Skjerpede sanser - og andre sider ved det å gå gjennom en sorgprosess

Før man har fått oppleve sorgens vesen på nært hold, er det lett å ha sine ideer om hva det vil si å være i en sorgprosess. De ligger der som ubevisste forestillinger, skapt av enkle tankerekker og av mangel på egen erfaring. Når man sørger, ligger man på sofaen og gråter 24 timer i døgnet, er en av dem. Man går gjerne med lut rygg, har rødkantede øyne til enhver tid og skriver navnet til den døde på lapper og servietter. Man sover dårlig, ser svevende og blank ut i blikket når man møter folk i butikken og hulker uhemmet når en spesiell sang spilles på radioen. Matlysten er laber, kiloene raser av, og aller helst bærer man minst ett sort plagg i lang tid fremover.

Greit. Jeg setter det litt på spissen, men det er ikke til å komme bort fra at de fleste av oss har hatt noen slike forestillinger. Kanskje ikke så rart egentlig? Å miste den man er glad i er en dyp tragedie, og tragedier forbindes med tristhet og tårer. Jeg kan skrive under på at tristheten er verre enn man noen sinne kunne forestille seg, tårene flere enn man trodde man hadde. Sorgen er allikevel mye mer nyansert enn som så.

Tidligere har jeg skrevet om både det tunge (følelsen av en tung stein i magen) og det absurde (nye rammer å operere innenfor). Jeg har nevnt at man midt i det hjerteskjærende, kan oppleve gode ting (vakker natur og gode mennesker), og jeg har satt ord på at evnen til å le ikke forsvinner (Takk Gud for vår kjære 2-åring!). I dette innlegget ønsker jeg å beskrive flere sider av det å gå gjennom en sorgprosess. Jeg merker det er viktig for meg å bearbeide det jeg går gjennom, og jeg ser at både andre og jeg selv kan få noe ut av betraktningene. Det er ikke slik at sorg nødvendigvis oppleves likt for alle mennesker. Jeg er meg, andre er seg. Alle bærer vi med oss en baggasje basert på tidligere erfaringer i livet. Personlighetstype, kjønn, alder og livssituasjon spiller også inn. Jeg har likevel tro på at noe av det jeg skriver er av allmenngyldig art.

Først når du selv mister det mest dyrebare du har, erfares sorgens mange drønninger. Det vil si, det er først etter en tid at du begynner å få et slags begrep om hva sorgprosessen gjør med deg. I begynnelsen føler du at du synker ned i et sort hull. Du faller og faller - og vet ikke hvor du er eller hvor du er på vei. Følelsen av å miste deg selv er intens og fryktinngytende. Kulden og sjokket jager deg, på samme tid er du utenpå deg selv. Et slør av uvirkelighet preger dagene; på samme tid er du hudløs og plassert midt i marerittaktige realiteter. Der står du. Og der skal du begynne ferden mot et nytt og oppreist liv.

De siste dagene har jeg tenkt over tre sider ved sorgen som jeg ser så mye tydeligere nå. La meg ta den første først.

Når du er i sorg, blir sansene skjerpet. Du fornemmer stemninger så mye klarere; andres og dine egne. Lukter, lyder, syn - alt registres på en annen måte. Samtidig som du er i en slags døs og kan glemme viktige ting (f.eks en legetime), husker du uviktige detaljer med skremmende nøyaktighet. Følelser blir forsterket, kroppen er på en måte på vakt. Når lynet har slått ned èn gang, kan det like gjerne slå ned en gang til.

I sommer gjorde det på sett og vis det. Ingen kunne forutse hverken Amélies død eller terrortragedien. Likevel skjedde det. Hvorfor skulle det ikke skje noe annet grusomt og uforutsett? Du tenker det ikke nødvendigvis rett ut - du har ikke en gang lyst til å tenke slik - det bare ligger der i kroppen som en urolig, anspent streng. Tenk hvis det sitter en gal mann på toget? Hva om det ligger en bombe i buskaset? Tenk om mine kjæreste bare dør fra meg? Hvordan vet jeg at smertene i brystet er helt uskyldige? Krisetanker man aldri har funnet på tidligere florerer i tankespinneriet, og med ett plages man av nye bekymringer knyttet til sykdom, død og fordervelse. Jeg orker ikke dette! Dette er ikke meg! Det var ikke slik jeg var før, ropes det fra et annet sted i sjelen. Men det er ikke som før, ingenting er som før. Forferdet må man innse at alt det vonde som har flyttet inn, ikke forsvinner uten hardt arbeid, tid og tålmodighet, uten Guds hjelp eller omsorg fra en selv og andre.

Dette er også en sorg. Å miste seg selv; å miste opplevelsen av den helstøpte personen du hadde jobbet deg frem til. Jeg ba aldri om et liv fullt av bekymringer! Plutselig forstår du hvorfor det finnes både hypokonderi og angst. Du beveger deg i gater farlig nær, men neimen om jeg skal dit, roper det innvendig. Jeg vil ikke at livet mitt skal forringes av frykt, engstelse og av irrasjonelle resonnementer. Jeg vil ikke at mine barn skal vokse opp med en mor som er redd for alt. Jeg vil leve, ånde, være fri! Jeg vil ha dette vonde og fryktsomme bort, bort, bort! Men der du står nå, er det umulig å ta et skritt tilbake og gjenkalle ditt gamle jeg. De nye, vonde erfaringene må løftes fram i været, erkjennes for det de er, bearbeides og gjennom tid implementes i ditt nye jeg. Man trenger ikke være profet for å se at det krever arbeid.

Da kommer jeg til den andre siden ved det å gå gjennom en sorgprosess som jeg har tenkt på i det siste. Sorg ER arbeid. En venninne av meg skrev det til meg like etter at Amélie døde, og jeg forstod det allerede da. Enn hvor mye du hviler og tar det med ro, jobber kroppen og sinnet på spreng. Jeg vet ikke en gang om jeg klarer å sette ord på alt rundt dette, jeg bare erfarer det. Jeg blir sliten av selv den minste ting. Kroppen er i beredskap, og tankene lesses ut fra indre kilder du ikke ante fantes der. Noen dager - eller kvelder, for det er gjerne på kvelden det kommer - har du lyst til å bare vifte med et politiskilt, rope "STOPP" og få en umiddelbar slutt på alt som romsterer i toppetasjen. Det er enklere sagt enn gjort. Noen ganger hjelper det å fokusere på noe godt, oppsøke venner, høre på fin musikk, gå en tur, lese noe fint, nyte en god kopp kaffe og lignende - jeg tror i grunnen jeg er ganske flink til å oppsøke slike positive ting - men andre ganger må jeg bare forholde meg til det som skjer innvendig. Jeg sitter uansett med kunnskap om betydningen av å bearbeide sorg og traumer, så det er ingen vits i å lete etter fluktruter. Jeg er i så måte en aktiv turgåer i sorgens landskap; realitesorientert og uten tendenser til strutsepolitikk.

