torsdag, januar 27, 2011

Annerledes-følelse


Det hender jeg blir inspirert når jeg leser blader, aviser – eller bøker for den sakens skyld. Noe kan fange min oppmerksomhet, skape assosiasjoner og dermed føre meg inn på et spor fullt av refleksjoner, følelser og noen ganger minner fra mitt eget levde liv. Spesielt portrettintervjuer har en tendens til å sette motor på tankevirksomheten. Jeg vet ikke, kanskje har det noe å gjøre med at mennesker alltid er interessant. Og at ting blir så veldig konkret når personer deler fra egne liv.

Jeg fikk bladet MAMMA i posten igår. En stakket stund satt jeg og koste meg med kaffekopp og lesestoff. Blant annet leste jeg et intervju med skuespilleren Ellen.Dorrit.Petersen. Det var avsnittet sitert under som satte motor på tankespinneriet mitt:

***

Det er en tid for alt. Nå var tiden inne for å begynne i barnehage.
- Jeg ble dødelig fornærmet. Alle luktet leverpostei, og det var ekstremt mye lyd. Jeg var vant til en voksenverden med innestemme og få mennesker. I barnehagen tok ungene ting ut av hendene mine og ropte til hverandre. Det var ikke noe for meg.


Ellen passet liksom ikke helt inn under oppveksten. På fotballaget var alle så kule, og hun strevde med å skjønne de sosiale kodene. Da de spilte fotball gikk det greit, selv om laget rykket ned en divisjon da Ellen var keeper. Det gjorde ikke så mye. Men bussturene til og fra kamp, de var strevsomme. Ellen hadde mest lyst til å gjemme seg bort.

- Har du det sånn ennå?
- Å, ja. Jeg er sjenert fremdeles. Jeg er en sånn som trives best med å snakke med en eller to personer av gangen. Men jeg er ikke så streng mot meg selv lenger som jeg var før. Hvis jeg ikke orker å gå på de store festene, føler jeg meg ikke dum. Det er ikke så farlig.

***

Mange ganger opp igjennom har jeg tenkt på dette med å føle seg annerledes. Det dukker opp når jeg leser om innvandrere. Eller om for eksempel om homofile. Eller om folk flest som synes tida på ungdomsskolen var en rimelig spesiell tid. Mange har uttrykt det akkurat slik: Jeg følte meg ofte litt annerledes. I grunnen slår det meg at veldig mange har kjent på denne følelsen.

Det har vært perioder av livet hvor jeg har følt meg annerledes. Annerledes enn flokken. Annerledes enn det jeg inne i mitt hode har fornemmet at er forventningen eller normen til hvordan man skal være. Jeg har kommet så vidt inn på dette i et par innlegg om oppveksten min.

Fra 8-års alder levde jeg med en sterk innflytterfølelse. Det var ikke det at jeg hadde det fælt eller grusomt, men jeg følte ofte jeg ikke passet inn. Jeg snakket feil dialekt. Jeg kom fra en familie med en tydelig uttalt tro. For meg var det den naturligste ting å være kristen, men når man får spørsmålet ”err’u relliøs” noen ganger – med litt skjevt blikk – skapes sakte men sikkert en fornemmelse av å bli plassert. Jeg fikk selvsagt andre spørsmål også eller plukket opp et og et annet rykte (som jeg selvfølgelig ikke kjente meg igjen i), og slikt takler man. Men allikevel... Man skjønner liksom til slutt at man på et vis skiller seg ut fra mengden. Ikke mye, jeg var ikke akkurat noen sær troende, men nok til at man kjenner seg... - ja, nettopp - ørlittegrann annerledes.

