To måneder ♥ ♥

Kjære lille Amélie Sofia

Idag hadde du vært to måneder. Jeg sier til meg selv at merkedagene ikke er så mye verre enn de andre - jeg savner deg jo hele tiden - men jeg vet ikke om det er helt sant dette med merkedagene. Idag bølger savnet gjennom kroppen, og jeg merker denne tristheten på innsiden. På hjemmesider og profiler ser jeg bilder av jevnaldrende babyer, og det går opp for meg hvor stor du hadde blitt. Du hadde smilt nå. Gurglet, kavet og søkt øyekontakt med fastere blikk. Lår og armer hadde vært lubne, og huden din hadde vært så myk, så myk.

Det gjør så vondt når det atter en gang står klart for meg hva jeg ikke har. Jeg kan ikke skåne meg for smerten ved å unngå å se på bildene av deg. Du er jo der, i hjertet mitt, hele tiden. Jeg har ikke glemt hvordan det var å holde i den lille, livløse hånden. Jeg husker hver linje og strek. Derfor ser jeg gjennom bildene igjen og igjen - for det gjør godt å se deg som det hele mennesket du var.

"Barnets personlighet blir mer tydelig", står det i et nyhetsbrev jeg fikk på mail her om dagen. Det står også at båndene blir sterkere, "at den hengivenheten og kjærligheten man føler til barnet sitt allerede etter to måneder, bruker å være fullstendig." Personligheten din fikk jeg aldri bli kjent med, men kjærligheten i meg var fullstendig fra første stund. Hvor skal jeg ta ut denne kjærligheten? Hva skal jeg gjøre når hjertet sprenges av godhet for deg? Den vokser jo, selv om du ikke er her. Jeg bærer deg med meg i alt jeg gjør, mens verden lever videre og sysler med sitt.

Amélie'n min. Idag minnes jeg deg med sorg og glede. Sorg over at jeg aldri fikk ha deg her hos meg, levende, utenfor magen. Glede over alt du gav meg de ni månedene du levde, over dagene jeg fikk med deg da at du stille kom til verden.