Den tredje siden jeg har sett tydeligere i det siste, er hvordan det er umulig å kontrollere det som skjer. Sorgprosessen er ukontrollerbar og tar ukjente vendinger. Dette er egentlig på godt og vondt - og kanskje like greit? Samtidig så kan det oppleves utfordrende. Jeg overraskes stadig av hvor mange "gode dager" jeg har. Det er i underkant av tre måneder siden jenta vår stille kom til verden - skulle jeg ikke egentlig ligge sortkledd og hulke på sofaen fortsatt? Men nei, jeg gjør ikke det. Det er lenge siden jeg hulket nå. Jeg gråter innimellom. Eller får tårer i øynene. Men oftest kjenner jeg den konkrete sorgen over Amélie som et fortvilet trykk i brystet. Det stikker inni meg når jeg lurer på hvordan hun hadde sett ut nå. Jeg overraskes av hvor greit jeg har taklet å forholde meg til venninnen min som fødte sju uker etter meg, vi som skulle kose oss i permisjon sammen. Jeg tenker selvsagt på Amélie når jeg titter på den lille babyjenta - jeg kan kjenne et sterkere savn og et mer uttrykt vemod - men i det store og det hele håndterer jeg det bra. Jeg har truffet venninnen min flere ganger, og det er faktisk veldig koselig. Men - jeg har blitt overrumplet av helt andre situasjoner som gir meg såre påminnelser om det jeg har mistet. En mørkhåret tenåringsjente på busstasjonen i byen. Eller en tiåring med søte krøller som danser på en scene så livsglad bare en ti-åring kan gjøre.

Dette med opplevelsen av mangel på kontroll kan også utarte seg i erkjennelse av dagsform. Noen ganger kan jeg ubevisst forvente at en spesiell opplevelse kan bli tøff og utfordrende, men så blir den ikke det (heldigvis). Andre ganger kan jeg tenke "jo, det der skal gå bra", men så blir den aktuelle tingen mer utfordrende enn som så (uheldigvis). Enkelte mennesker har bare truffet meg på såkalte gode dager og har kommentert: "Så godt å se deg litt ovenpå igjen". De sitter nok med inntrykket at det går veldig bra med meg og oss, og det går jo bra - ut fra det grusomme som har skjedd - men ikke bare bra, liksom. Jeg får et slags behov for å få frem at ting ikke er så sorthvitt som det ser ut som, men det passer selvsagt ikke alltid å si så mye rundt dette. Andre mennesker igjen har tilfeldigvis truffet meg på de verste dagene;  når jeg har sovet dårlig og fortsatt tusler rundt i pysjen klokka ett neste formiddag. Eller dagen etter at jeg har vært fra meg av engstelse fordi min kjære har funnet en kul. Vi har nemlig akkurat hatt noen tøffe dager på grunn av dette, men det har blitt undersøkt og viser seg å være forløpet til brokk - og ikke kreft. Jeg har stunder da jeg skulle ønske de som så meg på bra dager, forstod at ting nok ikke er så enkelt som det ser ut til, og at de som har dumpet bort i oss på "verstingdagene" også fikk se at vi smiler og ler ved siden av det tunge. Det går bare ikke an å kontrollere disse tingene.

Hva skal jeg koke det ned til? Ting er komplisert. En sorgprosess har nyanser, og mennesker er ikke bare det du ser. Det kan være greit å ta med seg i møte med menneser i sorg. Jeg kommer nok til å skrive mer om det å gå gjennom en sorgprosess fra tid til annen.

Mer om gutteklær - og svar på spørsmål

Takk for koselige kommentarer under siste innlegg. Jeg har ikke fått svart ordentlig på alle hilsener og innspill i sommer, men jeg prøver å notere meg direkte spørsmål og ta det opp igjen ved en passende anledning. Jeg er så takknemlig for kommentarer og koser meg med alle innspill som dukker opp.

Under hatteinnlegget under her, dukket det opp noen spørsmål. Idag har jeg mulighet til å svare, så da samler jeg dem her.

Damen bak bloggen Mini-Holtene skriver: Lurer litt på hva du har gjort med Jesper for å få han til å ha lue OG solbriller på? Storebror her tar av seg alt over genserhøyde før jeg rekker få det på omtrent...

He he, si det. Jeg har egentlig ikke gjort stort. Mulig han har blitt vant til det? Jespersen var sent ute med hår, og da han begynte i barnehagen i fjor, var jeg litt opptatt av å beskytte hodet hans. Det var lett å bli solbrent innimellom hårfjonene. Kombinert med min sans for hodeplagg, ble det naturlig å la han bruke solhatt på varme dager. Solbriller har primært handlet om beskyttelse. Etterhvert har vi også merket at Jespersen er litt lysømfintlig. Det er full krise om vi har glemt å sende med solbriller i barnehagen. Da går han rundt og sier "'kart, 'kart" (= skarpt) hele dagen. Mulig han ligner på mammaen sin. Jeg er også sensitiv i forhold til sollys og blir utrolig sliten om jeg ikke har på solbriller. Når det dette er sagt, skal jeg innrømme at jeg synes Jesper kler solbriller, så når det har dukket opp noen fine, har jeg slått til. De turkise retrobrillene kjøpte jeg på salg i en sportsbutikk nå i sommer.

Vet ikke om noen ble noe klokere, men jeg tror det er lurt å begynne tidlig. Og så kan det selvsagt ha med hvilken type barnet ditt er. Gutten vår er opptatt av detaljer har vi merket, og kanskje det spiller inn her?

Juli 2011: Sixpence og cardigan fra H&H, bukse fra Cubus, skjerf fra ZARA og sko fra Eurosko (Nike).


Ellen med bloggen To + To spør: Har du noen favorittbutikk eller merke når det kommer til luene du kjøper til han?

Jeg har noen butikker jeg handler oftere i, men akkurat luer og hatter dukker opp litt her og der. Rent statistisk sett, tror jeg at jeg har kjøpt flest på H&M. De er faktisk veldig gode på assesoarer! Både "Poirot-hatten", sixpenceluene og flere av solhattene er derfra. Den stripete bomullslua på sauebildet er kjøpt på Lindex. Kappahl har også noen fine luer. Den grå lua i forrige innlegg (HER) er kjøpt på lagersalg til 50 kr.

Når det gjelder ull-luer og litt finere klær, har jeg handlet masse på Meg og Magen her i byen. De har hatt merker som bla. Norlie, Hollys, Lille Barn, Novastar, Molo, Joha og Bisgaard. Dessverre legges butikken ned - de kommer heller til å utvide klinikken sin - men det er forhåpentligvis snakk om at butikken kan bli kjøpt opp av noen andre. Det håper jeg inderlig!

Juni 2011: Hatt, khakishorts med belte og hvit piquetrøye fra H&M. Sandaler fra Din sko.

Rent generelt, med tanke på hvilke butikker jeg handler i, har jeg til nå oftest kjøpt klær på H&M, Kappahl og Meg og Magen. H&M har mye fint innen alle sjangre. Der handler jeg bomullsgensere, cardigans, skjorter, hettejakker, sokker med antiskli, luer og annet tilbehør. Kappahl har fine trøyer, bomullsgensere og tøffe dongeribukser med fint snitt. Jeg har også vært veldig glad i dongeribuksene fra Cubus, spesielt opp til str.86. De har super passform, spesielt til gutter som er som Jesper; godt bygd, uten å være hverken tynn, tykk eller veldig høy.

