør, indre og ytre kratere

En ting jeg ikke orket å skrive så mye om da det stod på som verst, var det store vannrørprosjektet som ble påbegynt i august. Et godt råd til mennesker som har det tøft: Ikke begynn på store hus-og-hage-prosjekter når det stormer på innsiden. Det er en svært dårlig kombinasjon. Vi kunne dessverre ikke velge.


For en tid tilbake begynte det plutselig å strømme slam og ekkelt vann opp av sluket i kjelleren. I tillegg luktet det kloakk ute ved takrennene, og det bråkte og ploppet inne i klosettet. I første omgang tømte vi septikktanken, men da denne måtte tømmes fire uker senere, innså vi at noe var alvorlig galt. Jeg ble - som vanlig - veldig bekymret og trodde det var skjedd noe feil med hele rørsystemet ved oppussingen av vaskerommet i fjor. For å gjøre en lang historie kort: Vi fikk noen til å se på det, og det viste seg at de gamle avløpsrørene ute var tette og ødelagte (vi har hus fra 1962). Her måtte det graves. Min kjære forklarte at det maks ville ta en uke og være et forholdsvis greit prosjekt.


Rasering av gammel trapp med en gedigen monsterpigg. Og ja - det bråkte.

Det viste seg at ikke stemte. Jeg klarer ikke forklare alt rent teknisk, men rørene gikk ikke der de rent logisk skulle gå. Det finnes dessverre ikke tegninger over rørene knyttet til huset vårt, så da måtte gravemannen i grunnen bare grave - og grave. Greia var nemlig at vi skulle koble oss på det kommunale. Etterhvert hadde vi en ekspert her som sendte et lite rør-kamera ned i systemet. Det viste seg at rørene våre gikk om lag tretti meter i retning naborørene, der disse så møttes. Utenfor dette lå koblingen mot det kommunale.


"Vi skal bare grave litt, bytte ut noen rør og klappe sammen igjen. Tar maks en uke!"

I praksis betydde dette ikke bare fjerning av belegningsstein på halve gårsplassen vår, men omtrent hele, rasering av mur med betongkant ned mot kjelleren, fjerning av støpt betongplatting til søppelkassene, rasert plen og steinkant, midlertidig fjerning av noen furubusker, og hele 30 meter med en gedigen vollgrav foran hele huset vårt. Siden vi allikevel skulle skifte ut den gamle murtrappa med en ny, måtte den gamle hakkes i hjel med en stor pigg (muren gikk ned i jorda, som en del av grunnmuren), og når vi først var i gang med alt dette, kunne det være smart å gjøre litt dreneringsarbeid. Det sier seg selv, at dette prosjektet ble mye dyrere, større, mer tidkrevende og voldsomt enn antatt. Bare oppryddingen og alt som skulle på plass etterpå, gjorde meg helt svimmel.


Monsterpiggen i arbeid! Skrekk og gru!

Jeg taklet det hele overraskende dårlig. Vi har vært gjennom mye oppussing og renovering siden vi overtok huset - slik er det gjerne når man kjøper gamle hus - og det har vi møtt med både smil og pågangsmot. Denne gangen var jeg helt fortvilet. Ikke passet det; vi trengte ro, hvile og tid sammen, og ikke var det lurt med tanke på at vi hadde/ har mer nok med sorgprosessen. I forhold til dette hadde vi dessverre ikke noe valg. Faktisk var de gamle avløpsrørene helt morkne, og min kjære sier jeg skal prise meg lykkelig over at dette ikke ble oppdaget på vinteren. (Graving av 30 meter vollgrav i minus 20 grader - jeg ser den...)


For å se størrelsesforholdet; sjekk ut "teskjekjerringa" i grøfta (Mr Amèlie)...

Som jeg skrev i innlegget om skjerpede sanser og andre sider ved det å gå gjennom en sorgprosess (HER), kan sorg gi seg utslag på andre måter enn tårestrømmer og lut rygg. Etter at vi mistet Amèlie og etter terrortragedien, har jeg hatt mye frykt og uro i kroppen. Dette kom veldig opp i forbindelse med rørprosjektet. Jeg ble litt satt ut - hvorfor skulle jeg ikke håndtere noe slikt liksom - men nei, jeg sov dårlig og gikk rundt og var livredd for alt som kunne gå galt. I tillegg dukket det opp mange kjipe, uforutsigbare ting. Hvorfor finner vi ikke rørene? Blir alt ødelagt nå? Hvor mye kommer dette til å koste? Men kjære, vi har jo ikke kapasitet til å rydde opp i alt dette etterpå? Du begynner jo snart å jobbe igjen etter ferien! Og blir det jeg som må ta meg av Jesper hver dag under dette prosjektet? Tenk om jeg har en tøff dag og føler jeg ikke makter det? og kjelleren - kommer det til å strømme vann inn der hvis noe går galt? Går ikke galt, sier du? Hvordan kan vi vite det, det har jo dukket opp ganske mye uforutsigbart underveis i dette prosjektet? Og den piggen, hvor stor er den? Hæ? Kommer til å hjalle i hele gata vår? Kommer huset i det hele tatt til å stå?


