For en tid tilbake fikk jeg en del tanker om hva det er som knytter mennesker sammen.
Jeg var blant en gruppe mennesker og følte meg i grunnen litt... - utenpå. Hyggelig tilstelning, god mat og mange flotte mennesker, det var ikke det, men jeg hadde en overveldende følelse av å
ikke høre til. Jeg satte meg ett sted, pratet litt med de rundt meg, men så ble det liksom ikke så mye mer å si. Jeg kommenterte maten til noen andre, smilte, spurte en annen om åssen det stod til - joda, alt vel - men plutselig var personen i et annet rom. I og for seg ingen big deal - man trenger jo ikke å snakke så voldsomt med alle og enhver - men slike ting gjør det ganske tydelig at interessen for å slå av en prat er minimal.
Det byr alltid på litt interessante møter når man befinner seg i samme rom med mennesker i kategorien "kjenner-deg-egentlig-ikke-men-vi-møtes-fra-tid-til-annen-likevel". Intetsigende dialoger kan finne sted, men verdifulle møter kan også oppstå. (Mer om verdifulle møter
HER.) Det er herlig med folk som byr på seg selv, uansett om man kjenner hverandre litt, mye eller midt i mellom. Heldigvis befant det seg et par slike mennesker på dette stedet også. Mennesker som prater og viser interesse for andre, fungerer alltid som sosialt lim der mennesker med ulike relasjoner møtes.
Hva er det egentlig som knytter mennesker sammen? Hvor går grensen mellom venn og bekjent?
Jeg har tenkt litt på dette. Det er alltid grunner til at mennesker opplever bånd seg i mellom, alternativt
ikke gjør det. Jeg tror det kan handle om flere ting. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har "sett lyset"; det jeg skriver er ikke nytt. Det er heller ikke fancy forskning eller en ryddig, akademisk oppsatt liste. Nei, dette her er bare Amélie som fabulerer litt. Altså, faktorer som jeg tror innvirker på menneskers forhold, kan sammenfattes i:
1. Å ha en historie sammen:
Historien trenger ikke å være lang eller å strekke seg over flere år (selv om det ofte er en forsterkende faktor) men har man minner sammen, så opplever man gjerne bånd og en sterk, gjensidig tilhørighet. Man kan nevne et ord, et bruddstykke av noe, og man brister i latter. Man kan kaste et blikk på den andre, og han/hun vet hva du tenker. Man har delt noe. Kanskje har man bodd i samme gate, gått i samme klasse, studert, reist sammen, gått i samme barselgruppe, eller bare truffet hverandre jevnlig. Man husker de samme tingene. Man har blitt kjent gjennom å gjøre ting sammen, og disse tingene fremkaller gode følelser.
Dette er vårt. Dette er noe vi har sammen. Det handler allikevel ikke bare om å ha en historie. Jeg har for eksempel bare kontakt med ørliten brøkdel av dem jeg gikk på ungdomsskolen med. Historien må være tilknyttet noe som oppleves godt og sammenbindende. I tillegg spiller de andre faktorene inn.
2. Felles interesser:
Har man felles interesser eller er i samme livssituasjon, er det ikke vanskelig å gå fra bekjent til venn. Man begynner å gjøre ting sammen og diskuterer, ler av og frustrerer seg over de samme tingene. Jeg skal for eksempel love deg at det å ha barn, åpner mange dører!
