Tappet

Når man er sliten og tappet for krefter, er lei av at kroppen kjennes som et flatt batteri og man føler seg litt lei seg, er det viktig å finne noe som løfter en opp.

For meg er dette:
* Hvile fra krav og vanskelige tanker
* Fin musikk (akkurat nå: Home for Christmas med Maria Mena. Jeg kan høre den om igjen og om igjen...)
* Stillhet i form av fravær av bråk
* Å lese noe godt, fint og viktig
* Å tenke på alle gode ting i livet mitt; f.eks mine to kjære utenfor magen og min lille kjære inni magen og en drøss med andre finfine ting

Alt i alt handler det om å finne fokus, slik at det som føles utmattende akkurat nå... bare blir til en ert på en fotballbane. (Mer om det HER.)

God jul!

Nå er det plutselig den 24.desember, og jeg vil benytte anledningen til å ønske alle mine lesere, kjente som ukjente, en god jul og en fin høytid. Her i huset er vi ganske preget av sykdom. Det tar på å være syk i nesten to uker for min del. Mr Amélie kastet opp igår, og Jesper er fortsatt snørrete. Litt leit å miste så mye forberedelsestid. Mye av julestemningen forsvinner, og det blir ganske hektisk i dagene før selve julaften. I går gikk jeg rundt i byen for å gjøre ferdig de siste gavene med hodepine og slapp form. Men må man, så må man. Mr Amélie kom seg i løpet av dagen, så sent igår kveld dro han ut og handlet resten av maten. Det skal nok bli jul her også :)

Nå er storesøsteren min på plass, og senere idag kommer mamma, pappa og broren min. Juletreet er funkler, det er pyntet til jul, og resten får gå som det går.

Vi gleder oss til god mat, julekveld, pakkestund og koselig tid med familien.

GOD JUL! :)

Livskvalitet og prioriteringer - DEL 6

Og her kommer del 6. Julen må bare få stå litt i fokus :)

Livskvalitet og prioriteringer - DEL 5

Du bør lese DEL 1, DEL 2, DEL 3 OG DEL 4 før du tar fatt på resten. (Trykk på linker!) Innspill på temaet mottas med stor takk.

NÅR TO BLIR TIL TRE

Velkommen til en ny hverdag med ny sjef i huset! / Alt blir annerledes når du får barn. / Det er fantastisk – OG slitsomt!

Utsagn som dette har jeg både lest og hørt i forkant av at vi selv gikk fra to til tre. På den ene siden ligger det en viss logikk i det, dermed forventer du ikke noen sjokkopplevelse. Du vet livet snur opp ned – ja, vel, da innstiller du deg på det. Kanskje snur det seg heller ikke helt opp ned for alle; bare litt på siden sånn i forhold til før. Det du ikke vet i praksis, er hva som egentlig tar tid, hvorfor det tar tid, og hvor mye som bør planlegges med små i huset. Det kan til en viss grad sammenlignes med det å begynne i ny jobb. Du vet på forhånd at det vil bli krevende å sette seg inn i ny kunnskap, nye rutiner og et nytt kollegium, men det er først etterpå du virkelig kan uttale deg om overgangen.

Jeg har lyst til å vie litt plass til noen tanker om overgangen fra to til tre. Kall det gjerne et deskriptivt innlegg. Gammelt nytt for noen, perspektivskapende for andre. Av en eller annen grunn har jeg tro på at det vil være til nytte for noen der ute. Barseltiden har jeg skrevet om før, permisjonstiden er et kapittel for seg selv, så dette vil først og fremst handle om den vanlige, aktive hverdagen – nå med et minimenneske i hus. For hva er det egentlig som endrer seg?

Både Mr Amélie og jeg har alltid vært litt her og nå-mennesker. Vel er det bra med en viss plan på de store tingene, men når det kommer til hverdagen, har vi latt oss styre av øyeblikkets motivasjon. Faste tidspunkter for middag – hva er det? En sen kveld? Ingen krise, vi bare tar igjen litt søvn neste dag. Eller – pouff! – nå drar vi og ser en film på kino. Uten barn står man veldig fritt. Vi har handlet mye på impuls, for det er noe behagelig og lekent over det. Vi har gjort som det passer oss og når det passer oss.

Så oppdager man at rutiner er viktig. Hverdagen glir rett og slett lettere, og hvem vil ikke det? Dagene med barn inneholder nok uforutsigbarhet fra før (f.eks søvntrøbbel og sykdomsperioder). Jeg har også tro på at gode rutiner med et visst rom for fleksibilitet (ja til det siste), fører til gladere og tryggere barn. De små trives og blomstrer når de har en viss oversikt over det som skje. Tryggheten forankres når rutinene er kjente. Visst kan man ta med seg barnet og legge det i reiseseng en gang i blant, men de fleste barn sover best i sin egen seng. Derfor blir man naturlig nok mer bundet til huset. (Snakker ikke om babyer nå - de kan man ta med overalt. Litt annerledes når man har med 1-2-åringer å gjøre...)

Med barn og travel jobbhverdag har man etter hvert ikke verken tid eller overskudd til å farte rundt like ofte på kveldene. I hvertfall slik vi opplever det. Når jobben er over og Jesper er hentet i barnehage (som også tar sin andel av tid), er fokuset på middag. Etter det ønsker vi å bruke tid med godgutten vår, og vips, er det kveld med stell, kveldsmat og legging. Forhåpentligvis går alt på skinner (noe det selvsagt ikke alltid gjør), og først nå kan mor og far få satt seg ned litt.

På de verdifulle timene frem til egen leggetid, skal gjerne ALT skje: Kjærestetid, egentid, eventuell trening, forberedelse til en ny dag (jobbrelatert eller ting som å legge frem klær til dagen derpå), kveldsmat, sjekking av mail, husprosjekter og ikke minst den evinnelige ryddingen. Den er igjen et kapittel for seg selv. (Et innlegg med tittelen Hverdagsrydding - en evighetskarusell HER.)

Klesvasken øker i takt med antall mennesker i huset, det gjør også tiden det tar å vaske, brette og sortere. Med småttis i hus, må du i tillegg regne med å rydde opp hauger med leker og sanke sammen smokker og duploklosser under sofaer og bord. Vi finner brødskalker og knekkebrødrester i kriker og kroker (Jespersen vår går freidig og forsyner seg i uoppmerksomme øyeblikk), og generelt blir det bare mer smuler og rot med barn i huset. Sjarmerende og naturlig, men det krever også litt tøy og bøy. Jeg synes egentlig jeg går og rydder og rydder uten noen gang å komme i mål. (Litt som om å måke snø midt i en snøstorm kanskje?)

