Snart avskjed

Jeg kjenner fysisk på kroppen at det nærmer seg adskillelsen. Har vært helt skjelven i hele dag. Følt meg skjør som glass. Nå merker jeg at det nærmer seg det endelige. I morgen - fredag - skal vi ta avskjed med datteren vår.

Jeg har hatt en slags styrke til å klare alt jeg skal den siste uken. Det har vært tunge dager og jeg merker sorgen i hele meg, men allikevel har jeg jeg klart å gjøre det jeg skal i forhold til begravelsen. Jeg har kommunisert med byrået, tatt telefoner i forhold til de som skal bidra musikalsk, lagd en fin minnebok som folk kan skrive i (i stedet for en sort og dyster kondolanseprotokoll), fremkalt bilder som skal stå på et lite bord og bestilt og hentet et hjertesmykke. På min halvdel er det inngravert Amélie, på hennes står det mamma. En ekstra takk til leseren som tipset meg om dette. Jeg merker jeg har behov for symbolske handlinger i den fasen jeg er i nå. Alt jeg gjør, forsterker følelsen av å minnes henne på en verdig måte.

Det er forferdelig krevende å være syk midt oppe i alt, men jeg har fått gjort mye. Idag har jeg vært veldig nede. Jeg er bare så urolig inni meg. Det kjennes som om jeg ikke er en hel person lengre. Smerten skjærer på innsiden.

Vi har vært i sykehuskapellet tre ganger de siste to dagene. Idag hadde vi med Jesper. Han skjønner så mye, og vi merket det ble helt feil å ikke vise han lillesøsteren sin. Men kan en 2-åring forstå ordet død? Jeg tror at et lite menneske som har skjønt at mamma har en baby i magen sin, som snakker om lille "Ami" som om hun er virkelig i flere uker før fødselen, som gjenkjenner små babyklær som "Ami sine", og som ser en sorgtung mamma uten gravidmage og med tom babyseng ved siden av seg, forstår mer enn vi tror. Jeg tror det er viktig at han konkret skjønner at Amélie er en virkelig person, men at hun ikke er hos oss mer. Det er derfor mamma og pappa gråter. Det er alltid en førstegang for nye ord. Etterhvert vil han se mer av bildet når vi finner en død spurv på bakken eller når farmor - som er syk og dement - faller bort.

Det var en sterk opplevelse å se Jespers første - og eneste møte - med lillesøster. Jeg kjente inni meg at det var riktig det vi gjorde. Og jeg så på sønnen min at han forstod noe.

Ikveld var min kjære og jeg i kapellet igjen og tok avskjed med datteren vår. Jeg strøk henne igjen og igjen på den lille, kalde hånda med myk og vakker babyhud. Hun er så fin. Jeg leste et brev til henne og la ned i kisten. Jeg ropte ut til Gud, gråt og hylte. Det gjorde så vondt. Den gjallende lyden i sykehuskapellet er noe jeg alltid kommer til å huske. Jeg kan bare ikke forstå at dette er sant og at det hender oss. 

I morgen - eller idag for dere - skal vi ha begravelse, og jeg mobiliserer det jeg kan for å klare morgendagen. Jeg tror det er mange som kommer. Familie, venner, kollegaer, naboer, helsesøster, og til og med en jordmor og to barnepleiere fra sykehuset, bl.a hun som tok i mot lille Amélie. Jeg synes det er utrolig rørende at de følger i begravelsen.

Jeg skriver visst bare nå. Har så behov for å få det ut. Og jeg vil liksom at folk skal vite. Jeg vil at folk skal kjenne til historien om lille Amélie. Jeg vil så gjerne vise henne fram, men det eneste jeg kan gjøre er å male bilder av det som har skjedd.

Takk for alle hilsener! Jeg har fått alle mailene, og jeg leser kommentarer flere ganger om dagen. Takk for at dere er med og bære oss gjennom dette. Akkurat nå bryr jeg meg ikke om det er kjente eller ukjente som gjør det. Jeg bare merker vi trenger dette her - og jeg ser at det gjør noe med meg. Kan være jeg legger døra mer inntil etterhvert. Jeg ønsker også å skrive om andre ting på bloggen min. Men nå, nå er mørket så stort og sorgen så tung å bære, at jeg må bearbeide en del ting skriftlig. Takk for at dere følger med oss, tenner lys, ber, tenker gode tanker og sender avstandsklemmer i disse dagene.