3. Identitet / at man identifiserer seg med hverandre:
Det er mange årsaker til at man identifiserer seg med noen. At man er nogenlunde samme personlighetstype, er én ting som kan skape grad av gjenkjenning. Eller kanskje man er i familie og er en del av samme slektstre; man deler bakgrunn og har mange av de samme menneskene rundt seg. Etnisitet kan i noen tilfeller innvirke på tilknytningen. En annen ting som kan skape identitet, kan være felles verdier, livssyn eller politisk overbevisning. Er man overbevist om mange av de samme tingene, trenger man ikke bruke mye tid og krefter på å forklare eller grunngi det ene og det andre. Man snakker samme språk og har et verdisett til felles. Dette er imidlertid bare et eksempel; det finnes for eksempel mange troende mennesker jeg har lite til felles med og som jeg ikke identifiserer meg med, og ditto ikke-troende mennesker jeg identifiserer meg sterkt med og opplever bånd til. Poenget mitt er at felles overbevisninger i noen tilfeller kan påvirke en relasjon i form av å skape tilhørighet og nærhet. Jeg vil samtidig understreke at det kan være vel så "connecting" i en relasjon å være uenige. Kanskje man har en litt lik måte å reflektere på; kanskje man bare er filosofisk anlagt, men utover det er totalt uenige. Da handler identifiseringen om det faktum at man er et tenkende menneske som liker å reflektere - altså at man har likhetstrekk i personligheten. Jeg tror dere skjønner hva jeg mener.
4. God kjemi:
Noen mennesker kobler man veldig lett med, med andre halter kommunikasjonen mer. Jeg har skrevet om mennesker og kjemi tidligere (
HER). Kjemi kan handle om at praten går lett, at man har samme type humor, eller det enkle faktum at man føler man forstår hverandre. Bølgelengde, er vel stikkordet. Personlighetstype spiller inn, men også åpenhet for å bli kjent. Jeg tror folk som viser oppriktig interesse for andre og som byr på seg selv, nok har et større register av mennesker i livet sitt det sier klikk med. Kjemi har absolutt noe å si for hvordan en relasjon utvikler seg, men kjemi alene skaper ikke tilhørighet eller et nært vennskap. Jeg kan for eksempel ha god kjemi med hun står i kassa på lokalbutikken, uten at jeg nødvendigvis er noen nær venn for det. Kjemi kan på den annen side få fart på relasjonen. Kobler jeg lett med en person, er veien kort til å opprettholde kontakt, åpne seg, invitere til nye treff, og slik skape en historie sammen.
***
Når jeg tenker på vennene mine, ser jeg at en eller flere av disse faktorene har spilt inn for hvordan de ulike relasjonene har utviklet seg.
Når jeg forholder meg til mennesker der mange av disse tingene mangler, eller i alle fall ikke er åpenbart til stede, krever det mer å relatere til vedkommende. Det er ikke det at den eller de det gjelder ikke er koselige - de kan være feiende flotte mennesker og så hyggelige de bare vil - men ting går ikke av seg selv i samme grad. Når man i tillegg ikke er oppdatert på hvordan folk har det, ikke henger helt med når minner deles, når man bare sporadisk blir invitert med på ting, og heller ikke føler at man kjenner folk så godt, går hjulene litt saktere når man møtes.
Dette er ikke for mitt vedkommende noe stort problem - jeg har så mange herlige, fine mennesker i livet mitt som jeg elsker å være sammen med - men jeg skulle på sett og vis ønske det var litt annerledes likevel. Jeg ønsker jo å bli bedre kjent. Det er fint å kjenne mennesker. Det er spennende å forholde seg til ulike slags personer. Noen forholder man seg liksom til uansett.
Jeg kunne sikkert vært enda flinkere til å - hm - gjøre et eller annet for å bli bedre kjent. Men når man ikke føler seg så veldig nær, er terskelen høyere for å bare stikke innom, ta kontakt, ringe eller hva det nå måtte være. Ikke strekker tiden alltid til heller. Man har gjerne nok med å pleie forholdet til sine nærmeste venner.
Men det er nok et eller annet ullent her som rører ved noen tanker der inne. Kanskje handler det mest om at det mangler historie der. Jeg tror jeg ser at noe kunne og burde vært annerledes, men at jeg opplever det litt vanskelig å forandre på. You need two to dance tango, er det noe som heter.
Og det er vel der jeg lander. Sammen med noen refleksjoner om hva det er som knytter mennesker sammen. Ting kan jo endre seg.
.JPG)