Sammenligner jeg med hverdagen før, opplever jeg den som mer… - aktiv. Aktiv er ordet. Vi har flere punkter på programmet, selv om vi har eliminert mye av det som før fylte opp timeplanen. Det handler ikke om stress, men at vi har vendt oss til en mer styrt rytme. To do-listene har gått inn i blodet og hverdagen har fått andre rutiner. Jeg må si nei til en del ting, og jeg har mye mindre mulighet til å være sosial. Prioriteringen vår er klar: Den lille familien vår går først, deretter jobb og plikter. Etter dette kommer venner, familie og interesser.

Jeg har rotet litt i egne arkiver og funnet noen refleksjoner skrevet i en mail på et tidspunkt der jeg kjente en del frustrasjon rundt alt jeg ikke rakk.

Det går så i ett med barn at vi nesten ikke får tid til noe annet. Selvsagt tar vi med lillegutt rundt omkring , men å skrive mail, sende meldinger, lese bok, kose seg med blad, nyte en god kopp kaffe, slike ting det ikke er så lett å gjøre med en liten hengende i buksebeina, hører med til luksusopplevelsene. Hm. Jeg tror dette er vanskelig å forstå for folk som ikke har barn. Husker jo selv åssen jeg tenkte da jeg bare hadde meg og en annen å tenke på. Nå bare fyker dagene av gårde. Man stopper hele tiden opp i alt man begynner på, for den lille skal spise og skiftes bleier på. Han krabber eller går rundt og drar i duker, velter ting, plukker på detaljer, fikler med småting, tar alt mulig rart i munnen. Ettåringen må passes på absolutt hele tiden. Det hender han kan sitte å leke litt med en kasserolle eller duplo i 5-10 minutter, men så kommer han til mamma igjen og drar meg i håret, ler, babler, gråter, tuller, vil smake det jeg spiser, you name it...

Når jeg leser dette, smiler jeg lett og go’modig i skjegget jeg ikke har. Mye er fortsatt likt, men vi har jo opparbeidet oss noen gode rutiner på ting. Ikke minst har lillegutt blitt eldre og mer selvstendig. Det er forresten viktig for meg å få frem at dette ER en del av det å få barn. Det er herlig og naturlig - det bare innebærer en omstilling fra det gamle livet man har blitt så vant til. Videre i hjertesukk-skribleriene mine, kan jeg lese:

En venninne av meg sa nylig: "Det er så altoppslukende å ha barn, og de uten barn forstår det ikke, selv om de tror det." Jeg tror enkelte kan forstå det med hodet, men jeg tror i grunnen bare de i samme situasjon kan føle det med kroppen. For meg er det ikke slik at jeg tenker "Åh, nå har jeg ikke snakket med den eller den på tre uker eller to måneder". For meg bare løper dagene av sted. Tankene låter mer slik: "Å nei! Så fikk jeg ikke sendt melding DEN dagen, men da får vi gjøre det i morgen." (Men da fikk vi slekta på besøk, og da jeg skulle legge meg var jeg så matt at jeg knapt orket å ta i mobilen. Og så går det enda en dag, og enda en dag - og vips har det gått lang tid.)

Det er ikke slik at jeg er spesielt travel eller at jeg løper rundt heller. Jeg slapper av, er sammen med gutta mine, triller tur, betaler regninger, lager mat, rydder huset, vasker klær, ordner med oppussingsting, er i bursdager, besøker foreldre og slekt... Det er på en måte nok i perioder. Men det å ha barn er altoppslukende, for fokuset er på den lille. Slik skal det være, og der ligger min klare prioritering. De som betyr aller mest for meg er Mr Amélie og Jesper, og den lille fritiden jeg har mellom åtte og halv elleve, den vil jeg bruke på familien min og på hus og hjem. Jeg har egentlig ikke så mye mer tid å ta av utover det.

Nå kan man jo lure på om det bare er et strev å ha barn. Til det vil jeg si et rungende NEI. Livet blir annerledes, og hverdagen blir mer intens, men det er så innmari verdt det. Jeg kjenner meg RIK som får være mamma. Jeg elsker det! Jeg koser meg så med Jesper og det livet vi har sammen. Utfordringene går mer på det å få gamle forventninger til å stemme overens med en ny, faktisk virkelighet. For å si det slik: Det går ikke. I tillegg kan det være krevende å merke andres forventninger og krav nå man kjenner på kroppen at det er umulig å leve opp til disse. Derfor har det i alle fall vært slik for meg at det har suldret tankespinnerier i kropp og sjel helt siden vi gikk fra to til tre. Selv om vi aldri har følt at overgangen har vært så dramatisk eller voldsom som andre har forberedt oss på, har vi kjent behov for å finne ut av hvordan vi ønsker at vår hverdag skal være. Det ER nemlig en aldri så liten overgang.

Det hele både bunner og munner ut i samme tema: Hvordan kan vi leve vårt liv på en god måte som gir livskvalitet og overskudd og som ikke gir en stadig tilbakevendende dårlig samvittighet over alt vi ikke får gjort?

PS! Dette innlegget legger vekt på selve overgangen fra det å være to og bare ha seg selv å tenke på, til det å leve livet sammen med et nytt, lite menneske som trenger omsorg, kjærlighet, mat og stell. Jeg vil igjen få frem at det å få barn ikke er slitsomt i seg selv - vi synes i alle fall det har gått veldig, veldig bra - men det kan være en utfordring å finne en ny rytme og en ny livsstil, nettopp fordi man er vant til et annerledes liv. Det er jo helt naturlig at de små kommer først når man har valgt å få barn. Jeg tror bare ikke man helt vet hvordan denne overgangen kjennes på kroppen før man har vært der selv. :)




Bildet øverst er funnet HER.

Livskvalitet og prioriteringer - DEL 4

Du bør lese DEL 1, DEL 2 og DEL 3 før du tar fatt på resten. Innspill på temaet mottas med stor takk.


EN SKAKKJØRT SAMVITTIGHET

Nå sitter jeg ved stuebordet mens peisovnen knitrer bak meg og snøen laver ned på utsiden. Jeg har en usedvanlig stille stund for meg selv mens Jesper er i barnehagen. Etter en hel uke hvor vi begge har hatt kraftig influensa, føler jeg det er greit å la han være litt lengre i barnehagen. Dessuten er jeg ikke helt i frisk enda, så trilletur i snøvær er i grunnen uaktuelt. Nå har jeg tatt buss hjem fra en kort jobbdag og sitter altså her med adventste og pc foran meg. Ren luksus med andre ord. Jeg tenkte benytte tiden til å skrive litt videre på denne serien min. Dere trodde kanskje jeg var ferdig? Å nei dere, til dét romsterer det altfor mange tanker oppe i hodet mitt.

***

I forbindelse med temaet prioriteringer, finnes det noe jeg har tenkt mye på. Det er i grunnen et tema, eller kanskje vi skulle kalle det et fenomen, som jeg har "bakset med" i flere faser av livet, og som jeg tror mange tidvis strever med. Dårlig samvittighet. Denne tilbakevendende, vonde og plagsomme følelsen av å ikke ha gjort det man bør og må, av å ikke strekke til, av å ikke gjøre nok. Hva kommer det av?

Selvsagt er den sunne samvittigheten viktig, den som varsler deg når du er ute å kjøre, som knuser stoltheten din og varsomt minner deg om feiltrinn det er viktig å rydde opp i. Jeg har stor tro på kontakt med sitt indre, og desto mindre tro på den blaserte angrer-ingenting-holdningen jeg ofte ser i intervjuer her og der (mer om anger HER). Allikevel strever mange med å skille mellom den sunne samvittigheten og det gnagende indre ekkoet som roper alt du gjør er feil og du strekker aldri til. Det må vel kalles en slags skjev, skakkjørt samvittighet på avveie.

Jeg tror spesielt mange jenter og kvinner kan nikke gjenkjennende til dette, især jenter som lider av flink-pike-syndromet. Hvorfor går vi rundt og har så dårlig samvittighet hele tiden? Hvorfor føler vi så ofte at vi er utilstrekkelige og at vi ikke får til alt vi ønsker, når vi faktisk står på og står på og får til enormt mye? Hvordan kan vi egentlig lære oss å gjenkjenne hva som er en sunn samvittighet og hva som er indre anklager vi påfører oss selv?

Jeg har kommet mye lengre sett i forhold til før. Jeg er nok en emosjonell person med tanke på personlighet, men i tillegg hadde jeg tidligere altfor lite gøts til å heve meg over ting. Ting kunne gå veldig inn på meg. Jeg følte på det ene, og jeg følte på det andre. Noen ganger kunne jeg oppleve anklager - sikkert berettiget mange ganger også - men de eskalerte og ble til enorme følelsesspinnerier. Hva var det hun egentlig mente? Hvorfor så hun på meg på den måten? Og lå det ikke noe mer bak den negative uttalelsen der? Ting blandet seg med mine egne følelser av å ikke strekke til, av å ikke være bra nok, av å ikke få til alt, og vips var både følelser av mislykkethet, manglende selvfølelse og dårlig samvittighet et faktum. Hvor slitsomt er det ikke å ha det slik?

Jeg er fortsatt en følelsesjente, og det er jeg glad for, men jeg har funnet en ny styrke: Jeg har i stor grad godtatt meg selv. Jeg har akseptert den jeg er med både styrker og svakheter, og jeg har bestemt meg for å applaudere det som er bra og jobbe med det som ikke er bra. Jeg har innsett mine begrensninger og fått innsikt i hvor grensene mine går når jeg er sliten, trøtt eller overarbeidet. Det gjør at jeg er mer bevisst på å sette grenser for å verne om meg selv, familien min eller eventuelt livssituasjonen min i perioder der det er viktig.

Det betyr ikke at jeg synes det er moro å sette grenser. Jeg liker å si ja. Aller helst ville jeg ha vært med på alt, hjulpet til med det meste og hatt middags- og overnattingsbesøk annenhver dag (!). I en ideell verden hadde jeg hjulpet til å male vegger hos andre, mens jeg selv pusset opp kjelleren hjemme. Jeg ville skrevet personlige kort i fleng, og jeg ville sørget for å ta vare på alle de over hundre vennene og familiemedlemmene til både meg og min kjære. Slik kan det dessverre ikke være. Ikke for meg og ikke for noen, tror jeg. Jeg har min bakgrunnshistorie med at jeg ble utbrent for noen år siden, og jeg har blitt styrket i mitt syn på at sunn grensesetting - gjort i kjærlighet - er en del av det å ta vare på seg selv og sin egen helse.

Dette er kanskje spesielt viktig for jenter som kan og vil mye og som har mange relasjoner å pleie. Jeg tror at når man i noen situasjoner setter en grense, så kan man andre ganger utvide grensene når det er nødvendig. Fordi jeg har hentet meg inn i uke 43, kan jeg strekke meg langt i uke 44, om du skjønner. Og det er jo en innmari god følelse å stå på, bety noe for andre, varte opp og innby til fest, besøk eller hva det nå er!

Men selv om jeg har kommet langt og lengre enn langt, sliter jeg ofte med dårlig samvittighet for ting.

Jeg føler jeg burde lagd mer spennende opplegg til timene mine på jobb. Ja, slik som da jeg gikk på lærerskolen og fylte ut hva-hvordan-hvorfor-skjema og kunne den didaktiske relasjonsmodellen på rams (!).
Jeg synes jeg burde brukt mer tid på å rette norskoppgaver og skrevet lengre kommentarer til hver elev.
Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke har svart på en diverse post og meldinger på mail, mobil og fjesbok
Jeg føler jeg burde besøkt svigermor som ligger på demensavdeling mye oftere.
Jeg føler jeg burde ryddet mer hjemme - enda så mye vi ordner og styrer hver dag - og i det minste hatt det litt mer strøkent på soverommet.
Jeg burde ringt vennene mine oftere. Og familien min. Og familien til min kjære. Jeg har jo giftet meg inn i den familien. Og jeg ønsker jo å vise at hver og en betyr noe for meg.
Jeg har dårlig samvittighet på vegne av min kjære, som er dårlig på meldinger og som ikke har tid til å besøke vennene sine så ofte. Burde ikke da jeg gjøre noe for å vise at de ikke er glemt? Men hva da med alle mine venner jeg har kjent i enda flere år som også fortjener telefoner og besøk?
Jeg føler veldig på at jeg var sykmeldt en del uker i høst og slik bidro til at læringssituasjonen for elevene ikke ble optimal. Kanskje det til og med ble ekstraarbeid på kolleger - hva vet jeg?
Jeg har dårlig samvittighet på at det ble lange dager på lillegutt i barnehagen i den perioden jeg lå lenket til senga og kastet opp. Ikke kunne jeg være helt til stede for Jesper heller.

