Det hender jeg blir inspirert når jeg leser blader, aviser – eller bøker for den sakens skyld. Noe kan fange min oppmerksomhet, skape assosiasjoner og dermed føre meg inn på et spor fullt av refleksjoner, følelser og noen ganger minner fra mitt eget levde liv. Spesielt portrettintervjuer har en tendens til å sette motor på tankevirksomheten. Jeg vet ikke, kanskje har det noe å gjøre med at mennesker alltid er interessant. Og at ting blir så veldig konkret når personer deler fra egne liv.
Jeg fikk bladet MAMMA i posten igår. En stakket stund satt jeg og koste meg med kaffekopp og lesestoff. Blant annet leste jeg et intervju med skuespilleren Ellen.Dorrit.Petersen. Det var avsnittet sitert under som satte motor på tankespinneriet mitt:
***
Det er en tid for alt. Nå var tiden inne for å begynne i barnehage.
- Jeg ble dødelig fornærmet. Alle luktet leverpostei, og det var ekstremt mye lyd. Jeg var vant til en voksenverden med innestemme og få mennesker. I barnehagen tok ungene ting ut av hendene mine og ropte til hverandre. Det var ikke noe for meg.
Ellen passet liksom ikke helt inn under oppveksten. På fotballaget var alle så kule, og hun strevde med å skjønne de sosiale kodene. Da de spilte fotball gikk det greit, selv om laget rykket ned en divisjon da Ellen var keeper. Det gjorde ikke så mye. Men bussturene til og fra kamp, de var strevsomme. Ellen hadde mest lyst til å gjemme seg bort.
- Har du det sånn ennå?
- Å, ja. Jeg er sjenert fremdeles. Jeg er en sånn som trives best med å snakke med en eller to personer av gangen. Men jeg er ikke så streng mot meg selv lenger som jeg var før. Hvis jeg ikke orker å gå på de store festene, føler jeg meg ikke dum. Det er ikke så farlig.
***
Mange ganger opp igjennom har jeg tenkt på dette med å føle seg annerledes. Det dukker opp når jeg leser om innvandrere. Eller om for eksempel om homofile. Eller om folk flest som synes tida på ungdomsskolen var en rimelig spesiell tid. Mange har uttrykt det akkurat slik: Jeg følte meg ofte litt annerledes. I grunnen slår det meg at veldig mange har kjent på denne følelsen.
Det har vært perioder av livet hvor jeg har følt meg annerledes. Annerledes enn flokken. Annerledes enn det jeg inne i mitt hode har fornemmet at er forventningen eller normen til hvordan man skal være. Jeg har kommet så vidt inn på dette i et par innlegg om oppveksten min.
Fra 8-års alder levde jeg med en sterk innflytterfølelse. Det var ikke det at jeg hadde det fælt eller grusomt, men jeg følte ofte jeg ikke passet inn. Jeg snakket feil dialekt. Jeg kom fra en familie med en tydelig uttalt tro. For meg var det den naturligste ting å være kristen, men når man får spørsmålet ”err’u relliøs” noen ganger – med litt skjevt blikk – skapes sakte men sikkert en fornemmelse av å bli plassert. Jeg fikk selvsagt andre spørsmål også eller plukket opp et og et annet rykte (som jeg selvfølgelig ikke kjente meg igjen i), og slikt takler man. Men allikevel... Man skjønner liksom til slutt at man på et vis skiller seg ut fra mengden. Ikke mye, jeg var ikke akkurat noen sær troende, men nok til at man kjenner seg... - ja, nettopp - ørlittegrann annerledes.
I tillegg var det slik at dyktighet i sport og ballspill, fotball især, gav enorm sosial ”cred” på dette stedet. Jeg har snakket med to andre fra hjemstedet som sier det samme. Fotball- og håndballtalent var liksom tingen. Var du som jente god i ballspill, steg du automatisk mange hakk i gradene. Jeg var ikke det. Elever jeg ser i dag som kløner med ballen og som ikke helt skjønner reglene i håndball, ler mer av seg selv. De fnyser lett dersom de synes dette går utover gymkarakteren. ”Hallo! Skjer’a! Jeg eier jo i dans!” Man trenger ikke være god i ballspill - bare man har noe å vise til!
Manglende teft for ballspill, kombinert med at jeg var personlig kristen, "skolelys" og ganske forsiktig av meg (flinkis på skolen var ikke spesielt pop det heller, skjønner du...), skapte en teskjekjerring-følelse på innsiden. Synd. Innmari synd. Vet ikke om jeg hadde hatt makt til å endre det om det hadde vært i dag, man er jo liksom den man er, men mulig det hadde hjulpet å vokse opp et annet sted. Kanskje? Og muligens hadde det hjulpet om jeg i kraft av en annen personlighet, hadde klart å heve meg litt mer over slike ting.
Det som er så bra, er at ting kan endre seg. Man blir eldre. Møter nye folk. Skifter miljøer og begynner å blomstre på flere arenaer. Etter hvert er verken dialekt eller fotball så viktig. Og man finner en trygghet i seg selv. Og dropper ut folk som er for trangsynte til å godta forskjeller mellom mennesker. Slik er det for de fleste av oss som vokser til og har en sunn utvikling på vei mot det å bli et modent, selvstendig individ. Noen brytninger blir det. Noen identitetsprosesser. Man må jobbe litt med å finne seg selv. Det blir noen knall og fall og enkelte justeringer. Vips, er man der en dag! Men annerledes-følelsen som man leser om, den gir gjenklang på innsiden. Dette kjenner jeg igjen. Man finner ut at mange egentlig har kjent på de samme følelsene.
Er det ikke slik at de fleste av kjenner seg litt annerledes i blant? Det er ikke bare innvandrere og de som strever med seksuell identitet. Eller de som ender opp med å skifte kjønn. Det trenger ikke å være de store tingene liksom. Ungdomstida er jo gjerne ikke bare fryd og gammen for noen og enhver. Den er pubertet og brytningstid, hvem-er-jeg og konformitetskrav. Mange jeg har snakket med har følt på både det ene og det andre.
Hvem ER egentlig den store mengden? Hvem bestemmer de sosiale reglene på et sted – og i en tid? Går det egentlig en majoritet rundt og føler seg som en stor, forenet og homogen gruppe? Selvfølgelig finnes det en majoritet. Og noen dronningbier - av begge kjønn - som styrer butikken. Men jeg tror i grunnen at de fleste kan føle seg litt på siden i blant. Annerledes enn familien. Enn folk i klassen. Enn de man omgir seg med.
Annerledes-følelse er ikke bare negativt. Den sier noe om at du bevarer en del av deg selv som du ikke gir til andre. Den sier noe om selvstendighet. Og om forskjeller mellom mennesker. Påført annerledesfølelse, når andre dytter deg inn i en bås eller du blir tvunget til å være en du ikke er, er verre.
En liten bemerkning til slutt: Hvem er det egentlig som er med og forandrer verden? Som blir kunstnere, designere, skuespillere, musikere? Som forsker på viktige ting og bidrar inn i samfunnet? Som gir skatter videre til andre, i form av verdier og tenkesett som snur opp ned på menneskers liv? Når jeg tenker etter, er det ofte folk som har uttalt at de har følt seg nettopp litt annerledes.
Hm.
Hva sier dere? Følte dere dere noen gang annerledes i oppveksten? Eller nå i voksen alder? Hvorfor? Og er det spesielt ille her i jantelov-land? Jeg blir nysgjerrig her jeg sitter med tankespinneriene mine...
***
HER finner du forresten et gammelt innlegg fra jeg var i observasjonspraksis på en ungdomsskole.





