Søstre

Igår var søsterbuketten samlet i den nye leiligheten til storesøster (til høyre). En sjeldenhet - i og med at lillesøster (i midten) til vanlig befinner seg i Los Angeles.

Kan man gjøre grimaser når man er i sorg? Ja - det kan man.

Man kan til og med gjøre flere! (Audition til rollen som Voldemort next! Tror jeg vinner (til høyre)...)

Men aller best er det å bare være sammen. Snakke. Le. Gråte litt. Dele. Og glede seg over ting som er fint i det triste.

Livet mitt hadde vært fattigere uten søstrene mine! Og broren min - men han var ikke med denne gangen. Når jeg tenker på akkurat det faktum, kjenner jeg samtidig tristheten komme over meg. Jesper får aldri oppleve berikelsen ved Amélies eksistens her på jord.

Jeg håper allikevel avtrykket hun setter kan være med å berike storebror og eventuelt andre søsken på sikt. Hun er og blir en del av vår lille bukett.

Å møte mennesker i sorg - del 3

Dette innlegget er en del av en serie jeg har kalt "Å møte mennesker i sorg". Vi mistet datteren vår i niende måned i begynnelsen av juni og har blitt kastet inn i en tung sorgprosess. Midt i det vonde, prøver jeg å gjøre både meg selv og andre litt klokere ved å skrive om det som har skjedd. I denne serien går jeg konkret til verks og deler noen tanker om hvordan møte mennesker i sorg.

I første del (HER) skrev jeg generelt om usikkerhetsmomentene som dukker opp hos både pårørende og sørgende når livet snus opp ned. I del 2 kom jeg med en del generelle råd og konkrete tips (HER). I denne siste delen skal jeg svelge stoltheten og oppsummere hva som oppleves som en hjelp når man står i en situasjon som dette.

VERBAL OMSORG
Mange ønsker å hjelpe oss, men føler de kommer til kort. Dette forstår jeg godt, for ingenting folk sier eller gjør kan gi oss jenta vår tilbake. Det er den brutale virkeligheten. Gode ord på mail og melding, betyr allikevel mye for oss. Mye mer enn folk aner rekkevidden av. Nå er jeg et veldig "ord-menneske", men jeg snakker på vegne av flere når jeg viser til betydningen av ord og oppmuntringer.

Språket er den enkleste måten å uttrykke omsorg på. Det krever lite av avsenderen, men betyr desto mer for mottakeren. Du kan f.eks si at du tenker på den sørgende, at du bryr deg, at du skulle ønske du kunne lindret smerten, at du sender en klem. Som venn kan du kommentere begravelsen eller fortelle noe konkret om hva det betydde for deg å være tilstede. Noen skriver at de ikke har ord, men at de ønsker å vise omtanke. Det er ord det også. Noen har sagt at bildene av Amélies hånd har talt til dem, andre har uttrykt at de har begynt å tenke annerledes om livet. De korte eksemplene er basert på meldinger, mail  og bloggkommentarer jeg har fått de siste ukene, og alt dette har betydd svært mye for meg å høre. Det er godt å vite at Amélie har satt avtrykk; at hun er mer enn et barn som døde i magen. En del lesere har sendt meg lange mail og delt tanker og opplevelser fra sitt eget liv. Dette har også rørt meg dypt.

TÅLMODIGHET OG DET Å BLI SETT
Noen av venninnene mine sender meg stadige små "omsorgsdrypp" på mail eller melding. De gir seg liksom ikke, og slikt varmer i særdeleshet. Mellom linjene kommuniserer de en tålmodighet i vennskapet; jeg får jo ikke alltid skrevet så raskt tilbake. Slik føler jeg meg sett, og jeg tror nettopp dét er det viktigste i en sorgprosess. Sorgen i seg selv er så ensom at det å vite at man har mange rundt seg, bidrar til å dempe ensomhetsfølelsen. Man skal jo liksom ikke innrømme behovet for å bli sett, men kjære vene - det er jo helt grunnleggende hos oss mennesker. Det vet alle som har barn, og hvorfor skal vi plutselig klare oss helt på egenhånd fordi vi er voksne? Er det en slags vestlig tankegang? Jeg tror vi er skapt til fellesskap, og jeg tror vi alle sammen trenger bekreftelse på at vi ikke er alene her i verden. Dette kommer sterkere til overflaten i en sorgprosess. Jeg sier det heller som det er: Akkurat nå trenger jeg å bli sett.

FRYKTEN FOR Å RIPPE OPP I NOE
Noen har uttrykt at de er redd for å rippe opp i eller si noe feil. Dette var jeg inne på i forrige innlegg der jeg siterte fra boken "Små føtter setter dype spor". Det finnes ingenting som heter å rippe opp i noe når det gjelder tapet av et etterlengtet barn. Jeg bærer Amélie Sofia med meg hele tiden. Hun er den første jeg tenker på når jeg våkner og den siste jeg tenker på når lyset slukkes for kvelden. Hun er i hjertet mitt, og for meg er hun like mye verdt som Jesper. Det vil hun alltid være - resten av mitt liv. Jeg kommer til å kjenne glede når andre "tar seg bryet" å snakke om Amélie. Alle trenger ikke føle at de må snakke om henne - det skal jo ikke bli kunstig heller - men dersom noen gjør det, vil jeg bare føle meg beæret. Igjen - at Amélie setter spor, gjør meg glad og stolt. Det er bare til å stille spørsmål; om alt fra sjokkdagen til fødselen, til tiden vi fikk med henne og hvordan det var å ha med Jesper til kapellet, til hvordan hun så ut og hva hun har gjort med oss. Kanskje noen lurer på hvordan rutinene på sykehuset er ved dødfødsel. Vi prater gjerne. Jeg skal heller si i fra dersom noe skulle bli vanskelig for meg. Helt ærlig - det er bedre at folk snakker enn at de er tause. Og kjenner jeg meg selv rett, er det veldig lite som er feil å snakke om.

PRAKTISK HJELP
Det er som sagt ikke alltid så lett å vite hvilke behov man har som sørgende. Man lever i en boble og er mange ganger utenpå seg selv. I en slik tilstand, tenker man hverken på fancy middager, deilige desserter, ryddig hus eller en perfekt hage. Men mat må man ha, og kanskje er det ikke så dumt å hygge seg med noe godt innimellom - tross alt?  Det hjelper å ha det litt pent rundt seg også, det er bare det at motivasjonen til forefallende arbeid er heller laber. Jeg vil råde folk til å være konkrete i sine forslag i stedet for å si "bare ring meg om jeg skal gjøre noe for deg". Det er nesten umulig å følge opp dette. Sett heller den sørgende i en situasjon som tvinger vedkommende til å ta i mot. Noen i nær familie tok med en kurv jordbær til oss. "Du er jo i barsel, så nå trenger du jern", fikk jeg høre. Dette var en slik liten, omtenksom ting jeg ble veldig rørt av. En annen i familien hadde med bringebærsyltetøy av type "luksusvariant". Ei venninne kom på døra med to store frøloffer en kveld. Andre venner har lagd middag til oss. Det har betydd så mye.

Hvis man virkelig vil hjelpe, kan man f.eks si: "På lørdag har jeg en time til rådighet. Hva kan jeg gjøre for deg?" Da rekker den sørgende å forberede seg litt mentalt på at det kommer noen, samtidig som han/ hun tvinges til å ta imot hjelp. Det går også an å skrive på sms: "Jeg er en racer på husvask. Går gjerne over litt av huset deres i løpet av uka." Eller ring og si: "På fredag skal min kjære og jeg ut å handle på Rema 1000. Vi tenker ta en handlevogn hver - send oss handleliste på mail".

For vårt vedkommende, krever det mye av oss å vaske huset. Det er mye som skal gjøres i hagen. Fordi alt står på vent nå, har vi ikke fått begynt på diverse småprosjekter vi hadde i planene. Vi klarer alltids å få gjort noe av dette i løpet av ferien, men dersom noen virkelig ønsker å gjøre noe praktisk for oss, er slike ting av kjærkommen art. Vi kommer nok ikke til å sende bud på (u)heldige utvalgte til å gjøre småprosjekter for oss, men jeg skal frimodig nok til å si (og jeg sier det bare én gang): Den som vil hjelpe, skal få lov, men da må vedkommende være konkret selv. Slik kan vi føle oss trygge på at personen både har lyst og tid til å bidra praktisk.