Listen kunne fortsatt. Når jeg ser det der - svart på hvitt - synes jeg egentlig det er helt forferdelig at jeg ødelegger livskvaliteten min med å føle på så mye greier! Jeg gjør jo mitt beste hele tiden. Og jeg har en jobb å skjøtte. Og jeg er bare et menneske. I tillegg har både Mr Amélie og jeg tatt et aktivt valg på at det aller, ALLER viktigste for oss, det er den lille familien vi to har skapt. Det andre er vitkig, men å skape en trygg og fin familie og ta vare på parforholdet og barna våre, det er faktisk det som betyr mest for oss.

Jeg husker jeg ble veldig revet med da jeg fant en tekst inne på en blogg for en tid tilbake som handlet om nettopp dårlig samvittighet. Eller var det kanskje en henvisning til en annen blogg? Jeg mener bestemt å huske at det var inne på  Litt av mitt at jeg ble revet med, men da jeg lette nå i stad, fant jeg ingen spor. Hm. (Camilla Jørgine - om du leser dette? Sier dette deg noe? Kan du hjelpe meg?) I alle fall, jeg mener å huske det stod noe i de refleksjonene om at kanskje vi føler på det ene og det andre, for å liksom veie opp for alt vi føler vi mislykkes med. Som om vi blir litt snillere da. Litt mer edle. Kanskje det er noe i det? Når ting gnager i oss, så "hjelper" de vonde følelsene oss til å håndtere vår egen utilstrekkelighet - tror vi. Jeg skriver "tror vi", for den dårlige samvittigheten hjelper jo ikke i det lange løp. Den plager. Den stjeler energi. Den tar fra oss livsglede.

Jeg har bestemt meg for å fortsette å jobbe med dette området her. Styrken jeg har funnet er vel og bra, men jeg er nødt til å ta noen bevisste valg på å ikke la gnagende mislykkethetsfølelser få stjele livskvalitet fra meg.

Jeg synes det var befriende deilig å lese en kommentar under del 3 som jeg fikk fra en leser som kaller seg S (Tusen takk!). Hun skrev bl.a: Vi har nedprioritert venner og fritidsinteresser i betydelig grad. Men for oss ble det negativt stress ved å forsøke få til for mye. Noe får vi til og andre ting må bare settes på vent. Jeg tror alt dette handler om prioriteringer, og at noe faktisk må prioriteres ned. Det kan være vanskelig å skulle gi avkall på noe, men som det sies: det er en tid for alt. Og jeg synes det virker som om det er akkurat dette som blir problematisk for mange: de vil for mye, og sliter seg selv ut på dette viset. Men jeg tenker at man også kan lære mye om seg selv ved å måtte gi avkall på ting. 


Så enkelt. Så liketil. Frigjort fra dårlig samvittighet. Her finnes det noen som har godtatt at livet med små barn og full jobb kan kreve så mye at man for en tid må gi avkall på noe, også noe som det er litt tabu å erkjenne at man nedprioriterer.


Bye bye, skakkjørt dårlig samvittighet! Hello livskvalitet!

Livskvalitet og prioriteringer - DEL 3

Du bør lese DEL 1  og DEL 2 før du tar fatt på resten. Innspill på temaet mottas med stor takk.


Å STILLE SEG SELV NOEN SPØRSMÅL

Hvordan man legger opp livet sitt, er opp til hver enkelt familie. Det som er riktig for én familie, kan oppleves feil for en annen. Jeg tror det viktigste er at man er tro mot seg selv og handler ut fra overbevisning. Det prinsippet er i mange tilfeller et godt kompass å navigere etter.

Når jeg handler i overbevisning, gjør jeg det fordi jeg har tenkt gjennom de ulike aspektene ved et valg. Jeg har "kjent etter" inni meg og våget å saumfare indre kriker og kroker. Har jeg tro på dette? Har jeg samvittighet til dette? Opplever jeg det godt og riktig? Tar jeg et valg fordi jeg er under press eller opplever jeg frihet til å lande på ulike ting? Stiller man seg selv noen spørsmål og tar seg tid til å tenke gjennom dem, tror jeg hjertet sier fra. For min del er det slik at hvis noe oppleves feil for meg, eller om jeg kun føler et ytre press rundt noe jeg selv ikke ønsker eller har tro for, da får jeg rett og slett en uggen følelse på innsiden. Kall det gjerne en uro. Jeg har enormt stor tro på å lytte til den indre stemmen.

Er man et par, er det gjerne to hjerter som sammen må lande i forhold til valg og prioriteringer. Her kan det nok by på utfordringer i parforholdet om man ikke har et sett med felles verdier. Om far er materialistisk karrieremann og mor en idealistisk husmorentusiast (i hodet mitt nå så jeg akkurat for meg en dresskledd eiendomsmegler og en jenkadansende supermamma med batikkskjorte, hehe), ser jeg for meg at det kan bli noen slitsomme diskusjoner. Den biten går jeg ikke veldig inn på her. Jeg tar utgangspunkt i at mange velger en livsledsager som man deler grunnleggende verdier med. Gjør ikke de fleste det? Mr Amélie og jeg visste i alle fall godt hvor vi hadde hverandre før vi ga vårt ja. Vi føler vi er et team som jobber sammen mot felles mål. Noen av våre mål har f.eks vært å skape et hjem (kjøpe bolig og pusse opp), ha litt tid sammen før Prosjekt Babylaging (reise, investere i hverandre), skape en familie og ta vare på denne.

Nå er vi en liten familie på tre, snart fire. I god tid før svangerskapspermisjonen med Jesper ebbet ut, snakket vi sammen om veien videre. Vi visste det var lurt å tenke planlegging, samtidig som vi var opptatt av å lytte til hjertet vårt. Fornuften sa at det var lurt å bygge opp økonomien litt. Å slite med store håndverkerregninger mens man spinker og sparer på alt annet, var rett og slett ikke noe vi ønsket dette året. Vi visste også at om vi noen gang i småbarnsfasen skal jobbe fullt begge to, så måtte det bli nå. Jeg for min del ønsket å kjenne på kroppen hvordan det var å jobbe 100 % og samtidig ta seg av barn. Dette for å kunne vurdere hvor mye jeg skal jobbe de neste årene.

Allikevel - vi hadde ikke valgt det slik, om ikke Jesper hadde vært den han er. Han er glad, trygg og sosial. Han trenger noen utfordringer. Vi hadde rett og slett tro på at det ville positivt for han å gå i en liten og oversiktlig barnehage. Mens mange mammaer før gikk hjemme og de kunne møtes på lekeplassen med barna sine, går nå de aller fleste barn i barnehage. Vi ønsket at Jesper skulle møte andre barn og oppleve sosialisering, lek og moro. Dette har vist seg å være et godt valg. Vi merker at gutten vår har utviklet seg. Han gleder seg til hver dag og viser stor tilfredshet når vi henter han. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg har fått mer tro på små barn i barnehage etter det vi har erfart det halvåret her (i hvert fall om ikke barnehagene er for store). Med små mener jeg barn  fra ca 1 år. Jeg synes det er fint og fascinerende at Jesper får ha sin egen lille hverdag og sanke opplevelser som utvikler han som menneske. Jeg tror rett og slett ikke jeg hadde klart å gi han alle de erfaringene og opplevelsene selv, dersom jeg hadde valgt å gå hjemme med han.

Når alt dette her er sagt - ja, for dette ble mye lengre enn jeg hadde tenkt - kjenner vi at det er tid for å stille oss selv noen nye spørsmål. Vi føler oss trygg på valgene vi har tatt, men hvordan opplever vi hverdagen rent praktisk nå etter å ha prøvd det ut? Er dette ok for oss, eller ønsker vi det annerledes? Hva gjør vi videre, for eksempel etter neste svangerskapspermisjon?

Som jeg alt har kommet inn på, summer det stadig inni både min kjære og meg, at det er en del ting vi savner. Vi savner at ikke vi må være så fokuserte hele tiden. Vi savner det å kunne være mer spontane; reise mer bort i helger og være litt mindre kaputt ved helgeslutt. Vi savner å være sammen med vennene våre på begge sider, og vi savner å ha mer middagsbesøk. Vi savner mer tid til interesser, og vi savner det å ikke ALLTID ha hengende et halvferdig prosjekt over oss. Og selv om vi ser at Jesper trives i barnehagen, savner vi rett og slett mer tid med han.

Jeg tror mange savner mye i livet sitt. En del savn og udekkede behov må man kanskje bare leve med, men om man tør, tror jeg det kan være lurt å stille seg noen dyptpløyende spørsmål. For helt ærlig:

* Må vi - rent økonomisk - jobbe fullt begge to?
* Hva er det som gjør at vi føler vi bør jobbe så mye som vi gjør?
* Hva kan vi gi avkall på av goder og evt luksus?
* Hva er viktig for oss, ikke minst hva er VIKTIGST?
* Hva er livskvalitet for meg og for oss i denne familien?
* Hva skal til for at vår hverdag skal oppleves overkommelig i forhold til det å følge opp X antall barn?
* Hvordan ønsker jeg å se tilbake på livet mitt om 10, 20, 40 og 50 år?
* Er det noe vi kan prioritere annerledes med hensyn til tidsbruk, forbruk eller annet?
* Hva eller hvem styrer mine/ våre valg?
* Hvor viktig er pensjonspoeng? (Selvsagt er det viktig, men er det dét som skal avgjøre hvordan hverdagslivet vårt blir? Rent tidsmessig er man faktisk en aktiv familie over en lengre periode enn man er en aktiv pensjonist... Og har jeg noen garanti for at jeg kan reise kloden rundt og handle dyr kunst når jeg er 60-70? Vet jeg i det hele tatt at jeg BLIR så gammel? Okey, jeg vet denne diskusjonen også handler om likestilling, at en del kvinner kommer bakpå osv, MEN uansett. Jeg mener at pensjonspoeng ikke er alt her i livet.)

Vi er inne i en begynnende prosess der disse problemstillingene jobber på innsiden. Jeg håper jeg kan inspirere andre til å stille seg selv noen av de samme spørsmålene. Og om noen har lyst til å fortelle om sine valg med tanke på jobb, barn og hverdagsliv - alt fra praktiske tips fra familier som synes det funker bra med to i full jobb, til erfaringer knyttet til det å jobbe deltid og ha mer tid til barn og interesser - vil det garantert vekke stor interesse både hos undertegnede og de andre hundretalls leserne som følger med om dagen.

***

PS! Jeg er klar over at ikke alle er i en situasjon der de kan velge helt fritt. Mange har lån til oppover øra og er fastlåst til det å jobbe fullt. Andre er aleneforeldre og må klare seg selv. Jeg håper allikevel innlegget kan inspirere med tanke på det å lytte til hjertet sitt og ta valg ut fra overbevisning - i den situasjonen man er i. Mr Amélie og jeg er nok heldige på den måten at vi hadde "rast litt fra oss" før vi møtte hverandre. Vi hadde gjort noen feilvalg og erfaringer, noe som igjen gav oss mer selvinnsikt. Samtidig, det ligger valg og overbevisning bak det faktum at vi begge holdt ut og "ventet på" den rette. Det har så klart gitt oss et godt grunnlag for å starte et liv sammen. Og når man gjør det i voksen alder, er det kanskje lettere å ta fornuftige valg? Hm.

Livskvalitet og prioriteringer - DEL 2

Dette innlegget er en del av en serie. Du bør lese DEL 1 før du tar fatt på resten. Innspill på temaet mottas med stor takk. 


VÅRT LIV - SLIK DET ER NÅ

Som jeg skrev, er det ikke noe nytt at jeg reflekterer en del rundt livskvalitet og prioriteringer i hverdagen. Jeg har lenge vært opptatt av å finne en ultimat balanse på ting i livet selv om jeg ikke helt har klart å oppnå denne balansen til fulle. Kanskje gjør jeg det aldri. Mulig både jeg og andre har for mange behov og ønsker ved siden av plikter her i livet, til at det lar seg gjøre å få regnestykket til å gå opp. Kanskje må man tenke mer på livet sitt som en rekke faser? De ulike behovene og ønskene kan kanskje fordeles over flere perioder gjennom et langt liv? Det er jo en tid for alt.

Det som har satt litt fart på tankene knyttet til alt dette, er det faktum at vi opplever hva det vil si å være småbarnsforeldre. Sånn etter permisjonstid og et helt år med masse luksustid. For dere som ikke kjenner meg og oss, her er noen "bare facts":

I juni 2009 ble vi foreldre til en liten gutt. Jeg hadde mammapermisjon frem til begynnelsen av mai 2010. Da begynte jeg å jobbe igjen, mens pappaen tok ut sin permisjon. Fordi jeg er lærer, hadde jeg ferie og avspasering frem til begynnelsen av august. Da begynte lillegutt på 14 måneder i barnehage - full plass - mens Mr og Amélie og jeg fortsatte i våre jobber 100 %. Og fra og med da har vi stått i en posisjon der vi kan uttale oss om hvordan det faktisk er å ha småbarn med barnehagelevering, sykdomsperioder, tannfrembrudd, våkenetter, bespisning og påkledning og mye "hverdagsaction", samtidig med å jobbe fullt og prøve å ta vare på oss selv, parforholdet og andre relasjoner.

Først alt det positive. Det er utrolig hva man får til når man står midt oppe i det. Jeg forberedte meg på det verste. På stress og mas og et liv uten pustehull. Slik ble det ikke. Vel, det har muligens vært enkelte intense morgenkvister der jeg har flydd rundt med håndkleturban på hodet og Jespersen har hengt i beina mine og kost meg på leggen. Mascara har blitt påført i blinde mens mor har sunget Fem små apekatter foran en supersosial gutt. Det har også hendt at nøkkelknipper har vært sporløst forsunnet, før det har slått mammaen at en viss snusmumrikk kan ha plantet nøklene i sofasprekken eller tråbilen sin. I det store og det hele, har det allikevel gått ganske greit. Jeg har blitt en mester i planlegging og har lagt frem klær og utstyr dagen før. Jeg har lagt meg tidligere på kvelden og stått opp så tidlig jeg bare kan. Vi har faktisk kost oss med rim, regler og en liten morgensmoothie, vekselvis med morgenstell og bleieskifting, før vi har syklet i vei eller trasket av sted med vogn. Man finner sine strategier. Jeg har nok misunt dem som har sin egen halvtime på badet før lurifaxen står opp, men her i huset har vi en gutt som våkner tidlig. Sånn er det bare med den saken.

Jobbdagene har gått overraskende bra. Jeg har en kjempefin timeplan i år og har klasser og elever jeg trives utrolig godt med. Det i seg selv, gir et visst overskudd. Jeg slapp å være kontaktlærer i år, noe som hjelper på det første året med barn i barnehage. Det at barnehagen ikke ligger langt unna, og ikke minst at Jesper stortrives, har også vært av uvurderlig betydning. Når min jobbdag er over, gleder jeg meg til å hente en blid og glad gutt de dagene jeg henter. Jeg tar meg alltid god tid; sjekker kleskurven hans, kler rolig på han og skravler med de ansatte. Det er viktig for meg at Jesper får kjenne ro og glede i hverdagen sin. Jeg liker det selv også; at ting går i laid back tempo. Vi går eller sykler hjem. Det hender til og med vi tar en en tur i butikken eller sykler en ekstra runde innom skogen. Idyll! Dette var noe av det jeg savnet mest da jeg var sykmeldt i høst og følte meg lenket til senga. Jeg synes det er så koselig den tiden Jesper og jeg får sammen når jeg henter han i barnehagen.

Pappaen opplever det samme som meg. Hverdagen går bra, og vi får det til, dette med barnehagelevering og jobb. Det vi riktignok merker, er at livet på en måte bare er.... det. Ja, i tillegg til den tiden vi har her hjemme på kveldene. Vi nyter tiden med Jespersen fram til han legger seg, vi leker, spiser middag, har badetid og kveldsmat, men etter det er vi ofte ganske slitne. Vi orker liksom ikke de store krumspringene.

Etter opprydding på kjøkkenet, blir det ofte til at vi kræsjlander i sofaen. Gjenkjennelig? Vi lager noe god mat, koser oss kanskje med en episode av en tv-serie på dvd, har det hyggelig eller gjør noe hver for oss. Mr Amélie spiller fotball en dag i uka mens jeg er hjemme med Jesper. Jeg svinser litt rundt på nettet, leser mammablad eller retter skolearbeid. Det hender jeg tar en telefon til venninner eller familie, men telefonregningene kommer ikke i nærheten av hva de var i studietidens glans. Jeg orker rett og slett ikke ikke sitte så mye i telefonen. Jeg tror det er slik for mange småbarnsforeldre. Når roen senker seg og man har sjansen til å slappe av, er det mest nærliggende å være sammen med den man deler hus med. Eventuelt ta en bad og kjenne hvile i kropp og sjel. Nettopp fordi vi passer på dette, har livet vårt en form for ro over seg. Vi har et godt parforhold. Vi koser oss sammen som familie. Vi har det rett og slett godt.

Burde jeg ikke i så måte være fornøyd? Når vi tross alt har hodet over vann, er det ikke da grønt lys med hensyn til å fortsette i samme løype? Vel, det er ikke der det ligger. Vi har det godt og fint på mange vis, men det ligger en følelse der av at dette er midlertidig. At vi holder ut, fordi vi vet at vi kommer til å prioritere annerledes om ikke altfor lenge. Vi savner å være mer sammen med Jesper. Vi føler på alt vi ikke rekker. Vi sliter med å bli ferdige med prosjekter i huset. Vi savner tid og muligheter til å være mer sammen med venner. Interesser og hobbyer? Nei, mange av dem ligger på hylla.

Vi deler nok skjebne med mange småbarnsforeldre og en del ting må man kanskje bare godta, men allikevel dirrer stadig en streng inni meg: Livet er mer enn pliktløp og økonomi.

Livskvalitet og prioriteringer - DEL 1

INNLEDNING

Den siste tiden har jeg tenkt mye over et tema som berører både hverdagsliv, planlegging, økonomi, tid og prioriteringer. Det handler i bunn og grunn om hvordan jeg, ikke minst vi i den lille familien Amélie, ønsker å legge opp livet vårt slik at vi i størst mulig grad kan kjenne glede ved det livet vi lever.

Det er ikke slik at vi idag ikke opplever denne gleden. Vi er takknemlige for jobbene våre, huset vårt og det vi har klart å skape sammen, noe som i seg selv bidrar til tilfredshet, men vi merker vi må være bevisst på hvordan vi bruker tiden vår. Vi kjenner på presset - også kjent som den sagnomsuste "tidsklemma" - og vi opplever det til tider kjedelig å måtte gi avkall på en del ting som innerst der inne betyr mye for oss. Å leve et veldig pliktrettet liv, kan i lengden være utmattende i seg selv. En grunn til at vi har hodet over vann, er nok både at vi er bevisst våre prioriteringer - for oss er nok hvile og tid sammen rett og slett viktigere enn alt annet - og at vi har et perspektiv rundt dette. Det kommer nemlig andre tider. I år har vi valgt å jobbe fullt begge to, nettopp for å ha mulighet til at jeg kan gå ned i stilling etterhvert. Da holder man ut.

At livet kan gå i ett er ikke noe nytt. Jeg har skrevet om prioriteringer og kampen om tiden tidligere - HER. De fleste jobber og står på, prøver å nå sine mål og ønsker å stille opp for andre mens man samtidig realiserer seg selv og sine idealer. Mens livet kanskje for noen tiår siden "humpet og gikk", raser det for mange i dag avgårde uten at man helt registrerer hvordan det står til med hverken seg selv eller andre. Jeg tror egentlig at mange ikke ønsker å ha det slik. Selvsagt finnes det dem som elsker "action", at det skjer noe, og som rett og slett kjenner glede ved at livet fylles med jobb og aktiviteter, men størsteparten av oss har i tillegg behov for en slags grunnleggende ro: Mulighet til å sitte ned, nok søvn, ro til å tenke gjennom valg i livet, tid sammen med våre nærmeste og så videre. Dette er selvfølgelig vanskelig å oppnå om man hele tiden springer rundt som en hamster i hjul.

Noen ignorerer signalene som kroppen gir, andre tar hensyn dem og lever heller med en tilbakevendende dårlig samvittighet for alt man skulle og burde gjort. De aller fleste befinner seg nok på midten. Man lytter delvis til kroppen og gir avkall på noen få ting, men lar samtidig pliktene styre seg og er som regel alltid litt sliten. På toppen av det hele troner en dårlig samvittighet som man prøver å døyve som best man kan. Man kan jo spørre seg om dette er oppskriften på det gode liv...

Dagens klokskap

Jeg sniker inn enda et innlegg før jeg begynner på serien min om livskvalitet og prioriteringer. For en tid tilbake var jeg inne i en "klokskapssteam", men nå er det visst lenge siden jeg har skrevet om denslags. Igår kom jeg over et veldig bra sitat jeg bare er nødt til å dele. Dette hører i sannhet til i kategorien rungende ord. Velformulert, presist og utrolig sant:

"Mennesket er laget for å bli elsket, men ting er laget for å bli brukt. Det er ikke rart det er kaos i verden når mennesker blir brukt og ting blir elsket."
(Ukjent)

Kloke ord i disse førjulstider.

***

For andre (litt lengre) klokskapsinnlegg, hopp HIT, HIT eller HIT.

Ny photoshoot

Yu-hu! På lørdag fikk vi tatt julekortbilder! Jesper var så flink, og vi gjorde unna seansen på under et kvarter. Veldig fornøyd! Ikke bare-bare å få tatt bilder, når man må vente på både blåveis-forsvinninger (!) og sykdom. Vår lille et-og-et-halvtåring er høyt og lavt, og nylig skled han på en legokloss og rett inn i kanten på tripp-trappen. Han ble både gul og blå rundt øyet, så da måtte photoshooten utsettes.

Ikveld har jeg bestilt julekortene, så nå er det bare å håpe det ikke tar for lang tid med posten.

Bildene over og under er ikke bildene til selve julekortet, men er så fine at jeg deler dem her. Til slutt, et hånda-ut-og-knips-bilde vi tok av den lille familien på tre, snart fire.

We are family....!

Min lille eskimo

Kanskje ikke helt eskimo akkurat... - men søt er han med strikkejakke og lue med fuskepels. Jeg gjorde et desperat forsøk på bilder til julekort rett før sola gikk ned her om dagen - herlighet, som jeg skyndte meg hjem fra barnehagen, fornøyd med å hente han tidligere og greier - men prosjektet gikk heller dårlig. Gutten nektet å ha på seg votter og kastet de ut av vogna på vei til "location". Etterpå ble han superhissigpropp da han snublet i bakken, tok seg for og ble iiiiskald på hendene. For første gang i historien gjennomførte han fotonekt, og jeg måtte bare kaste inn håndkledet.

Det ble fire bilder før han slo seg vrang. Søte og stemningsfulle, men jeg går nok for ny photohoot på fredag.

PS! Tusen takk for alle gode tips til vintersko til et-og-et-halvt-åringen min! Jeg kom på etterpå at vi har et arvet vinterskopar fra Viking i skapet hans. Tror de er noen år gamle, så vet ikke om de er like bra som nyere modeller (?), men de er verdt å prøves ut. Foreløpig har jeg altså byttet på hva som er hovedsko og ekstrasko. Funker ikke Viking, så går jeg nok for Kamik, Superfit eller Kavat :)

Tips søkes: Varme vintersko til et-og-et-halvt-åring

Før jeg begynner på en serie med tittelen Livskvalitet og prioriteringer (Ja, en serie er tingen, fant jeg ut...), må jeg snike inn et Tips søkes-innlegg. Jeg har nemlig en barnehagegutt som fryser litt på beina i disse iskalde tider. Vinterskoene han bruker nå er fra Ecco, ellers har han to par ullsokker inni. Ei venninne av meg fortalte meg at en gutt hun kjente, visstnok alltid var kald på beina med Ecco, men at ting ble bedre da han byttet til Viking. Noen snakker også om Sorel, men vet ikke om det er tingen til ett-og-et-halvt-åringer som bruker str.21? (Er ikke de litt cherrox-aktige i fasongen?)

Jeg er klar over at det finnes tester på nettet, f.eks DENNE, men her kommer jo Ecco best ut. Det stemmer ikke med min egen erfaring. Dessuten er de fleste av skoene i testen juniorsko, og ikke undersåtter beregnet på ett-og toåringer. Mulig super-Eccoen i denne testen er en annen type? Hvem vet...

Jeg spør derfor om innspill fra mammaer og barnehageansatte der ute. Hvilke vintersko er best når gradestokken kryper veldig nedover??? Har dere erfaringer med flere?

Det har vært supernyttig med bloggertips når jeg har vært i beita tidligere! :) Så - på forhånd takk!

Lille hjelper 1,5 år

Idag er Jesper 1,5 år. Utviklingen går i forrykende tempo om dagen, og vi merker selvstendighetstrangen er økende - litt sånn opphøyd i annen potens. Her skal alt prøves, og mye mestres.

Han flyr rundt med klær rundt halsen og sko på snei (forsøk på påkledning), han fluffer puter i sofaen (!), sorterer, "rydder" og ordner, han klatrer på bord og stoler, babler i vei med de ordene han kan pluss en haug med annen gresk, har i fiktive telefonsamtaler, rører i gryter, vil være med å ta ut av oppvaskmaskina, pusser med "sandpapir", fyller vaskemaskina med klær og borer med diverse fiktive driller på vegger og gjenstander.

Mamma er for lite effektiv. Hvorfor holde seg til én ting? Mopping og støvsuging på en gang!


Hans absolutte favorittsyssel er å moppe og støvsuge. Som en venninne skrev på facebook: Disse tendensene er det bare å vanne og gjødsle! Oh yes! Det skal jeg love deg. Skal innrømme det er et herlig syn å se Jespersen i sving, gjerne i en time om gangen, med rødglødende kinn og med hjelm eller lue på hodet. Vet ikke helt hvor han har dette fra - vi flyr ikke akkurat rundt med hodeplagg når vi rengjør - men Jesper synes nå den saken er ganske logisk.

Det er virkelig en så stor glede å få være mamma og pappa. Så får vi bare sanke oss de triksene vi kan med hensyn til barneoppdragelse. Rakkertendensen er nemlig også i rivende og plutselig utvikling. Denne uken slapp han, i et uoppmerksomt øyeblikk, mobilen min i do (!). Han dundrer løs på vitrineskapdørene i glass, river ned høyttalerne på tv-benken og løper og stikker av når vi skal ut. Pus får gjennomgå med både lugging og slag, og tallerkener og glass havner stadig på gulvet.

Det er spennende å være vitne til et lite menneskes utvikling. Helt tett på. Dag for dag, uke etter uke. Vi føler oss privilegerte!

Ufrivillig bloggpause og tilstandsrapport

Jeg har visst hatt en ufrivillig bloggpause. Ikke helt slik jeg har ønsket det, men slik blir det gjerne når hverdagslivet står på vent. Det har vært slitsomt med kraftig svangerskapskvalme og påfølgende sykdom, men desto mer deilig å komme til hektene igjen. Kjenner jeg setter så pris på jobben min, kollegaene og de fine elevene mine. De er liksom verdt å stå opp "om morran" for, selv om kvalmen og mattheten fortsatt henger litt i. Nå jobber jeg gradert, og jeg synes det går bra. Litt sliten om kveldene, men det får man bare regne med.

Det er så godt å være i aktivitet og bevegelse, være til nytte og ikke minst være til stede for Jespergutt og Mr Amélie. Hurra for stigende form, for førjulstid og vintervær! Tror jeg er en av de få som priser meg lykkelig over været om dagen. Visst er det kaldt, men superundertøy og store skjerf gjør susen. Jeg synes det er en opplevelse å gå ute på frostkalde dager, spesielt når sola skinner og det glitrer i trærne. Jeg føler meg levende! Førjulsstemningen med julepyntede hjem og julegater, gjør meg også ilende glad.

Mulig jeg har et eget "vintervær/juleelsker-gen"... - eller kanskje jeg bare er litt ekstra lykksalig i år. Etter å ha ligget mange uker i dvale, er det vanlige hverdagslivet i desember pur lykke for Amélie.

Jeg må forresten få takke dere lesere for koselige kommentarer den siste tiden, både under gamle og nye innlegg! Takk for koselig og lang kommentar under Trilletur i Rosanes park (HER), du Harald Eide som tilfeldig oppdaget bloggen min. Når tiden er inne, skal jeg lage et eget vinter-innlegg med bilder fra en snødekket park. Det betyr også mye for meg når det plutselig tikker inn takke-kommentarer under serien om utbrenthet (HER). Det er godt å vite at min historie kan bety noe for andre, og at andre kan kjenne seg igjen. Da føler jeg det har verdi å dele opplevelser fra livet sitt.

Hm. Jeg har ikke fått skrevet så mange typiske "Amélie-skriblerier" i det siste. Det er noe jeg stadig tenker på. Jeg elsker jo å skrive og jeg liker å dele fra dypet, men kjenner det som en utfordring å finne tid og rom til å sette meg ned, sortere tanker og formulere gode tekster i en hverdag med barn, jobb og plikter.

Noe som surrer og går MYE i hodet mitt om dagen er spørsmål knyttet til prioritering, livskvalitet og balansen mellom familie/ jobb/ det sosiale. Livet er godt, og vi har absolutt hodet over vann, men jeg savner tid og rom. Jeg savner muligheter til å være mer sosial, og jeg kjenner jeg gleder meg inderlig til jeg skal ut i permisjon igjen. Det året skal vi tenke nøye gjennom hvordan vi legger opp løpet videre. Jeg vet jeg ønsker å gå ned i stilling - spørsmålet er hvor mye. Kjenner jeg kan skrive mye om dette - og det gjør jeg snart. Plutselig!

Jeg har en utrolig fin dag idag preget av koselig morgen med Jesperen før barnehagelevering rundt halv ti. Jeg kledde godt på meg, og fikk en deilig trilletur i vinterkulda sammen med den morsomme rakkeren min (som jommen meg må sies å være i rivende utvikling om dagen). På vei hjem handlet jeg litt på butikken, før jeg stelte i stand en sunn og god frokost, drakk kaffe for første gang på over to måneder og koste meg med blad og svinsing på nett. Det knitrer i ovnen bak meg, og i magen er det liv. At formen er bedre og at det er helg, er heller ikke noe minus. Godt å hente seg inn igjen etter jobbdager!

Ønsker dere en god og herlig helg!




Pause-bildet er funnet HER. 
Skrive-bildet er funnet HER.