Svimmelrommet

Noen ganger, når jeg tenker på alt jeg har gått gjennom siden august i fjor, blir jeg helt svimmel. Det er snart et år siden Amélie ble unnfanget. Litt mer enn tre uker etterpå, viste testen positivt, og jeg var så glad, så glad. Jeg hadde hatt en sterk fornemmelse av at jeg var gravid enda de to første testene viste negativt, og det viste seg å stemme. Hos meg stiger ikke hcg-nivået før etter en stund, men til gjengjeld stiger det enormt og når en topp rundt uke 8. Også i dette svangerskapet kom den uutholdelige kvalmen. Man tenker alltids at man skal klare det, men når det står på, er det nesten ikke til å bære. Ekstrem kvalme sammen med en utmattelse som lenker meg til senga i flere uker, er en utfordring på alle måter. Den blander seg gjerne med dårlig samvittighet i forhold mann og barn, hus, hjem og jobb, og det eneste som holder meg oppe, er at det går over – og at det venter en premie der fremme.

I dette svangerskapet fikk jeg bekkenplager i femte måned. Det var fryktelig vondt å gå, og jeg ble etter hvert delvis sykmeldt. Allikevel hadde jeg en fin og produktiv tid på jobb. Jeg hadde en god timeplan, klasser jeg stortrivdes i og godt samarbeid med kollegaene jeg jobbet med. Så, endelig, begynte permisjonen min. Endelig fordi jeg begynte å bli sliten, og fordi jeg gledet meg usigelig til å se jenta mi. Jeg så frem til et deilig permisjonsår med full fokus på det nære og kjære. Nå skulle jeg hvile i sinnet, nyte de små ting, gå lange trilleturer, kose myk babyhud og bli kjent med fineste, lille Amélie.

Slik var det – og slik skulle det bli. Men så ble det ikke slik.

Når jeg tenker på det, blir jeg svimmel. Jeg føler en slags nummenhet, en følelse av noe håpløst og uoversiktlig, et eller annet jeg ikke klarer å sette ord på. Et år! Det er snart et år siden hun ble til. Ni måneder, førti uker, kvalme, smerter, plager, drømmer og forventninger. Jeg har gått gjennom alt dette, men sitter ribbet igjen.

Etter sjokkbeskjeden og dødfødselen, begravelsen og den første tunge tiden etterpå, var det som om jeg befant meg i en boble. Sorgprosessen var høyst reell, men alt hadde allikevel et uvirkelig slør over seg. Er det jeg som opplever dette? Jeg klarte bare å forholde meg til noen få ting om gangen: Overleve, være en god mor for Jesper, være sammen med mannen min, bearbeide inntrykkene. Det sosiale fikk komme litt senere. Det var heller ikke tid for å la seg rive og slite i stykker av innvendige krav og byrder. Hybelkaninene fikk vente. Mailboksen likeså.

En god venninne fortalte meg om morens venninne som mistet sin 17-årige sønn for mange år siden. Hun hadde sagt at det var som om sorgen var et hus med mange rom. Ett og ett rom måtte åpnes av gangen. Kanskje er det slik vi er skapt? Vi må ta innover oss smerten litt for litt for ikke å knekke helt sammen. Enda så massivt og hjerteskjærende det er i begynnelsen, er den første smerten bare en del av sorgen. Etter hvert åpnes flere rom, litt etter litt. På et tidspunkt kjennes det ut som om alle dører står åpne. Det er gjennomtrekk i huset, det gjaller i hvinende hengsler og ødelagte dørhåndtak. Etter hvert lukkes allikevel noen rom, samtidig som nye åpnes.

Ingen av dørene er lukket her enda - det vil ta lang tid - men et par av dem ligger kanskje mer inntil. Samtidig merker jeg at både eksisterende og nye rom åpnes. De siste dagene har jeg kjent på denne svimmelheten. En slags sliten nummenhet rammet inn av sorgen over hvordan dette lange året endte. Alt jeg har gått gjennom! Alt jeg har ofret, forholdt meg til, tenkt på, vært plaget med og gledet meg til!

Det kjennes sårt å sitte her uten gevinsten i armene mine. Sårt, uforståelig og meningsløst. Jeg har alle tegn på å vært gjennom et svangerskap og en fødsel. Jeg har vært barselkvinne, og det tar sin tid før hormonene er tilbake på normalt nivå. Jeg har ingen strekkmerker, men magen er lik en hvetebolledeig som har kollapset. Jeg begynner å miste hår. Alt dette tåler man når man tar en titt på den lille bylten ved siden av seg, men jeg har ingen bylt ved siden av meg. Jeg må strekke armene mine mot innvendige minner. Jeg må se for meg og fornemme den lille kroppen som lå livløs ved brystet mitt 2.juni 2011
.
Nå er jeg i svimmelrommet. Der er det sorg over det som ikke ble og frykt for det som måtte ligge foran. Der finnes håpløsheten, avmakten og usikkerheten. Når jeg tenker på de førti lange ukene, kommer jeg i berøring med det bunnløse. Jeg har hatt en del dager uten denne avgrunnsfølelsen, men her – i svimmelrommet – merkes det vonde dragsuget igjen.

Jeg er ikke svimmel hele tiden. Noen ganger klarer jeg å bevege meg ut. Da merker jeg at jeg trekkes mot rom med mer håp i seg. Men - det er jammen ikke noen enkel sak å gå gjennom en sorgprosess. Det er vanskelig å forholde seg til mye av det som skjer på innsiden. Sorgprosessen har sin egen dynamikk: Jeg sitter ikke med kontrollen og må bare seile med. Det er heller ikke lett å uttrykke alt som foregår på innsiden. Nettopp derfor gjør jeg forsøk på å samle tankene og skrive ned. Det jeg har skrevet her, er i grunnen bakgrunnsteppet for diktet jeg skrev her om dagen.

Jeg har mistet gevinsten min - den jeg ventet på - men tror samtidig ikke jeg har tapt. Dette kommer jeg nok til å skrive mer om når svimmelheten dempes. Nå er det tid for å være – ja, nettopp der jeg er nå.