Jeg kjøpte en del på Lindex da Jesper var baby, men er ikke like begeistra for klærne fra og med str.86. Synes det er mye "tegneserie- og militærpreg" der, selv om man innimellom finner gull (som f.eks en råtøff dongeribukse med mørk "wash" og små emaljeknapper med røde stjerner (se over)... eller en stilig collegejakke med highschool-look. It's all in the details!). Ja, Lindex har forresten mange fine boxershortser! Innimellom finner jeg noe fint på Barnas hus, Reflex og Polarn og Pyret, og når jeg er i storbyer handler jeg på Zara og Benetton.

Jeg kjøper noe på nettet, både hos Minimikki, Min sommerfugl, Min engel og Bøllefrøe, Prinsesser og pirater, Roselille og Prinsessebutikken (trykk på navn for å komme til nettbutikkene). Primært ønsker jeg å støtte opp om norske nisjebutikker (som Meg og Magen), men noen ganger kan det være praktisk å handle via nettet. Jeg liker dansk design, noe alle disse butikkene har mye av. Favorittmerker er bl.a Norlie (kvalitet, nostalgi og sjarm!), Bisgaard (fantastiske sko!), Molo (fantastiske vinterdresser og tilbehør), Katvig (deilig, økologisk bomull og retro print), Hollys (fine bodyer og fint undertøy) og Cupcake (spesielt ytterjakkene). Jeg har også noen plagg fra Ejsikkelej, MeMini og Mini A Ture. Når det gjelder ullundertøy, liker jeg Janus, Joha, Nøstebarn, Norheim og By Torinn.

Fra første dag i barnehagen (august i fjor). Sko fra Meg og Magen (Bisgaard), bukse fra Cubus, emilskjorte fra Lindex og bomullslue fra H&M. Sekken på ryggen er arvegods etter min lillesøster.

Når det er sagt - selv om jeg liker litt finere klær som skiller seg ut, mener jeg mye er overpriset. Jeg synes at både Novastar og Cupcake har fine bukser, men handler heller tilsvarende på andre butikker. Jeg kler ikke opp gutten min i merkeklær for merkenes skyld. For meg blir det helt feil og litt for "uniformert". Noen ganger peiler jeg meg ut spesifikke klær eller stiler via nettbutikkene, for så å lete litt rundt på finn.no. Der har jeg funnet MASSE fint! Jeg har handlet en del yttertøy, regntøy og kvalitetsull via finn (bl.a fra Nøstebarn og By Torinn), mye av det knapt brukt, og har vært storfornøyd med kjøpene. Igår mottok jeg f.eks en pakke med regnsett i str.92, en tøff høstanorakk, en fleece/vindstopper jakke og en vinterjakke fra Timberland - alt til 500 kr + porto (dvs godt under halv pris). Slikt elsker jeg! Bruktkjøp er vinn-vinn for både kjøper, selger og miljøet! Man må gidde å suse litt rundt på finn, men etterhvert blir man god på søkeprosessen.

Julekortbilde 2009: Strikkejakke fra tante Marit, lue fra Roselille.dk, body fra Katvig og bukse fra Cubus.

Helt til slutt: Hjemmestrikket ull! Jeg elsker hjemmestrikkede klær, og en dag har jeg et ønske om å lære meg å strikke skikkelig. Jeg vet så godt hva jeg liker, jeg har masse fine oppskrifter (til og med et gammelt oppskriftshefte fra 50-tallet), jeg klarer bare ikke strikke noe annet enn grytekluter. Til tross for mine manglende strikkeegenskaper, har Jesper alltid hatt masse fine strikkeplagg. Jeg har svigerinner som strikker, jeg handler via finn og epla.com (håndarbeids-ebay i norsk versjon), og noe har jeg kjøpt i butikk (bl.a merker som Lille barn og Norlie).

Fra september 2010 - snart et år siden. Lue fra Lille barn og bomullsstrikk kjøpt brukt via finn (tror faktisk den er fra Coop Obs, av alle steder...)

Som sagt - jeg kan ikke skjønne hvorfor mange klager over at det er vanskelig å kjøpe til gutt. Mulig det er lettere å kjøpe til jente, men det er MASSE fint guttetøy om man supplerer kjedebutikkkjøpene men bruktfunn, hjemmestrikket, arvegods og nettkjøp.

Jesper 10 mnd (Italia 2010). Solhatten  i lin er arvegods fra mammas kollega sin sønn (den absolutte favorittsolhatten) og bodyen er fra Barnas hus.

Hvor handler andre guttemammaer klær? Noen tips eller synspunkter? Og hva slags ullundertøy liker dere best?

Om sixpence og andre hodeplagg

Jeg har alltid hatt en greie for luer og snertne hodeplagg. Spesielt sixpence-luer! Mange snakker om hvor mye kjedelige gutteklær det finnes, men jeg er faktisk ikke enig. Jeg elsker barneklær, og synes rett og slett det er veldig stas med gutteplagg. Det skal være praktisk og "comfy", men gjerne litt tøft og sjarmerende. Og så er det selvsagt forskjell på hverdag og fest.

Et av julekortbildene (2010). Nydelig hjemmestrikket jakke fra en av mine svigerinner, sjerf fra Lille Barn og lue fra Kappahl.

Her i gården kombineres hjemmestrikket og klær fra kjedebutikker, med bruktfunn via finn og enkelte dyrere plagg. Innimellom slår jeg til å kjøper noe som skiller seg ut. Bare så det er sagt: Jeg synes det blir helt feil å bruke en formue på moteplagg til barn. Vi er ikke så veldig moteløvete av oss; det handler mer om den personlige prikken over i'en. Gode kombinasjoner og estetisk sjarm, kanskje?

Hverdagspjokk med tøff lue (fra merkelig lagersalg) og med stor omsorg for babydukka si. Dette var noen uker før terminen med Amèlie...

Jeg tror i grunnen Jespersen må ha en greie for hodeplagg selv. Han har fått det for seg at man må bruke lue eller caps når man kjører traktor, så her passes det på at alle går med lue og hatt når det er traktorkjøring i stua.

En lite fiffig rød cap som fulgte med traktoren, men herreminhatt, DEN er et nødvendig onde ved traktorkjøring, asså! Og om han ikke bruker den selv, er det Mr Amèlie eller jeg som må gå med den. For øvrig: Verdifull last på planet...

Solhatt - en sikker vinner på sommeren!

Han finner fram luer selv (han har en egen lue- og hatteskuff), og trives veldig så godt med sixpence, solhatt eller lue på hodet. Søtnosen min!

I barnehagen går det for det meste i praktiske hverdagsklær, men jeg liker å kle han litt opp om vi drar til byen, går ut og spiser eller skal noe spesielt. Bildet under er fra en bytur i sommer, og selv om det ikke er helt representativt, synes jeg det er ganske priceless.