I følge hybelgutta, går vi drastisk til verks fordi vi er lei dørselgere...

Nå i ettertid klarer jeg faktisk å smile litt av de siste bekymringene, men da det stod på som verst var det helt reelt. For noen år siden så jeg et program om et stort kjøpesenter som kollapset i løpet av 20 sekunder på grunn av en liten sprekk i en mur (link HER), og jeg var regelrett nervøs for at huset vårt skulle klappe sammen. Nå mister vi huset også, tenkte jeg. Jeg pakket - hold dere fast - verdisakene mine og rømte ut i hagen da piggingen begynte. Litt av et syn i mitt indre hode nå i ettertid; jeg som sitter likblek i en hagestol, hakker tenner og tviholder på en veske med verdisaker og Amèlies hånd- og fotavtrykk! Men så reelt var det for meg. Det høres jo nesten litt sykt ut, men jeg forteller det likevel. Etter at man har opplevd et så stort tap, et så gjennomgripende sjokk, og på toppen av det hele blitt rystet av 22.juli et par uker før, skjer det noe med kroppen. Alt kan skje, roper det i hver fiber. Jeg er såpass oppegående at jeg skjønner at dette her er noe som må bearbeides for ettertiden - det går jo ikke an å gå rundt og være redd for alt - men akkurat i sommer har jeg kalt en krakk for en krakk. Er jeg redd, så er jeg redd.


Nye rør - en plutselig nødvendighet...

Jeg har blitt overrasket av hvordan sorgprosessen har gitt slike konkrete og fysiske utslag. Bare det å se ut vinduet, ta innover seg et totalt rasert landskap rett på utsiden; jord, skitt, stein, dype grøfter, halvferdig arbeid, uvisshet rundt gangen videre, har vært fysisk slitsomt. Det har vært som om de ytre kraterene, har synliggjort de indre kraterene på en eller annen merkelig, overveldende måte. Det har vært slitsomt, overraskende, energitappende og en totalt ny erfaring.

Og hvordan det har gått? Vel, huset står. Rørene ble funnet, det viktigste arbeidet gjort. Vi er ikke ferdige, og det tar sin tid når det ikke lengre er ferie, men vi ser lys i tunellen. I forrige uke krøp vi til korset og ba om hjelp i form av en "dugnads-forespørsel" på facebook. Vi innser at det har blitt litt mye for oss, og det tar så fryktelig mye tid og krefter. Jeg føler spesielt på at det blir for mye for Mr Amèlie - han skal jo henge sammen også, ha et visst overskudd til jobben sin. Det er fryktelig mange som har sagt "bare si fra om dere trenger noe hjelp", så nå konkluderte vi: Ja, nå trenger vi visst det. I ettermiddag og i morgen får vi litt hjelp med legging av belegningsstein og noe opprydding. Vi får håpe det går rette veien og at vi blir fort ferdige!

Jeg sier igjen - ikke legg opp til store, uforutsigbare prosjekter om du er i sorg. Dette var en av de tingene jeg for min del taklet overraskende dårlig. Nå skal jeg prøve å fokusere på alt som faktisk har gått bra! Kanskje jeg blir sterkere av alt dette?



Framskritt! Bilde knipset for fem minutter siden. Mr Amèlie klargjør for legging av belegningsstein... Og hva den den lille biten foran til høyre er? Jo, "trappeklossen" som jeg kaller den. Mr Amèlie har støpt denne for å lage en jevn avslutning på den raserte gamle trappen. Jesper er fryktelig opptatt av at pappa skal lage "nyyy tapp"...

fredag, september 02, 2011

Tre måneder ♥ ♥ ♥


Kjære Amélie Sofia

Livet går videre for folk flest, men idag står det ekstra stille for oss. Det er merkedagen din.

