Up-2-date og et dikt

Tusen takk for fine oppmuntringer og hilsener under forrige innlegg! Det tar jeg med meg. Jeg merker det gjør veldig, veldig godt for kroppen å ha et roligere tempo selv om jeg ikke har fått innhentet meg helt enda. Det blir jo tidlige morgener når man har en liten en fra før. Og så har jeg bare hatt en dag med fullstendig fri (les: hvile). Men dette var nok det eneste riktige. Ellers må jeg si jeg koser meg på jobb. Har så fine elever og gode kollegaer - jeg er heldig som har en jobb jeg trives i.

For tiden er jeg nærmest for outsider å regne sett i forhold til bloggeland. Jeg er ikke oppdatert på nesten noen blogger, jeg har knapt vært inne på min egen, og jeg har i alle fall ikke fått ro på stumpen til å skrive noe. I helgen har vi fortsatt ryddeprosjektet vårt i rolig tempo: Tømming av roterom og boder for å klargjøre til oppussing av rom til Jesper. Siden babyen må få Jespers babyrom til sine klær og ting, må Jesper rykke opp til neste divisjon :) Han får større rom med egen lekekrok, og på sikt er det der han skal sove. Oppussingen er det min snille mann som skal stå for, med litt bidrag fra mannen til en av mine gode venninner. Skulle gjerne gjort mye mer selv, men akkurat nå går ikke det. Heldigvis fungerer det å sitte ned å sortere papirer og dill, da.

Jeg kan konstatere tre ting i min ferd nedover i kassene: 1.Det er lett å ta vare på altfor mye. 2.Ryddeprosesser skaper deja vu's fra tidligere livsfaser - på godt og ondt. Det er ikke helt uten følelser jeg kikker gjennom ting og tang fra de siste tolv årene. 3. Det er ufattelig deilig å sortere saker og kvitte seg med andre ting. Frigjørende, nærmest rensende! Hurra for simple living!

Selv om jeg kaster mye, tar jeg vare på enkelte ting på annet vis, f.eks digitalt. Diktet under er for fint til å kvitte seg med, derfor deler jeg det med dere her på bloggen. Det stod i avslutningshilsenen fra høgskolen jeg gikk på da jeg gikk ut som lærer. Utrolig fint!

***

SPOR

måtte det ikke sies om deg
at det ikke finnes spor etter deg over slettene
at du ikke gikk i gatene og på høydene
at du ikke svømte i sjøene og elvene
at du var unnvikende og ikke eide kunnskap

måtte det sies om deg
at du utforsket
at du kjempet
at du gråt
at du levde

(Gloria Gabbuardi. Til norsk ved Anne Granløv)

Ha en fin kommende uke!

PS til leser NINA! Tusen takk for koselig kommentar og award. Vil gjerne inn å se på bloggen din, men når jeg trykker på navnet ditt, kommer bare den bloggersiden opp som viser hvilke blogger du følger. Finner ingen link til din. Kan du skrive den i kommentarfeltet under her? :)

Det øverste bildet er funnet HER.

Tilstandsrapport og 3D ultralyd

Takk for fine og koselige kommentarer under det siste innlegget. Jeg strekker ikke helt til i forhold til skrive en personlig tilbake til hver og en av dere, men dere skal vite at jeg verdsetter hvert ord. Jeg har noen leserspørsmål på "to do-lista" mi, og jeg skal ta det snart jeg får mulighet.

De siste ukene har vært ekstremt... - ja, hva skal jeg kalle det? Intense. Jeg har nesten utelukket hatt fokus på jobben min, og ikke minst på Jesper og Mr Amélie, og dét har vært nok for den gravide meg. Har slitt med vondt i bekkenet siden januar, og selv med hensyn og omsorg for meg selv, har jeg merket slitenheten mer og mer for hver uke. Jeg fikk aldri helt tatt meg inn igjen i vinterferien, uka etterpå ble preget av det, og da jeg våknet på tirsdag, klarte jeg rett og slett ikke stå opp. Kroppen kjentes som en vissen potetsekk, hodet dundret, og jeg var bare veldig matt.

Nå har jeg vært hjemme fra jobb to dager og idag snakket med lege. Jeg ønsket ikke kaste inn håndklet - og det har jeg ikke gjort heller - men jeg har måttet levere fra meg en flik av det. Mer konkret: Idag ble jeg 40 % sykemeldt. Skulle gjerne unngått det, men kroppen har sagt i fra, og legen var klar i sin anbefaling. Jeg har tro på at det vil være en hjelp. Jeg storkoser meg i jobben min, og får glede og energi av å være sammen med elever og kolleger, og jeg tror bare det å frigjøre litt tid og krefter til å hente meg inn igjen, vil gi meg den nødvendige energien til å gjøre en god jobb.

Ellers har jeg begynt å kjenne veldig på inderlige "glede seg"-tanker. Jeg kjenner en slik lykke over å skulle få bli mamma til en til, og jeg gleder meg ubeskrivelig til å se hvem den lille jenta vår er. Vi har nok en gang fått bekreftet at det er ei jente vi venter - no doubt, liksom - og ettersom vi nærmer oss, kjenner jeg at forventningene intensiveres. Hvem er du, lille venn, der inne?

Idag har vi på 3D-ultralyd (for annen gang faktisk - det var nesten umulig å få til gode bilder sist uke, så vi fikk ny time), så idag svulmer mammahjertet over denne fine jenta her:

Ikke lenge igjen nå... Ikke veldig i alle fall. Ha en fin kveld!

Klokskap: Forandring

Mens jeg venter på at tiden skal strekke til, kreftene øke på og blogginspirasjonen sveipe over meg som en - eh - fønvind, legger jeg ut en tekst som idag dukket opp i en kasse med gamle studienotater, bilder og dilldall. Dere trodde kanskje jeg var ferdig med denslags ryddeprosjekter (jfr. "januarboden" - titt HER), men neida, jeg har fortsatt noen esker jeg jobber med litt for litt.

Teksten fikk jeg av pappa for mange år siden, og ordene stammer fra en jødisk rabbiner som skrev dette på dødsleiet.

***

FORANDRING

Da jeg var ung, ønsket jeg å forandre verden.
Da jeg ble litt eldre, så jeg at det var for vanskelig,
så jeg bestemte meg for å forandre mitt land.
At dette også var i meste laget, så jeg da jeg ble eldre,
så jeg bestemte meg for å forandre byen jeg bodde i.
Da det gikk opp for meg at selv det var for mye for meg,
forsøkte jeg å forandre min familie.
Nå, som gammel mann, vet jeg
at jeg skulle ha startet med å forandre meg selv.
Dersom jeg hadde startet med meg selv,
da hadde jeg kanskje lykkes med å forandre min familie,
byen, eller til og med landet.
- Og hvem vet,
kanskje til og med verden!

Words of a Chassidic rabbi on his deathbed.
(Fra "Family Ties that bind")


Bildet øverst har lite med teksten å gjøre, men er et lite glimt fra hyttetur i vinterferien vår.