Når det gjelder barnevakt, har Jesper full barnehageplass som vi benytter oss av inntil ferien begynner i juli. På morgenene, ettermiddagene og kveldene opplever vi at det er viktig å være sammen med han. Han lar seg heller ikke passe av hvem som helst akkurat nå. Men - og her vil jeg trekke frem en nydelig mail vi fikk av et vennepar i dag - tenk kreativt! I mailen stod det:

Jeg har tenkt innimellom på om det er noe jeg eller vi kunne bidratt med. Det jeg synes er krevende er å holde toåringen fornøyd og stimulert. Kanskje dere også synes det? Her er ihvertfall en invitasjon til en eller begge av dere foreldre og til Jesper først og fremst om han vil være med på båttur til Bolærne. Vi var nemlig der for noen uker siden, og ungene storkoste seg. Jeg sender en melding en dag vi har tenkt oss utpå, men dere må gjerne foreslå noen selv også.

Jeg tar meg den frihet å sitere anonymt igjen, fordi jeg tror dette kan sette andre på sporet til hvordan handle i møte med mennesker i sorg. Vi ble veldig rørt over både ordene i mailen generelt og selve forslaget. Dette hadde vi aldri tenkt ut selv. (Tusen takk for mailen, dere det gjelder! Dere hører fra oss!)

Summa summarum til alle pårørende: Tenk kreativt og vær konkret!

FRYKTEN FOR Å GJØRE NOE FEIL
Det er få ting som er feil å si eller gjøre - i hvertfall i forhold til alt som blir tatt i mot med åpne armer. Jeg skal allikevel helt til slutt ta med en liste over ting som kan bli feil.

* Det er noe som heter at mennesker ser til det ytre, og det er dessverre ofte tilfellet. Det jeg er aller mest redd for, tror jeg, er at folk skal tolke hvordan vi har det ut fra tilsynelatende ting, f.eks om vi ”smiler til postmannen eller ikke”. Dagliglivet må jo gå sin gang selv om steinen knuger på innsiden. (Jeg har skrevet om Sorgens vesen HER.) Vi slutter ikke å le av morsomme bemerkninger selv om vi er i sorg. Jeg dropper ikke heidundrandes sykkelturer med Jesper til tross for at savnet av Amélie river og sliter i meg. Jeg ser liksom for meg at noen ser meg le og synge med Jesper på vei til barnehagen og dermed konkluderer med at "ja, nå virker det som om det går veldig bra med henne". Det er selvfølgelig fint om det går bra med meg, men la meg finne ut av det selv. Det kan være at sorgen intensiveres til høsten - mange har forberedt meg på det - men jeg kan jo ikke slutte å glede 2-åringen min for det. Om jeg har vasket huset til den store gullmedaljen eller bakt verdens beste kanelsnurrer, er heller ikke noe tegn på hvordan jeg har det i hjertet mitt. Ofte vet jeg ikke åssen jeg har det. Dagene går opp og ned. Mange ganger pulserer sorgen i meg, samtidig som jeg gjør dagligdagse ting og smiler til folk på besøk. Denne frykten for å bli tolket, er kanskje vanskelig å forstå for andre, men jeg merker den er der. Jeg vil ikke at folk skal forvente for mye eller for lite av meg. Jeg ønsker bare å få lov til å være meg med alt hva det innebærer - uten å bli analysert.

Et generelt tips: Ta utgangspunkt i at det å miste et barn er en sorg som varer livet ut. Tenk at sorgprosessen vanligvis tar minst et år - eller mer. Ta videre høyde for at mye av bearbeidingen skjer på innsiden av et menneske som sørger. Ikke tolk så mye, bare vær hyggelig og til stede. Det er vel mitt viktigste råd.

* Besøk er koselig, men uanmeldt besøk er ikke så enkelt å takle for tiden. Det kan derfor være lurt å sende en melding først. Da føler vi oss både respektert og verdsatt. Vi vil understreke: Vi ønsker å være sammen med familie og venner - det er bare godt å gjøre avtaler først. Jeg tror noen omtaler dette som "å møtes på den sørgendes premisser".

* Det er lite som er feil å si, men utsagn av typen "Dere kan heldigvis få flere barn", fungerer ikke som noen trøst. For det første kan ikke et nytt barn erstatte Amélie Sofia. Vi vil alltid ha et barn for lite. For det andre, vet vi ingenting om fremtiden akkurat nå. Et nytt svangerskap vil være en enorm påkjenning for meg etter det som har skjedd, så det er ikke bare-bare å bli gravid igjen. Vi tenker så klart mye på det å få flere barn, men dette er komplisert akkurat nå.

* Si aldri til hverken oss eller andre sørgende: "Nå må du vel ha kommet deg litt videre". Det vitner om både arroganse og manglende empati. Hvem er vel andre til å vurdere hvor lenge en sorgprosess skal vare?

* Så vil jeg si til slutt: Sommeren er lang, og til høsten raser livet videre for folk. For min del aner jeg ikke hvor jeg har meg selv når hverdagen tar til igjen i august. Kanskje er det først om flere måneder at vi ser hvilke behov vi har? Kanskje det er da vi trenger en million klemmer? Mulig vi først til senhøsten er klar for å delta skikkelig sosialt igjen? Ikke gi oss opp! Svarer vi nei til invitasjoner opptil flere ganger - ikke ta det personlig.

Hm. Det var vel det jeg ville si. Det koster meg en hel del å skrive dette innlegget - mye mer enn det ser ut som - men jeg har tro på at det vil være til hjelp for alle dere som står rundt mennesker i sorg og ikke aner hva dere skal si og gjøre. Hvorfor jeg vet det? Fordi jeg har vært der selv. Og fordi jeg har feilet.

Noen har lurt på hvor jeg har kjøpt steinen med sommerfuglene på. Både den, lykten og blomsterpotta har jeg kjøpt på Plantasjen. 

Å møte mennesker i sorg - del 2

Til deg som er ny: For å forstå litt av det vi går i gjennom om dagen, kan du trykke på etiketten "Å miste et barn" HER og bla deg nedover til det første innlegget som heter "Amélie".)

Bildet er funnet HER.


Som jeg skrev i Å møte mennesker i sorg del 1; det er ikke bare-bare å være verken sørgende eller pårørende når livet snur opp ned.

Det jeg kan tenke meg at lett skjer, er at mennesker rundt de sørgende etter hvert kan føle at de ikke blir tatt på alvor med hensyn til omsorgen de tilbyr. Eller de tror at alt går bra. Jeg sa de skulle si fra hvis de trengte hjelp, jeg sa det til og med to ganger, og jeg har ikke hørt noen ting. Nå er det ingen som har gitt uttrykk for dette, men jeg er kanskje litt redd for at noen skal føle det slik. Det er nemlig utrolig mange som uttrykker omtanke, medfølelse og omsorg med hensyn til det vi står i. Det kommer fra alle kanter, også fra kanter jeg ikke hadde forventet det. Jeg har ikke tall på hvor mange som har sagt "vi ønsker å være her for dere. Bruk oss!". Dette er dog litt lettere sagt enn gjort. Det er faktisk veldig, veldig vanskelig. Jeg har tort å uttrykke til noen veldig få venner at ”ja, vi sliter litt med å få lagd middag om dagen, så en middagsporsjon vi kan ta opp fra fryseren en dag vi har det veldig tøft, er til stor hjelp.” (Der avslørte jeg det.)

Det koster meg litt å si slike ting, men jeg forstår at det er lettere for folk å få et konkret forslag. Kanskje ligger det en slags stolthet hos oss mennesker der – vi skal jo liksom klare oss selv – samtidig vet jeg med hodet mitt at det er viktig at vi våger å ta i mot hjelp. Jeg har prøvd å sette meg inn i hvordan det er å ønske å hjelpe av hele seg, uten å vite hvordan man kan gjøre det og konkludert med: Jeg hadde satt pris på å få konkrete forslag. Til nå, har jeg bare tort å nevne middag til noen ganske få. Men - når jeg tenker etter, vet jeg jo innerst inne at det er mye folk kan hjelpe oss med, jeg bare er redd for å virke kravstor. Eller hjelpeløs. Og så er det liksom ikke så mye kultur for å være ærlig og direkte rundt disse tingene.

Jeg skal prøve å være det.

Samtidig må jeg bare si som generelle tips til pårørende rundt mennesker i sorg: Ikke forvent at den sørgende skal rope ut om alle sine behov (Det er ikke alltid så lett å vite hva man trenger) - vær kreativ og konkret selv. Ikke vent på telefoner og meldinger (Som sørgende sitter man med noen hundre henvendelser, og det er umulig å vite i hvilken ende man skal begynne). Vær tålmodig og ikke tolk mangel på svar som taushet, tenk heller at du "står i kø" (Det kan være en ekstra påkjenning på toppen å skulle bli tolket for at man ikke svarer raskt på sms). Uten å være redd for trenge seg på, kan man sende en virtuell klem i ny og ne. Det betyr kjempemasse å bare vite at noen tenker på oss. Vi er ikke glemt! Vi føler i alle fall at de vennene våre som sender små livstegn innimellom, virkelig bryr seg. Vi på vår side velger å ikke tolke manglende kontakt fra folk rundt oss altfor mye. Her er det nok viktig å legge godviljen til. Er det noen som har forståelse for travel hverdag, altoppslukende familieliv og utfordinger med hensyn til tidsprioritering, så er det nettopp jeg. (Jfr serien min om Livskvalitet og prioriteringer HER.)