I tillegg var det slik at dyktighet i sport og ballspill, fotball især, gav enorm sosial ”cred” på dette stedet. Jeg har snakket med to andre fra hjemstedet som sier det samme. Fotball- og håndballtalent var liksom tingen. Var du som jente god i ballspill, steg du automatisk mange hakk i gradene. Jeg var ikke det. Elever jeg ser i dag som kløner med ballen og som ikke helt skjønner reglene i håndball, ler mer av seg selv. De fnyser lett dersom de synes dette går utover gymkarakteren. ”Hallo! Skjer’a! Jeg eier jo i dans!” Man trenger ikke være god i ballspill - bare man har noe å vise til!

Manglende teft for ballspill, kombinert med at jeg var personlig kristen, "skolelys" og ganske forsiktig av meg (flinkis på skolen var ikke spesielt pop det heller, skjønner du...), skapte en teskjekjerring-følelse på innsiden. Synd. Innmari synd. Vet ikke om jeg hadde hatt makt til å endre det om det hadde vært i dag, man er jo liksom den man er, men mulig det hadde hjulpet å vokse opp et annet sted. Kanskje? Og muligens hadde det hjulpet om jeg i kraft av en annen personlighet, hadde klart å heve meg litt mer over slike ting.

Det som er så bra, er at ting kan endre seg. Man blir eldre. Møter nye folk. Skifter miljøer og begynner å blomstre på flere arenaer. Etter hvert er verken dialekt eller fotball så viktig. Og man finner en trygghet i seg selv. Og dropper ut folk som er for trangsynte til å godta forskjeller mellom mennesker. Slik er det for de fleste av oss som vokser til og har en sunn utvikling på vei mot det å bli et modent, selvstendig individ. Noen brytninger blir det. Noen identitetsprosesser. Man må jobbe litt med å finne seg selv. Det blir noen knall og fall og enkelte justeringer. Vips, er man der en dag! Men annerledes-følelsen som man leser om, den gir gjenklang på innsiden. Dette kjenner jeg igjen. Man finner ut at mange egentlig har kjent på de samme følelsene. 

Er det ikke slik at de fleste av kjenner seg litt annerledes i blant? Det er ikke bare innvandrere og de som strever med seksuell identitet. Eller de som ender opp med å skifte kjønn. Det trenger ikke å være de store tingene liksom. Ungdomstida er jo gjerne ikke bare fryd og gammen for noen og enhver. Den er pubertet og brytningstid,  hvem-er-jeg og konformitetskrav. Mange jeg har snakket med har følt på både det ene og det andre.

Hvem ER egentlig den store mengden? Hvem bestemmer de sosiale reglene på et sted – og i en tid? Går det egentlig en majoritet rundt og føler seg som en stor, forenet og homogen gruppe? Selvfølgelig finnes det en majoritet. Og noen dronningbier - av begge kjønn - som styrer butikken. Men jeg tror i grunnen at de fleste kan føle seg litt på siden i blant. Annerledes enn familien. Enn folk i klassen. Enn de man omgir seg med.

Annerledes-følelse er ikke bare negativt. Den sier noe om at du bevarer en del av deg selv som du ikke gir til andre. Den sier noe om selvstendighet. Og om forskjeller mellom mennesker. Påført annerledesfølelse, når andre dytter deg inn i en bås eller du blir tvunget til å være en du ikke er, er verre.

En liten bemerkning til slutt: Hvem er det egentlig som er med og forandrer verden? Som blir kunstnere, designere, skuespillere, musikere? Som forsker på viktige ting og bidrar inn i samfunnet? Som gir skatter videre til andre, i form av verdier og tenkesett som snur opp ned på menneskers liv? Når jeg tenker etter, er det ofte folk som har uttalt at de har følt seg nettopp litt annerledes.

Hm.

Hva sier dere? Følte dere dere noen gang annerledes i oppveksten? Eller nå i voksen alder? Hvorfor? Og er det spesielt ille her i jantelov-land? Jeg blir nysgjerrig her jeg sitter med tankespinneriene mine...