Han hadde fått en rosa, girly handlebag av barnevakten sin, som jobber på en klesbutikk i byen. Her sitter han på bussen hjem og tviholder på bagen som inneholder en ny politibåt med motor.

***

Hvordan er det med deg? Synes du barneklær er moro - eller er det bare en utgiftspost og et nødvendig onde?

Skritt for skritt

Jeg har tenkt hele veien at jeg må ta skritt for skritt. At jeg må få sørge i mitt eget tempo. En side ved sorgprosessen handler om konkrete ting; den tomme senga, skuffen full av babytøy, babybag'en til søskenvogna - ja, selve vogna. Hvor skal vi gjøre av denne? Og når skal vi rydde vekk klærne?

Noen opplever det godt å legge det vekk med en gang. Jeg leste om et par som ba foreldrene rydde vekk babyutstyret før de kom hjem fra sykehuset. Å se vogna og babytøyet ville bli en altfor sår påminnelse. For meg har det vært riktig å vente med å rydde vekk de ulike tingene. Jeg har ønsket å se senga med den lille kaninen. Jeg har trengt å være omgitt av Amèlie sine ting. Det har vært vondt og vemodig å se på - ta på - de bittesmå jenteklærne i skuffen inne hos Jesper. Samtidig har det vært knyttet opp mot noe fint og vàrt. Jenta mi ble så brått revet vekk. Det ville vært altfor smertefullt å skynde meg og stue vekk alle sakene i bortgjemte boder og skap.

Så - derfor har jeg hatt den gamle skuvsenga ved siden av meg. Jeg la vekk sengetøyet noen uker etter begravelsen, men har helt til nå brukt senga som "nattbord". Der har jeg hatt bøker jeg leser, en vannflaske, et par blader, smokker til Jespersen og en ekstra pute til å ha i ryggen når jeg sitter og skriver. Med andre ord; litt mindre yndig, men like fullt koselig å ha ved siden av seg.

Idag kjente jeg plutselig at jeg var klar for å sette vekk senga. Jeg ryddet og støvsugde på rommet, og med ett kjente jeg: Idag er jeg klar. I ett nu. Comme si, comme ca. I mitt tempo.

Nå er babysenga plassert i 2.etasje. Rommet er ryddet, og nattbordet er tilbake på sin faste plass. Det kjennes vemodig, men det var likevel godt for meg å gjøre det. Sorgprosessen vil ta lang tid, og det er mye som på ingen måte kjennes ferdig bearbeidet, men jeg føler i alle fall at jeg har tatt et musesteg videre.

Lille Amèlie. Du hadde vært så søt der du hadde ligget i den gamle skuvsenga. Jeg fikk aldri se deg i denne, bare i en pent pyntet kiste. Hvis du ser meg der du er nå, vet du at jeg sørger over at jeg aldri fikk bre dyna over din livfulle kropp. Du har funnet den evige hvile. Nå brer jeg tepper av kjærlighet over minnene om deg, fineste lille du.

Frans av Assisis bønn

Gud

gi meg sinnsro til å

godta det jeg ikke kan forandre

mot til å forandre de ting jeg kan og

visdom til å se forskjellen.

Frans av Assisi

Om lysglimt i mørket og møte med to englemammaer

Det er rart å tenke på hvor mye godt som kan komme ut av noe forferdelig vondt. Ikke på en slik måte at det vonde forsvinner; mer i den forstand at det kan dukke opp lysglimt man ikke forventet eller visste noe om på forhånd. Etter at vi mistet Amélie, har vi opplevd enormt mye omsorg og godhet. Vi har fått merke nye kvaliteter i eksisterende relasjoner, og vi har kommet i kontakt med mennesker vi ikke hadde møtt om det vonde ikke hadde skjedd.

Misforstå meg rett: Hadde jeg kunnet velge, ville jeg uten tvil valgt datteren min. Det er så selvsagt at det egentlig er unødvendig å skrive. Men - jeg har ikke kunnet velge. Jenta vår er død, og vi må forholde oss til sjokket, sorgen og fortvilelsen. Det er rett og slett veldig tøft. Jeg tror på en måte man blir så vant til mørket man er omgitt med, at man etterhvert - både bevisst og ubevisst - søker noe som kan skape lys og varme. Og nettopp fordi mange vet om stormen vi står i, finnes det mange livbøyer å ta tak i.

Ganske kort tid etter at jeg skrev om det lille hjertet som hadde sluttet å slå, fikk jeg en e-post av en annen mamma som har mistet barnet sitt. I grunnen har jeg fått e-poster av mange engle-mammaer. Alle sammen har betydd enormt mye for meg, og jeg kommer til å begynne mitt Prosjekt Svare På E-post neste uke. Det er spesielt fire som har skrevet jevnlig meg. Disse har hatt en avslappet trygghet på at jeg leser alt jeg får, selv om jeg til nå ikke har fått til å skrive like langt og fyldig tilbake. De har ikke sluttet å komme med tips, råd, oppmuntringer, trøst og klemmer. Nei, de har rett og slett båret meg med seg i hjertet - fra forskjellige kanter av landet - og ønsket å gi meg noe som kan lindre smerten.

Det som var spesielt med den englemammaen jeg nevnte innledningsvis, var at hun og familien stod på flyttefot fra Oslo til nabokommunen vår. Snart ville hun befinne seg rett i nærheten, på fast basis. Vi la hverandre til som venn på facebook, begynte å melde litt i hverdagen og skjønte tidlig at vi hadde mye å snakke om. Og - på mandag møttes vi! Jeg måtte fleipe litt med at det føltes som om jeg skulle på en blind date. Det er ikke så ofte man møter folk på denne måten, men i den situasjonen jeg er er det mye "uvanlig" som med ett oppleves naturlig. 

Mandag kveld ble en usedvanlig hyggelig opplevelse. Vi spiste og tok en kaffe på et av mine yndlingssteder, pratet i vei og hadde et verdifullt avbrekk fra mann og barn. Kan ikke huske sist jeg var ute på en slik måte faktisk. Kjemien var på topp, og det var ganske spesielt å merke den gjensidige forståelsen i forhold til en del ting bare en englemamma kan forstå. For et nydelig menneske! Herlig vesen, humor og gøts er en ting, men gjett hva hun har drevet med de siste ukene? Hun har saftet og syltet til den store gullmedaljen, alt med tanke på oss. Nå er fryseren vår full av hjemmelagd bringebær-, jordbær- og blåbærsyltetøy! Så til deg, Maria: Tusen takk for den du er, for syltetøy og en herlig kveld!

Tenk at det finnes slike mennesker! Jeg kunne skrevet mye om dette, for dagen etter lunsjet jeg med den andre av disse fire nevnte englemammene: En fantastisk dame som mistet datteren for 24 år siden, og som har valgt å vende den vonde opplevelsen til noe godt og viktig. Hun jobber idag som jordmor og står bak to viktige forskningsrapporter knyttet til dødfødsler og helsevesenet. Det ble mye kaffe og desto mer prat på en annen av mine favorittkafeer igår. Så Janne: Takk for en givende lunsj og for alt du har sådd inn i meg av godhet og omsorg!

Ingenting kan gi meg Amélie tilbake. Ingen kan løfte bort sorgen eller gå den tunge veien for meg. Hadde jeg kunnet velge, hadde jeg av hele mitt hjerte og med all selvfølgelighet valgt å ha min elskede datter her hos meg. Men når det vonde først har skjedd - når mørket dekker hverdagen vår og vi ikke kan gå utenom - er det verdifullt å oppleve slike lysglimt. Det er rart å tenke på at jeg ikke hadde møtt disse vakre menneskene, hvis jeg ikke hadde mistet Amélie.

Det er rett og slett litt svimlende det også - på en vemodig måte.

Svimmelrommet

Noen ganger, når jeg tenker på alt jeg har gått gjennom siden august i fjor, blir jeg helt svimmel. Det er snart et år siden Amélie ble unnfanget. Litt mer enn tre uker etterpå, viste testen positivt, og jeg var så glad, så glad. Jeg hadde hatt en sterk fornemmelse av at jeg var gravid enda de to første testene viste negativt, og det viste seg å stemme. Hos meg stiger ikke hcg-nivået før etter en stund, men til gjengjeld stiger det enormt og når en topp rundt uke 8. Også i dette svangerskapet kom den uutholdelige kvalmen. Man tenker alltids at man skal klare det, men når det står på, er det nesten ikke til å bære. Ekstrem kvalme sammen med en utmattelse som lenker meg til senga i flere uker, er en utfordring på alle måter. Den blander seg gjerne med dårlig samvittighet i forhold mann og barn, hus, hjem og jobb, og det eneste som holder meg oppe, er at det går over – og at det venter en premie der fremme.

I dette svangerskapet fikk jeg bekkenplager i femte måned. Det var fryktelig vondt å gå, og jeg ble etter hvert delvis sykmeldt. Allikevel hadde jeg en fin og produktiv tid på jobb. Jeg hadde en god timeplan, klasser jeg stortrivdes i og godt samarbeid med kollegaene jeg jobbet med. Så, endelig, begynte permisjonen min. Endelig fordi jeg begynte å bli sliten, og fordi jeg gledet meg usigelig til å se jenta mi. Jeg så frem til et deilig permisjonsår med full fokus på det nære og kjære. Nå skulle jeg hvile i sinnet, nyte de små ting, gå lange trilleturer, kose myk babyhud og bli kjent med fineste, lille Amélie.

Slik var det – og slik skulle det bli. Men så ble det ikke slik.

Når jeg tenker på det, blir jeg svimmel. Jeg føler en slags nummenhet, en følelse av noe håpløst og uoversiktlig, et eller annet jeg ikke klarer å sette ord på. Et år! Det er snart et år siden hun ble til. Ni måneder, førti uker, kvalme, smerter, plager, drømmer og forventninger. Jeg har gått gjennom alt dette, men sitter ribbet igjen.

Etter sjokkbeskjeden og dødfødselen, begravelsen og den første tunge tiden etterpå, var det som om jeg befant meg i en boble. Sorgprosessen var høyst reell, men alt hadde allikevel et uvirkelig slør over seg. Er det jeg som opplever dette? Jeg klarte bare å forholde meg til noen få ting om gangen: Overleve, være en god mor for Jesper, være sammen med mannen min, bearbeide inntrykkene. Det sosiale fikk komme litt senere. Det var heller ikke tid for å la seg rive og slite i stykker av innvendige krav og byrder. Hybelkaninene fikk vente. Mailboksen likeså.

En god venninne fortalte meg om morens venninne som mistet sin 17-årige sønn for mange år siden. Hun hadde sagt at det var som om sorgen var et hus med mange rom. Ett og ett rom måtte åpnes av gangen. Kanskje er det slik vi er skapt? Vi må ta innover oss smerten litt for litt for ikke å knekke helt sammen. Enda så massivt og hjerteskjærende det er i begynnelsen, er den første smerten bare en del av sorgen. Etter hvert åpnes flere rom, litt etter litt. På et tidspunkt kjennes det ut som om alle dører står åpne. Det er gjennomtrekk i huset, det gjaller i hvinende hengsler og ødelagte dørhåndtak. Etter hvert lukkes allikevel noen rom, samtidig som nye åpnes.

Ingen av dørene er lukket her enda - det vil ta lang tid - men et par av dem ligger kanskje mer inntil. Samtidig merker jeg at både eksisterende og nye rom åpnes. De siste dagene har jeg kjent på denne svimmelheten. En slags sliten nummenhet rammet inn av sorgen over hvordan dette lange året endte. Alt jeg har gått gjennom! Alt jeg har ofret, forholdt meg til, tenkt på, vært plaget med og gledet meg til!

Det kjennes sårt å sitte her uten gevinsten i armene mine. Sårt, uforståelig og meningsløst. Jeg har alle tegn på å vært gjennom et svangerskap og en fødsel. Jeg har vært barselkvinne, og det tar sin tid før hormonene er tilbake på normalt nivå. Jeg har ingen strekkmerker, men magen er lik en hvetebolledeig som har kollapset. Jeg begynner å miste hår. Alt dette tåler man når man tar en titt på den lille bylten ved siden av seg, men jeg har ingen bylt ved siden av meg. Jeg må strekke armene mine mot innvendige minner. Jeg må se for meg og fornemme den lille kroppen som lå livløs ved brystet mitt 2.juni 2011
.
Nå er jeg i svimmelrommet. Der er det sorg over det som ikke ble og frykt for det som måtte ligge foran. Der finnes håpløsheten, avmakten og usikkerheten. Når jeg tenker på de førti lange ukene, kommer jeg i berøring med det bunnløse. Jeg har hatt en del dager uten denne avgrunnsfølelsen, men her – i svimmelrommet – merkes det vonde dragsuget igjen.

Jeg er ikke svimmel hele tiden. Noen ganger klarer jeg å bevege meg ut. Da merker jeg at jeg trekkes mot rom med mer håp i seg. Men - det er jammen ikke noen enkel sak å gå gjennom en sorgprosess. Det er vanskelig å forholde seg til mye av det som skjer på innsiden. Sorgprosessen har sin egen dynamikk: Jeg sitter ikke med kontrollen og må bare seile med. Det er heller ikke lett å uttrykke alt som foregår på innsiden. Nettopp derfor gjør jeg forsøk på å samle tankene og skrive ned. Det jeg har skrevet her, er i grunnen bakgrunnsteppet for diktet jeg skrev her om dagen.

Jeg har mistet gevinsten min - den jeg ventet på - men tror samtidig ikke jeg har tapt. Dette kommer jeg nok til å skrive mer om når svimmelheten dempes. Nå er det tid for å være – ja, nettopp der jeg er nå.

Innleggene om Amélie

I det siste har noen nye lesere vært innom. Jeg vet noen har trykket seg hit for å lese om jenta vår som vi mistet i niende måned. Kanskje er det ikke så lett å lete frem de første innleggene, derfor tenkte jeg lage en oversikt med direktelinker.