Jeg har lyst til å hente litt drahjelp fra en fantastisk bok som jeg fikk i posten forrige fredag, Små føtter setter dype spor - En samling dikt og historier om det å miste et barn, av Janne Teigen (red.). Det var redaktøren av boken som ønsket å gi den til meg, og jeg må bare si: Den har betydd utrolig mye for meg. Tusen, tusen takk, Janne! (Og her sniker jeg inn en sterk bokanbefaling til alle som ønsker å få mer innblikk i hvordan det er miste det mest dyrebare man har, samt hente flere "pårørende-tips". Boken er nydelig, hjerteskjærende og fantastisk på en gang. Den kan bestilles bl.a HER.) Jeg har fått lov til å sitere fra boken ved behov, og akkurat nå vil jeg trekke frem noe som englemamma Ragnhild S. Tertnes har skrevet i sitt bidrag:

Dersom dere kjenner noen som har mistet et barn, er følgende det aller viktigste å gjøre: Ta kontakt! Vis at du bryr deg og at du føler med oss foreldre. I beste hensikt sier mange ”Gi beskjed dersom det er noe jeg kan gjøre” eller ”Ring meg når som helst”. Når man er i sorg og har det tungt, er det ofte vanskelig å ta kontakt med andre. Andre må ta kontakt med den som har det vondt. Og dersom du er flink til å ta kontakt i starten, ikke glem å nevne barnet vårt etter som tiden går. Vi glemmer aldri, og det er vondt å merke at barnet vårt er i ferd med å bli glemt av omgivelsene. Husk merkedager som fødselsdagen og dødsdagen i årene som kommer. (…) Dere må aldri tenke at ”det er best jeg ikke sier noe, i tilfelle vi ripper opp i noe…”. Dere ripper ikke opp i noe som helst. Vi har jo barnet vårt i tankene uansett.”

Dette er som om jeg skulle skrevet det selv. Vi opplever stadig å treffe mennesker som ikke nevner det som har skjedd med et ord. For oss er det litt rart. Kanskje noen forventer at vi skal bringe det på bane? Men da vil jeg bare være litt konkret å si: Det betyr mye for oss at folk nevner Amélie. Vi er jo stolte foreldre og går og tenker på henne hele tiden. Tre venninner av meg gratulerte meg faktisk med Amélie, og jeg ble så rørt. Vel er det ”riktigst” å kondolere, og vi opplever dyp omtanke gjennom alle kondolansehilsenene, men jeg må si jeg smilte innvendig da noen faktisk gratulerte meg. Jeg har jo gått gjennom blod, svette og tårer i ni måneder, og jeg har født en velskapt, liten jente! Jeg har blitt tobarnsmamma! Det er hjerteskjærende at hun ikke lever, men jeg er så stolt, så stolt av henne. Og så føler jeg det er litt av en bragd å ha gått gjennom en dødfødsel, det må jeg faktisk si. Så lenge folk viser respekt og sier ting med et godt hjerte, er det veldig lite som er feil å si til oss. Der fikk dere enda et tips.

Jeg vil også sitere anonymt fra en annen mail jeg nylig fikk. En nydelig englemamma jeg har kontakt med skrev til meg:

Men dessverre er det først nå (etter begravelsen) at virkeligheten får tid til å inntreffe. Og på en forunderlig måte så er det nå folk rundt begynner å trekke seg tilbake. Kan jeg få gi deg et råd: Be om hjelp til de praktiske tingene du kanskje ikke orker selv (hvis ikke du trenger dem for å holde fast på noe normalitet). Familiene deres og vennene deres aner ikke hva godt de kan gjøre for dere. Men de ønsker å hjelpe. Og det er en misforstått sannhet at nærmeste familien må få ro etter begravelsen. Ofte er det ikke sånn.

I del 3 (ja, for jeg innser at dette blir lengre enn først planlagt), skal jeg forsøke være enda litt mer konkret.

Kanskje sitter det noen englemammaer der ute og leser dette. Dere må gjerne bidra med tips, enten til de som er pårørende eller til meg/oss som står i en sorgprosess. Jeg har vært inderlig takknemlig for alle råd jeg har fått de siste ukene. Jeg må igjen få si: Den mest massive omtanken opplever jeg nesten mest fra dere ”fremmede”. Alle virtuelle klemmer og gode ord, alle som tenner lys for Amélie’n vår, alle som ber, sender dikt og sanger – som ikke GIR seg liksom (selv om jeg ikke får skrevet personlig til alle sammen) - nei, det er bare veldig rørende. Jeg merker meg navn og blogger, og jeg skulle så gjerne hatt kapasitet til å skrive tilbake til alle sammen. Vit igjen at ingenting går meg hus forbi – ikke en tøddel!

***

(Til slutt - noe helt annet. Jeg trenger litt blogger-hjelp. Hvordan endrer jeg innstillingene slik at jeg kan vise flere blogginnlegg nedover her? Jeg finner det ikke under "Innstillinger"... Hm. Og hvordan får jeg egentlig lagt til youtube-videoer nå? Jeg finner ikke lenger noen knapp med html-koding under videoene. )

Å møte mennesker i sorg - del 1

”Husker så godt, at jeg var så sliten. Føltes som om du jobbet fulltid og masse overtid. Kroppen er helt utslitt, selv om man ikke gjør noe. Helt merkelig følelse, men de sier at sorg er en stor jobb. Man må igjennom det, og det virker som du virkelig ikke flykter fra følelsene dine, selv om man kan virke følelsesløs av og til. Sorgen kommer i bølger. Noen øyeblikk er ting ganske greit, og så finner man seg selv oppløst i tårer og fortvilelse, men en smerte som føles fysisk på kroppen.”

Ordene stod i en mail jeg fikk forrige uke. Jeg tar meg den frihet å sitere dem anonymt. Det personen skriver er så gjenkjennelig. Å være i en sorgprosess er nemlig tungt. Følelsene lever sitt eget liv, og kropp og tankeliv jobber på høygir. Det er ofte vanskelig å sovne. For vår del har vi en 2-åring å ta oss av, utover det forsøker vi til en viss grad å ta vare på hus, hjem og oss selv. Jeg som er mamma er i tillegg preget av barseltid og en forkjølelse som sitter godt i. Og her står vi – og prøver vi å bearbeide det som har skjedd siden 31.mai.

Både vi selv og de rundt oss forstår at vi er i en krevende situasjon. Det skaper noen naturlige usikkerhetsmomenter. For vår del har vi hatt behov for å være litt alene siden vi fikk sjokkbeskjeden. På den ene siden har det vært vanskelig å forholde oss til folk tett på – alle krefter har gått med til å mobilisere til fødselen og planlegge begravelsen – på den andre siden har vi vært så slitne at når vi har vært alene, så har ro eller søvn vært eneste alternativ. Samtidig ser vi at vi trenger familie og venner, og vi ønsker å være sammen med mennesker vi er glad i. Det er så mange som strekker seg ut mot oss. Alle verker etter å gjøre noe av betydning og hjelpe oss i denne situasjonen. Vi er bare veldig rørt.

Andre som har gått veien før oss, har vært tydelige i sine anbefalinger: Tør å ta imot hjelp, la folk få lov til å gjøre noe. Folk vet ikke hva godt de skal gjøre for dere nå. Dilemmaet for folk rundt oss er nettopp dette: Alle ønsker så inderlig å bidra, men er usikre på hvordan gå frem. Noen har skrevet i melding at de er redd for å presse seg på, si eller gjøre noe feil. Jeg skjønner tanken, for jeg ville resonnert slik selv.

