søndag, juni 05, 2011

Sorgprosess


Når man går gjennom en så dyp krise som vi opplever i disse dager, skjer det noe med kroppen. Ja, ikke bare med kroppen, men med hele ens vesen, tanke- og følelsesliv. Jeg tror det handler om en slags overlevelsesmekanisme. Man havner på utsiden av seg selv. Går på autopilot. Man mister kontakten med hjertet sitt for en stund og bare... er. Ikke hele tiden, men store deler av den første sjokkfasen. Så siger virkeligheten med all sin surrealistiske kraft innover en. Sakte, men sikkert.

Der er jeg nå.

Jeg har lyst til å skrive ned det som skjedde på tirsdag. Til dere som ikke klarer å lese - for jeg vet dette er for tungt for noen å lese - finn dusinvis innlegg om lykke og de små ting i arkivet mitt. Akkurat nå er jeg innkapslet i sjokk, sorg og savn, og bloggen min kommer til å være preget av det. Mange skriver til meg at det er beundringsverdig at jeg klarer å uttrykke det jeg skriver så tidlig i prosessen. Takk for gode ord. For meg er det imidlertid ikke så mye wow-faktor over det hele. Jeg skriver fordi jeg må. Jeg har et stort behov for å bearbeide følelsene mine et sted som kjennes naturlig for meg. Jeg ønsker å være personlig og jeg trenger å dele det, for jeg kjenner det hjelper meg til å ikke bli helt gal.

Mennesker er sammensatte. Andre ville kanskje heller ha oppsøkt noen å prate med sånn med en gang. Jeg kjenner jeg ikke klarer hele den face-to-face-greia enda. Her inne har jeg kontrollen, jeg får ikke barduse spørsmål, og jeg får tid til å reflektere over det jeg uttrykker. Det er også fint for meg å samle noen av de umiddelbare reaksjonene på ett sted, for min egen del og for venner og familie - og faktisk også dere blogglesere - som ønsker å ta del i prosessen. Derfor skriver jeg. At sorgen blir en del av denne bloggen framover, det er ikke til å unngå.

På fredag 27.mai hadde jeg termin. Jeg var litt kvalm, fikk noen kynnere kvelden før og merket jeg ble spent. Var ting i gang nå? Det begynte jo slik med Jesper også, før de ordentlige riene kom på selve termin. Neste kveld merket jeg også at det kom flere kynnere. Jenta sparket i magen, og jeg leste det jeg kom over at fødselshistorier på nettet. Hadde litt vondt i magen på lørdagen, og natt til enten søndag eller mandag - jeg klarer ikke huske - hadde jeg en rar erfaring med plaske-og ploppelyder inni magen. Syntes dette var litt rart, jeg følte liksom at babyen snudde på seg, men stusset ikke mer over dette. I ettertid har jeg tenkt mye på denne opplevelsen. Hva var det? Var det da det skjedde? Jeg klarer bare ikke tidfeste når jeg kjente liv sist. Det er jo generelt mye roligere på slutten, og jeg har ikke vært noen hysterisk gravid. Jeg tror jeg kjente liv på søndag, mandag har jeg ikke noe klart minne om. På tirsdag, da vi spiste litt formiddagsmat, sa jeg til min kjære: "Hmm... Idag har jeg egentlig ikke kjent så mye liv. Merkelig. Ja, ja - det kommer vel til kvelden." Like etterpå ringte mamma for en kort prat. Hun avsluttet samtalen med "ja, du skal vel til svangerskapskontroll du, så jeg får legge på." Hjelp, det hadde jeg faktisk glemt. Jeg gikk rundt i pysj og morgenkåpe etter å ha sovet ut på morgenen, så på 25 minutter fikk jeg tatt en dusj, sminket, kledd meg og satt meg i bilen med min kjære.

Det var sol og sommervær. Jeg var glad og pratet lett henslengt med jordmor om smått og stort, før hun gjorde de vanlige undersøkelsene. Til slutt fant hun doppler-apparatet for å finne hjerterytmen og førte den over magen min. Det var bom stille. Hun gjemmer seg godt, lille snuppelura mi, tenkte jeg. Det var ikke første gang jordmor eller lege hadde gjort et par søk før lyden slo ut på apparatet. Jordmor lette litt til, og litt til, og jeg så hun ble alvorlig. "Er det noe galt," spurte jeg. "Jeg liker ikke dette. Det ser ikke ut til at jeg finner noen hjertelyd." Frykten tok tak i meg. Jordmor kunne fortelle at noen ganger legger babyen seg med ryggen mot mammaens rygg, og da kan det være vanskelig å finne hjertelyden. Samtidig måtte hun være ærlig å si, at dette hadde hun kun opplevd én gang. Hun fortalte at jeg måtte inn på sykehuset til en akutt ultralyd.

Derfra er ting halvveis uklart. Jeg ringte til min kjære, deretter til mamma. Kroppen min kjentes ut som gelé og jeg var på gråten. Jeg følte meg så redd - samtidig som jeg tenkte at det kan bare ikke være sant at det er noe galt. Det går ikke an. Ikke nå. Ikke med MIN baby!

Mannen min kom og hentet meg, og sammen dro vi inn til sykehuset. Vi ble henvist til et undersøkelsesrom der en jordmor først lette etter hjertelyden med en slik sak som måler hjertefrekvensen under fødsel. "Er ikke det en hjertelyd," sa jeg. Jo, der hørte vi hurtige dunk. 120 lå den på. "Jo, der har vi babyen!" For en vakker lyd! Den var riktig nok litt langt borte, men ingen tvil om at det var hjertelyd. Min kjære og jeg så på hverandre og kjente en enorm lettelse. Så falt pulsen til 90. Og så ble det med ett litt vanskelig å finne den. Jordmor sa at det snart ville komme en lege og foreta ultralyd.

Han kom inn. En moden mann, grå i håret og med ærverdig legemine. En av de mest respekterte legene på sykehuset, har jeg skjønt. Han satte seg ned og førte ultralyd-måleren over magen min. Vi kikket på skjermen. Prøvde å tolke det vi så. Det var egentlig litt vanskelig. Jeg så en baby, men jeg så ingen sikk-sakk-strek nederst på skjermen eller hørte noen lyd. Legen var helt stille. Uutholdelig stille. "Kan du si meg hva du ser?", spurte jeg i desperasjon. Og dette øyeblikket her kommer jeg for alltid til å huske. Den dørgende stillheten i rommet. Den lyseblå undersøkelsebenken. Pusten til legen. Ansiktet til min kjære. Jordmor som holdt meg i hånda. Og den rolige stemmen som sakte sa: "Jeg... jeg kan ikke finne noen hjertelyd." I dette sekundet ble jeg iskald. Jeg kjente angsten fysisk i hele kroppen. Kaldsvettet. Kunne ikke tro det jeg hørte. Ville ikke tro det. Det kunne ikke stemme! Denne kulden tror jeg var starten på sjokkfasen.

Lyden vi først hadde hørt, var min egen puls. Den falt i det vi hørte lyden jordmor trodde var babyen hjerterytme. For å fastslå endelig mangel på liv, skal man undersøkes av to leger. Vi måtte vente ganske lenge. Jeg kunne ikke forstå at det var sant - en liten del av meg ventet fortsatt på at en liten hjertelyd skulle komme opp på skjermen. Etter en stund, kom en ny lege. Han fant ikke liv i magen min.

Siden tirsdag har vi vært i sjokk. Vi har vært kalde. Utenpå oss selv. Jeg klarte å tulle og le med Jesper da jeg kom hjem. Var så inderlig glad for å se han. Noe inni meg ønsket ikke at han skulle oppleve mammaen sin helt sammenbrutt. Mamma og pappa kom nedover på tirsdag og passet Jesper frem til fredag kveld. Vi snakket en del sammen før vi la oss inn på sykehuset onsdag kveld, men jeg kjente at jeg ikke orket lange klemmer. Jeg merket jeg ble delvis avvisende. Kjente at jeg måtte kontrollere meg for å ikke falle sammen. Det kunne bare ikke gå før fødselen. Jeg brukte hele meg for å mobilisere krefter og styrke til å klare å komme gjennom fødselen av lille Amélie.

Jeg må forresten skyte inn at det uttales "A-me-li". Som på fransk. Ikke Am-a-li-e, eller Am-e-li-e, som noen sa på sykehuset og som noen sier når de nevner bloggen min. Sånne småting blir så vesentlige plutselig. Det er liksom så viktig for meg at hun blir omtalt riktig. Hun er lille Amélie. Oppkalt etter Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Akkurat som bloggen min som jeg har skrevet på i over seks år. Jeg hadde planer om å omtale henne som Ameliten, siden jeg selv skriver hun pseudonymet Amélie.

Jeg har alltid hatt en drøm om en liten datter. En liten mørkhåret jente med navnet Amélie. Det fikk jeg. Og hun mistet jeg.

Det begynner å gå opp for meg, og det gjør så vondt. Så vondt at jeg tror mange lesere kommer til å rømme ut av bloggen igjen. Jeg forstår det, og jeg vet det gjør vondt å lese dette her. Jeg har bare hatt det utrolig tøft siden igår kveld. Egentlig hele tiden, men spesielt siden igår. Når du legger sammen at jeg er veldig forkjøla med "tredjedagen" i barseltiden, dødfødsel og sorgprosess, er det ikke så vanskelig å forstå at man blir redd for å knekke helt sammen.

Hvis noen kan trøste meg, tar jeg i mot alt. En prikk, en strek - alt. Jeg er desperat på avstandsklemmer. Jeg klarer ikke klemme så mye fysisk akkurat nå, da føler jeg at jeg bryter sammen, men jeg lever på alle ord og hilsener dere og mine venner og familie uttrykker her eller der. Nå må jeg gå den tunge veien. Jeg ønsker ikke dyrke sorgen, men jeg kan ikke gå utenom. Jeg håper jeg klarer å bli meg selv igjen - en dag.

Tusen takk for all omsorg dere viser meg! Jeg leser hvert ord - igjen og igjen - og det slår meg: Verden er ikke et så grusomt sted som jeg trodde. Menneskene er ikke så harde. Det er mye godhet ute og går - uavhengig av mennesketype, alder, religion og kjønn. Jeg er så glad for at jeg får oppleve akkurat det, midt oppi mitt livs verste mareritt.

Takk - tusen takk.

153 kommentarer:

Camulen sa...

Jeg klemmer deg gjerne igjen og igjen.
Jeg forsvinner ikke fra bloggen din.
Jeg følger deg i sorgen og tapet over din vakre skatt.
Det gjør vondt å lese om din smerte, men din smerte må være så mye, mye tyngre.
Kjære deg, jeg er her, om det kan hjelpe deg å vite.

Klem, Camilla

Ellen sa...

Sender deg mange varme avstandsklemmer hver eneste dag fremover! Det er ikke så lett å skrive til deg, men jeg vil så gjerne, så jeg gjør det likevel. Det er ikke vanskelig å forstå at bloggen din vil være annerledes fremover, jeg kommer fortsatt til å følge deg og til å glede meg over nye skriblerier fra deg. Enten av den ene eller andre sorten.
Det er vondt å lese om hvordan dere har det og hvordan dette skjedde. Det er enhver mammas store mareritt du desverre så brutalt har havnet midt oppi. Jeg ønsker å trøste deg.
Jeg blir så uendelig takknemlig over det jeg har selv og det gjør så vondt i mammahjertet mitt å tenke på deg.
God natt-klem fra Ellen

Line sa...

Kjære deg,
du får klemmer av meg også, klemmer kan si mer enn tusenvis av ord. Du har lov å dyrke sorgen en stund, du har lov til å være liten og knust - du har lov til akkurat hva du vil akkurat nå! Vi som har lest bloggen din en stund forsvinner ikke...Vi er her med alle de klemmene du måtte trenge å ønske. Jenta di vil alltid være din, du vil alltid være hennes mamma, du har to barn; en her på jorda, og en i himmelen. Ingen skal måtte oppleve å miste sitt eget barn, men det skjer. Ta deg tid, ta vare på hverandre <3
Klemmer fra Line

Anonym sa...

Jeg sender deg en stor klem. Har fulgt bloggen din i litt over to år nå, og drar ingensteder.
Sender dere masse varme tanker, og bærer dere i bønnene mine.

Varm klem, Line

Anonym sa...

Huff og huff! Ord kan ikke beskrive de smertene du må føle. Sender deg all verdens klemmer og min dypeste medfølelse. Glad i deg mitt medmenneske.
Varme klemmer mailiss

Whitebite sa...

Et vakkert navn Amèlie. Og jeg har uttalt det på den franske måten, helt siden jeg fant bloggen din. Jeg elsker franske navn. Og jenta di fikk et vakkert navn.
Jeg har alltid tenkt at en dødfødsel er noe av det verste man som mor kan oppleve. Og du har min dypeste medfølelse. Skriv deg gjennom dette, og del så mye du orker. Klem til deg♥

Instance sa...

Jeg er her, jeg også - og følger bloggen din fortsatt. Selvfølgelig. Det er tungt å lese, det er klart, men det er jo ikke en brøkdel av noe av det du føler og lever midt oppe i. Jeg vet ikke hvordan man "skal" gjøre det, når livet plutselig blir snudd på hodet på en slik forferdelig måte - det jeg vet er at det er ikke noe reaksjonsmønster som er feil - hvis det å skrive om det føles riktig, så er det riktig.

Jeg skjønner at ingenting kan gi mening i dette, men jeg håper at dere i alle fall får vite så mye som mulig om hva som har skjedd, hvordan det kunne gå så galt. Og at det igjen kan hjelpe litt med sorgprosessen og bearbeidingen av følelsene.

Jeg føler inderlig med deg i tapet av lille Amélie. Tenker mye på deg og ønsker deg alt godt. *klem*

Mariann sa...

Kjære deg.

Her kommer også mange avstandsklemmer...

Jeg har som mange andre lest innleggene om Amélie flere ganger, lukket de, og håpet at det ikke har vært sant. Det er så trist, så tungt og vondt og lese om at noen må oppleve noe så sorgfullt. Jeg verken kan eller vil klare å sette meg inn i hvor vondt dere har det nå.

Jeg har fulgt bloggen din siden før du fikk Jesper i magen. Jeg syns du skriver så godt og beskrivende om livet og har nikket gjenkjennende gjennom mange av dine fine innlegg. Har selv en jente født 3 måneder før Jesper, og venter nr 2 om tre måneder... så har også fulgt deg og dine graviditeter med stor interesse... selvom jeg ikke har lagt igjen så mange spor. Men jeg kommer ikke til å rømme bloggen selvom den blir preget av sorg fremover, jeg skal heller bli flinkere til å legge igjen noen ord...

Dette er ikke noe man kommer over, men jeg håper dere finner ro, og kanskje svar på hva som skjedde og hvorfor...
Tenker masse på dere.

(og gratulerer til søteste Jesper med 2-årsdagen igår)

Mange klemmer fra meg.

S sa...

Jeg følger deg fortsatt, jeg også! Og sender over så mange varme klemmer som mulig. Har ikke vært der du er nå, men vet at du må gå gjennom sorgen - på din egen måte. Det er tungt, trist og mørkt, men likevel slett ikke umulig. Bare husk at sorg tar tid.

Selv om jeg ikke kjenner dere blir jeg svært trist over deres tap. Og jeg kjenner på frykten for at døden skal stjele noen av mine kjære fra meg. Men den frykten ligger latent hos meg hele tiden og slår over meg som bølger innimellom. Den frykten gjør imidlertid ikke at jeg slutter å lese bloggen din; bloggen din handler jo nettopp om livet, dets opp- og nedturer, filosofi og tanker omkring alt det vi opplever.

Jeg gråter over deres tap av vakre Amèlie og kjenner på smerten som tar grep om hjertet. Og jeg unngår det ikke.

Marit i Trøndelag sa...

Kjære, snille deg.
Takk for din åpenhet. Din opplevelse er sterk, og du skriver på en måte som gjør at flere hundre lesere gråter med deg... Du er en fantastisk omsorgsfull mor og jeg føler så inderlig med deg. Jeg er 4 barnsmor og kan ikke forestille meg hvor vondt du har det, men jeg prøver...
Ta den tiden du behøver, gråt når du må, snakk med din familie og venner og du vil en dag finne tilbake til livet og herdagen igjen.

Takk for din raushet og dine sterke ord. Jeg tenker på deg hver dag og ber for deg og dine.

Jeg har funnet et dikt jeg fikk så lyst til å sende deg...

BREVET FRA HIMMELEN

Til min kjære mamma, det er noe jeg vil si.
Men først la deg få vite at nå føler jeg meg fri.
Jeg skriver nå fra himlen, her jeg hviler hos min Gud -
han som bare elsker, så jeg dro da jeg fikk bud.

Ikke vær så lei deg fordi jeg er borte nå.
Jeg er jo der hos mamma´n min og vil sammen med deg gå.
Den dagen jeg dro fra deg, da mitt liv var over der,
tok Gud meg mildt i armene, og jeg fikk starte livet her.

Han så på meg og hvisket: "Velkommen, lille venn,
jeg har savnet deg så mye, det er godt å ha deg her igjen!
Og mamma'n din, min lille, hun får komme hit en gang.
Hun får holde barnet sitt, og høre englers sang."

Så gav han meg en liste over ting han vil ha gjort,
og først på denne listen der står det ganske kort:
"Pass på små og store i bygda der din mamma bor.
Og gi all kjærlighet til henne som du elsker mest på jord."

Så hør da mamma, kjære, når det blir natt og kveld,
så er jo Gud og jeg der, for vi passer på deg selv.
Og når du tenker på meg og alt det som har skjedd,
så vet jeg du vil gråte, men ikke vær så redd.

For tårer, mamma kjære, gjør smerten mindre hard.
Og husk at blomstene vil vokse best først når det regnet har.
Skulle ønske at jeg kunne fortelle veiene som du skal gå,
men det kan jeg ikke, mamma - for du kan ikke forstå.

Men én ting vil jeg si deg, selv om det er vanskelig å tro:
Jeg er nærmere deg, mamma - nå, enn før jeg dro.
Og det er bratte veier og fjell du må gå opp,
men sammen skal vi klare det, vi skal vinne hver en topp.

Jeg har så mange tanker som jeg nå vil gi fra meg:
Alt det som du lar jorden få, vil jorden gi til deg.
Hvis du kan hjelpe noen, så gi dem smil og klem.
Og be til Gud og Jesus: "Nå må dere hjelpe dem!"

Og mamma, hvis du møter noen som er trist og som er lei,
så gi dem av din godhet og hjelp dem så på vei.
Nå som jeg er borte, og vant en herlig hvile,
er jeg glad jeg rakk å gi deg alt - rakk å få deg til å smile.

Og husk at når du vandrer gjennom livets dag og år,
så følger jeg ditt fotspor, jeg sammen med deg går.
Mamma, kjære mamma, når tiden er for deg,
så er du ikke på tur bort - du får komme hit til meg...




Klem og gode tanker fra Marit.

Anonym sa...

Tenker på dere!

Klem fra Heidi

Anonym sa...

Vi er mange som gret med deg desse dagane! Du skriv så sterkt og gripande, og eg er heilt sikker på at dei trufaste blogglesarane dine ikkje vil forsvinne i denne stunda. Det er klart at bloggen vil bli prega av det du har opplevd, det skulle da berre mangle!

Å skulle komme med trøystande ord føles veldig vanskeleg, men du skal i alle fall vite at sjølv om vesle Amélie Sofia ikkje fekk leve opp, har ho sett spor hos mange. Det ser ein på alle kommentarane som er lagt igjen her på bloggen. Eg tenker på deg,ho og resten av familien din fleire gongar om dagen, og eg kjenner ekstra sterkt på takksemda for at eg har ein ettåring tassande rundt føtene mine. Det du har opplevd er alle foreldre sitt mareritt!

Varme klemmar sendast din veg!

Frøken sa...

Dette må være den største sorg. Så urettferdig, har ikke ord.

Tenker på dere.

Berit

Merete sa...

Sender deg mange store avstandsklemmer, søte deg:)

Jeg skjønner at det er godt for deg å få satt ord på følelsene og alt som har hendt, og at du deler dette med så mange kjente og ukjente er for meg beundringsverdig. Jeg kan umulig sette meg inn i din situasjon - det eneste jeg kan sammenligne med den tilstanden man er i når man havner litt på utsiden av seg selv og mister litt kontakt med hjertet sitt som du skriver. Jeg var der da vesla vår ble født, det var ingen selvfølge at vi fikk beholde vesla da hun kom til verden med sine 600 gram. Vi måtte ta time for time, dag for dag... Men for oss gikk det bra, vi har vært heldige og vi er så ekstremt takknemlige for det. Alt jeg kan gjøre nå er å sende deg avstandsklemmer, gode tanker og noen ord...med et håp om at alle rundt deg, både kjente og ukjente, kan bidra til å gjøre sorgen dere føler litt lettere å bære.

Hellig Lykke sa...

Kjære deg.. Jeg sitter med fingrene på tastaturet for å skrive noen ord, men selv om jeg ikke kjenner deg i det virkelige liv, så vil jeg egentlig bare holde rundt deg og dele dine tårer.
Jeg håper du ikke er alt for alene der du er nå.
stor klem fra meg, Hege, som leser din blogg uansett.

Frøken Hamilton sa...

Jeg gråter med deg..Tårene triller.
Dette er bare så ufattelig trist.
Sender mange avstandsklemmer.
Og jeg ber for dere.
Vi er mange som tenker på deg og familien din disse dagene..

Mange klemmer fra meg.

Marte sa...

Jeg har tenkt så masse på deg siden jeg leste dette i går..Aldri før vært inne på bloggen din før i går....
Så er det så vanskelig å finne ord, men jeg tenker virkelig masse på deg og dine, og sender deg en diger avstandsklem!

Marte

Iris Jeanette sa...

For noen sterke innlegg det har vært fra deg de siste dagene, kontrastene du opplever er store. Og jeg kan aldri sette meg inn i hvordan du og familien din har det i denne sorgprosessen, men jeg vil gjerne si at jeg tenker på dere alle!

Mange gode klemmer fra meg!

Røsslyng - Dikt for dagen sa...

Sit her med tårer i augene og tenkjer på kor vanskeleg du må ha det no. Eg har ikkje opplevd å mista eit born sjølv, men har opplevd tap av nære familiemedlemar, både tap som har vore venta og tap som har kome som eit sjokk.

Eg kan lova deg at du kjem gjennom dette. Nett no er du nok utan filter, og det trur eg eg bra. Ta i mot all omtanke og gråt på alle skuldrer som tilbyr seg. Og når den fyrste sjokkfasen er ferdig, ikkje trekk deg inn i deg sjølv og lat vera å snakka om det, eller ver redd for at andre er lei av å høyra om sorga di. Du kan aldri snakka for mykje om slike ting, og det er ein viktig del av sorgprosessen å formulera sine tankar rundt det. Skriftleg og munnleg.

Synest det er veldig fint at du deler det med blogglesarane dine, trur ikkje du treng vera redd for å mista lesarar. Trur heller du får nye, som blir kjend med deg på ein heilt spesiell måte sidan du deler dette. Takk. På sida mi har eg ein del dikt om sorg, både mørke dikt og trøystedikt. Sjekk gjerne innom ein gong du orkar, om du trur det kan hjelpa deg i sorga di. God klem!

Linda sa...

Ord blir fattige, men jeg føler med deg og sender mange avstandsklemmer!
Sorgen er noe du bare må gå igjennom, det nytter ikke å hoppe over den. Men du har mange som tenker på deg og støtter deg. Klem

Anonym sa...

Jeg sitter i et land veldig langt borte, jeg har aldri møtt deg, aldri kjent deg, og likevel renner tårene når jeg leser om det du har vært gjennom de siste dagene. Jeg tror dere vil komme sterke ut av det, men det vil nok ta mye tid og krefter på veien. Jeg beundrer at du klarer å sette ord på opplevelser og følelser som er så sterke, og jeg skulle inderlig ønske at jeg kunne støtte med mer enn en elektronisk hilsen.
Mange varme klemmer.

Anonym sa...

Dette var helt ufattelig trist. Tårer renner ned, kan ikke forestille meg hva dere går gjennom. Det største marerittet av alle.. Håper dere finner en styrke videre. Deres nydelige tulle er på et fint sted nå.
Varme klemmer

Den gamle stil-de svunne tider sa...

åååå kjære kjære deg !!
det må være ufattelig grusomt å miste babyen i magen slik.
jeg har 2 venninner som har opplevd akkurat det samme som deg, og i dag er det 1 år siden det skjedde med ene av dem.Det var deres nr 4.
Og med hun andre var det nr 1, og i tillegg prøverørsbarn de hadde ventet på i åresvis. De har nå fått ett barn til.
Jeg vet ikke hvordan du har det, men det hørs virkelig ut som du trenger trøst og omtanke.All trøst til deg og dine, må du ta en dag av gangen.
Jeg venter selv ett barn om noen uker, så det er sterk lesning dette.

Anonym sa...

Gode, Tapre, Triste, Sønderknuste lille mamma.

Eg er av dei som har lest bloggen din med glede og beundring.

Eg er av dei som har følgt deg i graviditeten med stor begeistring.

Eg er av dei som siste tida har kika innom for å ta del i gleda over at lille Amelie var født.

Eg er av dei som las, fikk klump i magen, - las, og fornekta det du skreiv, dette kunne ikkje være mulig, dette er feil!!
Det var ikkje feil...
Eg let gråten kome, eg las stoppa opp, fortsette å lese - og fortsette å gråte.

Kjære gode menneske, eg har vore innom bloggen din svært ofte siste dagane.
Eg les med stor audmjukheit og respekt kvar en einaste kommentar og kjenner glede over kor mykje godt som bur i oss menneske.

Eg anar ikkje korleis det må kjennest å misse eit barn, men eg har vore nær Vennepar som har opplevt å misste sine barn gjennom sjukdom/ulykke.
Det går an å overleve en slik tragedie, livsvegen blir forandra, motet blir forandra, styrken blir av og til uutholdelig...

Håpar inderlig at du har viktige vaksne rundt deg som SER DEG DER DU ER. Sorgen har mange vegar, ingen reaksjon er "feil".
Eg trur at det du gjer ved å skrive, skrive, skrive, har fleire positive element i seg. Du skaper eit rom der du har ein slags kontroll, det trur eg du har nytte av no.

Eg blir kvalm og urolig med tanke på det dåkke lever i ,dåkke har ingen rømingsvei, her finnst ingen snarvei over til ei anna virkelighet. Det er brutalt og hjerteskjærande vondt.
Eg er lykkelig bestemor til verdens sjønnaste, blidaste, vakraste lille ett år gamle gut. Berre tanken på at noko skulle skje han, stoppar eg momentant. Det går ikkje an å tenke på...
Lille mor, du er midt i det du.
Hjertet mitt blør.

Eg kjem til å følge med her så ofte eg kan, og sender varme tankar fulle av medfølelse.

Anonym sa...

Kjære deg, jeg oppdaget bloggen din bare dager før du mistet lille Amélie...
Har ikke ord for hva du har vært gjennom og hva du nå må gjennom.
Håper du og mannen din og lille Jesper tar godt vare på hverandre. Dere trenger hverandre i tiden fremover.
Mange mange klemmer fra meg.
Føler veldig med dere i sorgen. :-(

bell4trix sa...

Jeg legger igjen en klem jeg også. En varm og god og virtuell en. En som kan resirkuleres ved behov.

Ord blir så fattige når noe slikt skjer. Man klarer ikke engang å forestille seg hvor forferdelig det er fordi man ikke kan føle på noe så grusomt.

Du er i tankene mine og jeg blir fortsatt her på bloggen. Skriv det du føler for, flott om det hjelper deg.

KLeM <3

Anonym sa...

Nå har jeg skrevet så mange ganger til deg, men endt med å slette alt hver gang. Alt jeg skriver blir så platt og meningsløst. Men jeg vil du skal vite at jeg, - en fremmed i Oslo, sitter og gråter for deg og familien din. Jeg har ikke tenkt på annet siden jeg leste det i dag tidlig.

Jeg får ikke sove, for jeg tenker sånn på deg. Jeg kan ikke forestille meg smerten din. Jeg leste at du fødte uten smertestillende. Den fysiske smerten ved fødselen var vel ingenting i forhold til den psykiske.


Om det var noe jeg kunne sagt eller gjort for deg, så hadde jeg gjort det. Men alt jeg kan si er at jeg føler så inderlig med deg.

Takk for at du deler dette. Takk for at jeg fikk lese.

Mange, mange gode tanker og klemmer til deg, mannen din og Jesper fra Ina i Oslo

SamogSofie sa...

Hei! Kjære deg! Kjenner deg ikke, ble linket hit fra to andre blogger jeg leser, og må bare fortelle deg at tårene mine renner for dere! Slike ting er ufattelige, og du vil garantert gå gjennom en masse faser framover. Husk på Jesper og mannen din; hold sammen som den lille gode familien dere er; og la deg "flyte med" , ta en dag av gangen ! Gjør ting på din måte! Ønsker jeg kunne trøste deg - og gjør det på den måten jeg kan :) Store gode klemmer herfra!

Havets Datter sa...

Kjære deg... jeg fant nettopp bloggen din. Dette var utrolig trist å lese!! Tårene triller her jeg sitter, og jeg sender tusenvis av varme klemmer til dere. Ta vare på hverandre...

Klem Karina

Kylling (aka Anja) sa...

Jeg gråter med dere i disse stunder. Selv om det er vondt å lese innleggene, og jeg lar tårene strømme fritt, så kan det ikke sammenlignes med smerten dere opplever nå. Jeg skremmes ikke fra å lese bloggen din, tvert imot beundrer jeg deg enda mer enn før. Du setter ord på vonde følelser, men det er ikke tvil om at dette er en prosess man må igjennom.

Jeg kjenner meg igjen i den "autopilot"-følelsen fra da jeg gikk igjennom en tung periode i fjor. For meg var det alle gjøremål som fikk meg gjennom dagen. Det var først da jeg fikk tid til å sette meg ned og kjenne på følelsene at jeg knakk sammen. I slike tider må man bruke venner og de man har rundt seg for det de er verdt; de er her for deg, slik du ville vært der for dem i en lignende situasjon. Du skal ikke trenge å være en støtte for noen andre enn deg selv, din kjære og lille Jesper. Det er nå familie og venner, og anonyme blogglesere, skal være ditt støtteapparat, og det er så godt å se at du også ser dette :) Mange av oss har fulgt deg over lang tid, og føler kanskje at vi kjenner deg slik vi kjenner en god venninne. Vi har gledet oss gjennom dette svangerskapet sammen med deg, sett deg planlegge barneværelse en tilværelse som tobarnsmor. Nå er vi med deg i sorgen.

Kjære Amélie, jeg kan ikke forestille meg den sorgen og smerten du måtte føle nå. Om jeg bare kunne ta en del av den for deg skulle jeg gjort det. Det som har skjedd er helt ufattelig og urettferdig - jeg fatter ikke hvorfor det skulle skje dere, dere som ville gitt dette barnet så mye kjærlighet, slik vi har sett dere overøse Jesper med all den kjærlighet dere har å gi. Sender deg mange gode, varme, elektroniske klemmer.

Til Marit fra Trønderlag som postet det fantastiske diktet: Jeg klarte nesten ikke å lese det ferdig engang, så sterkt traff det meg.

Monica... sa...

Kjære kjære deg. Det er sterk lesing dette her, men forlater bloggen din gjør jeg aldri. Jeg har lest de siste innleggene dine om og om igjen, for å forsøke å få en forståelse av hva du og dine går gjennom denne tiden. Tårene triller...dette må være noe av det verste et menneske kan oppleve og jeg skjønner at du lurer på om du noensinne kan bli deg selv igjen. Det tror jeg nok du kan, med tiden til hjelp, men å miste lille Amèlie er nok et slags vendepunkt i livet ditt,et "før og etter" om du skjønner meg rett....Jeg kommer til å følge deg på veien og kunne jeg hjulpet deg på noen måte, ville jeg så gjerne gjort det. Vit at det er mange som tenker på deg og ta den tiden du trenger for å komme deg gjennom dette. Å tillate seg selv å sørge er så viktig, både for din egen og familiens skyld, men ikke minst for din egen lille fabelaktige Amèlie, som skal leve videre i mammahjertet ditt. Varme tanker og klemmer fra Monica.

Vigdis sa...

Tankene mine er hos deg og dine flere ganger i løpet av dagen. Kan ikke forestille meg det du går igjennom nå, men sørger sammen med deg. Synes denne sangen til Bjørn Eidsvåg er så fin, og dette verset passer ekstra godt nå :

Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina
Alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Mange varme avstandsklemmer sendes tvers ovr landet, klem fra Vigdis

mirakel sa...

Du har ikke LOV til å tenke på om de som leser bloggen din syns det blir for tøft.. dette er stedet ditt, der du kan skrive om det til du blir ferdig. Du kan være i sorgen så lenge du må, det finnes ingen fasit på slik.

Jeg sender deg så mange klemmer jeg bare kan.. og jeg ser at folk klarer å skrive langt, men det gjør ikke jeg. Men jeg vil ihvertfall vise deg at jeg er her, og at jeg føler med deg.

Klem

AM sa...

Vakre, sterke, fantastiske du! Hvis ord er terapi for deg, skriv dem! Skriv skriv skriv! Jeg leser hvert eneste ett av ordene og kjenner at jeg vil sende deg masse styrke, trøst, kjærlighet og varme! Så jeg prøver, her med mine ord. Du skal få så mange avstandsklemmer du vil, takk for at du spør. Og takk for at du deler! Jeg tenker på deg! STOR KLEM!

Gunhild Sofie sa...

Takk for at du er så åpen. Eg har lest bloggen din sidan eg sjølv byrja å blogge, litt over eit år. Du skriv fengande, detaljert og beskrivande om det meste, og du unngår ikkje dei vanskelege store spørsmåla. Denne bunnlause sorga de har havna i no, eg kjenner det langt inn i sjela, i magen, og tårene renn. Eg har tre jenter sjølv, og det er paradoksalt at det du har opplevd skal få meg til å verkeleg sjå kor velsigna eg er og kor mykje eg har å takke for. Det set perspektiv på ting: livet har vi berre til låns. Og eg takkar deg for at du deler frå ditt innerste, og ikkje velger å la vere. Må Gud vere med din vesle familie og dei som er rundt dykk.

Ragnhild sa...

Dette var så uendelig trist å lese om. Jeg sender varme klemmer, og dere er stadig i mine tanker og bønner.

Klem fra bloggleser

frk.B sa...

Mange varme tanker..
Det du går igjennom er forferdelig, ingen skulle oppleve noe sånt.
Håper dere kjenner at dere har mange som tenker på dere!

Helene sa...

Jeg har ingen mulighet til å fullt ut forstå det du opplever akkurat nå, men skjønner behovet ditt for å skrive... Jeg har selv alltid måttet skrive ned følelser for å få utløp for dem.... Min mor mistet sitt første barn, hun døde dagen etter fødselen, ett år etter ble jeg født. Vi har alltid visst at vi har en søster i himmelen, søsknene mine og jeg.... Og jeg er overbevist om at jeg treffer henne igjen. Det er vel den eneste trøsten jeg kan komme på, fordi jeg vet at du har en tro på en evighet. At dette livet er kort sammenlignet med evigheten vi skal ha sammen etterpå.
Uansett: det er viktig å sørge og gå inn i sorgen. Dengang da min mamma mistet sin første datter var det ikke "lov" å sørge, barnet ble tatt fra henne og begravet uten at hun vet hvor.... Slik er det heldigvis ikke lenger. Jeg leser bloggen din fordi du skriver fra hjertet....Klem!

ragnis sa...

Ber for deg og dere! Ingen skulle trenge å gå gjennom dette. Må dere få styrke i tiden fremover.

StineK sa...

Ja dette var virkelig kontraster.. Selv er jeg ny leser, men jeg ønsker å vi se min omsorg. Mnge avstandsklemmer fra meg til deg i en tung tid. Jeg blir veldig trist av å lese, og jeg kan ikke forestille meg din sorg. Det er desverre noe man må igjennom når noe så urettferdig har skjedd. Mine tanker er hos deg. Ta deg den tiden du trenger, og gjør det i ditt tempo. Husk, det er du som kjenner deg selv best!
Ord blir fattige, men igjen, mine tanker er hos deg!

Anonym sa...

Hei. Jeg har ikke lest bloggen din før nå, og syns det er trist at jeg ikke har det..jeg fikk linken din via Emmeline som skrev at hverdagslige problemer ble ingenting etter at hun hadde lest ditt innlegg forrige uke, og jammen er det sant.Selv har jeg 3 barn og 3 mann fikk jeg omtrent da Mali mo mistet sin lille Wilma, og det gjorde sånn inntrykk, det er da en blir oppmerksom på hvor urettferdig livet kan være,hvor sårbart alt er og hvor uendelig urettferdig livet kan være. Tårene mine triller også når jeg leser om deg nå, det er ikke til å forstå hvorfor og hvordan..og hvordan skal en komme videre,men heldigvis er vi laget sånn at vi klarer det meste, men jeg håper at du får litt hjelp her med bloggen og etterhvert at du får snakket åpent om alt når du føler for det, det er ikke alltid like lett å vite hvordan en skal møte mennesker i sorg, det er så forskjellig hvordan en reagerer..det er så trist så trist og jeg kjenner at jeg ikke klarer å slutte å gråte..ønsker dere alt godt og håper dere får en fin minnestund for lille prinsessen tross det triste. KOmmer til å følge bloggen din og det tror jeg nok de aller fleste gjør,en svikter vel ikke de som trenger det mest :) what are words ;) GOde ønsker fra ukjente Anne..

Anonym sa...

Jeg vil dele et dikt med deg. Det er ikke "mitt" men jeg kjenner godt Bjørg Elin Sagen som har skrevet det. Hun skrev dette diktet etter å ha mistet sin lille Ina. Både Bjørg Elin og jeg har vært bidragsytere i boken "Små føtter setter dype spor", en samling dikt og historier om det å miste et barn. Har deg i tankene i den tunge, tunge stunden du er i. Har ingen ord til trøst men tenker på dere.

LA MEG TA FARVEL...
Kjære Gud - Jeg ber på mine knær
- gi meg jenta mi tilbake
Bare en liten stund
Kanskje noen minutter bare
Det er så urettferdig,
hun fikk jo aldri hilse på meg
Hun vet ikke at jeg var der hos henne, hun ville ikke våkne
Skulle jo ønske henne velkommen til verden
Hun fikk aldri kjenne kjærligheten og varmen fra mamma'n sin
Ikke et sekund engang
Jeg fikk ikke kjenne den varme kroppen hennes inntil min
La meg få henne tilbake
Bare et lite minutt
Vil jo bare få kjenne livet hennes
Vil se øynene hennes
Jeg fikk ikke se hvordan de så ut åpne
Bare når hun sov
Fikk ikke møte blikket til den nydelige lille jenta mi
Ikke en eneste gang
Vil kjenne de bittesmå fingrene hennes gripe om mine
Vil høre henne gråte
- så jeg kan trøste henne og holde henne inntil meg.
Kan du ikke forstå det?
Jeg lover - det skal ikke ta lang tid
Du kan hente den lille engelen din tilbake
Bare jeg får snakke med henne en liten stund
Skal bare være sammen med henne
Hun vet jo ikke at jeg er her
Hun vet ikke hvem jeg er
At jeg savner henne
At jeg aldri har elsket noen som jeg elsker henne
Må bare fortelle henne det
Hviske i det lille øret hennes
at jeg alltid vil være mamma'n hennes
og tenke på henne hver dag
Selv om hun må bo hos deg
Hvorfor lot du henne ikke hilse på meg først?
Jeg forstår at du ville ha henne
At du synes hun er perfekt
At du synes hun er nydelig
At hun ble skapt for å være en av dine små
Vet at du tar vare på henne for meg
At du alltid vil elske henne du også
Men hvorfor kunne du ikke bare ha ventet en liten stund?
Bare et lite minutt kanskje
Det verker i hele meg, alltid, natt og dag
Det er savnet etter henne som ikke kan forsvinne
Vil jo ha jenta mi her hos meg!
Vær så snill - gi meg et ørlite sekund med henne
Jeg lover, jeg skal bare holde henne litt
- kysse henne på pannen
- kjenne hjertet som slår.
- se øynene hennes tindre mot meg
- se at hun elsker meg også.
Kanskje jeg feller noen stille tårer sammen med henne.
Det skal ikke ta lang tid
Vil jo så inderlig gjerne ta farvel….
Jeg får ikke fred, du kan ikke vite hvor vondt det er.
Så la meg låne henne litt…
Bare noen sekunder er bedre enn ingenting.

Gro sa...

Sender deg mange, mange klemmer... Det er fryktelig og ubegripelig at noen må gjennomgå det dere gjør - å miste et barn. Har lest innleggene flere ganger, og tårene bare strømmer. Jeg kommer til å følge deg videre her. Takk for alt du deler. Tenker på dere. Mye! Stor klem igjen.

Anonym sa...

Hei. Ville bare skrive til deg at det faktisk kommer til å bli lettere etterhvert. Sorgen vil aldri gå over, men du lærer deg å leve med den. Dette kan jeg skrive under på, da jeg mistet min lille Daniel etter 5 uker for snart 2 år siden. Når noen fortalte meg at det kom til å bli bedre rett etter det skjedde, bare lø jeg av de og tenke " de vet ikke hva de snakker om ", det kommer ALDRI til å bli bedre. Men jeg hørte også dette av en venninne av meg som også hadde mistet sin lille jente i magen, nesten helt lik historie som deg. Og da var det et ørlite håp inne i meg som tenkte " kanskje hun har rett". Litt lettere å akseptere det når man hører det av andre som også har opplevd det samme. Det du går igjennom nå er rett og slett det værste man kan gå igjennom. Husk å ta vare på hverandre oppi det hele. Og aksepter at man kan sørge forskjellig. Parforholdet kan også bli satt på prøve i denne prosessen, vi snakket masse om dette, og har i dag blitt enda mer tettere sammensveiset enn det vi var før Daniel døde. Ville bare sende deg en utrolig lang og go klem, og hviske deg litt bak øret at det vil bli bedre, men det vil ta tid. Og ta deg tid, det er veldig viktig for bearbeidingen at du ttar ting i ditt eget tempo. Svar på de telefonene og meldingene du vil Ingen forventer et svar i slike situasjoner, og det er lov å sile ut hvem man vil snakke med osv. Dette ble litt lengre enn jeg hadde regnet med, men ville bare gi deg disse tipsene, da det å miste Daniel fremdeles er litt ferskt for meg.. Tenker på dere! Hilsen Line S

Anonym sa...

Jeg kan ikke tenke meg for en smerte du opplever nå, og hvor tung sorgprosessen er - da jeg ikke er mamma selv. Men jeg ønsker likevel å sende deg en god klem og varme tanker. Av det jeg kan se i innlegget ditt her virker du som en utrolig sterk person, en det er verdt å se opp til.

*Klem*

Ane sa...

Jeg gråter med deg. Og sender deg gjerne tusen klemmer, så mange du vil ha! Jeg kan ikke si så mye trøstende, annet enn at det BLIR bedre med tiden. Tiden er også din venn. Men det hjelper deg ikke nå.

Jeg kan prøve meg på en liten prikk av trøst. Jeg så nemlig på Schrödingers katt her om dagen, og det handlet om folk som hadde opplevd å være døde for en kort periode. De hadde sett hva som hadde skjedd rundt dem, og kunne fortelle ting som gjorde at de måtte ha sett det utenifra. Det som gikk igjen hos dem alle, var at de fløy gjennom en lystunnel, så ble de møtt av en slektning eller en venn som tok dem imot. Og de kjente at det var så godt å være der, at de faktisk syntes det var vanskelig å "vende tilbake", men de hadde barn, så de måtte. Men det var en deilig tilstand sa de. Og det er nok der lille Amélie er nå. Hun er hos dine kjære som har gått bort, og hun har det godt.

Men ord blir så fattige i den store sorgen...

Klem, Ane

Josefine sa...

Utrolig vondt å lese.
Jeg gråter for dere og for barnet dere har mistet.

Klem Josefine

Sofie Berg sa...

Kjære deg! Sender deg varme, tårevåte avstandsklemmer.. Dette er forferdelig vondt for dere. Ta all den tid det tar, og ta vare på hverandre i sorgen!
Dere har min dypeste medfølelse <3
KLem, Sofie

SessanOchPrinsessan.Com ☆ sa...

Kramar om, igen igen & igen.
Ord fra mig blir bara så fjasete...

-Jag vet vad du går igenom.

Kramar om igen

Anita sa...

Kjære deg. Sitter her med tårer i øynene og leser. Og jeg forsvinner heller ikke fra bloggen din.

Synes det er fint at du setter ord på det og skriver. Det er også min overlevelsesmetode når jeg har opplevd tunge ting, som angstproblematikk og min brors tragiske sykdom og bortgang - selv om det selvsagt ikke kan sammenlignes med tragedien som har rammet dere nå.

Følger med deg videre, og sender deg en god klem.

Anonym sa...

For snart to år siden møtte jeg deg i utdrikningslaget til Maria og jeg fikk også hilse på lille Jesper. Etter den dagen har jeg fulgt bloggen din. Det er så fryktelig det som har skjedd, helt ubegripelig. Jeg tenker sånn på deg og sender deg mange varme klemmer i denne vonde tiden.

klem fra Elin

Anonym sa...

Så ufattelig trist at dere mistet den lille jenta deres! Ord blir fattige. Jeg har lest bloggen din fast gjennom flere år, og vil fortsette med det. Setter pris på dine kloke refleksjoner. Føler med dere i sorgen. Ta vare på hverandre!

julibakken sa...

Varm klem til deg! Din historie har rørt meg slik, at jeg nevnte den i mitt siste blogginnlegg...håper det er ok! Du skriver så utrolig bra! Takk for at du gir av deg selv!

Line

Anonym sa...

Bare et lite tips om noe jeg vet at andre har gjort. Uff, det er så trist å måtte begrave sitt eget barn...har ikke ord. Nå er det jo mye markblomster ute, fyll om dere synes det høres ok ut bunnen av graven med blomster. Og kjøp et hjertesmykke som kan deles i to, en del til deg og en del til henne.

Hilde sa...

hei. kom over bloggen din når jeg søkte på vognposer. Ville bare gi deg en stor klem. Mistet selv vår lille gutt når han var 4 måneder gammel av sykdom i fjor sommer. Fortsatt mangler en del av hjertet mitt og den vil alltid mangle. Gi deg selv tid til å sørge på den måten som passer for deg og ta tiden til hjelp. Dagene blir bedre etterhvert. klem

Erika sa...

Håper dere finner styrke hos de rundt dere til å komme dere gjennom denne tunge, uendelige triste tiden, sammen.

Det er slikt som aldri skal skje! Det får en til å sette enda større pris på det man har.

Varme klemmer fra Erika

Anonym sa...

Tusen takk for at du våger å dele, å sette ord på det ubeskrivelige, det verste av alt.

Jeg våger ikke engang å forsøke å forestille meg hvor vondt det er. Jeg ser på min egen nyfødte, og tenker på hvordan livet ville vært uten henne...

Jeg gråter en skvett, og håper at mine tårer kan være med på å dempe dine. Mange klemmer til deg!

Anonym sa...

Åh, min gud for et sjokk! Kjære, vakre, gode Amèlie - dette var intet mindre enn grusomme nyheter! Har fulgt deg i snart to år, og gledet meg sammen med deg til lillejenta skulle komme... Sender styrke, klemmer og bønner din vei! Skriv og del så mye du klarer, det tror jeg er din måte å gjøre det på, slik at du ikke mister deg selv...jeg føler så inderlig med deg og den fine lille familien din...Stor klem fra Mette

Anne Arstad sa...

Dette fikk jeg selv av en bloggleser, synes det er veldig fint:

Sorry I didn't get to stay
To laugh and run and play
To be there by your side
I'm sorry I had to die

God sent me down to be with you
To make your loving heart anew
To help you look up and see
both God and little me

Mommy, I wish I could stay
just like I heard you pray
But all the angels did cry
when they told little me to say goodbye

God didn't take me 'cause he's mad
He didn't take me to make you sad
But to give us both a chance to be
a love so precious...don't you see?

Up here no trouble do I see
And the pretty angels sing to me
The streets of gold is where I play
You'll come here too, mommy, someday

Until the day you join me here
I'll love you, mommy dear
Each breeze you feel and see
brings a kiss and love from me.

Jeg har tenkt så på dere. Jeg gråter for dere. For jeg vet så inderlig godt hvordan du har det, det går ikke an å sette ord på den smerten du har inni deg nå. Du har vært gjennom mye vondt og du skal gjennom mye vondt, det er ikke til å legge skjul på.
Hvis du vil kontakte meg på mail så må du gjerne gjøre det! Om jeg bare kunne gjøre noe for å hjelpe! Spør meg om hva som helst.
anne_arstad@hotmail.com

Janicke sa...

Her sitter jeg med øyne som renner over og med et stort ønske om å få sende deg en klem. Du skriver så uendelig vakkert og følsomt, og jeg tenker med meg selv at det krever en enormt sterk kvinne for å klare å dele alt dette med oss lesere for å kjempe seg gjennom sorgen. Tusen takk for at du gjør det! Jeg gråter med deg, tenker på dere og sender varme tanker pr nett.

Elin Maria sa...

Jeg vil si takk for at du skriver og deler. Det er en verdifull ting å få ta del i andres liv, både på godt og vondt. Jeg tror ikke det fører til noen bloggflukt, kanskje tvert i mot.

Siden jeg fikk kontakt med deg og har fulgt deg på blogg og facebook, har du vært en person som jeg beundrer og blir inspirert av. Og kanskje enda mer nå som jeg ser hvordan du uttrykker deg mens du går gjennom en krise som dette.

Lysere dager er på vei. Stor klem.

Anonym sa...

Dette har jeg ikke ord for, det er så leit for dere, men jeg vil lese og følge deg selv om dette er tung lesning for en som selv er småbarnsmor og har en sønn som er like gammel som Jesper. Jeg sier det igjen, jeg beundrer din ærlighet og din åpenhet. Gjør det du selv synes er riktig i en sorgprosess. Ta vare på deg selv og familien, ta alt i deres tempo og bruk tid på sorgen. For det finnes ingen vei utenom. En vakker dag vil ting kjennes enklere og bedre, det blir det. Selv om det føles helt fjernt akkurat nå. Sender deg mange varme tanker og klemmer i mellomtiden. Tenker på dere i hverdagen min selv om jeg ikke kjenner dere.

Hilde. sa...

Hei. Sender av gårde mangen klemmer. Jeg er ny her på bloggen din, kom inn her via emmeline sin blogg. Jeg kommer gjerne igjen. Hildehg.

Anonym sa...

Jeg kjenner deg ikke, men sender deg mange gode klemmer.

Klemmer fra fru Jensen

FruFly★Heidi sa...

Sender dere mange varme klemmer i dag og. Jeg gråter med dere, dere er i mine tanker. Heidi

alma sa...

Sender deg all den varme og godhet jeg kan. Må du få styrke til å komme igjennom dagene.
Klem Katrine

alma sa...

Sender deg all den varme og godhet jeg kan. Måtte du få styrke til å komme deg gjennom dagene.
Klem,Katrine

Anonym sa...

Kjære deg,
helt siden jeg kommenterte det første innlegget ditt har jeg tenkt på deg. På hvordan det går. Jeg har fulgt bloggen din lenge og syns du skriver så nært og du deler ting på en helt spesiell og rørende måte. Og nå når du opplever det ingen skal burde oppleve så håper jeg du vet at det er mange som tenker og ber for deg og dine. Jeg kan på ingen måte forstå det dere opplever,jeg har ingen barn enda selv, men tårene renner for jeg kan forstå litt allikevel siden jeg er tante til en liten englegutt. Det skjedde akkurat på samme måte som du beskriver, for bare noen mnd siden. Jeg forsvinner ikke fra bloggen din. Sender deg mange klemmer og tanker!

Elin M. sa...

Jeg leser og gråter.. Selv sitter jeg her og er gravid i uke 34+3 og føler at hele verden er urettferdig og forferdelig..
At andre får bære frem barnet sitt, bli kjente med det og se det vokse opp - og at noen mister muligheten til alt det vi tar som en selvfølge..

Det er trist å finne bloggen din under slike omstendigheter, men samtidig er jeg evig takknemmelig for at du skriver det du skriver, slik at vi andre kan slutte å ta ting forgitt.

Jeg sender deg en lang og varm klem og løfter om at jeg vil være her i bloggen din, følge deg igjennom dette..

Hilde sa...

Maaaange klemmer fra meg og. Jeg er selv gravid i uke 34, og derfor er dette ekstra sterkt å lese. Syns du er helt fenomenalt sterk som både klarer å skrive om det her, og være sterk mamma for sønnen din. Det er beundringsverdig. Tenker mye på deg og dine..

Majah sa...

Vet ikke hva jeg skal skrive, det er jo bare altfor urettferdig og vondt. Har fulgt bloggen din en stund nå og fulgte deg ekstra nøye de siste månedene siden vi faktisk hadde termin med kun en dags mellomrom..
Selv om det gjør vondt å lese bloggen din nå vil jeg fortsette å lese.
Jeg kan ikke si annet enn at jeg temker så på deg, selv om jeg ikke kjenner deg har jeg helt vondt i hjertet mitt for deg.

Klem M

Monja Therese sa...

Varme tanker, varme klemmer,og all min medfølelse til deg. Jeg føler så med deg i sorgen, og tapet av den lille skatten deres....Jeg rømmer ikke fra bloggen din, jeg leser hvert innlegg, flere ganger!klemmer fra meg til deg.

Anonym sa...

Tårene triller når jeg leser det du skriver.. jeg har fulgt bloggen din noen år og syns det er stort av deg å være så åpen. Jeg kan umulig forestille meg hvordan du- og dere har det, og selv om jeg ikke kjenner dere, vil jeg sende dere mange, mange avstandsklemmer. Nydelig navn den lille jenta deres har fått. Tenker på dere.

Klem fra Ida

Anonym sa...

Min dypeste medfølelse... Jeg leser om igjen og om igjen, jeg har involvert mannen min, og vi snakker om hvor ille det må være å miste gulljenta.
Stor klem fra ei som har fulgt deg gjennom bloggen i flere år

Ine sa...

Kjære, vakre H. Dette var forferdelig trist å lese. Jeg gråter med dere, og tenker masse på dere. Stor klem fra Ine.

Anonym sa...

Klumpen jeg har i halsen nå kan nok ikke sammenlignes med klumpen du har rundt hjertet ditt.
Du er flink til å skrive og uttrykke deg, og det skal nok komme godt med for deg fremover.
Jeg leser gjerne, til tross for at det som har hendt for dere er mitt største mareritt også.
Ta vare på hverandre nå.
Takk for at du deler sorgen din med oss.
Mange varme klemmer fra Cecilie.

Ellen sa...

Kjære deg

Jeg begynte å lese bloggen din for to dager, og jeg har ikke tenkt å slutte. Har en sønn på fire måneder, og jeg klarer på ingen måte å skjønne hvordan du klarer dette. Men det gjør du, for det er det vi gjør når vi mister noen. Jeg mistet nettopp faren min alt for tidlig, og jeg skjønner det du sier om at du er utenfor deg selv. Men plutselig er du inni deg selv en stund, og da gjør det utrolig vondt. Og så forsvinner du litt ut igjen. Det kommer i bølger, og det må det bare få gjøre. Jeg håper at du lar deg selv grine og hyle og skrike og være i det og føle alle følelsene du føler. Det er viktig.

Mange klemmer fra Ellen

Charlotte Kleven sa...

