Dødsårsaken - og veien dit DEL 1

Det blir spesielt å skrive disse to neste innleggene. Spesielt fordi det sluttvis oppsummerer og konkretiserer den medisinske delen av alle spørsmålene som har gnagd på innsiden. Mange har bevisst eller ubevisst ventet på å få vite hvordan jenta vår bare kunne dø inni magen. Kanskje det er riktigere å skrive håpt på, for det er ingen selvfølge at vi deler akkurat dette. Jeg vet ingen krever det av oss heller.

Vi har tenkt oss nøye om. I grunnen bestemte vi oss tidlig for å ta endelig stilling etter at obduksjonsrapporten var kommet. Underveis har vi delt noe med enkelte rundt oss - for å lette litt på trykket - men det er først nå vi har konkludert med åpenhet. Det blir vanskelig å skulle sette en grense for hvem som skal få vite hva eller ikke. En annen side er at folk snakker uansett; da synes vi det er bedre å få styre informasjonsstrømmen selv. Men - den kanskje aller viktigste grunnen, er at det skremmer så mange hvordan ei frisk og rask sparkejente brått kan dø. Spesielt gravide som leser her inne eller som har sett meg underveis i graviditeten, har uttrykt sjokk over at svangerskapet kunne ende slik. Til syvende og sist ser jeg ingen grunn til å holde dette for meg selv. Jeg har valgt å dele innlegget i to. I denne delen skriver jeg litt om veien frem til svaret og deler noen refleksjoner rundt dette.

Noen prøvesvar fikk vi allerede etter tre uker. Vi fikk innsyn i flere funn ved neste samtale, og jeg hadde noe kontakt med legene på telefon etter dette. Det har selvsagt dukket opp spørsmål underveis, og jeg har ikke vært redd for å ta kontakt når jeg har lurt på noe. Jeg har erfart at man må være litt "på hugget" i en slik situasjon. Vi kunne valgt å vente på den endelige obduksjonsrapporten, men vi ønsket å få vite ting ettersom svarene kom. Det er pluss og minus ved begge strategier. For vår del har vi kunnet fordøye detaljene i rapporten litt gradvis. Jeg har lest meg opp på aktuelle temaer og slik vært bedre rustet til å forberede spørsmål som har dukket opp. Ulempen har vært at det har vært usikkerhet rundt det endelige svaret, og selv om jeg klarte å sette "dødsårsak-knappen" på vent i sommer, merket jeg at utålmodigheten tok overhånd i begynnelsen av denne måneden. Jeg lurte på hvorfor ikke jeg hørte noe fra sykehuset (skulle de ikke hadde det endelige møtet sitt rett etter ferien?), og jeg ble oppgitt da jeg ikke fikk tak i aktuelle kontaktpersoner etter flere iherdige forsøk. Denne uken, tirsdag 13.september, ringte legen meg (en flink og hyggelig en som sådan). Vi fikk komme til samtale dagen etter.

Før vi mistet Amélie Sofia, ante jeg ingenting om hvor mange svangerskap som dessverre ender galt. Sett i forhold til alle friske barn som blir født er ikke andelen høy her til lands (ca 3 dødfødsler per 1000 fødte barn). Rent tallmessig handler det om over 200 dødfødsler hvert år. Da er ikke senaborter tatt med. Bak de tallene finnes over 200 berørte familier, enda flere om du regner med involverte søsken, besteforeldre, tanter, onkler osv. Over 200 mammaer opplever det samme som meg hvert år. Etter å ha vært medlem på Englesiden en stund, et lukket forum for foreldre som har mistet barn, skjønner jeg at jeg på ingen måte er alene. Det er trist å tenke på. Samtidig er det godt å ikke føle seg alene. Å oppleve det vi har gjort, gir meg tanker om at det å få et frisk og levende barn, i sannhet ER et mirakel.

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg skriver fortsatt for å bearbeide - og jeg går grundig til verks. Jeg skriver for å hjelpe, og til det trengs det konkret informasjon. Men vil ikke disse tallene bare skremme gravide som leser dette? Kanskje. Men dette er virkeligheten. Det ER skremmende å tenke på at over 200 barn dør rett før eller etter fødsel hvert år. Da er det kanskje ikke så spesielt likevel at vi er flere englemammaer som bare denne sommeren har mistet det mest dyrebare vi har og som valgt å dele det via bloggene våre (jeg, Anne, Martine og Stina Mari blant annet. I tillegg deler Mali-mo en del tanker nå to år etter).

Men - om du blir skremt av tall, kan du også la statistikken oppmuntre deg. I de aller fleste tilfeller går det faktisk bra. Det gjør det! Vi snakker majoriteten; dødfødsler er unntaket. Dette er noe jeg må si til meg selv. Av alle de hundretusenvis av mammaer som har mistet barnet sitt etter uke 22, har de alle fleste opplevd å få et frisk og levende barn - kanskje flere - etterpå. Dette gjør ikke sorgen over det døde barnet mindre, på ingen måte, men det sier noe om at det går an å få gode erfaringer etter å ha havnet på feil side av statistikken. Det er også noe jeg stadig må minne meg selv på. Livet er en langt større gave enn man skulle tro og et svangerskap et større under enn mange skal ha det til.

I neste del, skal jeg konsentrere meg mer om de konkrete svarene, samt gi noen tips. Jeg har aller først hatt behov for å reflektere og gi litt bakgrunnsinformasjon.




Kilde: http://www.lub.no/dodfodsler