Jeg tror dette lille dilemma-scenarioet kjennetegner møtet mellom mennesker i sorgprosess og folk rundt. Begge parter føler seg litt usikre. De som bærer sorgen er usikre på egne behov og hvor de har seg selv. Dagene er uforutsigbare, derfor blir det også krevende å planlegge noe. Det er f.eks ikke noe moro å avlyse i siste liten – fordi man plutselig fikk en voldsom gråtetokt med påfølgende hodepine. Selv om alle ville vist forståelse, oppleves det likevel lettere å ”safe”. Ved siden av dette, er det vanskelig å ta imot hjelp. Hva skal man si? Hvor skal man begynne? Hvor frimodig skal man være? Og hvem skal bli de (u)heldige utvalgte, som plutselig får spørsmål om de kan hjelpe til med et akutt behov? Man klarer jo å lage et middagsmåltid eller å vaske badet, selv om man innerst inne vet at nettopp de små, dagligdagse tingene til sammen plutselig oppleves ekstremt krevende å ha hengende over seg.

Jeg har i grunnen tenkt en del på disse tingene. Kanskje er det bedre å si noe konkret? Kanskje er det lurest også? Kanskje jeg i tillegg kan bidra til å hjelpe andre som ønsker å møte mennesker i sorg? Jeg tar derfor bladet fra munnen og skriver noe konkret om dette - i en del 2.

***

En leser sendte meg link til sangen "Venn" (diverse artister) her om dagen. Det rørte meg. Jeg har alltid likt sangen, og det var fint om å bli minnet om den igjen. Klikk HER for å høre.

Dagen idag

Bunnløs sorg. Fortvilelse. Sinne. Avmakt. Tyngde.

Idag er steinen i magen ekstra knugende. Det er bare så ufattelig meningsløst og uforståelig dette her. Det er tre uker og en dag siden Amélie ble født. Hun skulle ha vært her hos meg, i armene mine, tett inntil. Jeg skulle strøket fingrene mine over myke, varme kinn. Kjent lukten av den fine, lille kroppen. Sett henne inn i øynene og gledet meg over det søkende blikket jeg aldri fikk oppleve.

Det har skjedd noe med meg. Tiden her og nå er så annerledes. Jeg kjenner en dybde i meg som ikke var der før jeg mistet Amélie. Jeg lengter etter evigheten, etter å være der tid og rom opphører, der sorgen ikke finnes. Samtidig er det livet her og nå jeg lever og som krever meg. Jeg skal være mamma for Jesper og forhåpentligvis flere barn. Jeg skal være der for mannen min og finne håpet igjen.

Men idag står tiden stille.

Jeg er i et vakum og kjenner sorgbølgens etterdrønninger skylle over meg. Jeg savner jenta mi så inderlig. Kjenner en slik intens kjærlighet i mammahjertet mitt - en kjærlighet som blander seg med kulden fra sjokket.

Hvorfor måtte jeg møte avgrunnen på denne måten? Hvorfor kunne vi ikke vært spart? Hvorfor skulle dette skje?

Jeg med mitt friske og raske svangerskap. Med fine prøver og med en aktiv sparkejente tumlende rundt. Jeg var så trygg og glad. Bekymringsløs og forventningsfull. Nå er noe ødelagt på innsiden. Jeg har et nytt rom inni meg som huser frykt og alvor. Jeg ville ikke dette her!

Og jeg savner deg så inderlig, lille Amélie'n min.

Ingen är vackrare än du
för du har himmelsk klädnad nu
Du som är mammas sorg och skatt
jag ber i natt
När Du hör vita vingars sus
be att två änglar tar ditt ljus
ner till min mardröms mörka hus
Jag vill alltid älska

Jag skall aldrig glömma
Och en gång skall tystnad
få ge upp för sång
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång


(Fra "Jag vill alltid älska")

To fine gutter

En liten fin en. Gesjeftig og målrettet som vanlig...

Mine fine to...

I lek - selv i sorgen.  Slik må det være når man er foreldre til en 2-åring.

På graven

Idag har vi vært på graven og stelt litt. Det var nødvendig å fjerne blomstene som lå igjen etter begravelsen, i tillegg ønsket jeg å gjøre det pent der. Jeg skal innrømme jeg ikke er noen grav-ekspert. For å si det slik - det er ikke akkurat noen ønskesituasjon, dette her. Med det sagt; når det som har hendt først har skjedd, betyr det enormt mye å ha en grav å gå til. Jeg begynner å skjønne rekkevidden av det.

Jeg merker jeg legger sjelen min i å gjøre det pent for jenta mi. Når jeg ikke kan stelle en liten kropp og pynte henne med fine klær, blir det desto viktigere for meg å gjøre minnestedet hennes vakkert. Dette er liksom det minste jeg kan gjøre. I tillegg gjør det godt i hjertet mitt å få utløp for sorgen på en slags konkret måte. Jeg tror alle som har mistet et barn, kan kjenne seg igjen i dette. Vedlikehold av en grav rent generelt kan oppleves krevende å få til i en hektisk hverdag. Nå er ikke min hverdag akkurat hektisk for tiden, men jeg merker på kroppen at det å gjøre graven til datteren min fin kommer til å bety mer enn vedlikehold. Det er lindring og nødvendig smerteutløp på samme tid; en del av sorgprosessen. Jeg tror nok ikke jeg kommer til å gå til kirkegården hver dag, men jeg ønsker at graven hennes skal være fin og vakker - på en ren og enkel måte uten for mye dill eller "gloreri". Jeg får sanke meg noen gravstell-tips etterhvert. Det er litt utfordrende med sola nå på sommeren, og etterhvert kommer frosten og snøen. Hm.

Foreløpig har vi ingen gravstein, men det ser ut som om vi kan få den opp i slutten av juli. Det er vi fornøyd med. Idag har jeg vært i kontakt med de som skal lage gravstøtten, og den kommer til å bli veldig fin. Enn så lenge står trehjertet der. Idag har vi fjernet visne blomster, rensket vekk steiner, klappet jordhaugen fin og pyntet enkelt.

Lille Amélie - jeg savner deg.



Det blir visst en liten takketale på slutten av hvert innlegg. Jeg vil bare dere skal vite - hver og en som skriver til meg - at jeg leser alt sammen og tar det til meg. Det er godt å vite at så mange tenker på oss. Tusen takk! Idag tenkte jeg på at det finnes sikkert noen kynikere der ute som lurer på hvilken verdi det har med medfølelse fra ukjente. Jo, det skal jeg si: Engasjementet fra dere som leser her inne, sammen med omsorgen fra de nærmeste, betyr til sammen utrolig mye for meg. Klarer ikke forklare det, ikke trenger det å forklares heller. Det bare er slik, og det kjennes rett. På sett og vis føler jeg ikke dere er så ukjente for meg heller. Plutselig er verden litt annerledes. Vanskelig å forklare det også. Det er bare veldig spesielt å kjenne så enormt mye godhet på en gang. Husk bildet mitt med maurene som bærer en barnål sammen. You're my... maurtue. Takk igjen!

Sorgens vesen

Å bevege seg innover i sorgen, er en tung og utmattende prosess. Det er ikke slik at man oppsøker dette landskapet selv. Man skyves fremover av krefter utenfor en selv. Mest av alt har man lyst til å rømme, reise vekk, unnslippe, gå forbi – og det finnes sikkert de som prøver det så desperat at de tror de etter en tid har unnslippet – men tomheten etter et tap er ikke noe man kan rømme fra. Den som vet at flukt fører til omveier, våger ikke prøve heller, for hvem vil bli slått tilbake av et enda større mørke mange år senere? Da er det bedre å forholde seg til tingenes tilstand her og nå.

Det betyr ikke at det er lett å akseptere at man er i en sorgprosess.

De siste dagene har vært utrolig tøffe. På kort tid har jeg gått fra å være en glad og fornøyd lett-på-foten-gravid, til en skygge av meg selv som gjør det jeg skal av vane, på vilje og i kjærlighet til Jesper og Mr Amélie. En utenfraperson vil kanskje si at jeg har god mentalhygiene; jeg rømmer ikke fra det vonde, og jeg forholder meg til det. Sorgen er allikevel umåtelig tung å bære.

Jeg prøver å finne gode bilder, men kommer til kort. Skal jeg beskrive det, føler jeg at det flyter sort blod inni meg. Jeg har en mørk, usynlig kappe. Eller en knugende stein i magen. Den fyller meg, nesten som en tidsinnstilt bombe som venter på å sprenge. Forskjellen er at den sprenges ikke. Steinen bare er der. Tar fra meg matlyst – det er liksom ikke plass til mat; gjør meg rastløs – det er utmattende å gjøre aktiviteter med en stein i magen; skaper bekymringer – hvor lenge skal steinen være der? Så klart jeg spiser. Jeg legger meg om kvelden. Jeg rydder i huset, betaler regninger, lufter på soverommet, vasker og bretter klær. Jeg tar noen telefoner, kildesorterer, leser nyheter og skriver handleliste. Ikke minst tar jeg meg av to-åringen vår sammen med min kjære. Jeg samler mot og styrke til timene sammen med Jesper. Vi kjører traktor i stua, bygger lego, leser bøker og ser på Postmann Pat. Vi ler og tuller, uten at det ligger noe falskt i det. Klart han gir meg gode stunder.

Utenfra ser mye normalt ut, og en hel del er rett og slett tvungent til å gå som normalt. Man kan nemlig ikke slutte å leve. Jeg smiler til postmannen og jeg ler til og med noen få ganger av en morsom bemerkning. Mye skjer på refleks, man slutter nemlig ikke å være menneske heller. Men når man er i sorg, blir alt så todelt. Det dagligdagse er ett spor, det indre livet – som ingen ser – er et helt annet. På innsiden kjenner man hele tiden steinen som knuger.

Noen tider på døgnet blir man vant til den tunge steinen. Den er der, ved siden av at man klarer å være god mamma for sønnen sin. Eller ved siden av at man sykler i nydelig kveldssol. Kanskje klarer man til og med å tenke noen positive tanker. Vi må jo bare komme gjennom dette. Vi gjør nok det – på sikt. Og vi kan få flere barn. Og det vil nok komme lysere dager, folk sier jo det, det MÅ jo bare det.

Andre ganger, kjennes steinen i magen så tung og tankekaoset så massivt, at sorgen tar overhånd. Da kommer gråten, bekymringene, tvilen, anfektelsene, sinnet og fortvilelsen. Jeg har øyeblikk der kroppen kjennes ut som gele. Jeg beveger meg sakte. Gjenopplever stunden på undersøkelsesrommet, fødselen, de første minuttene med Amélie i armene hvor jeg bare ropte ut. I noen stunder skriker jeg av smerte. Det er så ufattelig meningsløst dette her. Uansett hva eller hvordan jeg resonnerer, går ikke regnestykket opp. Jeg rives i to av alle spørsmålene på innsiden, og jeg skjelver av tanken på at jeg sannsynligvis må lære meg å leve med dem. I andre øyeblikk renner tårene. Når jeg ser lykkelige mammaer med barnevogn. Ved synet av småjenter som stabber rundt med mørkebrunt englehår. Når jeg titter på nyfødtbilder folk legger ut på nettet. Eller senest i dag, da jeg på ren refleks beveget meg mot jenteavdelingen på en barneklesbutikk, for så å komme på at jeg ikke har noen jente å handle klær til lengre.

Det er slitsomt, så forferdelig slitsomt. Jeg rykkes hit og dit av sorgens ubarmhjertige drønninger, av ønsket om å klare å håpe igjen, og av stadige, såre påminnelser om det som skulle vært.

Mange sier at sorg går i bølger. Jeg skjønner hva som menes, men bildet av en bølge som går opp og ned er på ingen måte tilstrekkelig for å beskrive hvilket tap det er å miste et barn. Jeg ser heller for meg en tsunami. Du ser den komme – langt unna. I det du mottar beskjeden om at hjertet til barnet ditt ikke slår, ser du krumningene på havoverflaten. Sjokket du føler kan sammenlignes med bølgen som nærmer seg. Du vet at nå skjer det noe som du ikke kan forhindre. Det hjelper ikke å løpe, for du står for nær. Tsunamien kommer, men inntil siste sekund håper du at bølgen går opp i luften og forsvinner, eller at du på mystisk måte blir kastet av sted til et nivå høyt hevet over faresonen. Men der står du, paralysert, og kan ikke gjøre noen verdens ting. For ødeleggelsene kommer. Bølgen kaster seg over deg, og du lurer på om du i det hele tatt vil overleve.

Du overlever, men rundt deg er alt annerledes. Landskapet har forandret seg, og det hjelper ikke å si ”jammen, før kunne jeg bevege meg barbeint bortover den moloen” eller ”tidligere var det en nydelig sti her der vi kunne samle blåskjell og fiske krabber”, for dette landskapet finnes ikke mer. Det er et nytt landskap nå, og du vet ikke hvor du skal gå. Alt er ødelagt, og ting må bygges opp på ny. Inni deg vet du at det er mulig. Kanskje skinner sola etter hvert også, og du ser for deg et nytt landskap - små blaff av håp, små strimer av nytt mot - men så ser du rundt deg på alt som er knust, og du kan ikke skjønne hvordan du skal klare det. Kjempebølgens etterdrønninger er for store.

Å miste et barn er mer enn å ikke få se barnet sitt vokse opp. Det er tap av drømmer. Tap av forventninger til det som skulle komme. Det er å se planene man hadde for de neste årene, endre seg totalt. Jeg har gledet meg så veldig til å ha permisjon et helt år, trille turer med venninna mi som venter barn i juli og nyte meg gjennom mammalunsjer og kaffeslabberas. Nå går jeg her og sørger! Ved siden av sengen vår, står en tom babyseng. På Jespers rom, er det en hel kommodeskuff med nydelige jenteklær. Håndplukket – til Amélie. I skapet ligger rosa helsetepper, hjemmestrikkede ullpledd og fine sengetøy med prikker. Vi forberedte oss på å bli tobarnsforeldre. Nå står søskenvogna ubrukt i kjelleren.

Et svangerskap er så langt. Forventningene vokser i takt med de deilige sparkene. Den tyngende magen bærer bud om lykke i form av myk babyhud, tindrende blikk og små hender som kaver hjelpeløst i luften. Nærhet og kos. Ansvar og våkenetter. Stell og amming. I stedet for sitter man igjen med tom mage, knugende sorg, tusen spørsmål og en grav på kirkegården. Det gir ingen mening. Det har ingen mening. Det er rett og slett så uvirkelig og sjokkartet, at jeg ikke helt forstår at vi opplever dette her.

Det er mange som lurer på hvordan jeg har det. Det er ikke så lett å komme med en lang utlegning når folk spør. Jeg svarer ærlig; sier det er tungt, at vi fortsatt er i sjokk, at jeg er knust, men inn i alt dette ligger det jeg har skrevet over. Det er dessverre de nakne fakta. På noen, virker jeg kanskje sterk. Ser noen meg smile til postmannen, kan det til og med se ut som om alt er såre vel. Jeg får stadig høre jeg er ”tapper” fordi jeg forholder meg til sorgen, fordi jeg uttrykker tanker og følelser, planlegger å trene til høsten, tar hensyn til egne behov og fordi jeg snakker om å bli gravid igjen etter hvert.

Det stemmer at jeg har en viss modenhet rundt det å forholde meg til det vonde. Men sannheten er at det er hjerteskjærende å ha blitt tobarnsmamma med et barn for lite. Jeg er barselkvinne uten en bylt ved brystet. Jeg er jentemamma uten en datter i armene mine. Det er sannelig ikke lett å vite hva man skal si og hvordan man skal oppføre seg i en slik situasjon.

Alt kjennes bare så tomt akkurat nå.




***

Tusen takk for alle hilsener dere har sendt til meg; kjente som ukjente. Jeg forstår at det er vanskelig å finne ord. Ingenting kan kan gi oss Amélie tilbake: det er dessverre sannheten. Men omsorg og det at folk bryr seg, gjør allikevel noe med oss. Vi tar det til oss. Det er godt å ikke føle seg alene akkurat nå. Jeg glemte forresten å takke den anonyme leseren som nevnte videokamera rett før begravelsen. Det gjorde at vi valgte å filme enkeltdeler av begravelsen, bl.a solo-innslaget av "Jag vill alltid älska" og Jesper som la en rose på kisten. Det betyr så mye for oss å ha dette på film. Takk også for fine dikt og tekster som flere har skrevet i kommentarfeltet. Til slutt - jeg har tenkt litt ift dette med bloggen. Jeg vet ikke om jeg hverken har pause eller om jeg kommer til å skrive så mye i sommer, jeg. Det har vært veldig riktig å gå inn i meg selv denne uken, men nå oppstod plutselig behovet for å skrive igjen. Jeg får bare fortsette å følge den indre stemmen.

Pauseknapp

Natten kommer svart og stor.
Alle ting blir borte.
Seil i mørket, lille jord,
med vårt lille barn ombord,
i sin lille skjorte.

(Dikt lånt fra bloggen til Mali-mo, som mistet sin datter Wilma i 2009.)

***

Det er veldig tunge dager nå. Jeg har vært forberedt på det. På en måte begynte det før begravelsen, men nå er stillheten mer knugende, tomheten mer merkbar, sorgen mer intens. I tillegg er det kaos i tankene mine. Mali-mo skrev noe til meg om det utmattende ved det å sørge. Det er noe jeg føler på kroppen nå. Matlysten er dårlig, søvnen er urolig. Jeg manner meg opp til stunder med Jesper og enkelte gjøremål, men så kommer kvelden med alle tankene.