Du hadde vært tre måneder nå. Lubben i kinna og med noen promille flere hårfjoner. Jeg klarer ikke å la være å lese om barnets utvikling på en side på nettet, for jeg har et sånt sug inni meg etter å vite hvordan du hadde vært. "Din 3 måneder gamle baby koordinerer nå bedre hode og øyebevegelse, slik at det kan følge deg med blikket når du beveger deg rundt i rommet." Jeg ser deg for meg. Jeg svinser rundt på kjøkkenet mens de store øynene dine - ja, jeg tror du hadde hatt store øyne du også - følger med på hvert skritt.

"Ved 3 måneders alder pludrer og smiler babyen til alle. Det svarer deg på forskjellige måter: smiler, nikker, hviner, hyler eller blåser bobler." Du løfter hodet forsiktig og pludrer under babygymmen. Jeg smiler til deg, pakker ting møysommelig ned i stelleveska og gjør klar til tur. Idag tar vi søskenvogna for vi skal hente storebror tidlig. Det er fortsatt plass i den lille babybag'en - Mountain Buggy har jo så små bag'er - og jeg tar på deg det fine hjemmestrikkede settet som Victoria i Bergen, hun jeg oppdaget via finn, strikket på bestilling til deg. Nå passer det ordentlig, og du er så fin, så fin!

I barnehagen løper Jespersen mot oss og sier "Mamma! A'jiiii!" Han drar deg i foten som stikker opp av dyna og ler som bare Jesper kan gjøre. Så går vi tur inn i skogen, videre forbi kirkegården og ut i sola som skinner på denne fine høstdagen. Det lukter friskt, det er favorittårstiden min, og jeg er lykkelig.


Slik drømmer jeg. Hver dag. Og det finnes sikkert mennesker som mener man skal putte alle disse drømmene ned i en låsesikker skuff. "Så slipper de å plage deg, så kommer du videre". Jeg har aldri hørt på råd fra besserwissere. Besserwissere vet heller ingenting om hvordan det er å miste barnet sitt som man har ventet og ventet på, gjort alt klart til og som har fylt hjertet med kjærlighet i ni måneder. Nå har det gått tre måneder og jeg har kommet litt videre i sorgen, men kjærligheten forsvinner ikke. Den blir bare sterkere. Ni pluss tre måneder, det er et helt år, det! Ett år gammel kjærlighet forsvinner jo ikke bare.

Så derfor merker jeg at det hjelper meg å hente frem drømmene mine. Det gjør vondt, men det er også fint å se alt som finnes inni mammahjertet mitt selv om du er borte. Jeg henter frem hver drøm, titter litt på dem, gråter, blir stille, noen ganger vemodig, før jeg legger dem forsiktig tilbake i skuffen. En ikke låsbar skuff, men likevel et sted jeg kan lukke, for å kunne ha gode hverdager. For å komme videre.

Du er ikke her. Vogna står ny og urørt i kjelleren. Det lysegrå strikkesettet ligger i babyskuffen inne på Jespers rom. Det er høst, favorittårstiden min. Sola skinner i den klare høstluften, men jeg kan dessverre ikke gå forbi kirkegården.

Jeg håper du ser hvor fint jeg har gjort det til deg. Høstlyng - for favorittårstiden. En lysrosa rose - for kjærligheten som aldri forsvinner. Men vindmøllen - den ville storebror ha selv.




torsdag, september 01, 2011

Vindmøllegutt på graven


I ettermiddag har vi vært på kirkegården og gjort det fint på graven. Føler litt på at det ikke har vært så pent der i det siste, men det blir liksom så fort stygt. Enten er det for mye sol, eller så er det for mye regn. Vi har byttet til god plantejord, vi vanner hver gang vi er det, men jammen må man ha grønne fingre for at en grav skal holde seg velstelt til enhver tid. Hm.


Nå er det i alle fall fint der. Vi tente lys, plantet lyng og pyntet med en lysere rosa potterose på høyre side. Jeg skal legge ut et ordentlig bilde i morgen, ikveld er det fokus på min lille go'gutt. Han fikk en liten vindmølle fra Plantasjen, og fløy rundt og blåste og styra. Han ble etterhvert ganske opptatt av at Amélie skulle få vindmøllen og plasserte den ned i jorda. Det gikk noen sekunder, så var den i hånda hans igjen. Du kan bestemme selv, Jesper - du kan gi den til Amélie eller ha den selv, smilte jeg til han. Neida, lillesøster skulle få den. Ned i jorda med vindmøllen igjen!


Der ble den en god stund mens pappa og Jespersen stelte de to andre gravene vi har ansvar for. Så var det tid for å gå. Men nei, det gikk ikke. Den, den, ropte vindmøllegutten.


Det ble nok litt for hardt å gå fra den lille, fine snurrende dingsen. Hehe.

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen