Å møte mennesker i sorg - del 2

Til deg som er ny: For å forstå litt av det vi går i gjennom om dagen, kan du trykke på etiketten "Å miste et barn" HER og bla deg nedover til det første innlegget som heter "Amélie".)

Bildet er funnet HER.


Som jeg skrev i Å møte mennesker i sorg del 1; det er ikke bare-bare å være verken sørgende eller pårørende når livet snur opp ned.

Det jeg kan tenke meg at lett skjer, er at mennesker rundt de sørgende etter hvert kan føle at de ikke blir tatt på alvor med hensyn til omsorgen de tilbyr. Eller de tror at alt går bra. Jeg sa de skulle si fra hvis de trengte hjelp, jeg sa det til og med to ganger, og jeg har ikke hørt noen ting. Nå er det ingen som har gitt uttrykk for dette, men jeg er kanskje litt redd for at noen skal føle det slik. Det er nemlig utrolig mange som uttrykker omtanke, medfølelse og omsorg med hensyn til det vi står i. Det kommer fra alle kanter, også fra kanter jeg ikke hadde forventet det. Jeg har ikke tall på hvor mange som har sagt "vi ønsker å være her for dere. Bruk oss!". Dette er dog litt lettere sagt enn gjort. Det er faktisk veldig, veldig vanskelig. Jeg har tort å uttrykke til noen veldig få venner at ”ja, vi sliter litt med å få lagd middag om dagen, så en middagsporsjon vi kan ta opp fra fryseren en dag vi har det veldig tøft, er til stor hjelp.” (Der avslørte jeg det.)

Det koster meg litt å si slike ting, men jeg forstår at det er lettere for folk å få et konkret forslag. Kanskje ligger det en slags stolthet hos oss mennesker der – vi skal jo liksom klare oss selv – samtidig vet jeg med hodet mitt at det er viktig at vi våger å ta i mot hjelp. Jeg har prøvd å sette meg inn i hvordan det er å ønske å hjelpe av hele seg, uten å vite hvordan man kan gjøre det og konkludert med: Jeg hadde satt pris på å få konkrete forslag. Til nå, har jeg bare tort å nevne middag til noen ganske få. Men - når jeg tenker etter, vet jeg jo innerst inne at det er mye folk kan hjelpe oss med, jeg bare er redd for å virke kravstor. Eller hjelpeløs. Og så er det liksom ikke så mye kultur for å være ærlig og direkte rundt disse tingene.

Jeg skal prøve å være det.

Samtidig må jeg bare si som generelle tips til pårørende rundt mennesker i sorg: Ikke forvent at den sørgende skal rope ut om alle sine behov (Det er ikke alltid så lett å vite hva man trenger) - vær kreativ og konkret selv. Ikke vent på telefoner og meldinger (Som sørgende sitter man med noen hundre henvendelser, og det er umulig å vite i hvilken ende man skal begynne). Vær tålmodig og ikke tolk mangel på svar som taushet, tenk heller at du "står i kø" (Det kan være en ekstra påkjenning på toppen å skulle bli tolket for at man ikke svarer raskt på sms). Uten å være redd for trenge seg på, kan man sende en virtuell klem i ny og ne. Det betyr kjempemasse å bare vite at noen tenker på oss. Vi er ikke glemt! Vi føler i alle fall at de vennene våre som sender små livstegn innimellom, virkelig bryr seg. Vi på vår side velger å ikke tolke manglende kontakt fra folk rundt oss altfor mye. Her er det nok viktig å legge godviljen til. Er det noen som har forståelse for travel hverdag, altoppslukende familieliv og utfordinger med hensyn til tidsprioritering, så er det nettopp jeg. (Jfr serien min om Livskvalitet og prioriteringer HER.)

Jeg har lyst til å hente litt drahjelp fra en fantastisk bok som jeg fikk i posten forrige fredag, Små føtter setter dype spor - En samling dikt og historier om det å miste et barn, av Janne Teigen (red.). Det var redaktøren av boken som ønsket å gi den til meg, og jeg må bare si: Den har betydd utrolig mye for meg. Tusen, tusen takk, Janne! (Og her sniker jeg inn en sterk bokanbefaling til alle som ønsker å få mer innblikk i hvordan det er miste det mest dyrebare man har, samt hente flere "pårørende-tips". Boken er nydelig, hjerteskjærende og fantastisk på en gang. Den kan bestilles bl.a HER.) Jeg har fått lov til å sitere fra boken ved behov, og akkurat nå vil jeg trekke frem noe som englemamma Ragnhild S. Tertnes har skrevet i sitt bidrag:

