Å møte mennesker i sorg - del 3

Dette innlegget er en del av en serie jeg har kalt "Å møte mennesker i sorg". Vi mistet datteren vår i niende måned i begynnelsen av juni og har blitt kastet inn i en tung sorgprosess. Midt i det vonde, prøver jeg å gjøre både meg selv og andre litt klokere ved å skrive om det som har skjedd. I denne serien går jeg konkret til verks og deler noen tanker om hvordan møte mennesker i sorg.

I første del (HER) skrev jeg generelt om usikkerhetsmomentene som dukker opp hos både pårørende og sørgende når livet snus opp ned. I del 2 kom jeg med en del generelle råd og konkrete tips (HER). I denne siste delen skal jeg svelge stoltheten og oppsummere hva som oppleves som en hjelp når man står i en situasjon som dette.

VERBAL OMSORG
Mange ønsker å hjelpe oss, men føler de kommer til kort. Dette forstår jeg godt, for ingenting folk sier eller gjør kan gi oss jenta vår tilbake. Det er den brutale virkeligheten. Gode ord på mail og melding, betyr allikevel mye for oss. Mye mer enn folk aner rekkevidden av. Nå er jeg et veldig "ord-menneske", men jeg snakker på vegne av flere når jeg viser til betydningen av ord og oppmuntringer.

Språket er den enkleste måten å uttrykke omsorg på. Det krever lite av avsenderen, men betyr desto mer for mottakeren. Du kan f.eks si at du tenker på den sørgende, at du bryr deg, at du skulle ønske du kunne lindret smerten, at du sender en klem. Som venn kan du kommentere begravelsen eller fortelle noe konkret om hva det betydde for deg å være tilstede. Noen skriver at de ikke har ord, men at de ønsker å vise omtanke. Det er ord det også. Noen har sagt at bildene av Amélies hånd har talt til dem, andre har uttrykt at de har begynt å tenke annerledes om livet. De korte eksemplene er basert på meldinger, mail  og bloggkommentarer jeg har fått de siste ukene, og alt dette har betydd svært mye for meg å høre. Det er godt å vite at Amélie har satt avtrykk; at hun er mer enn et barn som døde i magen. En del lesere har sendt meg lange mail og delt tanker og opplevelser fra sitt eget liv. Dette har også rørt meg dypt.

TÅLMODIGHET OG DET Å BLI SETT
Noen av venninnene mine sender meg stadige små "omsorgsdrypp" på mail eller melding. De gir seg liksom ikke, og slikt varmer i særdeleshet. Mellom linjene kommuniserer de en tålmodighet i vennskapet; jeg får jo ikke alltid skrevet så raskt tilbake. Slik føler jeg meg sett, og jeg tror nettopp dét er det viktigste i en sorgprosess. Sorgen i seg selv er så ensom at det å vite at man har mange rundt seg, bidrar til å dempe ensomhetsfølelsen. Man skal jo liksom ikke innrømme behovet for å bli sett, men kjære vene - det er jo helt grunnleggende hos oss mennesker. Det vet alle som har barn, og hvorfor skal vi plutselig klare oss helt på egenhånd fordi vi er voksne? Er det en slags vestlig tankegang? Jeg tror vi er skapt til fellesskap, og jeg tror vi alle sammen trenger bekreftelse på at vi ikke er alene her i verden. Dette kommer sterkere til overflaten i en sorgprosess. Jeg sier det heller som det er: Akkurat nå trenger jeg å bli sett.

FRYKTEN FOR Å RIPPE OPP I NOE
Noen har uttrykt at de er redd for å rippe opp i eller si noe feil. Dette var jeg inne på i forrige innlegg der jeg siterte fra boken "Små føtter setter dype spor". Det finnes ingenting som heter å rippe opp i noe når det gjelder tapet av et etterlengtet barn. Jeg bærer Amélie Sofia med meg hele tiden. Hun er den første jeg tenker på når jeg våkner og den siste jeg tenker på når lyset slukkes for kvelden. Hun er i hjertet mitt, og for meg er hun like mye verdt som Jesper. Det vil hun alltid være - resten av mitt liv. Jeg kommer til å kjenne glede når andre "tar seg bryet" å snakke om Amélie. Alle trenger ikke føle at de må snakke om henne - det skal jo ikke bli kunstig heller - men dersom noen gjør det, vil jeg bare føle meg beæret. Igjen - at Amélie setter spor, gjør meg glad og stolt. Det er bare til å stille spørsmål; om alt fra sjokkdagen til fødselen, til tiden vi fikk med henne og hvordan det var å ha med Jesper til kapellet, til hvordan hun så ut og hva hun har gjort med oss. Kanskje noen lurer på hvordan rutinene på sykehuset er ved dødfødsel. Vi prater gjerne. Jeg skal heller si i fra dersom noe skulle bli vanskelig for meg. Helt ærlig - det er bedre at folk snakker enn at de er tause. Og kjenner jeg meg selv rett, er det veldig lite som er feil å snakke om.