***

HER finner du forresten et gammelt innlegg fra jeg var i observasjonspraksis på en ungdomsskole.

onsdag, januar 26, 2011

Tips søkes: Nye finfine blogger

Dere som leser her inne og kjenner meg litt - har dere noen blogger å anbefale meg? Jeg tror det er en skog av fine blogger der ute, men jeg har ikke kapasitet eller tid til å lete rundt i - eh - jungelen om dagen. Hadde vært så hyggelig med litt ny inspirasjon! Velskrevne mammablogger, interiørblogger med en blanding av industriell og landlig stil, koselige alt-mulig-blogger med feelgood-stemning - alt er av interesse. Jeg synes det er fint å lese tanker fra både modne mennesker og unge, reflekterte 19-åringer med sans for det gode liv.

Tips meg! Jeg er som en.. æh... åpen sil, holdt jeg på å si. (Metaforene halter litt når klokka er rundt midnatt. Ja, det er altfor sent, men jeg har sittet med vurderinger i norsk og måtte gjøre meg ferdig. Zzz...)

Gonatt, gonatt! :) Og takk for koselige kommentarer under oppdateringsinnlegget mitt!


Bildet passer ikke til teksten, men det var i manko på noe annet. Litt koselig er det, da - mor og sønn på aketur. Akkurat falt av brettet...

søndag, januar 23, 2011

Jeg peker videre

Idag er det søndag, og jeg tenker på mye og mangt. Jeg skal imidlertid ikke dele mine tanker akkurat nå, men peke videre til et annet innlegg som gav meg mye idag. Jeg føler refleksjonene på et vis har sammenheng med serien min om Livskvalitet og prioriteringer (HER), selv om innlegget egentlig handler om lykke. Lykke sett fra perpspektivet til en tobarnsmamma som har levd med - og mistet - et handikappet barn.

Innlegget heter Lykke for meg og finnes HER. Anbefaler for øvrig bloggen til denne nydelige mammaen - Gørils hjerteskatter. Jeg skriver nydelig, for selv om jeg ikke kjenner henne, så vet jeg - ut fra hennes åpenhet, sårbarhet, styrke og refleksjon - at det er akkurat det hun er.

Gøril - jeg tenker litt ekstra på deg nå om dagen.

Ønsker mine lesere en god uke i morgen!

fredag, januar 21, 2011

Hallo i januarluken!

Man kan jo saktens lure på om det er noe liv i meg. Da kan jeg melde i fra at det er det!

Siden nyttår har jeg jobbet fullt og gitt jernet på jobb. Godt å være frisk og i god form igjen. Er skikkelig stolt av meg selv, er jeg - for jeg har vært så disiplinert og produktiv som jeg aldri har vært før. Tjo-ho! Hvilken rakett i rumpa det er å gå gravid! Det har vært så deilig å jobbe igjen, og jeg har ønsket å gjøre unna en del viktig planlegging nå de første ukene. På under to uker har jeg så godt som gjort ferdig alle halvårsplanene mine. Jeg har rettet prøver raskt og effektivt og følt jeg har hatt full kontroll på jobb.  Jeg tror det begynner å gå opp for meg at jeg har mer yrkeserfaring enn før. Begynner å bli mer rutinert, har funnet ut hva som funker og ikke funker, og er i tillegg mer effektiv enn før. Hvilken deilig følelse! Det hjelper i tillegg på at jeg har en særdeles god timeplan i år og at jeg stortrives i klassene jeg underviser.

Det som er litt kjedelig, er at jeg de siste dagene har hatt vondt i ryggen og bekkenet. Jeg tror det har sammenheng med at jeg har gått mye og kanskje også anstrengt meg på grunn av glatt føre. Mulig det spiller inn at jeg har stått så veldig på også... og at jeg har sovet litt for lite. Vi har en gutt som tuller litt med søvn om dagen. Jeg er likevel optimistisk! Jeg håper og tror det ikke er bekkenløsningsplager som har "satt seg". Nå har jeg tatt det med ro et par dager og latt kroppen få hvile mye. Jeg sover med pute mellom beina og tøyer og bøyer litt forsiktig på kvelden. Satser på ordentlig go'fot igjen til uka!

Sånn ellers? Tja. Bildene under hinter om små detaljer fra livet mitt om dagen:


Jula ble ryddet ut 2.januar, men julekortene har fått stå. Jeg elsker å se alle de fine ansiktene når jeg svinser forbi både denne tavla og en til vi har på den andre siden. Men - idag må de pakkes vekk. Jeg blir minnet om at neste år - i desember en gang - så knipser vi julekort av TO  søte små. Det er ikke til å fatte...


Vi har en veldig aktiv 1,5 åring i hus. Han durer rundt på bilen sin, babler og prater, drar ut av skuffer og skap, roter og rydder og skal gjøre alt det mamma og pappa gjør (og ikke gjør). På bildet over har han rasket med seg litt av hvert på sin ferd gjennom huset; lekebiler, smokk og litt sminketing fra en boks på badet. Logisk sammensetning av ting, ja.


Jespersen vokser og gror. Jeg er så stolt av han! Her er et ferskt bilde av min fine solstråle av en sønn. Morshjertet banker!


Siden jeg er hjemme idag og får besøk av storesøsters i helga, har jeg slått til og bakt rundstykker. Fant en oppskrift som så god ut på nett, slang ingredienser i KitchenAid'en, hevet, trillet boller, hevet igjen og slang i ovenen, og voilá! Der hadde jeg hjemmelagde rundstykker på benken. Kan ikke fatte og begripe at jeg ikke har bakt gjærbakst på kjøkkenmaskina jeg kjøpte i sommer enda. (Eller jo... kvalmeperioden sier vel sitt...) Lett var det i alle fall!

Ellers er det mye rart jeg kunne vist fram som bildedetaljer fra livet i Amélie-huset - f.eks min voksende mage - men jeg glemmer visst å ta bilder. Note to self: Husk å bruke kamera i hverdagen! Apropos mage, den har vært forholdsvis liten til nå, men de siste to-tre ukene har den est ut. Plopp - så hadde jeg gravidmage liksom! Ganske så stas! :) Og jenta, hun sparker og sparker.

Pst! Fortsettelse av min serie om Livskvalitet og prioriteringer står på trappene. Litt forsinkelse pga sykdom i jula og hektisk jobbliv de siste ukene, men skriblerier kommer. Takk for all interesse og fine kommentarer!

GOD HELG! :)

tirsdag, januar 11, 2011

Ups!

Hey! Jeg var så opptatt av å utbasunere ultralydrapporter at jeg helt glemte å si godt nyttår. Shame on you, asså! Er det lov å ønske sine lesere godt nyttår elleve dager over tida? Det håper jeg, for nå roper jeg det ut:

GODT NYTTÅR! :)

Måtte året bli godt, spennende, innholdsrikt, behagelig, overraskende, positivt, perspektivskapende og rikt! :)


onsdag, januar 05, 2011

Ultralyd

Vi har vært på en ny ultralyd idag - jordmor fikk nemlig ikke tatt alle nødvendige mål på den opprinnelige - og da fikk vi en stor bonus på kjøpet: Hun så kjønn veldig tydelig...

Vi får ei JENTEEEE!

Skal innrømme det er litt ekstra stas å tenke på at vi får en av hver. Jesper blir finfin storebror, vi får en datter, og jeg kan boltre meg med søte snuppelureklær.

Idag titter jeg på bildene igjen og igjen. Har det lille søte ansiktet på både vanlig UL-bilde og i 3D, og jeg kan ikke vente med å se henne på ordentlig...


Og sånn by the way: Jeg er ikke kvalm lenger, influensaen er borte, jeg jobber fullt og livet er bra! :)

Bildene over er faktisk jenta vår :)

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen