De knuste drømmers rom

Jeg har egentlig hatt ønske om og behov for å formulere en del tanker i det siste, men etter det som skjedde på fredag, har jeg vært helt nummen inni meg. Jeg har – som resten av landets befolkning – sittet klistret til tv eller nett. Behovet for å vite har vært stort, og smerten har økt proporsjonalt med stadig ny informasjon. Når jeg samtidig er midt i min egen sorgprosess, sier det seg selv at denne sommeren har tatt en annen vending enn forventet.

Jeg må nok legge noen skriblerier på vent noen dager, kjenner jeg. Det er likevel noe jeg ønsker å dele. Jeg leste en fantastisk artikkel i går. Den sier mye om min egen sorgprosess, samtidig som den er relevant for alle som har opplevd tap i livet sitt; det vil i praksis si alle. I disse dager kan det være ekstra relevant å fordype seg i noen kloke tanker knyttet til sorg og knuste drømmer.

"Noe må vi ta farvel med, noen dør ifra oss, det er vennskap som ryker, relasjoner som brytes, helse som svikter, utdanning man ikke kommer inn på, jobber en ikke får, arbeidsplasser som avvikles, dører som stenges og planer som ikke lenger kan realiseres."

Det som ikke ble noe av. Drømmene som ikke ble innfridd. Alle har et rom for knuste drømmer, skriver Steinar Ekvik i artikkelen De knuste drømmers rom.

Smak på ordet. De knuste drømmers rom. Smak på sårheten. Noe fint som ble ødelagt. Håp- og fremtidstanker som ble revet bort. Noe dyrebart og personlig som plutselig en dag ikke var der mer.

Da vi mistet Amélie Sofia, mistet vi ikke bare det lille mennesket vi hadde ventet på i ni måneder. Vi begravet ikke bare den spede, lille kroppen. Vi ble tvunget til å gi slipp på alle våre drømmer, planer og forventninger. Vi mistet muligheten til å være utøvende tobarnsforeldre her og nå. Vi mistet en lillesøster for Jesper og muligheten til å se samspillet mellom akkurat disse to. Vi gikk glipp av et søskenforhold med nøyaktig to års aldersforskjell – noe vi syntes var fryktelig koselig og perfekt. Vi mistet så mye vi hadde gledet oss til. Trilleturer, ammestunder og barselbesøk sommeren 2011. Nærhet, stell og kos med en liten babykropp. Gleden over den deilige permisjonen og planene for neste år. Det å kunne gå lange trilleturer med venninna mi som fikk ei jente for en uke siden. Jeg hadde praktisk talt ryddet meg ut av lærerpulten min og så frem til et givende avbrekk i hjemmets lune rede. Det var så mye som ikke ble.

Dette er ting som stadig gnager og gjør vondt inni meg. Plutselig står nye tap klart for meg. Jeg hører min egen stemme et sted der fremme som roper ”Améliiiiie, kom og spiiis!” Det går opp for meg at jeg aldri kan rope navnet hennes - det fine navnet hennes - gjennom huset eller ut døra. Jeg leser fødselsannonser i lokalavisas nettutgave og kommer på at vi aldri kan sende inn teksten jeg tenkte ut for mange uker siden. Selv om jeg tar vare på alle jenteklærne med tanke på at vi kanskje, kanskje kan få ei jente til en gang, stikker det inni meg når jeg innimellom titter i skuffen på barnerommet. Jeg kikker på bittesmå kjoler tiltenkt Amélie og gråter over at jeg aldri får se noen av dem på akkurat henne.

I artikkelen skriver Ekvik nettopp om et par som har vært gjennom en dødfødsel:

"Sorgen var knyttet både til det som var skjedd, men også i stor grad til det som ikke kom til å skje. Etter den dagen har jeg forsøkt å huske at sorgen har to rom. Det første rommes av det som har skjedd. Der er ofte andre med inn. I det andre rommet handler det om det som ikke kommer til å skje. Der er man ofte alene. Tankene mine gikk så videre til mange andre mennesker jeg har møtt. Når det ringer inn til første skoledag og forventningsfulle barn møter opp sammen med sine foreldre, er det samtidig folk som tenker at i dag skulle også mitt barn ha begynt på skolen hvis det hadde fått leve. Når vi samles til fest og glade markeringer, om det er russetid, bryllup, konfirmasjoner, så vil det alltid være noen som fylles av såre og vemodige tanker og følelser som handler om at dette skulle vi også ha feiret hvis ikke det vonde hadde skjedd."

Og dette er også noe av den livslange sorgen for oss som har mistet: Vi må favne vissheten om at vi alltid vil kjenne et tap inni oss. Vi kan lære oss å leve med det, og sorgen kan kanskje forvandles til vemod og savn, men vi vil for alltid kjenne små rykk og stikk i hjertet på dager der andre smiler og ler. Vi vil bli drevet inn i de tapte drømmers rom, alene og usynlig for andre. Livet går videre for omverdenen. De andre har glemt.

"Årene går og omgivelsene lever jo helt annerledes med tapet enn de nærmeste pårørende gjør. Slik må det være. For den som er rammet og som har fått en eller flere drømmer knust, dukker det hele opp igjen med ujevne mellomrom. Selv om både hverdagene og fremtiden og gleden også kommer igjen, så ligger det der som et rom i bevisstheten."

Dette er en del av sorgen som jeg synes er vanskelig å bære. Jeg forstår jo at livet må gå videre for andre, ja, også vi må finne en vei gjennom dette, men det gjør vondt å tenke på at Amélie kanskje blir glemt. Fødselsdagen hennes svinner hen, for den blir jo aldri feiret på samme vis som andres bursdager. Vi kan alltids tenne et lys og spise kake ved graven, men vi kan jo ikke sende hurra-hilsener med bilde og kjærlighetserklæringer i avisa. Når 2011-barna blir fulgt til skolestart med store sekker på de små ryggene, er det bare vi som ser den tomme pulten. Ikke minst tror jeg omverdenen ubevisst forventer at vi går videre i livet. Selvfølgelig er det viktig å leve videre, men vi vil for alltid ha et barn for lite. Vi vil sannsynligvis ha et behov for å snakke om jenta vår – med jevne og ujevne mellomrom – resten av vårt liv.

Ekvik skriver litt om hvilken gave det er når andre går sammen med en inn i de knuste drømmers rom. "Det var et annet menneske som husket, og som viste med sin måte å være på at dette gikk det an å snakke om nå." Tenk å få være et slikt menneske. Som ikke rømmer unna, glemmer eller er for opptatt med sitt; et menneske som vet at den andres hjerte gråter med jevne mellomrom selv om alt rundt vedkommende smiler.

Det er et håp jeg har at både jeg og mine medmennesker kan forholde oss til de knuste drømmers rom hos andre. Medmenneskeligheten er gjerne sterk og synlig rett etter tap og tragedier, men ikke glem at de etterlatte har et rom i hjertet som ikke forsvinner. De knuste drømmers rom. Tenk så mange slike sårbare kamre vi er omgitt av.



Alle sitater fra den aktuelle artikken er skrevet med kursiv. Artikkelen i sin helhet finnes HER. Den er skrevet av prest Steinar Ekvik, en mann jeg har nevnt tidligere i innlegget Sorg. Og andre fabuleringer (HER).