Kjære vakre..
Dette er faktisk første gang jeg er inne på bloggen din--og tro meg..jeg kommer til å følge deg videre...
Det gjør meg vondt å lese at dere har mistet deres lille vakre prinsesse--at verden skal være så urettferdig..Jeg tenker på dere i sorgen,,ingen som har opplevd dette selv vet eller kan tenke seg hvor smertefullt dette er...
Jeg føler alikevell at jeg har lyst til å takke deg..fordi du deler så åpent...
Og jeg vil sende deg så mange klemmer og masse styrke i hverdagene som kommer framover...

Vennlig hilsen Charlotte Kleven.Horten

Hilde sa...

Jeg sender all verdens klemmer din vei og varme tanker for tiden du og din lille familie nå må gjennom.
Vil at du skal vite at din lille Amèlie vet også at mamma`n sin trenger klemmer.
Så hver gang du åpner et vindu, en dør og kjenner den friske luften mot kinnet ditt, så er det din lille datter som klemmer deg, smiler og hvisker et stille "Jeg har det godt, mamma".

Kikki sa...

Kjære, nydelige du.
Jeg leser igjen og igjen, og gråter igjen og igjen og igjen. Vi er mange som følger dere og tenker på dere, og mange, mange som ikke kommer til å forlate bloggen din, men som ønsker å bære sorgen med dere.
Takk for at du deler.
Bruk bloggen som ditt sted, la den fylles av dine tanker der du er nå. Så skal vi være her med varme tanker, gode ord og virituelle klemmer.
Amélie vil alltid være savnet, og aldri glemt.
Klem til deg

Anonym sa...

Kjære, kjære deg. På mitt stuebord igår tente jeg et lys for deg og din lille Amelie. Det du skriver, og opplever, gjør uutslettelig inntrykk på meg, som selv er nybakt mamma. Jeg føler og gråter med deg. Varm hilsen fra fast, trofast leser i Oslo

Sommerfjøsen sa...

Har tenkt mye på deg som jeg ikke kjenner. Stor klem!

Lina sa...

Kjære deg.

Det du har skrive desse dagane treff meg midt i magen og midt hjartet. Ikkje alle kan uttrykka med ord noko så grusomt - på ein så vakker måte. Takk for at du deler, det er utruleg tøft gjort. Sender deg mange gode tankar. Det går ikkje heilt an å forestilla seg korleis du og de har det no. Tenker mykje på deko. Klem frå Lina

Anonym sa...

Sender mange, mange varme klemmar og tankar til deg og dine. Dette er så ufattelig trist. Ta godt vare på kvarandre!

Klem frå Kristine

frikke sa...

En stor avstandsklem til deg! Jeg har tenkt mye på dere i det siste, og forstår behovet ditt for å skrive om det. Jeg tror ikke du vil miste mange lesere, de tar del i sorgen og vil følge deg videre uansett. Klem :)

RomantiskRetro sa...

Tårene triller og fra hele meg strømmer det kjærlighet og interaktive klemmer. Alt i meg vil være nær i sorgen. Være her og lese, og bære deg litt i denne tiden.

TAKK for at du deler og skriver. Det er sterkt. Alt dette er så uendelig mye. Men vi er her, sammen med deg nå.

If you just smile sa...

Jeg tenker så mye på dere. Hjertet mitt blør og gråter for det dere har fått oppleve og må igjennom av sorg. Vi er mange som tenker på dere! Mange gode klemmer fra meg.

Hanne sa...

Jeg føler med dere slik, må være det tøffeste i hele verden å måtte oppleve :( ingen burde få oppleve dette!
håper Jesper lyser opp de aller mørkeste stundene.

Jeg har ingen ord, jeg føler ikke at noen av verdens ord strekker til :(

masse lykke til, dere skal vite at det mange her på andre siden av skjermen som feller mange tårer med dere <3

Linda - HJERTEHUSET sa...

Jeg kom helt tilfeldig over bloggen din og nå renner tårene. Minnene strømmer på fra den gangen for nesten 3 år siden vi satt i ei sjukehusstue mens min lillesøster fødte sitt døde barn. Det er så grusomt dette du opplever nå jeg kjenner jeg får vondt langt langt inni hjertet mitt. for din mann, din sønn men mest av alt for deg, mammaen som var den enste som fikk bli ordentlig kjent med lille vakre Amèlie
Ord blir fattige men mange avstandsklemmer skal du få, god klem fra Linda

Jeanette sa...

Sender deg masse varme klemmer og gode tanker <3

plutt sa...

Kunne jeg bare ha skrevet noe som kunne hjelpe, noe som kunne endret alt, noe som kunne få verden til å lyse igjen.
Jeg kjenner deg ikke, men gråter likevel. Her hjemme tenner vi et lys for dere i kveld. Et lys for lille Amelie som ble borte så alt for fort, men som aldri fikk oppleve noe vondt i sitt lille i mammas trygge mage.

Jenny - supersnella sa...

Det er så vondt å lese smerten i ordene dine. Amelié er et av de nydeligste navnene jeg vet. Fantastiske lille Amelié. For en heldig liten jente som var så elsket og ønsket.

Du er en nydelig mor. Fortsett gjerne å dele.

Mange klemmer og varme tanker fra meg

trine sa...

Tror ikke du mister noen lesere på denne måten, snarere tvert i mot. Du skriver rett fra hjertet, om noe som er vanskeligere og tøffere enn de fleste kan forstå. Virkelig beundringsverdig!

Jeg gir gjerne en god klem, og sender varme tanker...

iek62 sa...

Hei

Føler med deg.... mistet selv 2 jenter (enegga tvillinger for snart 9 år siden). Skjedde tidligere i svangerskapet, men følelsen for den som opplever dette tror jeg er den samme uansett... Du har en tøff tid foran deg, men husk at det skal ikke få knekke deg..... og det som ikke knekker deg gjør deg sterkere.....

For noen år siden ble det laget en bok full av historier fra mødre som hadde opplevd dette.... desverre husker jeg ikke hva boka het eller hvem forfatterene var, men mener de var fra Skien i Telemark. Kanskje lege/jordmor/helsesøster kan hjelpe deg å finne fram til boka hvis du er interessert i den. Jeg har ikke lest boka selv. Klarte å jobbe meg gjennom dette på egenhånd etterhvert!

Elisabeth sa...

Jeg gråter sånn mens jeg leser her - det er så trist at jeg ikke finner ord. Du aner ikke hvor mye jeg tenker på deg!! Jeg kommer uten tvil til å være en trofast leser, og fremdeles bli grepet av dine ord og dine refleksjoner.
Jeg sørger med dere.

Klemmer fra Elisabeth

Anonym sa...

Jeg har ingen ord som kan gjøre dette lettere. Men jeg vil du skal vite at jeg er her. Jeg er her, og jeg kommer til å bli værende. Ordene dine treffer rett i hjertet. Jeg gråter med dere.

Gøril sa...

En klem sendes hit også, jeg har sendt deg en mail kjære deg, og gode tanker vil jeg sende deg hver eneste dag, time og sekund.

Annie sa...

Gråter med deg - ukjente, fine mammaen.. <3

Siv Karin sa...

Jeg leser og leser, og jeg har så vondt av deg og dere. Tårene triller gang på gang, du skriver så flott. Ord blir fattige, men min dypeste medfølelse. Jeg vil at du skal huske at sorgen aldri blir borte, men at den vil endre seg med tiden. Selvsagt er det mange skritt unna, og nå er det tid for dyp sorg. Ta den tiden du trenger, skriv, snakk eller hva som hjelper.
Lykke til.
Klæm

Anonym sa...

Kjære deg
Jeg er i motsetning til mange andre her ny leser av bloggen din...oppdaget bloggen din i forbindelse med den ufattelige tragedien dere har vært gjennom. Hos meg har du fått en ny fast leser...dine ord, din ærlighet og din åpenhet om sorgen dere går gjennom skremmer meg ikke, men gir meg istedet en utrolig respekt for avgjørelsen du har tatt om å dele dine innerste tanker med dine lesere. Alle mammahjerter kjenner frykten din, angsten din og redselen for at det ufattelige kan skje, og vi gråter alle med deg og føler et snev av den inderlige smerte du går gjennom. I kveld tenner jeg to lys - ett for en flott storebror, og ett for en tapper liten jente.

klem Gry

LykkeTROLL sa...

Jeg skriver under det Gry over her har skrevet. Historien din har grepet meg i hjertet og jeg har hatt deg i tankene siden igår kveld da jeg var inne på bloggen din for første gang. Må du finne styrke i dine kjære som er deg nærmest. Varm klem fra ukjente Hege

marianne/ mizzmariz@hotmail.com sa...

Ord blir små i en slik stund, men vil bare fortelle deg at eg føler med deg, og sender mange klemmer via internettets bølger. <3

Anonym sa...

Kjære dere <3 Stor, laaaaang, vaaaarm klem fra en ukjent og anonym bloggløs bloggleser, som har vært så priviligert og fått tatt del i deres gleder og ufattelige tragedie. Jeg kjenner mammahjertet banker litt ekstra i disse dager, og det banker for lillejenta deres og dere! Takk for at du deler dine tanker...du er fantastisk til å sette ord på noe som føles helt uvirkelig. Klemmen varer enda, og i kveld når jeg finner køya, går min "kveldsbønn" igjen til dere og alle andre i samme situasjon. Jeg kjenner jeg er så glad for at dere har Jesper! Klem til deg og lille, ukjente venn :) Klemmen varer og varer...sender alle mine varme tanker til dere.....

Cecilie sa...

Jeg klemmer deg, holder deg hardt inntil meg, og stryker deg varsomt over ryggen. Jeg visker inn i øret ditt at jeg er her, og at vi ikke trenger å si noe. Vi trenger ikke snakke sammen. Ikke nå. Nå bare er vi her. Jeg deler sorgen med deg. Jeg vil være der for deg, Mr Amelie og Jesper. Men mest av alt er jeg her nå for deg.

Jeg skulle så gjerne vært der til fredag også. Bare for å vise dere at jeg er her, og at dere er i tankene min. Men jeg får det dessverre ikke til. Men du skal vite at jeg tenker på dere. Jeg skal ha dere ekstra i tankene mine på fredag. Mange varme, gode klemmer sendes dere fra CecilieS

cathrine sa...

Hei!
Første gang jeg er innom bloggen din, og jeg sitter her og gråter. Jeg kan ikke forstå at man overlever noe slikt, men dere er sterke som klarer det. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde klart det. Kjenner deg ikke men du skulle fått klem! Det gjør vondt å lese om opplevelsen din, og det at jeg gråter selv viser bare hvor hardt dette er for dere. En god klem fra meg, Cathrine

Nina sa...

Sender deg en stor klem.

Jeg har tenkt mye på deg - og på dere - de siste dagene. Dette innlegget har jeg lest mange ganger, det traff meg midt i hjertet og det gjør så vondt. Det gjør vondt, å tenke på den enorme smerten som rammet dere.

Jeg bærer på min egen sorg, en annen sorg, men en stor sorg. Jeg mistet min kjære mamma i vinter, og din beskrivelse av din sorgprosess beskrev så innmari godt de følelsene jeg og bærer på. Jeg vil du skal vite at de ordene du skriver, de betyr mye for meg og sikkert for mange andre.

Jeg kommer til å være her, vi er så mange som har dere i tankene nå.
Stor klem til deg, og takk for at du makter å dele tankene dine med oss

LykkeLise sa...

Herregud jeg får så utrolig vondt av deg. Er innom deg hele tiden nå, bare så du kanskje kjenner et lite snev av nærhet..at jeg sitter ved siden av deg, sier ikke noe, men deler smerten din. Gråter og gråter for deg, håper jeg kan ta noe av smerten din..
det kan ikke finnes noe verre på denne jord enn å miste barnet sitt, og jeg fatter ikke åssen man overlever noe sånt..
La gutten din og din kjære holde deg oppe, dere har hverandre og kjærligheten er sterkere enn alt..selv døden.

Varm avstandsklem fra Lise

Anonym sa...

Jeg må bare legge igjen en kommentar til deg igjen. Må nok en gang fortelle deg at du skriver så utrolig fint, og ærlig, og lite påtrengende om man kan si det. Jeg tror verden trenger at noen skrive om livets realiteter. Livet er ikke bare lykke desverre og du har opplevd det vi alle mammaer er så inderlig redd for skal skje oss. Jeg kommer til å følge bloggen din videre, du reflektere over så mye som gir oss alle noe å tenke på. Husk at du har lov til å bryte sammen selv om du er redd for å gjøre det. Du har lov til å skrike og hylle av fortvilelse, ikke steng det inni deg. Klem fra Hilde

Anonym sa...

Har lest bloggen din gjennom mange år, og det kjem eg ikkje til å stoppe med. Ikkje vèr redd for å dele/øse ut det du føler for. For om det kan hjelpe deg, er jo det det beste. Og eg er sikker på at det kan hjelpe andre som går gjennom vanskelege ting.
Tenkjer masse på deg og familien din, måtte sterkare hender løfte dykk gjennom dette.
- K

Lene sa...

Jeg har lest bloggen din i mange år, før du møtte mannen din, til og fra.. Har ikke pleid å kommentere..Men du skal vite jeg ser deg, alt du skriver og sender deg en utrolig stor avstandsklem fra meg, en fremmed.
Du har min dypeste dypeste medfølelse i den tunge stunden du må igjennom.
Jeg mistet min fra brått for noen få år siden, det kan ikke sammenlignes med å miste et barn, men jeg vet noe om sorgprosessen du skal igjennnom. Det eneste jeg kan si som jeg lærte er at du lærer deg å leve med det,men du kommer aldri over det. Tiden leger ikke alle sår, men man lærer seg å leve med dem.

Så stor klem fra meg til deg, jeg kommer til å fortsette å lese bloggen din i denne perioden også og sende deg så mange gode hjerteklemmer jeg kan :)

Anonym sa...

Kjære deg og familien din

Jeg oppdaget bloggen din i slutten av mai og ble veldig lei meg på deres vegne da jeg gikk inn i dag og leste hva dere har opplevd den siste uken. Kondolerer! Må dere finne styrke i hverandre til å komme gjennom tiden fremover.

Mange tanker og klemmer fra andre siden av fjorden.

-Camilla-

Camilla sa...

Forferdelig og lese... Nå gråter jeg litt for deg og familien din. Lykke til videre! Hvert steg gjør at du kommer deg litt videre.

Tenker på dere.

mali-mo sa...

Hei kjære jenten!

Sender deg en mail jeg, ila kvelden eller imorgen formiddag, så fort jeg får tid og ro til å sette meg ned. Syns det er litt greiere det, for jeg skriver personlig til deg og din mann ev ;)

Tenker på deg, på dere, masse, masse, masse, og klemmer deg helt fra Bergen. Er helt sikker på at du kjenner det?

Skal tenne et lys for vesletulla din idag også. Du er i tankene mine mange, mange ganger hver dag.

Masse masse klem.

Pernille sa...

Mange store, varme klemmer oversendes deg fra meg! Jeg leser alt du skriver med tungt hjerte og jeg gråter med deg. Tenker mye på deg og det du går igjennom om dagen selv om jeg ikke kjenner deg. Akkurat nå opplever du det verste marerittet mitt - det verste marerittet til de fleste vil jeg tro... å miste sitt barn. Jeg beundrer det at du i det hele tatt klarer å dele dette, jeg. Beundrer deg for mye. Jeg håper du en gang klarer å få bearbeidet dette skikkelig, klarer å leve igjen. Du må ikke være redd for å be om hjelp etter hvert. Dette er en stor og vanskelig sorg å bære og å komme seg gjennom. Inntil du kommer dit er jeg her og leser alle dine oppdateringer, som alltid, og gir mer enn gjerne av min støtte. Har mange klemmer på lager!

De beste tanker fra Pernille

Lillian sa...

Først av alt - en stor klem til deg og din familie! Man vet jo ikke hva man skal si (eller skrive) - jeg har tenkt på noe hjelpsomt å skrive siden i går (- og på jobb i dag) som ikke bare er standard klisjeer, men jeg kommer ingen vei. Jeg kan ikke gjøre annet enn å ønske deg og dine det beste, du virker som ei fin og ressursterk jente. Mine tanker er med deg, og det eneste jeg kommer på å si ut over dette er at jeg tenker det er ganske mange som sitter som meg og vil skrive noe - men som ikke helt får det til =)Ønsker deg og dine som sagt alt det beste og kommer selfølgelig til å fortsette og lese denne fine bloggen din! <3 <3

maria sa...

Ord føles fryktelig fattige i en slik situasjon, men jeg vil gjerne si at jeg tenker masse på deg, selv om jeg ikke kjenner deg. <3

Anemone sa...

Jeg føler meg så utrolig maktesløs etterå ha lest om dette forferdelige som har hendt dere. Jeg har selv akkurat blitt mamma og vet jeg er veldig heldig.

Jeg har grått mange tårer av takknemlighet. I dag har jeg grått tårer for dere.

Mammadamen sa...

Så utrolig trist å lese dette. Jeg føler så med deg. Og jeg har enorm respekt for hvordan du kommer deg igjennom, fødselen, og hvordan du passer på lille gutten din og familien din. Ordene føles så små, men jeg tenker på deg og sender deg mange varme klemmer.

Karianne

Lisa sa...

Mange avstandsklemmer fra en som nettopp fant veien til bloggen din gjennom Frøken Makeløs. Det er veldig vanskelig å forestille seg hvor vondt dere må ha det nå! Selv skriver jeg også når jeg har det tungt, det å sortere tanker og lese dem hjelper meg til å komme litt videre.
Stor klem!

Anonym sa...

Kjære sorgtunge og knuste mamma!
Jeg har lest bloggen din siden 2006, fant den gjennom Karina. Vet ikke om jeg noen gang har lagt igjen spor, men nå bare må jeg. Jeg gråter med deg. Jeg kan ikke fatte dybden av sorgen din. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan du har det akkurat nå, men jeg kan være et anonymt medmenneske. Jeg kan sende avstandsklemmer. Jeg kan lytte til de vakre og skjøre ordene dine. Jeg kommer ikke til å slutte å lese bloggen din selv om det blir sorgtunge innlegg. Bruk oss nå fremover. La bloggeverden få trøste deg, når du ikke orker å møte din nærmeste verden. Jeg tenner et lys i kveld for lille Amélie Sofia. Hun har satt dype spor i mitt hjerte gjennom ordene dine.
Mange varme klemmer fra Nina

Gøril sa...

Hei,

sendte mailen på ny adresse, håper den fant veien frem.

Har tent lys for den lille, og for den sterke fine mammaen hennes.

Tranghaugen sa...

Her renner tårene når jeg sitter å leser, du er så god til å sette ord på ting og det er jo kjempe bra. Jeg har selv vært igjenom en dødfødsel for 13år siden og kjenner meg så alt for godt igjen i det du skriver. Fortsett for all del å skrive om du føler det er rett for deg. Det er så viktig å gjøre det som er rett for deg, ikke gjør det som andre forventer av deg, det er din sorg og da må du få bearbeide den på din måte.
Om det er noen trøst så vet jeg at du kommer nok over dette etterhvert også, dagene blir lettere etter en stund, men slikt tar tid. Ta den tiden du trenger det er det eneste som hjelper.

Varme klemmer kommer din vei.

Laila

Åshild sa...

Dette er første gang jeg skriver en kommentar hos en av de mange bloggene jeg følger med på. Dette gjorde så ufattelig vondt å lese. Du skriver så fint og varmt om jenta di. Og for et nydelig navn hun fikk!
Jeg har tre gode venninner som har mistet barn av ulike årsaker. Jeg har aldri ord for den største sorgen som det er å miste barnet sitt. Jeg håper du har gode mennesker rundt deg. Les "Sommerlandet" av Eyvind Skeie.

Takk for at du deler. Mine tre venninner finner mye støtte hos bloggere som har opplevd det samme. Det er viktig. Ta vare på alle gode minner fra de 9mnd du hadde sammen med henne! De er gull verdt! Hvis du vil ha tips om bloggere som har opplevd noe av det samme, bare send mail! Avstandsklem til deg.

Gunn Beate sa...

Vil gjerne uttrykke min medsorg i tapet av vakre Amélie. Meningsløst. Du er flink som klarer å sette ord på alt, jeg vet hvor viktig det er. Det kommer til å gjøre deg sterkere. Sakte, sakte, sakte. Sender deg styrke og varme klemmer...

McThrill sa...

Tårene min renner, og det gjør vondt i hjertet mitt på din vegne.
Du har min aller dypeste medfølelse.
Jeg kjenner deg ikke, har aldri møtt deg, fant bloggen din for bare noen uker siden - men jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne hjelpe deg.

Ja, det er tungt å lese. Du, du LEVER i det, og jeg kan bare ikke forestille meg hvordan du har det.
Det minste jeg kan kan gjøre er å lese om det, og sende deg så mange gode tanker og avstandsklemmer jeg bare kan.

Det sies at delt sorg er lettere å bære. Det er mange som ønsker å hjelpe deg å bære sorgen.
Skriv, del med oss - jeg håper det gjør det mindre tungt for deg at vi tar del i sorgen din.

Anonym sa...

Kjære kjære deg!!!

Tårene triller, jeg føler så inderlig med deg. Vil så gjerne hjelpe og trøste, men så lite jeg kan gjøre. Vil be for deg og familien din, at Gud skal bære dere gjennom dette og trøste dere med sin kjærlighet og omsorg og at dere skal kjenne dere overøst med godhet fra mennesker rundt dere.

Du har en helt spesiell gave til å skrive, og ved å dele dette på bloggen tror jeg du betyr mer for mennesker enn du kan forestille deg. Tusen takk for hvert ord du skriver, tanker og følelser du deler. Du har lært meg så mye og jeg beundrer deg.

Du skal få møte lille jenta di igjen, selvom det er her og nå du vil ha henne.

Varme tanker og klemmer til deg fra Tiril

elin65 sa...

Uff så inderlig trist å lese om deres forferdelige sorg. Ikke klarer jeg å fatte hvordan dere må ha det nå og hvordan dere henter styrke til å møte dagene som kommer. Masse gode klemmer fra meg.

Rikke sa...

For en fantastisk mamma du er! Du skriver så vakkert om noe så inderlig vondt...mine tårer triller for dere og deres smerte. Jeg hørte noe engang som jeg syntes passer om sorg-se for deg sorgen som en ruglete stein som etterhvert blir rund og glatt som en rullestein i fjæra-du vil alltid bære den med deg, men den blir bedre å holde i. Din skjebne har gjort sterkt inntrykk og jeg kommer til å tenke mye på dere.

