mandag, mars 29, 2010

Bildeglimt fra første del av påsken

Søte påskeliljer i vinduskarmen:


Jeg er egentlig ingen veldig "gul person", men noen små gule glimt gjør seg i påskehøytiden. Jeg er på den annen side en ihuga "blomsterløk-person". Digger rett og slett hele løk-konseptet, hehe. (For å kalle det dét.)

Knertis har fått solbriller:


Mor synes han er SÅ tøff!


Ikke riktig så populært hos eieren av solbrillene, da. "Få dem aaaav, fortere enn svint! Lua óg!"

Morsomme innendørsaktiviteter:


Igår var jeg vitne til at pappaen gikk tur i huset med Jesper... som igjen gikk tur med Sniff. Mammaen måtte trekke på smilebåndet. Og dra frem kamera.

Ubevisst testing av TFK-vogn:


Ubevisst fordi grunnen til at vi har den knæsj-røde TFK'en om dagen, er fordi vi venterpå  nytt understell til Simo-vogna vår. Dermed bruker vi lånevogn fra Barnas Hus, og dermed ser Amélie sitt snitt til å vurdere ulike aspekter ved TFK. (Når det er sagt; uavhengig av dette, kommer jeg ikke til å kjøpe noen TFK. Har landet trygt, mykt og endelig på Montain Buggy 2010-modell!)

Merkverdige naturopplevelser / sært svanepar:


Å nei, det er ikke snakk om å posere pent som pen og pyntelig svane som siver bortover vannet. Fru Svanhild dukker etter alger, og Herr Svanulf viser meg baken (!).


Jespers mormor venter tålmodig mens jeg prøver meg som fuglefotograf. Iherdige forsøk fører bare til nye algejafs og langvarig rumpe-posing fra Mister Svanulf. Hva behager?!?

Blid gutt på tur i sleden til St Claus:


Ja, for jeg føler meg som en nisse der jeg suser avgårde med knæsjrød vogn. Men Jespersen er heldigvis like blid. Vurdering av TFK-vogn kommer senere.

Ellers så har - og får - vi mye besøk av familie fra begge sider i påsken. Skulle gjerne lagt ut noen bilder av Jesper med mormor og bestefar som er på besøk her nå, men må nok spørre om lov til å publisere bilder.

Update: Ja, jeg fikk lov! "Et lite, diskret et." Hehe. De synes nok det er litt skummelt å bli bloggifisert. Men her er altså mine foreldre og Jespers besteforeldre (+ Jesper... og mye lunsj-stæsj på bordet... og Fame-bildet i bakgrunnen som vi ikke har hengt opp noe sted enda):


God påske alle sammen! :-)

torsdag, mars 25, 2010

Glad

Idag er jeg glad. Glad fordi jeg er frisk igjen. Jeg hører på venstre øre, har ny energi, ingen hodepine og har fått igjen smaks- og luktesansen. Jeg har kunnet farte og være sosial, og jeg har gått tur tre dager på rad. Jeg har vært på mammatreff, skravlet med gode venninner og fortært deilig kyllingsalat og gulrotkake. Jeg har funnet frem vårsko (mine hvite Kawasaki) og svinset lett på bar asfalt. Mr Amélie og jeg har hentet album og bilder på Fame idag, og jeg har kost meg med iherdig studering av fine blinkskudd ikveld.

Jesper er frisk og rask og er verdens søteste tøffing der han åler og kryper rundt i hele stua. Han studerer små smuler på gulvet og "styrtkryper" etter pus. Han ler av seg selv i det store speilet og trekkes med magnetisk kraft mot klebersteinsovn og stikkkontaktpunkter.


Ledninger gjør han ekstatisk av glede, og setter jeg en pute foran lampeledningen på tv-benken, rydder han bare vekk puta. Tenk at slike hverdagslige (og tidvis slitsomme) ting kan by på så mye sjarmerende glede!