Etiketter er merkelapper for de ulike kategoriene med skriblerier. Du finner de samlet i venstremargen. Hvis du trykker på etiketten Amélie eller Å miste et barn, finner du alle innleggene som handler om jenta vår. Innleggene kommer i motsatt kronologisk rekkefølge. De første innleggene ligger nederst og bakerst, derfor må man gjerne bla litt for å komme til begynnelsen. Etter å ha trykket på valgte etikett, scroll deg nederst på siden til der det står Eldre innlegg. Trykk på denne - slik kommer du til de første skribleriene.

For å gjøre det litt enkelt, linker jeg gjerne også her til de aller første innleggene.

1. Amélie
2. Amélie Sofia - født 2.juni 2011
3. Sorgprosess
4. Dagen idag - og markjordbær fra en liten hånd
5. Tunge dager
6. Snart avskjed
7. Begravelsen
8. Pauseknapp
9. Sorgens vesen
10. På graven
11. Dagen idag

Serien om å møte mennesker i sorg, ligger HER.

Hvis du ikke vil lese om det som har skjedd, er det bare å bruke andre etiketter og rote i arkivet. Velkommen - uansett! Jeg vil samtidig benytte anledningen til å takke for de siste dagers kommentarer og hilsener. Jeg leser alt sammen. Tusen, tusen takk for all omsorg og hjertevarme dere deler ut i kommentarfeltet. Det varmer! Tenk at det finnes så mange gode mennesker der ute!

Likevel

Den lille ekstra streken
det var den som sa det
At jeg igjen rommet
et lite mirakel

Ukene kom
og gikk
Jeg gjorde alt jeg kunne
for å gi min lille hybelboer
en trygg bolig

Noen plager
- det skal jeg alltids klare
Noen skavanker til slutt
- det er verdt prisen
Jeg vet så godt
hvilken premie som
venter der fremme

Glede og forventning
Vår i luften
Rene, små klær lagt i skuffen

Kommer du ut snart
lille venn
Tidlige kvelder
men søvnløse netter
Ikke lett å få sove når
gevinsten er på vei
Snart kommer hun
snart

Men med ett
- en verden snudd opp ned
Varme vendt til kulde
Glede til rop
i det innerste indre
Hva var det som skjedde
langs veien
Magen min rommet
ikke lenger liv
men død

Sjokk og smerte
Mørk avgrunn
En tomhet
fylt av deg

Du kom så stille
til verden
Med smerte
mens avgrunnen
ropte i meg

Jeg ser på klærne i skuffen
på skavankene
som skulle minne
om den fine gevinsten min
Jeg tenker på veien
den lange veien jeg
orket å vandre fordi
jeg rommet
et lite mirakel

Jeg tapte tryggheten
Uskylden
Det fine i meg som ventet på
Akkurat lille deg

Jeg hadde gjort alt
for å slippe

Men aldri
ville jeg
vært deg foruten

Fikk jeg likevel en gevinst



Tankene kommer ofte om kvelden. Når det er mørkt, og alt er stille rundt meg. Jeg lar meg få lov å dvele litt ved det som kommer - når det kommer. Dette diktet skrev jeg da en bølge av savn vellet over meg rett over midnatt. Jeg begynte å tenke på de ni lange månedene og alt jeg hadde gått i gjennom. Ble nesten svimmel da det stod klart for meg hvor mye tid, krefter og forventninger som ligger i et fullgått svangerskap. Ni måneder! Førti uker! Og her sitter jeg uten barnet mitt, med en kropp preget av å ha gått gjennom en graviditet. Ble vanskelig for meg og måtte ta ut følelsene i et dikt. Jeg er ingen stor poet, men det gjør godt å bearbeide det vonde på ulike måter, gjennom ulike tekster. Takk for at du ville lese.)

De små ting

Når livet smerter, hjertet gråter og mange ting oppleves tøft, er det viktig å finne gleden i de små ting:

♥ Smaken av nykvernet kaffe
♥ Fin musikk som jeg fikk av en av hybelgutta
♥ Lukten av renvasket tøy
♥ Tanken på besøk av lillesøster og hennes fine, canadiske kjæreste. De er nyforlovet :)
♥ At jeg klarte å komme meg ut på årets første joggetur i går sammen med min svenske venninne. Ekstremkvalme, bekkenløsning, graviditetsmatthet, dødfødsel, barseltid-periode og begynnende sorgprosess, har gjort at jeg ikke har fått løpt på snart et år. Nå tar jeg fatt igjen...
♥ At storesøsteren min har flyttet hit
♥ Internett. Ja, faktisk.
♥ Muligheten til å bestille interessante bøker på Amazon.com
♥ Gode venner med hjerter av gull
♥ Kontakt med nydelig englemamma som akkurat har flyttet hit i området, som sender meg oppmuntringer på mail og sms, og som har brukt tiden sin til å sylte masse syltetøy som vi kan fryse ned
♥ At mange av dere lesere tar dere tid til å kommentere og legge igjen små spor. Jeg er takknemlig!
♥ Reisedrømmer - som lar seg realisere
♥ At Jesper endelig sier navnet sitt (på Jespervis, så klart) : Jippipp! Jeg smiler langt inn i hjerterota...

... Og selv om smilet råker kjernen med sårhet, sorg og savn - fordi jeg innser at jeg aldri kommer til å høre jenta mi si sitt eget navn noen gang - er det tross alt bedre å smile sammen med tårene, enn å bare gråte.



Sangen over gir meg minner til bryllupsdagen vår 6.oktober 2007. To tidligere elever av meg danset til denne i vielsen (ligger to bilder HER). Fant frem igjen sangen nå - den har en tekst som passer til mange anledninger.

Håp

Håp er en sinnstilstand som kan oppleves/ observeres når en får/ har troen på et positivt resultat eller en positiv utgang relatert til hendelser eller omstendigheter i dens liv.

Håp er av noen definert som en opplevelse av kombinasjoner av positive og negative følelser som fortvilelse, savn, ønsking, lidelse eller utholdenhet – dvs, det å tro at et bedre eller positivt resultat er mulig selv når det er bevis for det motsatte.

(Fra Wikipedia, den frie encyklopedi)

Gamle babybilder

Jeg har alltid vært glad i bilder - gamle som nye. Det ligger mye nostalgi i å titte gjennom fotografier fra tidligere tider. Her om dagen fikk jeg etter forespørsel tilsendt noen gamle babybilder fra pappa. Jeg hadde et spesielt bilde i tankene - var det ikke noen likhetstrekk med Amélie, mon tro - og jammen var det ikke det.

Her er altså meg som liten, sovende knerteline. Det er rart å se hvor mange likhetstrekk det er med jenta mi. Jeg skal innrømme hun ikke hadde like store bulldogg-kinn som meg, men det er et eller annet veldig likt over nesa, munnen og øynene. Den samme standhaftige minen. Hakepartiet lignet mer på storebror og Mr Amélie sitt. Det er så trist jeg aldri får bli kjent med Amélie her i dette livet, men jeg er overbevist om at hun hadde vært ei jente man ikke peller på nesa.

