Takknemlighet

Jeg kjenner på mye takknemlighet om dagen. Takknemlighet over fine mennesker i livet mitt. Over min kjære, to-åringen, familiene våre og vennene våre. Over måten vi har blitt møtt på i helsevesenet. Over at det finnes så mange nydelige mennesker der ute, over alle hilsener fra dere lesere, oppmuntringer, råd, klemmer, bønner - ja, all hjertevarme. Kanskje det er i krisetid man først oppdager hvor mye det finnes av akkurat det?

Her om dagen fikk jeg mail fra en bloggleser med spørsmål om hun kunne få sende meg en oppmuntring. Få dager etterpå mottok jeg denne nydelige fødselsplakaten, en stor og en liten, sammen med et varmende kort. Jeg må bare vise den frem. Både fargene, stilen og de ulike elementene er så "meg" at det er helt skummelt. Tusen takk, Kikki! Tenk at du har laget en egen fødselsplakat til Amélie! Vi har allerede hengt den opp på veggen og jeg blir rørt hver gang jeg går forbi. (Klikk HER for å titte innom bloggen hennes.)

En annen leser har sendt meg cd'en Beauty will rise med Steven Curtis Chapman. Han er en artist som for tre år siden mistet datteren sin i en tragisk ulykke. I hans møte med sorgen, opplevde han at troen ble satt på prøve. Han beskriver noe av dette i sangen Questions. Samtidig var det troen som holdt han oppe og gav håp. Ut av dette kom det et album med en rekke personlige tekster. Som troende kjenner jeg meg igjen i mye av det han skriver, og det har gitt meg noe å lese både sangtekstene og det han forteller om bakgrunnen for hver sang. Tusen takk, Helene!



De siste ukene har jeg fått en del personlige mail fra mennesker jeg ikke kjenner, men som allikevel åpner seg, deler sine historier, kommenterer ting jeg har skrevet og gir håp og oppmuntringer på ulike vis. Mange er selv englemammaer, andre har bare et ønske om å dele. Jeg har lyst til å takke dere spesifikt. Det rører meg at ukjente mennesker viser så mye hjertevarme, byr på seg selv og verker etter å hjelpe oss i den situasjonen vi står i. Jeg har takket noen ganger i de siste ukers innlegg, men jeg ønsker igjen å fortelle at jeg leser alt sammen med den største ydmykhet. Jeg har satt meg som mål å svare dere som har skrevet personlige mail i løpet av de neste månedene, og jeg anser det som et engasjerende og overkommelig prosjekt når ting har roet seg litt.

Til slutt må jeg - enda en gang - takke alle dere som skriver kommentarer under innleggene. Folk kan si det de vil om blogging, men i mitt tilfelle er det hele en reise i medmenneskelighet og varme. Jeg føler rett og slett at jeg ser på verden rundt meg med nye øyne. Jeg tar til meg hvert ord, og jeg leser mye av det igjen og igjen. Vit at dere hjelper meg i sorgprosessen. Det at dere har gitt så mye respons, har gitt meg mot til å fortsette å dele. En klok person har sagt at i vår tid har fikenbladet forflyttet seg til ansiktet vårt; vi tør ikke kaste masken i møte med andre. Jeg gjør meg mange tanker om fenomenet åpenhet og om forhold mellom mennesker om dagen. Ser ikke bort fra at det blir noen analytiske skriblerier om dette etterhvert.

Ønsker dere en fin kveld!