PRAKTISK HJELP
Det er som sagt ikke alltid så lett å vite hvilke behov man har som sørgende. Man lever i en boble og er mange ganger utenpå seg selv. I en slik tilstand, tenker man hverken på fancy middager, deilige desserter, ryddig hus eller en perfekt hage. Men mat må man ha, og kanskje er det ikke så dumt å hygge seg med noe godt innimellom - tross alt?  Det hjelper å ha det litt pent rundt seg også, det er bare det at motivasjonen til forefallende arbeid er heller laber. Jeg vil råde folk til å være konkrete i sine forslag i stedet for å si "bare ring meg om jeg skal gjøre noe for deg". Det er nesten umulig å følge opp dette. Sett heller den sørgende i en situasjon som tvinger vedkommende til å ta i mot. Noen i nær familie tok med en kurv jordbær til oss. "Du er jo i barsel, så nå trenger du jern", fikk jeg høre. Dette var en slik liten, omtenksom ting jeg ble veldig rørt av. En annen i familien hadde med bringebærsyltetøy av type "luksusvariant". Ei venninne kom på døra med to store frøloffer en kveld. Andre venner har lagd middag til oss. Det har betydd så mye.

Hvis man virkelig vil hjelpe, kan man f.eks si: "På lørdag har jeg en time til rådighet. Hva kan jeg gjøre for deg?" Da rekker den sørgende å forberede seg litt mentalt på at det kommer noen, samtidig som han/ hun tvinges til å ta imot hjelp. Det går også an å skrive på sms: "Jeg er en racer på husvask. Går gjerne over litt av huset deres i løpet av uka." Eller ring og si: "På fredag skal min kjære og jeg ut å handle på Rema 1000. Vi tenker ta en handlevogn hver - send oss handleliste på mail".

For vårt vedkommende, krever det mye av oss å vaske huset. Det er mye som skal gjøres i hagen. Fordi alt står på vent nå, har vi ikke fått begynt på diverse småprosjekter vi hadde i planene. Vi klarer alltids å få gjort noe av dette i løpet av ferien, men dersom noen virkelig ønsker å gjøre noe praktisk for oss, er slike ting av kjærkommen art. Vi kommer nok ikke til å sende bud på (u)heldige utvalgte til å gjøre småprosjekter for oss, men jeg skal frimodig nok til å si (og jeg sier det bare én gang): Den som vil hjelpe, skal få lov, men da må vedkommende være konkret selv. Slik kan vi føle oss trygge på at personen både har lyst og tid til å bidra praktisk.

Når det gjelder barnevakt, har Jesper full barnehageplass som vi benytter oss av inntil ferien begynner i juli. På morgenene, ettermiddagene og kveldene opplever vi at det er viktig å være sammen med han. Han lar seg heller ikke passe av hvem som helst akkurat nå. Men - og her vil jeg trekke frem en nydelig mail vi fikk av et vennepar i dag - tenk kreativt! I mailen stod det:

Jeg har tenkt innimellom på om det er noe jeg eller vi kunne bidratt med. Det jeg synes er krevende er å holde toåringen fornøyd og stimulert. Kanskje dere også synes det? Her er ihvertfall en invitasjon til en eller begge av dere foreldre og til Jesper først og fremst om han vil være med på båttur til Bolærne. Vi var nemlig der for noen uker siden, og ungene storkoste seg. Jeg sender en melding en dag vi har tenkt oss utpå, men dere må gjerne foreslå noen selv også.

Jeg tar meg den frihet å sitere anonymt igjen, fordi jeg tror dette kan sette andre på sporet til hvordan handle i møte med mennesker i sorg. Vi ble veldig rørt over både ordene i mailen generelt og selve forslaget. Dette hadde vi aldri tenkt ut selv. (Tusen takk for mailen, dere det gjelder! Dere hører fra oss!)

Summa summarum til alle pårørende: Tenk kreativt og vær konkret!