Her er meg i armene på fine mammaen min. På dette bildet har jeg superbollekinn, så her ligner jeg litt mindre på Amélie. (Eller hun på meg, blir det vel riktig å si.)

Sponge Bob 2. Jeg ler av det firkanta fjeset! Her er jeg litt eldre, kanskje rundt et halvt år? Kan stemme med årstiden. Jeg var en liten luring, det var også min kjære - og ikke minst er Jespersen det - så jeg er sikker på at Amélie hadde glidd fint inn i luring-rekka.

Åh. Skulle så gjerne blitt kjent med deg, Amélie...

To måneder ♥ ♥

Kjære lille Amélie Sofia

Idag hadde du vært to måneder. Jeg sier til meg selv at merkedagene ikke er så mye verre enn de andre - jeg savner deg jo hele tiden - men jeg vet ikke om det er helt sant dette med merkedagene. Idag bølger savnet gjennom kroppen, og jeg merker denne tristheten på innsiden. På hjemmesider og profiler ser jeg bilder av jevnaldrende babyer, og det går opp for meg hvor stor du hadde blitt. Du hadde smilt nå. Gurglet, kavet og søkt øyekontakt med fastere blikk. Lår og armer hadde vært lubne, og huden din hadde vært så myk, så myk.

Det gjør så vondt når det atter en gang står klart for meg hva jeg ikke har. Jeg kan ikke skåne meg for smerten ved å unngå å se på bildene av deg. Du er jo der, i hjertet mitt, hele tiden. Jeg har ikke glemt hvordan det var å holde i den lille, livløse hånden. Jeg husker hver linje og strek. Derfor ser jeg gjennom bildene igjen og igjen - for det gjør godt å se deg som det hele mennesket du var.

"Barnets personlighet blir mer tydelig", står det i et nyhetsbrev jeg fikk på mail her om dagen. Det står også at båndene blir sterkere, "at den hengivenheten og kjærligheten man føler til barnet sitt allerede etter to måneder, bruker å være fullstendig." Personligheten din fikk jeg aldri bli kjent med, men kjærligheten i meg var fullstendig fra første stund. Hvor skal jeg ta ut denne kjærligheten? Hva skal jeg gjøre når hjertet sprenges av godhet for deg? Den vokser jo, selv om du ikke er her. Jeg bærer deg med meg i alt jeg gjør, mens verden lever videre og sysler med sitt.

Amélie'n min. Idag minnes jeg deg med sorg og glede. Sorg over at jeg aldri fikk ha deg her hos meg, levende, utenfor magen. Glede over alt du gav meg de ni månedene du levde, over dagene jeg fikk med deg da at du stille kom til verden.

Tilstandsrapport og svar på spørsmål

Barnehagen har åpnet igjen etter en måneds ferie, og vi har levert en glad og forventningsfull gutt. Hver gang vi har kjørt forbi barnehagen i sommer, har han pekt og sagt "jeg den!" (=Jeg vil dit). Ikke så lett å forklare konseptet med en måneds avbrekk, så vi har bare sagt at barnehagen er stengt en stund, for Tone, Marius og Linda (navnene er omskrevet) er på tur. Dette har etterhvert blitt ganske morsomt for Mr Amélie og meg, som etterhvert har fått følelsen av at alle de barnehageansatte nærmest er på en slags kollektiv barnehageturné. Jesper har imidlertid godtatt svaret, og igår kunne vi gledelig meddele at "I morgen ÅPNER barnehagen igjen! Tone, Marius og Linda er TILBAKE fra - eh - barnehageturné!"

Derfor er det idag ganske så stille i huset. Uvant, og ganske godt. Det er fordeler og ulemper med sorgprosess mist i en sommerferie. Det er betydningsfullt å få så mye tid sammen, men på sett og vis må man sette pauseknapp på deler av prosessen. Fokuset har vært på Jesper. Jeg kjenner et behov for timelange, rolige stunder, men det sier seg selv at de ikke har blitt så lange. Samtidig er jeg glad for tiden vi har fått som familie og for mulighetene til å være sosiale. De siste to ukene har vi takket ja til nær sagt alle invitasjoner vi har fått, og vi har merket det har vært godt å være sammen med mennesker igjen.

De siste ukene har det dukket opp noen spørsmål her og der, både muntlig og skriftlig. Det er mange av de samme spørsmålene som går igjen, derfor velger jeg å svare samlet på dem her.  

* Hvordan har du det?

Dette hører jeg nesten daglig, og jeg skal innrømme jeg har et todelt forhold til dette spørsmålet. På den ene siden vil jeg jo gjerne at folk spør. Det ligger omsorg i det, og jeg trenger omsorg midt oppe i alt vi går gjennom. Samtidig er det vanskelig å vite hva jeg skal svare. Hvor mye skal jeg si? Skal jeg ta den lange eller korte versjonen? Sistnevnte er i og for seg umulig, for alt er så sammensatt. Jeg er usikker på om jeg gjentar meg selv, og noen ganger blir jeg lei av å høre meg selv si de samme tingene igjen og igjen. Svaret jeg gir, kan også være preget av dagsform, for som dere vet går ting opp og ned i en sorgprosess. 

For å gjøre et forsøk på å svare her på bloggen, kan jeg si at det har vært og er en spesiell sommer. Ingenting har blitt som vi tenkte da vi glade og lykkelige gikk og ventet på jenta vår. Fra og med den siste dagen i mai, har vi regelrett måtte forholde oss til vårt livs verste mareritt. De første dagene var preget av sjokk, deretter var det som å bli dratt ned i et sort hull. Jeg har skrevet en del om sorgprosessen den første tiden, så dere vet litt om det. Sakte, men sikkert, har dagene blitt ørlittegranne lysere. Ikke lyse, men lysere. Mens de første ukene opplevdes som å være i et fullstendig, bekmørkt rom, er det nå som om vi ser en tynn strime av lys i bekmørket.

Strimen er for meg en ørlitenkime til håp midt i all avmakt, tomhet, sorg og maktesløshet. Den varierer i styrke - noen ganger glir døra igjen, andre ganger åpner den seg mer enn forventet - men vi merker i alle fall at den er der. Jeg har det tungt, men jeg har tro på at vi skal komme gjennom dette på sikt. Jeg gråter, men ikke hver dag. Jeg savner, men kjenner også en uforklarlig fred inni meg; en visshet om at det er et liv etter døden. Jeg kjenner sterkt på alle tapene, men merker også takknemlighet i mitt indre. Vi opplever fine ting og har mange flotte mennesker rundt oss. Samtidig er jeg sterkt preget av sorgen. Det synes ikke alltid utenpå - jeg tror jeg mange ganger virker både sterk og tapper - men inni meg knuger fortsatt steinen jeg har omtalt tidligere. Jeg sover dårlig, blir lett sliten og opplever kaos i tankene mine. Jeg strever med mer engstelse enn før, og må jobbe aktivt med å rykke opp fryktsomme røtter. Det skal også sies at jeg er sterkt preget av det som skjedde 22.7. Så - hvordan jeg har det? Kanskje er det ikke så dumt å si: Ting er komplisert og sammensatt. Dagene går opp og ned. Jeg har det tøft, men opplever samtidig små lysglimt.

