Pauseknapp

Natten kommer svart og stor.
Alle ting blir borte.
Seil i mørket, lille jord,
med vårt lille barn ombord,
i sin lille skjorte.

(Dikt lånt fra bloggen til Mali-mo, som mistet sin datter Wilma i 2009.)

***

Det er veldig tunge dager nå. Jeg har vært forberedt på det. På en måte begynte det før begravelsen, men nå er stillheten mer knugende, tomheten mer merkbar, sorgen mer intens. I tillegg er det kaos i tankene mine. Mali-mo skrev noe til meg om det utmattende ved det å sørge. Det er noe jeg føler på kroppen nå. Matlysten er dårlig, søvnen er urolig. Jeg manner meg opp til stunder med Jesper og enkelte gjøremål, men så kommer kvelden med alle tankene.

Det har vært viktig for meg å bearbeide skriftlig de første reaksjonene etter sjokket. Jeg har valgt å gjøre det slik. Jeg har delt bruddstykker av de faktiske hendelser, satt ord på noen sider ved sorgen og hedret Amélie ved å male bilder av henne, av kjærligheten i hjertet mitt og av smerten ved det å miste henne. Det har kjentes godt og ryddig, midt i alt det vonde. Alt dere har skrevet, både her og via mail, har bekreftet at det har betydd noe å dele det vi har gått gjennom. Jeg er rørt og nesten litt overveldet. Flere som har mistet har latt seg intervjue eller har skrevet tapet mange år senere. Vi har valgt å gi sorgen et ansikt midt i sjokket.

Nå opplever jeg sorgen mer uoversiktlig. Tankekaoset og de indre ropene blander seg med de første reaksjonene, og jeg har behov for å sortere på innsiden. Jeg er også usikker på hvordan jeg gjør det med bloggen videre. Jeg kommer ikke til å slutte å skrive, og jeg vet sorgen vil prege meg i lang tid fremover, men jeg ønsker samtidig ikke bare å skrive om sorg og tap. Jeg er ikke redd for å være åpen - dog bevisst - men jeg har bestemt meg for å ta en liten pause. Kanskje blir den kort, kanskje blir den lang. Akkurat nå bare merker jeg at det er rett for meg.

Jeg vil igjen takke for alle mail og kommentarer, fra både kjente og ukjente. Jeg leser det flere ganger, og jeg skulle virkelig ønske jeg fikk takket hver og en av dere personlig. Det rører meg at så mange har blitt påvirket av vår lille Amélie. Noen skriver at de har endret tankegang den siste uken. Andre sier de har kjent mer takknemlighet over livet. Noen har kommet i berøring med ubearbeidet sorg. Andre igjen har sett blogging i et nytt lys. Det er godt, rart og samtidig vondt, at tapet av jenta vår og det jeg har skrevet på bloggen, har hatt så stor effekt på mange mennesker. Jeg har alltid ønsket å ha "impact" på andres liv. Jeg skulle bare ikke ønske at årsaken var det den er. Vi føler oss ikke hverken tapre eller verdt å beundre. Vi har ikke valgt denne situasjonen. Vi har brått blitt kastet inn i vårt livs verste mareritt - hva gjør man da? Man prøver å overleve.

Jeg vil til slutt tipse dere om å lese ABC for pårørende inne på Englesiden (HER). I spesielt siste halvdel står det mye klokt og praktisk som samstemmer med det jeg har inni meg.

Takk til dere som har fulgt meg så langt. Takk til dere som følger meg videre. Skulle det drøye veldig med nye innlegg, er det bare å bruke etikett-listen for å lese gamle innlegg. Og gjerne kommentér - så har jeg noe koselig å lese på når dagene blir lange.

Nb! Det har vist seg at noen mailer ikke har nådd frem. Ved sending av mail, pass på å få med alle prikker i adressen:

skriv dot til dot amelie78 ætt gmail dot com. Adressen står øverst til høyre.

Apropos tanker om livet og det å leve her og nå. "Så mye man ikke vet om de neste øyeblikkene i livet! Vi lever som om vi har rimelig god kontroll på fremtiden, men det har vi jo ikke." Dette skrev jeg i et innlegg kalt "Øyeblikk som forandrer" for noen år siden (HER). Nå har jeg erfart det på kroppen. En viktig påminnelse om å ikke ta noen ting for gitt.