Dersom dere kjenner noen som har mistet et barn, er følgende det aller viktigste å gjøre: Ta kontakt! Vis at du bryr deg og at du føler med oss foreldre. I beste hensikt sier mange ”Gi beskjed dersom det er noe jeg kan gjøre” eller ”Ring meg når som helst”. Når man er i sorg og har det tungt, er det ofte vanskelig å ta kontakt med andre. Andre må ta kontakt med den som har det vondt. Og dersom du er flink til å ta kontakt i starten, ikke glem å nevne barnet vårt etter som tiden går. Vi glemmer aldri, og det er vondt å merke at barnet vårt er i ferd med å bli glemt av omgivelsene. Husk merkedager som fødselsdagen og dødsdagen i årene som kommer. (…) Dere må aldri tenke at ”det er best jeg ikke sier noe, i tilfelle vi ripper opp i noe…”. Dere ripper ikke opp i noe som helst. Vi har jo barnet vårt i tankene uansett.”

Dette er som om jeg skulle skrevet det selv. Vi opplever stadig å treffe mennesker som ikke nevner det som har skjedd med et ord. For oss er det litt rart. Kanskje noen forventer at vi skal bringe det på bane? Men da vil jeg bare være litt konkret å si: Det betyr mye for oss at folk nevner Amélie. Vi er jo stolte foreldre og går og tenker på henne hele tiden. Tre venninner av meg gratulerte meg faktisk med Amélie, og jeg ble så rørt. Vel er det ”riktigst” å kondolere, og vi opplever dyp omtanke gjennom alle kondolansehilsenene, men jeg må si jeg smilte innvendig da noen faktisk gratulerte meg. Jeg har jo gått gjennom blod, svette og tårer i ni måneder, og jeg har født en velskapt, liten jente! Jeg har blitt tobarnsmamma! Det er hjerteskjærende at hun ikke lever, men jeg er så stolt, så stolt av henne. Og så føler jeg det er litt av en bragd å ha gått gjennom en dødfødsel, det må jeg faktisk si. Så lenge folk viser respekt og sier ting med et godt hjerte, er det veldig lite som er feil å si til oss. Der fikk dere enda et tips.

Jeg vil også sitere anonymt fra en annen mail jeg nylig fikk. En nydelig englemamma jeg har kontakt med skrev til meg:

Men dessverre er det først nå (etter begravelsen) at virkeligheten får tid til å inntreffe. Og på en forunderlig måte så er det nå folk rundt begynner å trekke seg tilbake. Kan jeg få gi deg et råd: Be om hjelp til de praktiske tingene du kanskje ikke orker selv (hvis ikke du trenger dem for å holde fast på noe normalitet). Familiene deres og vennene deres aner ikke hva godt de kan gjøre for dere. Men de ønsker å hjelpe. Og det er en misforstått sannhet at nærmeste familien må få ro etter begravelsen. Ofte er det ikke sånn.

I del 3 (ja, for jeg innser at dette blir lengre enn først planlagt), skal jeg forsøke være enda litt mer konkret.

Kanskje sitter det noen englemammaer der ute og leser dette. Dere må gjerne bidra med tips, enten til de som er pårørende eller til meg/oss som står i en sorgprosess. Jeg har vært inderlig takknemlig for alle råd jeg har fått de siste ukene. Jeg må igjen få si: Den mest massive omtanken opplever jeg nesten mest fra dere ”fremmede”. Alle virtuelle klemmer og gode ord, alle som tenner lys for Amélie’n vår, alle som ber, sender dikt og sanger – som ikke GIR seg liksom (selv om jeg ikke får skrevet personlig til alle sammen) - nei, det er bare veldig rørende. Jeg merker meg navn og blogger, og jeg skulle så gjerne hatt kapasitet til å skrive tilbake til alle sammen. Vit igjen at ingenting går meg hus forbi – ikke en tøddel!

***

(Til slutt - noe helt annet. Jeg trenger litt blogger-hjelp. Hvordan endrer jeg innstillingene slik at jeg kan vise flere blogginnlegg nedover her? Jeg finner det ikke under "Innstillinger"... Hm. Og hvordan får jeg egentlig lagt til youtube-videoer nå? Jeg finner ikke lenger noen knapp med html-koding under videoene. )