Det har vært viktig for meg å bearbeide skriftlig de første reaksjonene etter sjokket. Jeg har valgt å gjøre det slik. Jeg har delt bruddstykker av de faktiske hendelser, satt ord på noen sider ved sorgen og hedret Amélie ved å male bilder av henne, av kjærligheten i hjertet mitt og av smerten ved det å miste henne. Det har kjentes godt og ryddig, midt i alt det vonde. Alt dere har skrevet, både her og via mail, har bekreftet at det har betydd noe å dele det vi har gått gjennom. Jeg er rørt og nesten litt overveldet. Flere som har mistet har latt seg intervjue eller har skrevet tapet mange år senere. Vi har valgt å gi sorgen et ansikt midt i sjokket.

Nå opplever jeg sorgen mer uoversiktlig. Tankekaoset og de indre ropene blander seg med de første reaksjonene, og jeg har behov for å sortere på innsiden. Jeg er også usikker på hvordan jeg gjør det med bloggen videre. Jeg kommer ikke til å slutte å skrive, og jeg vet sorgen vil prege meg i lang tid fremover, men jeg ønsker samtidig ikke bare å skrive om sorg og tap. Jeg er ikke redd for å være åpen - dog bevisst - men jeg har bestemt meg for å ta en liten pause. Kanskje blir den kort, kanskje blir den lang. Akkurat nå bare merker jeg at det er rett for meg.

Jeg vil igjen takke for alle mail og kommentarer, fra både kjente og ukjente. Jeg leser det flere ganger, og jeg skulle virkelig ønske jeg fikk takket hver og en av dere personlig. Det rører meg at så mange har blitt påvirket av vår lille Amélie. Noen skriver at de har endret tankegang den siste uken. Andre sier de har kjent mer takknemlighet over livet. Noen har kommet i berøring med ubearbeidet sorg. Andre igjen har sett blogging i et nytt lys. Det er godt, rart og samtidig vondt, at tapet av jenta vår og det jeg har skrevet på bloggen, har hatt så stor effekt på mange mennesker. Jeg har alltid ønsket å ha "impact" på andres liv. Jeg skulle bare ikke ønske at årsaken var det den er. Vi føler oss ikke hverken tapre eller verdt å beundre. Vi har ikke valgt denne situasjonen. Vi har brått blitt kastet inn i vårt livs verste mareritt - hva gjør man da? Man prøver å overleve.

Jeg vil til slutt tipse dere om å lese ABC for pårørende inne på Englesiden (HER). I spesielt siste halvdel står det mye klokt og praktisk som samstemmer med det jeg har inni meg.

Takk til dere som har fulgt meg så langt. Takk til dere som følger meg videre. Skulle det drøye veldig med nye innlegg, er det bare å bruke etikett-listen for å lese gamle innlegg. Og gjerne kommentér - så har jeg noe koselig å lese på når dagene blir lange.

Nb! Det har vist seg at noen mailer ikke har nådd frem. Ved sending av mail, pass på å få med alle prikker i adressen:

skriv dot til dot amelie78 ætt gmail dot com. Adressen står øverst til høyre.

Apropos tanker om livet og det å leve her og nå. "Så mye man ikke vet om de neste øyeblikkene i livet! Vi lever som om vi har rimelig god kontroll på fremtiden, men det har vi jo ikke." Dette skrev jeg i et innlegg kalt "Øyeblikk som forandrer" for noen år siden (HER). Nå har jeg erfart det på kroppen. En viktig påminnelse om å ikke ta noen ting for gitt.

Begravelsen

Det har vært en vanskelig og sterk dag. Kl.10.30 idag hadde vi begravelse for lille Amélie Sofia - i den samme kirken som vi giftet oss i for tre og et halvt år siden. Da jeg våknet til morgenen, var det vanskelig å forstå at jeg skulle opp å forberede meg til å ta mitt siste farvel med jenta mi.

De hadde pyntet det så fint i kirken. Alt var gjort slik vi ønsket. Det var vanskelig å se den lille kista stå plassert der framme, samtidig var rammen rundt så utrolig nydelig. Blomstene, fargene, lysene, og de fine pianotonene fra Victoria som skulle synge i begravelsen. Jeg var med og satte frem bilder, blomster og lys på et lite bord rett innenfor kirkedøra. Kjente på sorgen inni meg, følte meg samtidig andektig. Syntes det var godt å være i kirkerommet.

Vi fikk en liten stund alene med Amélie før kisten ble forseglet. Det var smertefullt og fint å se henne for aller siste gang. Mannen min og jeg holdt rundt hverandre og kikket ned på det lille ansiktet. Jeg klappet henne på kinnet, holdt henne i hånda og trykket henne på den myke nesa. Så løftet vi på lokket. Jeg fikk skru igjen den siste skruen.

Jeg er uendelig rørt over alle som kom. Jeg tror det var bestilt for få programmer. Vet ikke hvor mange som var der, men det må ha vært i alle fall 200. Familie, venner, naboer, slektninger, barseljentene, hybelguttene, folk fra sykehuset og helsestasjonen, kollegaer fra arbeidsplassene våre, venner av foreldrene til mannen min, ei barneskolevenninne fra hjemstedet mitt som jeg ikke har sett på minst 16 år... Jeg er bare utrolig rørt. Det var så godt å vite at mange kom for å feire det korte livet jenta vår fikk og gi henne en verdig avskjed.

På samme måte som ordene fra venner, bekjente og ukjente har båret meg den siste uken, merket jeg under begravelsen hvordan følelsen av å være omfavnet og holdt rundt - av så mange - gjorde meg sterkere på en dag som denne. Jeg kjente meg så takknemlig. Vi har følt på det at vi ikke har fått sett vennene våre så mye, spesielt siden graviditeten med Jesper og småbarnslivet har tatt til, men allikevel ønsket folk å være der for oss. Dere skal vite, dere som var der, at det har rørt oss dypt.

Hele stunden i kirken var så vakker. Det var den fineste og den verste begravelsen jeg har vært med i noen gang. Tenk at det var mitt lille barn som lå der i kisten. Jeg har både vært utenpå meg selv idag og hatt øyeblikk med sterk kontakt med innsiden. Ordene til presten var utrolig fine, og mamma hadde et sterkt minneord om barnebarnet sitt. Jeg vil takke den første av dere som fortalte meg om Jag vill alltid älska. Jeg hørte på den allerede på sykehuset, og den har blitt veldig viktig for meg. Jeg storgråt første gang jeg hørte den, for den rommet så mye av det jeg følte på, og også det jeg tror på. Den sangen har betydd mye for flere enn meg har jeg sett i kommentarene etterhvert. Victoria som sang idag, sang den så vakkert at jeg fikk frysninger. Hun synger rett og slett finere enn Carola; mer vart og ømt. Victoria - takk for at du ville synge i begravelsen til Amélie!

Jesper fikk legge en rose på kista før den siste sangen. Han var så flink gutt idag. Satt så rolig - så rolig som en 2-åring kan være i alle fall - under hele begravelsen. Det var god hjelp i litt rosiner og sukkerfrie pastiller, samtidig tror jeg han skjønte alvoret.

Jeg deler noen bilder idag. Jeg merker at jeg er ikke så redd for å dele. Kjenner at det gjør godt å vite at andre bryr seg. Har lyst til å minnes denne dagen her på bloggen min gjennom både ord og bilder. Tror det er både godt og vondt å se dem. Er slik for oss også. Vi er så fornøyd med begravelsen, samtidig som vi kjenner på en dyp sorg over det vi har opplevd og det vi har måttet gå gjennom de siste ti dagene. Er det virkelig mannen min som går der og bærer en liten kiste? Er det meg som er på vei til å gravlegge jenta mi? Hvorfor skulle Jesper oppleve å miste lillesøsteren sin og se en liten kiste bli nedsenket i mørk jord en lys junidag som skulle vært så fryktelig annerledes?

Den ble senket ned på en seng av varmrosa rododendron-blomster. Det var en leser som tipset oss om å legge markblomster i bunnen av graven, men mannen min fant ut at vi kunne bruke blomstene fra busken i hagen vår. Det var svigerfar sin prydbusk som han stelte i mange år.

Jeg har bilde av den blomsterdekkede gravbunnen med selve kisten også, men kjenner at jeg ikke ønsker å legge ut bilde av kisten med Amélie dypt ned i jorden. Det er annerledes for meg å vise litt av kisten fremme i kirken. Vet ikke hvorfor, det bare er slik. Grensene mine kan sikkert oppleves rare for andre - jeg tør jo å dele en del annet - men jeg kjenner hele tiden etter inni meg hva som er riktig for meg. Noen ganger er det grunner som er vanskelig å forklare til andre. Tusen takk til deg som gav tipset om en blomsterseng! Jeg er så takknemlig for alle konkrete råd og ideer vi har fått.

Nå ligger kroppen til jenta vår i jorden. Jeg tror hun er i himmelen og at jeg skal få se henne igjen. Det håpet skal ingen ta fra meg. Jeg sier ikke at troen min er ukomplisert akkurat nå. Samtidig er den ikke er "krykke" og desperat trøst, slik noen kanskje tenker. Jeg har grunner til at jeg tror på Gud, og jeg har opplevelser som gjør at jeg har den troen jeg har. Jeg forstår ikke hvorfor dette har skjedd, og jeg tror ikke det er noen mening med det. Samtidig tror jeg at Gud vet noe vi ikke vet. Selv om jeg er fortvila og også sint, tror jeg - midt oppe i alle forvirrende paradokser og tvilstanker - at Gud ser oss og vil bære oss igjennom. Troen min er liten og skjør. Den roper ikke høyt og viser liten skråsikkerhet akkurat nå. Men den er der. Og midt i sorgens landskap, så holder den meg oppe på et vis.

Nå har vi tatt avskjed, og det gjør fryktelig vondt. Jeg vet ikke hvordan de neste ukene blir. Kanskje skriver jeg mer om dette, kanskje jeg trekker meg litt inn i meg selv. Jeg har bestemt meg for å ta en dag om gangen, sørge på min måte og kjenne etter i hjertet mitt hva som er riktig for meg. Det kommer til å ta tid, og det er vanskelig å akseptere at sorgen nå blir en del av meg, mine tanker, følelser, mine dager, netter, mitt sjelsliv og hele min fremtid. Dagene som ligger foran er tåkelagte. Det runger et hjerteskjærende nei inni meg, men jeg vet at jeg ikke kan gå utenom.

Tusen takk for alle nydelige og generøse kommentarer og innspill fra dere som leser. Takk for alle dere som har bedt eller tent lys for oss idag. Takk for mailer fra dere nydelige, ukjente mennesker som deler fra livene deres og skriver for å hjelpe meg i det jeg står i nå. Jeg kommer til å svare de som har skrevet personlig til meg når ting blir litt roligere. Til slutt - tusen takk til dere mine venner som kom i begravelsen, men også til dere som har begynt å lese bloggen min den siste tiden. Jeg har aldri frontet den så veldig, og dere blir kanskje kjent med meg på en annen måte, men det betyr mye at dere orker å lese tankene mine.

Nå skal vi være sammen som familie og prøve å jobbe oss inn i, og etterhvert ut av, sorgen.

Hvil i fred, min dyrebare datter, Amélia Sofia.

Link til Jag vill alltid älska til slutt. HER.

Snart avskjed

Jeg kjenner fysisk på kroppen at det nærmer seg adskillelsen. Har vært helt skjelven i hele dag. Følt meg skjør som glass. Nå merker jeg at det nærmer seg det endelige. I morgen - fredag - skal vi ta avskjed med datteren vår.

Jeg har hatt en slags styrke til å klare alt jeg skal den siste uken. Det har vært tunge dager og jeg merker sorgen i hele meg, men allikevel har jeg jeg klart å gjøre det jeg skal i forhold til begravelsen. Jeg har kommunisert med byrået, tatt telefoner i forhold til de som skal bidra musikalsk, lagd en fin minnebok som folk kan skrive i (i stedet for en sort og dyster kondolanseprotokoll), fremkalt bilder som skal stå på et lite bord og bestilt og hentet et hjertesmykke. På min halvdel er det inngravert Amélie, på hennes står det mamma. En ekstra takk til leseren som tipset meg om dette. Jeg merker jeg har behov for symbolske handlinger i den fasen jeg er i nå. Alt jeg gjør, forsterker følelsen av å minnes henne på en verdig måte.

Det er forferdelig krevende å være syk midt oppe i alt, men jeg har fått gjort mye. Idag har jeg vært veldig nede. Jeg er bare så urolig inni meg. Det kjennes som om jeg ikke er en hel person lengre. Smerten skjærer på innsiden.

Vi har vært i sykehuskapellet tre ganger de siste to dagene. Idag hadde vi med Jesper. Han skjønner så mye, og vi merket det ble helt feil å ikke vise han lillesøsteren sin. Men kan en 2-åring forstå ordet død? Jeg tror at et lite menneske som har skjønt at mamma har en baby i magen sin, som snakker om lille "Ami" som om hun er virkelig i flere uker før fødselen, som gjenkjenner små babyklær som "Ami sine", og som ser en sorgtung mamma uten gravidmage og med tom babyseng ved siden av seg, forstår mer enn vi tror. Jeg tror det er viktig at han konkret skjønner at Amélie er en virkelig person, men at hun ikke er hos oss mer. Det er derfor mamma og pappa gråter. Det er alltid en førstegang for nye ord. Etterhvert vil han se mer av bildet når vi finner en død spurv på bakken eller når farmor - som er syk og dement - faller bort.

Det var en sterk opplevelse å se Jespers første - og eneste møte - med lillesøster. Jeg kjente inni meg at det var riktig det vi gjorde. Og jeg så på sønnen min at han forstod noe.

Ikveld var min kjære og jeg i kapellet igjen og tok avskjed med datteren vår. Jeg strøk henne igjen og igjen på den lille, kalde hånda med myk og vakker babyhud. Hun er så fin. Jeg leste et brev til henne og la ned i kisten. Jeg ropte ut til Gud, gråt og hylte. Det gjorde så vondt. Den gjallende lyden i sykehuskapellet er noe jeg alltid kommer til å huske. Jeg kan bare ikke forstå at dette er sant og at det hender oss. 

I morgen - eller idag for dere - skal vi ha begravelse, og jeg mobiliserer det jeg kan for å klare morgendagen. Jeg tror det er mange som kommer. Familie, venner, kollegaer, naboer, helsesøster, og til og med en jordmor og to barnepleiere fra sykehuset, bl.a hun som tok i mot lille Amélie. Jeg synes det er utrolig rørende at de følger i begravelsen.

Jeg skriver visst bare nå. Har så behov for å få det ut. Og jeg vil liksom at folk skal vite. Jeg vil at folk skal kjenne til historien om lille Amélie. Jeg vil så gjerne vise henne fram, men det eneste jeg kan gjøre er å male bilder av det som har skjedd.

Takk for alle hilsener! Jeg har fått alle mailene, og jeg leser kommentarer flere ganger om dagen. Takk for at dere er med og bære oss gjennom dette. Akkurat nå bryr jeg meg ikke om det er kjente eller ukjente som gjør det. Jeg bare merker vi trenger dette her - og jeg ser at det gjør noe med meg. Kan være jeg legger døra mer inntil etterhvert. Jeg ønsker også å skrive om andre ting på bloggen min. Men nå, nå er mørket så stort og sorgen så tung å bære, at jeg må bearbeide en del ting skriftlig. Takk for at dere følger med oss, tenner lys, ber, tenker gode tanker og sender avstandsklemmer i disse dagene.

 

Tunge dager

Dagene er så tunge nå. Det kjennes ut som om hjertet mitt er revet ut, som om det henger i en streng på utsiden. Jeg skjønner ikke hvordan jeg noen gang skal bli meg selv igjen. Jeg vet jeg ikke blir det. En leser skrev noen linjer om at dette blir nok et vendepunkt i livet mitt, et før og et etter. Og det kjenner jeg fysisk på kroppen. Det er et før og et etter 31.mai 2011. Nå er alt veldig mørkt inni meg. Det er tungt og tomt. Jeg føler jeg er i tusen knas.

Jeg har øyeblikk jeg klarer å fungere i det jeg skal. Vi legger hele hjertet vårt i planleggingen av begravelsen. Det er mange praktiske ting som skal avklares å gjøres. Plutselig kommer vi på nye ting. Min kjære har gått ned noen kilo dette året - plutselig har han ingen dress. Det blir helt feil med en hengslete dressbukse nå. Så da må vi ut å handle dress. Det er viktig for oss at blomstene blir riktige - derfor må vi innom blomsterhandleren og dobbeltsjekke at fargene stemmer (rosafargen skal være dus - ikke for kraftig). Så ser jeg for meg bordet der vi skal sette blomster og bilde av Amélies lille hånd og fot. Der vil jeg ha noen søte lysestaker. Jeg mailer litt frem og tilbake i forhold til programmet for begravelsen. Så kommer jeg på at jeg selv egentlig ikke har noen klær. Jeg vil være fin, men føler meg ikke fin i noe. Hele kroppen min vitner om at jeg egentlig er barselkvinne. Selv om jeg har tatt tabletter, kjenner jeg brystspreng. Det er ikke bare-bare å handle klær når jeg ikke føler jeg ser ut som meg selv. Det er heller ikke aktuelt for meg å bevege meg inn på byens største kjøpesenter. Kroppen min kjennes ut som gele når jeg går bortover. Jeg vil egentlig ha en fin kjole, men det er lett å se for gravid ut i stramme kjoler akkurat nå. Det blir også helt feil. Jeg fant heldigvis noe enkelt og pent idag. En hvit tunikatopp med litt "englevinger". Den ligner i fasongen på ermene på Amélie sin lille body. Det gjør godt å vite at vi er litt likt kledd, jenta mi og jeg.