* Kan du fortelle litt om hvordan det var å være på sykehuset i forbindelse med en dødfødsel? Hva er rutinene, og hva er din opplevelse av det hele?

Dette vil jeg gjerne fortelle mer om, men det vil jeg samle i et eget innlegg. Jeg skriver en dag jeg har ro rundt meg og overskudd til å samle tankene.

* Vet dere noe om dødsårsak?

Dette er det mange som lurer på, og det kan jeg godt forstå. For hvordan kan en frisk og rask sparkejente plutselig bare dø inni magen? Det er uvirkelig og sjokkartet, først og fremst for oss, men også for mange rundt oss. Til nå har vi ikke gått ut med noe informasjon offentlig. Vi kjenner til innholdet i den midlertidige obduksjonsrapporten, og vi har også vært til samtale på sykehuset med hensyn til prøvesvarene. Vi har en antydning til hva som kan ha vært årsak. I vårt tilfelle er det to ting som kan ha utløst dødsfallet, men det er noe usikkerhet rundt det fortsatt. Legene og patologene skal ha et møte og gå gjennom den endelige rapporten i august, så inntil da er vi avventende. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg ønsker å skrive noe om dette på bloggen eller ikke. En ting jeg har fått fred med meg selv i forhold til, er at det ikke er noe jeg kunne ha gjort annerledes.

* Hvordan klarer du å tro på Gud når dette har skjedd?

Dette spørsmålet er veldig relevant. Og veldig komplisert. Jeg skjønner problemstillingen så altfor godt, for jeg vært gjennom mange runder i forhold til gudstroen min. Jeg var gjennom det jeg vil kalle en troskrise i studietida. Krise er et ord folk bruker på ulike måter. Ut fra ordboka betyr det plutselig forandring, avgjørende vending eller skjebnesvanger forstyrrelse, og det er vel dekkende for hva jeg legger i ordet.

I noen år bakset jeg med mange vanskelige spørsmål. Jeg var lei det jeg kalte "kristendill" (og det er det mye av). Jeg var usikker på hvor jeg egentlig stod, hvem jeg var og hva jeg ønsket å bygge livet mitt på. Inntil da hadde jeg vært tydelig på disse tingene. Hvis man mister mye av det man bygger livet sitt rundt, mister man automatisk en stor del av identiteten sin. Hva skjer da? Grunnvollene skakes. Man må finne en ny plattform. Dette tror jeg egentlig bare at de som har gått gjennom lignende kan forstå og sette seg inn i. Det stikker så dypt og rører ved så mye mer enn man har oversikt over i krisens spede start. For min del, fant jeg igjen troen. Den var annerledes enn før; mer barnlig, mer undrende, mindre skråsikker, samtidig mye mer gjennomtygd og dermed ekte. Jeg godtok at jeg ikke hadde alle svar, men opplevde at jeg hadde nok svar til å bygge videre på en tro.

Siden dette har jeg bygget videre. Litt for litt, i mitt tempo. Jeg har lest utrolig mange bøker av og om mennesker som har opplevd ting som ikke kan bortforklares, og jeg har opplevd mye selv. Dette har styrket troen min. I bunn og grunn har jeg vel tatt et valg; et slags standpunkt i forhold til Gud. For meg er det på den ene siden vanskelig å forstå hvordan det går an å ikke tro, samtidig som jeg forstår tankegangen utrolig godt. Jeg har dyp respekt for alle slags mennesker uavhengig av religion og livssyn, men akkurat i mitt liv må jeg forholde meg til hva jeg selv har kommet frem til. Kanskje jeg en dag skriver mer konkret om dette, jeg bare ønsker ikke en religionsdiskusjon her. Den kan man ta i andre forum.

For å komme til poenget: Etter denne krisen, har jeg hatt en solid grunntro. Når jeg nå går gjennom nok en krise - men av et helt annet slag - berører det naturlig nok det aller innerste i meg. Solid grunntro eller ikke, tankene bakser og kaver i mange retninger. Jeg kan ikke si det er enkelt. Gudsbildet er i bevegelse, og jeg kommer til å bruke tid på disse spørsmålene. Lidelsens mysterium som det gjerne kalles, er komplisert. Samtidig har jeg en tro som bare er der. En overraskende sterk tro på en Gud som bryr seg om oss, som ser, og som vet. Jeg har mange spørsmål, men har valgt å akseptere at jeg ikke vil få svar på alle her i dette livet. Jeg har de siste to-tre ukene fått en merkelig fred på innsiden, noe som i seg selv er overbevisende nok, når jeg bokstavelig talt opplever mitt livs verste mareritt. Noen opplevelser i det siste har gjort mye med meg, men det er for personlig for meg å skrive om her.

Så - hvordan klarer jeg å tro? Jeg vet ikke. Jeg bare tror. Kanskje fordi jeg allerede har vært gjennom mange av de tøffeste rundene i bokseringen allerede. For meg er det ikke et alternativ å ikke tro. Det make'r for min del ingen sense. Det er lettere for meg å tro på en Gud som bærer meg gjennom den mørkeste natt - noe jeg bokstavelig talt opplever - enn å leve uten Gud. Dette er mer enn desperate krykker og fattige trøsttanker. Jeg har fått et utvidet perspektiv på livet, men det får jeg heller skrive om en annen gang.

* Vil dere ha flere barn? Når vil dere gå inn for en ny graviditet?

Ja, vi vil helt klart ha flere barn. Vi tenkte på dette allerede før jeg fødte Amélie, rett etter at vi fikk vite at hun var død. Jeg har lest at det er vanlig. Alt inni en har forberedt seg på å ta imot et barn, på å få være utøvende mamma, men så sitter man der uten en levende baby. Det er meningsløst og hjerteskjærende. At man tenker på å få flere barn, er allikevel ikke ensbetydende med at man er klar for det psykisk eller fysisk. Det kan jeg helt klart si at jeg ikke er enda. Fra å ha hatt et ganske ukomplisert forhold til svangerskap, har jeg nå blitt full av frykt og redsel. Etter en dødfødsel, blir man regnet med i risikogruppen. Jeg har en slags egen sorg knyttet til det at jeg - naturlig sett -  ikke lengre kan hoppe og sprette rundt som en forventningsfull gravid. Jeg vil få tett oppfølging, og det er selvsagt bra, men oppfølging kan ikke nødvendigvis fange opp alt. Å vifte med statistikk foran en som har mistet etter uke 40, er fånyttes. Det er også slitsomt å stadig dra inn på sykehuset til kontroller og undersøkelser. Det sier seg selv at neste svangerskap kommer til å bli ganske tøft. For meg er det personlig å svare på når vi er klar for ny graviditet, men når det først er et faktum, er vi nok åpne om det forholdsvis raskt.

Sånn - da fikk jeg svart på noen spørsmål. Det ble visst langt. Ønsker dere en god dag! Tusen hjertelig takk for alle koselige og varmende kommentarer den siste tiden, spesielt responsen på gravsteinen.