Dagen i dag - og markjordbær fra en liten hånd

For den som er ny her inne, les om vår lille Amélie HER, HER og HER. Eller bare bla deg nedover til innlegget som heter Amélie.

Idag, mandag, har vært en tøff dag. Som jeg har skrevet, har jeg vært utrolig forkjøla de siste dagene, og dét sammen med den utmattende sorgen inni meg, gjør meg helt ør i hodet. Hormonene begynner å gå ut av kroppen. Jeg er bare veldig sliten. Jeg ser på bildene vi rakk å ta på søndag (ligger to HER). Gravidgløden lyser ut av øynene mine, av hver celle i huden. Nå er jeg gråblek med store, mørke ringer under øynene. Huden min kjennes dratt. Jeg må prøve å ikke tenke på at jeg kommer til å se ut som en... sekk... når jeg treffer folk i begravelsen.

Vi hadde avtale med begravelsesbyrået kl.13.30, så idag har vi planlagt begravelsen for vår lille fabelaktige Amélie. Det var jo det hun skulle vært - og var inni magen min. Det er på sett og vis godt å ha noe praktisk å planlegge, samtidig som det krever enormt av krefter å tenke så mye; ta stilling til sanger, utforming av hefte, hva slags type grav vi skal ha (Vil vi ha enkel? Dobbel?), tekst i dødsannonsen, hvordan vi gjør det med eventuell syning (Ønsker vi egentlig at flere skal se henne, nå flere dager etter fødselstidspunktet og etter obduksjon?) osv, osv. Først følte jeg meg ørlittegrann sterk som klarte å ha så mye "ferdigtenkt" materiale med til møtet. Da vi kom frem, var det vanskelig å se kistene som stod utstilt og liksom "kom ut av veggen". Det var surrealistisk å sitte der på et varmt kontor med stor brun pult, mens sola skinte og bilene kjørte hastig videre i verden utenfor. Jeg kan på en måte ikke forstå at verden går videre.

Begravelsesagenten var veldig flink. Hun tok seg god tid; både lyttet og gav oss gode råd i forhold til de ulike tingene. Nå er dødsannonsen klar og sendt til to aviser. Jeg har kopien ved siden av meg, og jeg leser den igjen og igjen. Har en følelse av noe uvirkelig over meg, samtidig som kroppen og alt på innsiden skriker mot meg hvor virkelig det er. Jeg er tung og tom.  Hjertet mitt er revet ut for en periode, og jeg kjenner meg oppriktig redd for at jeg aldri blir meg selv igjen. Det blir jeg nok ikke heller. Jeg bare håper jeg kan bli en bedre meg - på sikt. Og at jeg vil oppleve ting som løfter meg ut av dødskyggens dal. Kanskje en ny datter? Kanskje en fin ferietur til Italia en gang igjen? Kanskje jeg kommer nærmere venner av meg som jeg føler jeg ikke har klart å holde kontakten med? Kanskje jeg får sterke, sanselige opplevelser som gjør at jeg kjenner jeg lever igjen? Akkurat nå føler jeg meg som en skygge.

Det finnes likevel små øyeblikk der gleden klarer å forstyrre sorgen. Min kjære og Jespersen er viktige navn her. Mannen min er den beste, den beste av dem alle. Han er så god og tålmodig. Når jeg er handlingslammet, smører han brødskive til meg, leter frem bankbrikker og gjør i stand vannglass for natten. Han tar med Jesper på tur og står og studerer traktor som løfter plastinnpakkede høyballer i nærmere en time - fordi han ser at gutten vår blir så glad. Han besøker mammaen sin som er sengeliggende og dement på institusjon og tryller frem deilige pastaretter på null komma svisj. Han er preget av sorgen, men han sier det hjelper å gjøre noe praktisk. Takk, kjære Gud for at jeg fikk akkurat Mr Amélie! Mange trodde den sterke forelskelsen og det at vi giftet oss forholdsvis fort, skulle dale. Tvert imot! Jeg elsker han høyere enn noen gang. Han er en gave. En gave med godt lynne, skjeggstubber og elendig orden på sokker.

Så er det lille Jespersen min. Han ble feiret i barnehagen idag og kom hjem blid og glad. Ikke snakk om at han ville hjem! "Mer, mer," sa han ustanselig. I ettermiddag har vi kjørt traktor i stua og kosa og dosa i stort monn.

Da han kom hjem fra farmor sammen med pappa, holdt han frem en liten svett hånd med halvmodne markjordbær. Han var lys i blikket og kikket forventningsfullt på meg. De var funnet like ved parkeringsplassen og var sikkert fulle av forurensing og andre uhumskheter. Men klart man spiser! Min kjære fortalte meg at Jesper hadde tviholdt på markjordbærene i bilen uten å ta en bit - enda han likte de veldig godt. De skulle han nemlig gi til mamma.

Jeg skal prøve å telle de gode tingene. De gir i hvertfall små glimt av noe godt midt oppe i alt. Det gjør også hvert eneste ord jeg får på mail og i kommentarfeltet her på bloggen. Jeg er så utrolig rørt. Jeg suger det til meg, og jeg merker at ordene har kraft. Takk - igjen tusen takk - for alt dere skriver. Jeg håper jeg etterhvert får takket mer personlig til mange av dere. Vit at ingenting går meg hus forbi.



Det nederste bildet er tatt av Jespers gode tante Toril.