Selv om vi ordner mye på dagtid, tar jeg det veldig med ro på ettermiddagen og kvelden. Jeg er jo egentlig syk nå. Vi tar knapt i mot besøk denne uken. Klarer det bare ikke. Huset er fullt av blomster, så det vitner i alle fall om at det er noe levende her. Det begynner å bli litt plassmangel, men det er veldig vakkert med de nydelige fargene. Jeg har aldri vært noen blomster-finn, men plutselig lever jeg midt i en eventyrlig Tornerose-butikk (for den som har besøkt den butikken i byen vår).

For noen er det kanskje rart at jeg skriver og deler tanker og følelser på bloggen. Dette er min måte å klare å overleve på. Jeg har alltid likt å dele, men tidligere har det handlet om gleden over de små ting, interiør og analytiske skriblerier over livets rarieteter. Jeg har kommet i kontakt med så mange flotte mennesker på denne måten. Nå står jeg midt oppe i mitt livs verste mareritt, og det blir unaturlig for meg å lukke alle dører. Jeg er åpen, men dere ser nok bare toppen av isfjellet. Jeg skåner meg selv - og dere - for det jeg synes er privat. Personlig er det likevel viktig for meg å være. Hvis alle bare satt på hver sin stubbestein og gjemte seg, hvordan skulle vi mennesker da nådd ut til hverandre? Jeg merker jeg trenger mennesker - nært, men samtidig litt på avstand. Jeg trenger ord. Jeg har fått så mange gode tips midt oppe i situasjonen; bøker, dikt og råd av mer praktiske art. Tusen takk! Og igjen - takk for alt dere skriver. Det berører meg.

Idag har vi vært i sykehuskapellet og sett Amélie Sofia for nest siste gang. Jeg har kledd på henne sokker og bukse, vi har holdt henne i hånda, jeg har tatt bilder, jeg har grått, jeg har trykket henne en gang til på nesa, jeg har sett skjønnheten gjennom det faktiske synet; en liten baby som har vært død noen dager. Hun var litt forandret, men det føltes ikke makabert å se henne på noe vis. Andre ville kanskje syntes det var ekkelt, men vi har blitt vant til å se henne uten liv. Hun er min lille skatt - uansett. Jeg har jo blitt mamma. Er egentlig så stolt av henne. Vil vise henne frem - sånn i morshjertet mitt - men kan ikke. Jeg vil hedre henne, men får ikke helt til.

Synes den lille hånda er så fin. Og hun ser ut som en liten engel i den lille newbie-bodyen. Lille, vakre Amélie'en min. Du skulle jo være her hos meg.

Dagen i dag - og markjordbær fra en liten hånd

For den som er ny her inne, les om vår lille Amélie HER, HER og HER. Eller bare bla deg nedover til innlegget som heter Amélie.

Idag, mandag, har vært en tøff dag. Som jeg har skrevet, har jeg vært utrolig forkjøla de siste dagene, og dét sammen med den utmattende sorgen inni meg, gjør meg helt ør i hodet. Hormonene begynner å gå ut av kroppen. Jeg er bare veldig sliten. Jeg ser på bildene vi rakk å ta på søndag (ligger to HER). Gravidgløden lyser ut av øynene mine, av hver celle i huden. Nå er jeg gråblek med store, mørke ringer under øynene. Huden min kjennes dratt. Jeg må prøve å ikke tenke på at jeg kommer til å se ut som en... sekk... når jeg treffer folk i begravelsen.

Vi hadde avtale med begravelsesbyrået kl.13.30, så idag har vi planlagt begravelsen for vår lille fabelaktige Amélie. Det var jo det hun skulle vært - og var inni magen min. Det er på sett og vis godt å ha noe praktisk å planlegge, samtidig som det krever enormt av krefter å tenke så mye; ta stilling til sanger, utforming av hefte, hva slags type grav vi skal ha (Vil vi ha enkel? Dobbel?), tekst i dødsannonsen, hvordan vi gjør det med eventuell syning (Ønsker vi egentlig at flere skal se henne, nå flere dager etter fødselstidspunktet og etter obduksjon?) osv, osv. Først følte jeg meg ørlittegrann sterk som klarte å ha så mye "ferdigtenkt" materiale med til møtet. Da vi kom frem, var det vanskelig å se kistene som stod utstilt og liksom "kom ut av veggen". Det var surrealistisk å sitte der på et varmt kontor med stor brun pult, mens sola skinte og bilene kjørte hastig videre i verden utenfor. Jeg kan på en måte ikke forstå at verden går videre.

Begravelsesagenten var veldig flink. Hun tok seg god tid; både lyttet og gav oss gode råd i forhold til de ulike tingene. Nå er dødsannonsen klar og sendt til to aviser. Jeg har kopien ved siden av meg, og jeg leser den igjen og igjen. Har en følelse av noe uvirkelig over meg, samtidig som kroppen og alt på innsiden skriker mot meg hvor virkelig det er. Jeg er tung og tom.  Hjertet mitt er revet ut for en periode, og jeg kjenner meg oppriktig redd for at jeg aldri blir meg selv igjen. Det blir jeg nok ikke heller. Jeg bare håper jeg kan bli en bedre meg - på sikt. Og at jeg vil oppleve ting som løfter meg ut av dødskyggens dal. Kanskje en ny datter? Kanskje en fin ferietur til Italia en gang igjen? Kanskje jeg kommer nærmere venner av meg som jeg føler jeg ikke har klart å holde kontakten med? Kanskje jeg får sterke, sanselige opplevelser som gjør at jeg kjenner jeg lever igjen? Akkurat nå føler jeg meg som en skygge.

Det finnes likevel små øyeblikk der gleden klarer å forstyrre sorgen. Min kjære og Jespersen er viktige navn her. Mannen min er den beste, den beste av dem alle. Han er så god og tålmodig. Når jeg er handlingslammet, smører han brødskive til meg, leter frem bankbrikker og gjør i stand vannglass for natten. Han tar med Jesper på tur og står og studerer traktor som løfter plastinnpakkede høyballer i nærmere en time - fordi han ser at gutten vår blir så glad. Han besøker mammaen sin som er sengeliggende og dement på institusjon og tryller frem deilige pastaretter på null komma svisj. Han er preget av sorgen, men han sier det hjelper å gjøre noe praktisk. Takk, kjære Gud for at jeg fikk akkurat Mr Amélie! Mange trodde den sterke forelskelsen og det at vi giftet oss forholdsvis fort, skulle dale. Tvert imot! Jeg elsker han høyere enn noen gang. Han er en gave. En gave med godt lynne, skjeggstubber og elendig orden på sokker.

Så er det lille Jespersen min. Han ble feiret i barnehagen idag og kom hjem blid og glad. Ikke snakk om at han ville hjem! "Mer, mer," sa han ustanselig. I ettermiddag har vi kjørt traktor i stua og kosa og dosa i stort monn.

Da han kom hjem fra farmor sammen med pappa, holdt han frem en liten svett hånd med halvmodne markjordbær. Han var lys i blikket og kikket forventningsfullt på meg. De var funnet like ved parkeringsplassen og var sikkert fulle av forurensing og andre uhumskheter. Men klart man spiser! Min kjære fortalte meg at Jesper hadde tviholdt på markjordbærene i bilen uten å ta en bit - enda han likte de veldig godt. De skulle han nemlig gi til mamma.

Jeg skal prøve å telle de gode tingene. De gir i hvertfall små glimt av noe godt midt oppe i alt. Det gjør også hvert eneste ord jeg får på mail og i kommentarfeltet her på bloggen. Jeg er så utrolig rørt. Jeg suger det til meg, og jeg merker at ordene har kraft. Takk - igjen tusen takk - for alt dere skriver. Jeg håper jeg etterhvert får takket mer personlig til mange av dere. Vit at ingenting går meg hus forbi.



Det nederste bildet er tatt av Jespers gode tante Toril.