FRYKTEN FOR Å GJØRE NOE FEIL
Det er få ting som er feil å si eller gjøre - i hvertfall i forhold til alt som blir tatt i mot med åpne armer. Jeg skal allikevel helt til slutt ta med en liste over ting som kan bli feil.

* Det er noe som heter at mennesker ser til det ytre, og det er dessverre ofte tilfellet. Det jeg er aller mest redd for, tror jeg, er at folk skal tolke hvordan vi har det ut fra tilsynelatende ting, f.eks om vi ”smiler til postmannen eller ikke”. Dagliglivet må jo gå sin gang selv om steinen knuger på innsiden. (Jeg har skrevet om Sorgens vesen HER.) Vi slutter ikke å le av morsomme bemerkninger selv om vi er i sorg. Jeg dropper ikke heidundrandes sykkelturer med Jesper til tross for at savnet av Amélie river og sliter i meg. Jeg ser liksom for meg at noen ser meg le og synge med Jesper på vei til barnehagen og dermed konkluderer med at "ja, nå virker det som om det går veldig bra med henne". Det er selvfølgelig fint om det går bra med meg, men la meg finne ut av det selv. Det kan være at sorgen intensiveres til høsten - mange har forberedt meg på det - men jeg kan jo ikke slutte å glede 2-åringen min for det. Om jeg har vasket huset til den store gullmedaljen eller bakt verdens beste kanelsnurrer, er heller ikke noe tegn på hvordan jeg har det i hjertet mitt. Ofte vet jeg ikke åssen jeg har det. Dagene går opp og ned. Mange ganger pulserer sorgen i meg, samtidig som jeg gjør dagligdagse ting og smiler til folk på besøk. Denne frykten for å bli tolket, er kanskje vanskelig å forstå for andre, men jeg merker den er der. Jeg vil ikke at folk skal forvente for mye eller for lite av meg. Jeg ønsker bare å få lov til å være meg med alt hva det innebærer - uten å bli analysert.

Et generelt tips: Ta utgangspunkt i at det å miste et barn er en sorg som varer livet ut. Tenk at sorgprosessen vanligvis tar minst et år - eller mer. Ta videre høyde for at mye av bearbeidingen skjer på innsiden av et menneske som sørger. Ikke tolk så mye, bare vær hyggelig og til stede. Det er vel mitt viktigste råd.

* Besøk er koselig, men uanmeldt besøk er ikke så enkelt å takle for tiden. Det kan derfor være lurt å sende en melding først. Da føler vi oss både respektert og verdsatt. Vi vil understreke: Vi ønsker å være sammen med familie og venner - det er bare godt å gjøre avtaler først. Jeg tror noen omtaler dette som "å møtes på den sørgendes premisser".

* Det er lite som er feil å si, men utsagn av typen "Dere kan heldigvis få flere barn", fungerer ikke som noen trøst. For det første kan ikke et nytt barn erstatte Amélie Sofia. Vi vil alltid ha et barn for lite. For det andre, vet vi ingenting om fremtiden akkurat nå. Et nytt svangerskap vil være en enorm påkjenning for meg etter det som har skjedd, så det er ikke bare-bare å bli gravid igjen. Vi tenker så klart mye på det å få flere barn, men dette er komplisert akkurat nå.

* Si aldri til hverken oss eller andre sørgende: "Nå må du vel ha kommet deg litt videre". Det vitner om både arroganse og manglende empati. Hvem er vel andre til å vurdere hvor lenge en sorgprosess skal vare?

* Så vil jeg si til slutt: Sommeren er lang, og til høsten raser livet videre for folk. For min del aner jeg ikke hvor jeg har meg selv når hverdagen tar til igjen i august. Kanskje er det først om flere måneder at vi ser hvilke behov vi har? Kanskje det er da vi trenger en million klemmer? Mulig vi først til senhøsten er klar for å delta skikkelig sosialt igjen? Ikke gi oss opp! Svarer vi nei til invitasjoner opptil flere ganger - ikke ta det personlig.

Hm. Det var vel det jeg ville si. Det koster meg en hel del å skrive dette innlegget - mye mer enn det ser ut som - men jeg har tro på at det vil være til hjelp for alle dere som står rundt mennesker i sorg og ikke aner hva dere skal si og gjøre. Hvorfor jeg vet det? Fordi jeg har vært der selv. Og fordi jeg har feilet.

Noen har lurt på hvor jeg har kjøpt steinen med sommerfuglene på. Både den, lykten og blomsterpotta har jeg kjøpt på Plantasjen.