Klemmer fra Rikke

Kathrine 'Glimt' sa...

kjære deg...
her er en klem fra meg.
Dere har min dypeste medfølelse.

Kathrine

Anonym sa...

Jeg klemmer så lenge, eller kort, så mange, eller få du bare måtte ha behov for. Kjære, vakre deg- jeg har så vondt av deg, av dere! Jeg har så vondt sammen med dere, i andre enden av blogguniverset, deres sorg får plass i min hverdag- hvis det kan lette på deres hverdag. Det er smertefullt å lese, men nødvendig også. Du er et sterkt menneske, jeg er overhodet ikke i tvil om at du kommer deg gjennom dette, men det må ta tid, det! Tillat deg selv å bruke tid.

Jeg er her. Jeg rømmer ikke. Og klemmer deg i hodet mitt igjen og igjen.

Klem, Tonje

Maria sa...

Hei Hilde,
Så grusomt og lese, får helt vondt i hjerterota av og lese det dere har vært igjennom nå.
Så ufattelig urettferdig og vondt og miste ett barn!
Nydelig navn hun har fått, jeg tenker masse på deg og dine!
Sender deg mange gode klemmer

klem fra Maria H Hasting

Anonym sa...

Den sorgen og smerten dere kjenner på må være ubeskrivelig. Har lyst å hilse deg med noen ord: "Vær ikke redd for å gråte. Tårene mykner hjertet, vasker øynene og gir oss bedre evne til å se klart."

Du er sterk som klarer å skrive om din sorg og dine opplevelser på den måten du gjør. Du er i mine tanker, din sorg stopper ikke meg i å lese din blogg. Hilsen ei som har følgt bloggen din i 2 år.

annegrete sa...

Jeg har hatt ferie i ei uke, kom akkurat hjem. Og slo straks opp på bloggen din. Gledet meg over å skulle få se en liten baby. Rart å virkelig kjenne på ekte forventning til en familieforøkelse, i en familie man ikke kjenner. Men kjenner litt likevel.
Dere har opplevd en familieforølese. Dere har blitt fire. Du har blitt tobarnsmamma. Gratulerer. Og kondolerer. De to ordene skal ikke høre sammen. Du har blitt mamma til den vakreste jente, til ei lita prinsesse som elskes. Som hadde fått det så godt som noe barn kan ha det, hos dere. Og det er der, i deres kjærlighet hun for alltid skal være. Kjærlighet og bunnløst savn. Som dere nettopp har startet på. Den ferden blir usigelig vond, selvfølgelig. Men jeg har uendelig stor respekt for deg, som får satt ord på følelsene dine, som har selvinnsikt nok til å skjønne at du trenger å tenke høyt. At klemmer blir for nært, at du er på vei inn i en sorg du ikke aner dimensjonene av selv, men som du må tørre ta slik den kommer. Lykke til inn. Og videre. Måtte du finne raushet nok for deg selv- og dine aller nærmeste, slik at tempoet styres så godt det lar seg gjøre.
Vi er mange som gråter av denne lesingen, men å kjenne på empati, sorg og dobbelheten i livet, er noe vi må. Vi skal bry oss. Krev å bli hørt og tatt vare på, for dette er noe vi alle synes er vanskelig..møtet med de som opplever det aller vondeste..ingen vil tråkke feil akkurat der. Og ingen klarer å egentlig vite hvor vondt alt gjør, for vi våger ikke tenke tankene helt ut på at det kunne vært oss. Så skriv du. Om det hjelper deg selv. Så hjelper det også oss.
Lykke til..jeg kommer til å lese hvert ord, som jeg har lest hvert ord fram til nå. At det blir en ring av omsorg, bønner, kjærlighet og tårer rundt deg, er bare bra. La oss kjenne på det å bry oss.

Anonym sa...

Hei! Jeg føler med deg og dere. En nær venninne mistet også sin lille prinsesse etter fullgodt tid for noen måneder siden. Det er tøft og jeg har prøvd å støtte henne så godt jeg kan. Klemmer på mine 2 barn og kan ikke få sagt hvor lykkelig jeg er for at jeg har dem. Det å miste et barn er noe av det tøffeste som et menneske kan gjennomgå. Du er heldig som har en fantastisk mann, en herlig prins av en sønn og en familie som bryr seg. Ta en time om gangen og husk å gi plass til sorgen - det er lov å være svak og ikke sterk for alle andre. Klem R

Anonym sa...

Vil bare sende deg masse varme klemmer. Er ny leser av bloggen din og skal ikke forsvinne med dette. Så ufattelig trist å lese om det dere går gjennom nå. All min medfølelse og varme tanker til deg. Klem fra Ragnhild

mona sa...

En stor avstandsklem fra meg!!
Du skriver så godt om sorgen og opplevesene deres. Kjenner jeg får vondt langt inn i hjertet.. Jeg har tenkt så mye på dere etter at jeg leste om hva dere går igjennom. Jeg skulle virkelig ønske det var noe jeg kunne sagt som hadde gjort ting bedre for dere. Ta vare på hverandre!

ak sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
ak sa...

Et sterkt innlegg, ingen skal måtte oppleve noe så meningsløst som å miste et barn. Kjenner klumpen i magen og hals nå.
Jeg kommer til å følge bloggen din videre, lese ord for ord.
Under brudebildet av deg står det:" vend alltid ansiktet mot solskinnet", jeg håper dere har troen på at dere vil klare det etterhvert. Jeg skal notere dette sitatet bak øret.
Gode klemmer fra meg

Alt godt sa...

Ein stor klem frå meg og, det er så urettferdig og tilfeldig når slike hendingar rammar.

Eg vonar du klarer å halde deg oppe, å finne styrke og ta imot det dei rundt deg vil gje deg av oppmuntring og trøst.

Lena sa...

Kjære kjære deg. Jeg kjenner deg ikke, men jeg gråter og gråter og gråter over historien din og deres tap av lille Amélie. Mange varme, gode og forhåpentligvis trøstende klemmer sendes i din retning. Jeg håper dere sammen klarer å jobbe dere gjennom sorgen, og at dere klarer å nyte Jesper og alt det gode han kan bidra med.

Varme klemmer fra Lena

Anonym sa...

Klem til deg!!
Nydelig navn jenta di har fått:)

Anonym sa...

Kjæreste du, mammaen til en skjønn engel...
Det er helt ufattelig å lese det du skriver. Tårene mine stopper ikke... Det er så sterkt, og det er så utrolig skrevet. Tror det er fantastisk viktig det du gjør akkurat nå - deler - både for deg selv, men jeg tror jammen du treffer mange der ute!
Man vet ikke hva man skal si..ord blir så små, man får bare et utrolig stort behov for å fortelle deg at vi er mange som tenker på dere, sender dere avstandsklemmer, lange og harde, og mange, gode ønsker for dere alle og framtiden<3
Varm klem fra en annen mamma

Piri sa...

Kjære deg, du skal ikke være redd for å "bryte sammen" - det er en naturlig del av sorgprossessen, og ingen forventer at du skal ha helt kontroll på alt akkurat nå. Jeg tror du vil få det mye bedre etter at du har gitt deg selv lov til å bare gi slipp. Ingenting blir bedre av at man stenger det inne.

Her får du likevel en avstandsklem fra meg *klem*

Anonym sa...

Kjære deg,kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Mistet en datter for 8 år siden på samme måte som du...helt forferdelig!

Vil anbefale en sang til deg som er så fin-og som beskriver akkuratt dette med barnet du har mistet.
"JAG VIL ALLTID ÆLSKA" med Carola.
Den er så utrolig sterk og vakker!

KLEM FRA ANNETTE

Anonym sa...

Det er ikke mye jeg kan skrive i en slik stund... Jeg vil bare si at jeg tenker på deg, din familie og ikke minst Amélie. Tårene triller for dere.

Vibeke sa...

Sterk lesing - og tårene bare renner her.

Sender deg mange gode, varme klemmer - rett fra hjertet.

Kine sa...

Jeg sender deg en god og varm avstandsklem! Ikke bare èn men tusen!
Jeg tenker på deg !

Justina sa...

Hei, nykommer til bloggen din. Fant denne via en annen blogg jeg leser. Jeg blir fullstendig tom for ord. :( Jeg har lest bare noen få bloggposter ennå, og ennå ikke de etter denne, men det skal jeg gjøre nå etterpå, men hjelp å trøste hva dere gjennomgår nå. :(
Jeg henter fram avstandsklemmer i bøtter og spann. Så nydelig navn datteren deres har. Amèlie. Min dypeste medfølelse til dere alle. Det er kanskje vanskelig å tenke seg, men her sitter jeg, et totalt fremmed menneske som oppdaget bloggen for få minutter siden, og gråter på deres vegne.

Ta vare på hverandre.

Varme Justinaklemmer

Kikja sa...

Jeg er -som sikkert mange andre nå- ny leser på bloggen din.
Selv om det er vondt å lese om det du går gjennom nå, og tårene triller her jeg sitter, kommer jeg til å følge deg videre.

Sender deg en god og varm klem, og mange gode tanker

-Kikja

Beate sa...

en klem fra meg i dag

Hanne sa...

Etter å ha lest bare fire-fem innlegg fra deg innser jeg allerede hvor utrolig dyktig du er til å skrive.
Jeg er redd for å gi råd, fordi jeg vet hvor feil det kan oppfattes, men vil gjerne si i beste velmenende: Ta vare på deg selv. Gi deg selv tid til å kjenne på følelsene og ikke føl at du må ta deg sammen "for alle andres skyld". Du er i din fulle rett til å sørge, og jeg synes det er utrolig bra at du klarer å skrive om denne grusomme opplevelsen deres. En stor og varm klem fra en ny leser.

HildeM - Lykkelig med liten sa...

Jeg har ikke ord, og sender deg de varmeste klemmer! Føler virkelig med deg og jeg gråter etter å ha lest her.

Ord blir fattige, og jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Du har min dypeste medfølelse!

Klem

Anonym sa...

Har ikke ord for hva du har opplevd. Tårene renner som en foss. Fant bloggen til tilfeldig å ble dratt rett inn i din verden. Det gjør virkelig vondt å lese det du skriver om og det er helt umulig å forestille seg situasjonen din og hvordan det føles. Selv har jeg en liten en på 3 måneder som ble født 10 dager før termin. Jeg tro til sykehuset pga lite liv i magen og ble derfra satt i gang. Hadde lite fostervann og etter fødsel fant de også ut at morkaka ikke hadde fungert optimalt. Jeg føler meg så heldig og at alt gikk så bra... Men det er takket være alle dere fantastiske mødre som skriver blogger og deler sine historier! Jeg leste så mye blogger og innlegg på netter under graviditeten og fikk mye god veiledning og svar. Jeg beundrer deg veldig for at du klarer å fortelle og skrive om dette det er sterkt gjort! Og du skriver helt fantastisk bra. Jeg håper det er bra med deg og at sorgen er litt lettere å bære. Jeg vil sende deg varme tanker og klemmer. Mitt inntrykk av deg er at du er en sterk og fin dame! Ønsker deg masse lykke i fremtiden :-) mvh en rørt og tårevåt jente på 22.

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen