Å møte mennesker i sorg - del 1

”Husker så godt, at jeg var så sliten. Føltes som om du jobbet fulltid og masse overtid. Kroppen er helt utslitt, selv om man ikke gjør noe. Helt merkelig følelse, men de sier at sorg er en stor jobb. Man må igjennom det, og det virker som du virkelig ikke flykter fra følelsene dine, selv om man kan virke følelsesløs av og til. Sorgen kommer i bølger. Noen øyeblikk er ting ganske greit, og så finner man seg selv oppløst i tårer og fortvilelse, men en smerte som føles fysisk på kroppen.”

Ordene stod i en mail jeg fikk forrige uke. Jeg tar meg den frihet å sitere dem anonymt. Det personen skriver er så gjenkjennelig. Å være i en sorgprosess er nemlig tungt. Følelsene lever sitt eget liv, og kropp og tankeliv jobber på høygir. Det er ofte vanskelig å sovne. For vår del har vi en 2-åring å ta oss av, utover det forsøker vi til en viss grad å ta vare på hus, hjem og oss selv. Jeg som er mamma er i tillegg preget av barseltid og en forkjølelse som sitter godt i. Og her står vi – og prøver vi å bearbeide det som har skjedd siden 31.mai.

Både vi selv og de rundt oss forstår at vi er i en krevende situasjon. Det skaper noen naturlige usikkerhetsmomenter. For vår del har vi hatt behov for å være litt alene siden vi fikk sjokkbeskjeden. På den ene siden har det vært vanskelig å forholde oss til folk tett på – alle krefter har gått med til å mobilisere til fødselen og planlegge begravelsen – på den andre siden har vi vært så slitne at når vi har vært alene, så har ro eller søvn vært eneste alternativ. Samtidig ser vi at vi trenger familie og venner, og vi ønsker å være sammen med mennesker vi er glad i. Det er så mange som strekker seg ut mot oss. Alle verker etter å gjøre noe av betydning og hjelpe oss i denne situasjonen. Vi er bare veldig rørt.

Andre som har gått veien før oss, har vært tydelige i sine anbefalinger: Tør å ta imot hjelp, la folk få lov til å gjøre noe. Folk vet ikke hva godt de skal gjøre for dere nå. Dilemmaet for folk rundt oss er nettopp dette: Alle ønsker så inderlig å bidra, men er usikre på hvordan gå frem. Noen har skrevet i melding at de er redd for å presse seg på, si eller gjøre noe feil. Jeg skjønner tanken, for jeg ville resonnert slik selv.

Jeg tror dette lille dilemma-scenarioet kjennetegner møtet mellom mennesker i sorgprosess og folk rundt. Begge parter føler seg litt usikre. De som bærer sorgen er usikre på egne behov og hvor de har seg selv. Dagene er uforutsigbare, derfor blir det også krevende å planlegge noe. Det er f.eks ikke noe moro å avlyse i siste liten – fordi man plutselig fikk en voldsom gråtetokt med påfølgende hodepine. Selv om alle ville vist forståelse, oppleves det likevel lettere å ”safe”. Ved siden av dette, er det vanskelig å ta imot hjelp. Hva skal man si? Hvor skal man begynne? Hvor frimodig skal man være? Og hvem skal bli de (u)heldige utvalgte, som plutselig får spørsmål om de kan hjelpe til med et akutt behov? Man klarer jo å lage et middagsmåltid eller å vaske badet, selv om man innerst inne vet at nettopp de små, dagligdagse tingene til sammen plutselig oppleves ekstremt krevende å ha hengende over seg.

Jeg har i grunnen tenkt en del på disse tingene. Kanskje er det bedre å si noe konkret? Kanskje er det lurest også? Kanskje jeg i tillegg kan bidra til å hjelpe andre som ønsker å møte mennesker i sorg? Jeg tar derfor bladet fra munnen og skriver noe konkret om dette - i en del 2.

***

En leser sendte meg link til sangen "Venn" (diverse artister) her om dagen. Det rørte meg. Jeg har alltid likt sangen, og det var fint om å bli minnet om den igjen. Klikk HER for å høre.