På graven

Idag har vi vært på graven og stelt litt. Det var nødvendig å fjerne blomstene som lå igjen etter begravelsen, i tillegg ønsket jeg å gjøre det pent der. Jeg skal innrømme jeg ikke er noen grav-ekspert. For å si det slik - det er ikke akkurat noen ønskesituasjon, dette her. Med det sagt; når det som har hendt først har skjedd, betyr det enormt mye å ha en grav å gå til. Jeg begynner å skjønne rekkevidden av det.

Jeg merker jeg legger sjelen min i å gjøre det pent for jenta mi. Når jeg ikke kan stelle en liten kropp og pynte henne med fine klær, blir det desto viktigere for meg å gjøre minnestedet hennes vakkert. Dette er liksom det minste jeg kan gjøre. I tillegg gjør det godt i hjertet mitt å få utløp for sorgen på en slags konkret måte. Jeg tror alle som har mistet et barn, kan kjenne seg igjen i dette. Vedlikehold av en grav rent generelt kan oppleves krevende å få til i en hektisk hverdag. Nå er ikke min hverdag akkurat hektisk for tiden, men jeg merker på kroppen at det å gjøre graven til datteren min fin kommer til å bety mer enn vedlikehold. Det er lindring og nødvendig smerteutløp på samme tid; en del av sorgprosessen. Jeg tror nok ikke jeg kommer til å gå til kirkegården hver dag, men jeg ønsker at graven hennes skal være fin og vakker - på en ren og enkel måte uten for mye dill eller "gloreri". Jeg får sanke meg noen gravstell-tips etterhvert. Det er litt utfordrende med sola nå på sommeren, og etterhvert kommer frosten og snøen. Hm.

Foreløpig har vi ingen gravstein, men det ser ut som om vi kan få den opp i slutten av juli. Det er vi fornøyd med. Idag har jeg vært i kontakt med de som skal lage gravstøtten, og den kommer til å bli veldig fin. Enn så lenge står trehjertet der. Idag har vi fjernet visne blomster, rensket vekk steiner, klappet jordhaugen fin og pyntet enkelt.

Lille Amélie - jeg savner deg.



Det blir visst en liten takketale på slutten av hvert innlegg. Jeg vil bare dere skal vite - hver og en som skriver til meg - at jeg leser alt sammen og tar det til meg. Det er godt å vite at så mange tenker på oss. Tusen takk! Idag tenkte jeg på at det finnes sikkert noen kynikere der ute som lurer på hvilken verdi det har med medfølelse fra ukjente. Jo, det skal jeg si: Engasjementet fra dere som leser her inne, sammen med omsorgen fra de nærmeste, betyr til sammen utrolig mye for meg. Klarer ikke forklare det, ikke trenger det å forklares heller. Det bare er slik, og det kjennes rett. På sett og vis føler jeg ikke dere er så ukjente for meg heller. Plutselig er verden litt annerledes. Vanskelig å forklare det også. Det er bare veldig spesielt å kjenne så enormt mye godhet på en gang. Husk bildet mitt med maurene som bærer en barnål sammen. You're my... maurtue. Takk igjen!