Jeg har en del ryddearbeid å gjøre i huset, en skapdør på kjøkkenet har falt ned (!) og må klages på. Vi har ikke teppe under sofabordet lenger (blitt stygt, ullent, skittent, you name it), og det finnes fortsatt hjørner med hybelkaniner. Trene-og-gå-litt-ned-i-vekt-prosjektet mitt har gått skikkelig dårlig siden jul, ammingen har gått hardt utover håret, og jeg er ikke direkte fornøyd når jeg ser meg selv i speilet, nei. To måneder med ulønnet permisjon gjør at vi må være forsiktige med kronasjene, og jeg frykter - nei, vet - at vi får restskatt i år. Jeg gruer meg også til å begynne å jobbe igjen. Allikvel; dette er bare filleting og bagateller.


Idag tikket det inn en hyggelig kommentar på et gammelt innlegg. Det var et innlegg i serien om da jeg møtte veggen: "Hei! Jeg kjenner ikke deg, men bloggen din kom opp da jeg googlet ordene "møte veggen", for å prøve å finne en slags definisjon på det jeg føler skjer med meg nå. Jeg kjenner meg igjen i alt det du skriver, men vet ikke hvordan jeg skal gripe det an... Inspirerende å se at du har kommet deg videre. Det vil jeg også!"

Takk, du ukjente M som tok deg tid til å skrive dette. Jeg håper du får klarhet i det du går gjennom og finner en vei opp og ut. Ta tiden til hjelp!

Kommentaren minnet meg på alt jeg har vært gjennom; hvor jeg var - og hvor jeg er idag. Jeg har det så godt, og jeg er uendelig takknemlig! For den som vil lese mer om utbrenthet og min opplevelse av å møte veggen, finnes serien HER.

Et lite glad-innlegg idag. Synes det var på sin plass. Ha en fin kveld, uke og (snart) helg! :)


Bildene tok jeg en formiddag i forrige uke. Drev og fant frem Jesperklær i str 74 som dere vet, og måtte prøve på en brun yttervest fått i gave fra ei venninne med familie. I samme eske lå en arvet lue med lammeører, og jeg slang den på. Kjekkasvest og lammelue passer ikke akkurat sammen, men bildeserien gjør meg varm i hjertet. Lilleknert var så søt der han styra rundt som Shaun the Sheep på jakt etter stikkontakter og ledninger... Jesper the Sheep, hehe!


søndag, mars 21, 2010

Erfaringer søkes: Montain Buggy vs Easywalker vs TFK


Typisk meg. Når jeg endelig har bestemt meg for en ting, slumper jeg bort i et eller annet forum som gjør at jeg havner på vurderingsstien igjen. Denne gangen handler det - igjen - om barnevogner.

For noen dager siden etterlyste jeg tips i forhold til å handle Moutain Buggy-vogn fra Joggermom.com (se HER), samt erfaringer med vogna generelt. TUSEN TAKK, dere som kom med innspill! (Fortsatt åpen for flere...) Alltid nyttig å få litt hjelp utenfra. Etter dette fikk jeg fred i sjelen (hehe). Ja til barnevognshopping via Joggermom!

MEN - for det første har jeg begynt å lure litt på om det faktisk lønner seg å gå for 2010-modellen. Den har visst flere forbedringer, men selefestet er mer komplisert og knotete i forhold til bruk vognpose, og det har kommet en åpen glippe mellom sittedelen og kalesjen. Kjente at jeg ikke likte helt det siste det. Så første spørsmål lyder:

Dere som har erfaringer med Moutain Buggy'n, vil dere anbefale 2009- eller 2010-modellen? Pliiiiiiiis - kom med innspill! Jeg trenger det veldig! :)

På toppen av det hele, har jeg ikveld rotet meg bort i et par-tre forumdebatter som nettopp omhandler de tre vognene nevnt i overskriften. Meningene er utrolig delte. Slik vil det jo alltid være, men allikevel; ett sted må vektskålen bikke i en eller annen retning. Debatten rundt disse tre vognene er visst uendelig.
På barnevogndebatten på Barn i magen sin side, er det eksempelvis ei som skriver:

"Vi vurderte også disse tre, MB har jeg hatt, solgte fort. Som det nevnes over her er den rå god å trille, men blir for lang sammenlagt og er ekkel å regulere i ryggen. Bagen er en fadese i seg selv. Men trillecomforen er uovertruffen. EW har elendig sittestilling for barnet i sportsdelen. Vi prøvde 2-åringen vår i en EW nå og ha var oppe å støtta seg på albuene med en gang. Den er heller ikke spesiellt lang i ryggen. Vognen blir brettet utover når den slås sammen, altså kommer sittdelen borti gjørme etc om man ikke er nøye å tørker av hjulene etter trilletur i surt vær. Her blir det også TFK nå :)"


Her er TFK Joggster Twist.

En annen skriver: (Ps! Bare hopp over om du ikke er interessert, dette innlegget er for barnevognentusiaster!)

"Easywalker er definitivt den beste av de tre. Vi har prøvd alle modellene. EW og OTH Moutain Buggy er begge gode vogner, men EW har flere fordeler. TFK ville jeg holdt meg unna. EW er enklere å legge sammen og tar mye mindre plass i bilen. Den er også mye mer stabil og sikrere enne oth. Tror rett og slett at rammen er mye mer solid. Synes også ryggen er bedre å regulere og at barnet sitter bedre i EW enn MB."



Her ser du Easywalker Sky. Flere bilder av vogna i bruk, kan du se HER.

På babyverden.no sine sider, finner jeg dette:

"Jeg er nok en av de som ikke var fornøyd med min OTH. Savna veldig å ha et justerbart fotbrett, vogna er veldig dyr, regntrekket rakna her også, syns ikke den er lun nok til helårsbruk (les: bor på værutsatt sted.... men anyway), var mye mer smal i ryggen enn jeg trodde, følte at vogna tippa lett om jeg hengte på stellebag. (...) Nei jeg solgte mi fort. Har kjøpt Easywalker Qtro. Den er større, snuppa kan nok ha den lengre enn en OTH. Ser ikke for meg at OTH hadde vart til 3-4 årsalderen, har ei stor snuppe. Der er nok qtro best. (...) Heeeelt supert med regulerbart fotbrett og int. solskjerm, noe billigere er den også, inkl. regntrekk OG pumperbar."

Her introduseres en fjerde vogn; Easywalker Qtro. Google't litt og fant flere som mente denne nærmest var perfeksjon! Blant annet hadde den regulerbrt fotbrett, noe f.eks ikke Montain Buggy'en har. Og den har bedre sittestilling.
Her er Esywalker Qtro.

Hjelpe meg! Da var research-Amélie like langt. Rädda Joppe, holdt jeg på å si! Jeg mener: ANYBODY - help me! :)

Jeg lurer altså både på dette med 2009-modellen versus 2010 av Mountain Buggy-vogna, samt etterlyser erfaringer med vognene jeg har skrevet om.

Og ja - dette er for folk med vogndilla og barneutstyrsengasjement! :) Eller alternativt for folk som bare skal handle barnevogn. Her er det nok mange tips å plukke opp.

Søndagstanker, syte-epilog og perspektiv


Deilige, fredlige søndag. God kaffe, interiørbladstund og behagelig dagslys. Mr Amélie er hjemme hele dagen - fantastisk - og huset er sånn nogenlunde pent og ryddig. Ikke like idyll at Jespersen våknet klokka fem i natt (ja, det kalles natt, ikke morgen), men min bedre halvdel tok "første skift" så jeg fikk sove en stund. Skiftet gikk stort sett ut på å prøve å få lilleknert til å sove igjen. Etter dette var det min tur. Godt å være to.

Vet ikke helt hvorfor knertis ser ut til å ha så lite behov for søvn om dagen (han sover mindre på dagtid også... hm...), men jeg må jammen si at det er en utfordrende kombinsjon med nattevåk, syk mor og far mye borte. Var på tampen til å skrive et syteinnlegg nr 2 her om dagen, men hadde ikke ork til det en gang. Jeg har vært helt utslitt etter mer enn to uker med egen sykdom (og Jespers før det). Når jeg helst burde ha lagt meg ned i senga for å bli frisk, har jeg heller måttet do my duties som mamma. Slik er det bare. Man kan jo ikke sykmelde seg fra morsrollen. Har brukt den lille energien jeg har hatt til å ta meg av Jesper, leke med han i stua, synge og tralle, ordne mat og klær. Vi har til og med "gått tur" her inne; i en runddans mellom kjøkknet, stua og gangen. Har hatt så vondt av at han har vært så mye inne og hatt monton hverdag i flere uker nå. En av hybelgutta har heldigvis gått tur med han to ganger (han skulle bare visst hvor mye det har betydd for meg), og i går hadde jeg en god venninne her til å avlaste meg litt (millioner av takk til deg, J!).

Jeg har knapt orket å løfte en finger i huset; bare sett meg frustrert rundt og sett på alt som skal gjøres, kanskje satt på noen klesvasker og ryddet på kjøkkenet, før jeg har vært "ikke-rør-stereoanlegget-og-neeeei-ikke-ledningene-heller-politi" igjen. Når lillegutt har sovet, har jeg deiset ned som en sekk på sofaen, og når Mr Amélie har kommet hjem, har jeg vært helt på gråten noen ganger. Det er første gang jeg har taklet så dårlig å være syk - og kanskje første gang jeg har vært syk så lenge.

Nå går jeg på min andre antibiotikakur, og jeg begynner å se lys i tunnelen. Snørrer mindre, begynner å få igjen smaks- og luktesansen og føler meg generelt litt kvikkere. Hører fortsatt dårlig på venstre øre, men tror det begynner å skje noe. Ikke at det er så behagelig. Det føles ut som om Karius og Baktus har forvillet seg inn i feil oppgang, og husokkupert øret istedet for tenna. Hm - merkelige banke-fornemmelser og smell. Ørebetennelse er i det hele tatt merkelige (og forferdelig kjipe) greier.


Så - JA. Det er veldig synd på meg. Hehe. Neida. Eller jo, det oppleves faktisk vanskelig og utfordrende når det står på. Når man over tid føler seg totalt utladet og samtidig er mor, tærer det på både marg og bein, sjel og sinn. Men skal jeg sette litt perspektiv på det; å være syk i Norge er luksus i forhold til hvordan mange andre har det. Jeg har lys og varme, mat og klær, varme tepper, rent vann i springen, mat til lillegutt, mulighet til lege og medisiner. Jeg er gift med en god mann, jeg har fått blomster av ei venninne, oppmuntringskort fra storesøster, omsorgstelefoner fra pappa og mamma (og elektroniske tulipaner på sms), samt hjelp fra naboen og to venninner. På tirsdag har ei annen venninne tilbudt seg å ta seg av Jesper litt. Kjenner det er viktig å sette ting i perspektiv.

Og så er det nesten VÅR! Bare veier, deilig luft ute, mildere vær og glade mennesker. Nå satser vi på en frisk og rask tid frem til jeg begynner i jobb igjen. For dét er jo også en ting; at permisjonen snart ebber ut. Hjelp! Nå må jeg nyte, nyte, NYTE de siste ukene.

Ha en fin søndag, folkens! :)


onsdag, mars 17, 2010

Blomster fra en kjær venn


Apropos vennskap. I går kom det blomster med bud på døra her. Hæ? Blomster? Til meg? tenkte Amélie. Og ja - det var det.


Hvem andre enn Miriam - hun med cookies'ene (HER)- sendte bli-frisk-blomster til sin snufsete og for øyeblikket tunghørte (!) venn? Ble helt rørt, jeg. Og ikke bare blomster heller.


Dusrosa, nostalgiske roser. Akkurat slike jeg elsker. Hun vet at orange, gule og fargesterke buketter sjeldent blir stående lenge her i huset. Hehe.


Men slike? Jo, slike buketter pleies med stor omsorg, rosegjødsel og de grønneste fingre jeg kan oppdrive. TUSEN TAKK, MIRRE! :-) Du er vel go', vel!

Tips søkes: Å handle barnevogn fra amerikansk nettbutikk


I det siste har jeg gått og tenkt på flere ting jeg har lyst til å spørre mine lesere om. Det første gjelder bestilling av barnevogner fra amerikansk nettbutikk, nærmere bestemt fra joggermom.com.

Vel, fra før av har vi en SIMO kombi til Jesper som vi er veldig fornøyd med (bildet til venstre). Selv om det finnes mer fancy vogner enn denne, ville vi ha en solid firehjuling med stor bagdel. Nå har det seg slik at vi kommer til å bruke Simo'n som barnehagevogn til høsten. Vi har derfor tenkt til å kjøpe en sportsvogn jeg har blitt anbefalt av flere i det siste; denne gangen en superfin trehjuling med det feiende flotte (laaange...) navnet Mountain Buggy Urban Jungle fra OTH.

Vogna er dyr, men jeg tror den er verdt pengene. De har en kampanje med 1000 kr avslag på BarnasHus om dagen, men jeg har drevet ytterligere researh og funnet en annen løsning: Bestilling fra USA. Tipset (HER) fant jeg via den geniale siden shoppemamma.com (der fikk du et tips gratis, gitt!), og jeg kjente jeg ble litt gira etterhvert som jeg leste. Her kan du få vogna til under halve prisen (se HER). Men - så må du såklart legge til moms (det er ikke toll på barnevogner) og porto. Likevel blir det utrolig mye billigere.

Jeg lurer altså på:
- Har noen erfaringer fra å bestille vogn fra USA?
- Hvor mye utgjør portoen sånn circa?

Dere som har Mountain Buggy'en, fortell gjerne hva du synes om vogna! :)

Håper veldig på at noen kan hjelpe meg. Tror sannelig det kan være til nytte for andre også! Jaaaa! :-)

For å lese mer om Mountain Buggy Urban Jungle-vogna, klikk HER. Barnevognguiden.no er intet mindre enn helt genial side for folk med barnevogndilla! Folk skriver inn om egne erfaringer, og du får et godt innblikk i pluss og minus med de ulike vognene. (Det er alltid minus med en vogn, det gjelder bare å finne en med minus du kan takle. Akkurat som å finne den rette, hehe.) Det er bare til å søke på de ulike vognene! Sjekk også topp 10-lista i høyremargen.

(Vi har en Maclaren reisetrille også. Kjøpt via finn.no - knapt brukt. Takk for tips, Mali-mo og K(a)os(i)heimen! :)




Picture of Mountain Buggy Urban Jungle found at joggermom.com.

tirsdag, mars 16, 2010

Da kommer lykken helt av seg selv

"Er man litt munter av sans og sinn,
går gjennom livet med søkende trinn,
gleder seg litt over andres hell
- da kommer lykken helt av seg selv."

Kom over dette sitatet et sted, og måtte bare slenge det inn på bloggen. Passer jo fint etter et syteinnlegg. Takk for all sympati og fine oppmuntringer.

Vel, søk lykken alle mann! Her i huset dukker den stadig opp. :)

NB! For flere konkrete lykketips, gjør et byks inn til fine mammadamen.com. Lykketipsene finner du HER!


Bildet over er et kjært hverdagsøyeblikk knipset med paparazziskru og behandlet i fotoprogram etterpå. Far og sønn baker brød. Begge med joggebuksa på. Knertis følger konsentrert med. Ingenting gjør han mer rolig enn å sitte i babybjørn'en mens pappa rydder, fikser, ordner, slenger igjen skapdører, skramler, ramler, vasker, tørker og bretter.

mandag, mars 15, 2010

Syteinnlegg


Er inne i en god bloggsteam om dagen, og bra er det! Men - årsaken er ganske enkelt at jeg er syk. Nå er vi på ellevte dagen med sykdom, og før det var Jespersen syk. Begynner å bli bra lei. Først ble jeg så forkjøla som jeg aldri har vært, med mye hodepine og halsvondt på toppen. Deretter fikk jeg ørebetennelse rett før helgen. Nå går jeg på antibiotika, og er grådig lei. Hvor mye snørr kan egentlig en nese produsere? Og hvor tørr hud er det egentlig mulig å få når man er innestengt i huset i ukevis? Orker ikke sminke meg og ordne meg, ser ut som en blass trepinne og går glipp av sola og det fine været som er om dagen. Har heller ikke ork til å gjøre noe særlig i huset. Energien er på bånn med andre ord. Begynner å bli ørlite bedre, men er fortsatt veldig forkjøla, og jeg har en pipende dott i øret som både er ubehagelig og gir nedsatt hørsel.

Dette innlegget her er et rent syteinnlegg. I tillegg tenkte jeg bare å si at jeg har svart på kommentarene deres nedover her; i hvertfall sånn fem-seks innlegg nedover. Får fortsette etterhvert. Takk for at dere er så tålmodige med meg :)

Og dere - siden jeg først skriver litt her. Er det noen som har noen gode middagstips (ikke til idag, men rent generelt)? Enten en oppskrift eller et all right forslag med en liste over nødvendige ingredienser? Jeg er lutter øre. Tja. Så godt jeg kan i alle fall, med den irriterende pipedotten i øregangen. Aaargh!

Ha en fin mandag! :)

søndag, mars 14, 2010

Jesper gjesteblogger

Hei! Lenge siden sist. Bare Jesper som er innom og gjesteblogger litt.

Idag har mamma romstert i skuffer og skap. Hun mener visst jeg vokser så fort at det visstnok er på tide å "rullere litt i kleshaugen". Jeg personlig synes utviklingen går helt som den skal, jeg. Rent bortsett fra at jeg henger litt etter flere av kompisene i barselgruppa. Hmppff. "Tenk at størrelse 68 snart må legges vekk," hørte jeg mamma si idag. Som om hun synes dét er så dumt? Hun har jo et lass med "fiiiiine" og "nyyyydelige" gutteklær i størrelse 74-86 som hun er helt vill etter å kle meg opp i. Fatter ikke at dét er noe å bli så ekstatisk over. Personlig liker jeg best å sprelle uten klær på stellebordet. Til nøds med bleie.

Vel, idag har hun kledd meg opp i en ny (altfor stor) dongeribukse med seler. Og en lysblå body med krave. Jeg hørte hun mumlet noe om at hun noen ganger synes pikétrøyer kan bli litt snobbete, men at denne var vanvittig fin.


Hun syntes jeg var helt skjønn i dette her og insisterte på at jeg skulle prøve en solhatt (???) og greier. Ikke skjønner jeg hva man skal med solhatt i mars.


Dette er blant de få bildene hun tok der jeg ikke tok av meg hatten. Man må jo lide litt for skjønnheten. Og spesielt for en mamma som er så snill og rar som min.



Oppskrift på himmelske cookies med sjokolade og hasselnøtter


Fra fabulering til cookies. Jeg har nemlig lyst til å dele en dryppende deilig oppskrift med dere. Jeg er ikke typen som bestiller cookies til på kafé. Synes ofte det blir for tørt og kjedelig eller fett og kvalmende. Det er sjeldent jeg kjøper kjeks i butikken også. Men - da min gode venn, Miriam (omtalt HER) hadde med en søt, hjemmebakt presang sist hun var på besøk, ble jeg solgt. Tror dette må være de beste cookies'ene jeg noen gang har smakt. De gikk ned på høykant, for å si det slik! Det gjorde de også da jeg bakte en porsjon til barseltreff nylig.

Denne oppskriften stammer altså fra en snerten ung kvinne på Kolbotn, som igjen har funnet den i et blad en gang hun satt på kafé. Dra opp armene og finn fram bakebolle! Denne oppskriften gjør deg til årets vertinne.

COOKIES MED SJOKOLADE OG HASSELNØTTER

24 stk / 165 grader / 8-10 minutter

110 g temperert smør
110 g brunt sukker
100 g sukker
2 egg

* Dette piskes luftig.

125 g mel
110 g havregryn (kvernet)
1/2 ts salt
1/2 bakepulver
200 g melkesjokolade
65 g grovhakkede hasselnøtter
65 g grovhakkede mandler

* Blandes i og røres sammen. Deigen skal være tykk og klissete i konsistensen.



Her er noen tips (vel, primært anti-tips...) basert på mine erfaringer:

* Jeg brukte stavmikser for å kverne havregryn. Ikke gjør det. Det var en spenstig opplevelse (!). Havregrynbiter føyk veggimellom, og det nystøvsugde gulvet var ikke lenger så nystøvsugd, nei. Sikkert lurt å bruke foodprosessor i stedet.
* Jeg hakket sjokolade, nøtter og mandler for hånd. Det var tidkrevende og like spenstig som havregrynopplevelsen. Anbefaler også her å bruke foodprosessor.
* Jeg bruke en spiseskje, lagde klatter, la på stekebrett og klemte forsiktig en gang. Deigen flyter utover av seg selv, og cookies'ene blir myr større enn du tror. Mine ble 8-9 cm i diameter.
* Det er forskjell på ovner. Følg med fra og med 8 minutter. I min ovn måtte de stå 10 minutter.
* Kjekt å vite: De er veldig myke når de er nystekt, deretter stivner de noe. De blir likevel ikke typisk tørre/ harde kjeks. Denne halvmyke konsistensen er litt av greia!

LYKKE TIL!


lørdag, mars 13, 2010

Tanker om vennskap


Vennskap kan arte seg på mange måter.

Noen er man mye sammen med i det daglige. Man ser hverandre ofte, skravler, ler og deler hverdagslige ting som kaffeslabberas, middager og koselige turer. Andre ser man sjeldnere. Man kan være perifer i det daglige, men være 100 % til stede de gangene man treffes. Kjemien er på topp og man oppdaterer hverandre ivrig om hva som har skjedd siden sist. Spennende overraskelser og fiffige hemmeligheter blir delt, og små og store verdensproblemer løses med stor tillit og naturlig nærhet. Selv om man kanskje bare ser hverandre en gang i året. Man har jo telefon. Og mail. Og facebook. Noen venner har ikke noe behov – eller krav – om å sees så ofte. Andre føler at vennskapet forringes om man ikke prater sammen eller ser hverandre så så ofte.

Noen venner har man kjent i mange år, og truffet sjeldent. Andre har man vært mye sammen med i en fase av livet, men relasjonen har av naturlige årsaker endret seg på grunn av flytting, livssituasjon og utvikling i forskjellige retninger. Noen venner har man bare kjent noen måneder, men allerede delt så mye med, at vennskapet kjennes trygt, naturlig og fantastisk givende.

Vennskap er ikke statisk, det er dynamisk. Det er noe levende som man både kan påvirke, og som man ikke har helt kontroll over. Min erfaring er at det som skjer, det skjer. Selv om man selvsagt kan påvirke det som skjer.


Hva vil det egentlig si å være en god venn?

Jeg har kommet frem til ulike ting i løpet av mitt 31-årige liv. Tankene jeg hadde om dette som tenåring har utviklet seg og endret seg, selv om det alltid har ligget en definisjonskjerne i bunnen; tillit, ærlighet, respekt, forståelse for hverandres ulikheter, en viss kjemi, omsorg og interesse for den andres ve og vel. Hvordan man lever ut for eksempel de siste to punktene, er et definisjonsspørsmål. Her er folk forskjellige.

Jeg har ikke alltid klart å være en god venn for alle. Jeg har kanskje vært en god venn for noen, en dårlig venn for andre. Det kan ha handlet om tilfeldigheter og begrensninger, men også om livsfaser eller ting som har gått skeis. Jeg kan ha trukket meg unna, vært dårlig på å holde kontakt, vært usaklig og urettferdig i mine uttalelser, manglet forståelse for hva den andre gikk gjennom, eller følt den andre har manglet forståelse for mine egne vanskelige prosesser. Så går tiden – og plutselig er ikke ting hva de var. Terskelen for å prøve å bli en god venn igjen er for høy. Man er redd for avvisning. Eller føler seg usikker på hvordan man skal gå frem. Kanskje er man ikke velkommen. Jeg har to slike vennskap i livet mitt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg, derfor forholder jeg meg altfor lite (Skilpadde-tendenser - som jeg har skrevet om før. HER). Men på innsiden kjenner jeg savn. Og sorg over at vi gled bort fra hverandre. Og også glad-i-deg-følelser som ikke svinner hen. Minnene finnes jo i en liten skuff i hjertet. De forsvinner jo ikke bare.

I det siste har jeg tenkt en del på vennskap. Den viktigste grunnen til mange av disse tankene, er at jeg føler meg ambivalent i forhold til hvordan jeg kan klare å være en god venn for en person som har betydd og betyr mye for meg. Dette er ikke en venn jeg har mistet kontakten med, slik jeg skrev om over her, men en venn jeg har sett lite det siste året. Geografisk skulle det ikke være noe problem å treffes, men personen har på grunn av en tøff livssituasjon ikke klart å være så til stede. Fokuset er på familien og det å klare hverdagen. Når venner har det vondt, har man det vondt selv. På ulike måter har jeg prøvd å vise omsorg og at jeg bryr meg, og personen har gitt uttrykk for hvor mye det har betydd for henne. Jeg har følt meg trygg i vennskapet all den tid vi har kjent hverandre.

Jeg har dyp respekt for at folk har behov for å sette grenser i faser av livet. Det handler om å ta vare på seg selv og ikke gå på akkord på det man har inni seg, enn hvor såra og vonbrotne folk i ens omkrets kan bli. Folk kjenner ikke alltid til årsakene bak nødvendige grenser. Her har jeg jo litt erfaring fra for eksempel de første ukene etter at Jesper ble født. Mangel på forståelse vil man nok alltid møte. Jeg akter ikke å være en slik.


Samtidig er man et menneske med følelser. Når tiden går og går, og man ikke ser hverandre, savner man å være sammen med den andre. Man lurer på åssen det går, men vil ikke trenge seg på. Når man har gitt både en og flere blomster og gaver, oppmuntrende kort og hyggelige sms, ebber ideene på hvordan vise omsorg litt ut. Man aner ikke hvordan den andre egentlig har det. Ikke vil man mase, ikke vil man bli perifer. Men ved å ringe eller melde for mye, risikerer man å bli til bry for den andre. Det kan skape følelser av dårlig samvittighet hos den andre, derfor er det bedre å holde seg litt i bakgrunnen. Etter noen måneder i bakgrunnen, opplever man å bli fylt med dårlig samvittighet selv. Hvor god venn er jeg, liksom? Ikke minst savner man sin venn. Man tar ny kontakt, og skjønner at ting er vanskelig for den andre. Grensene blir på ett vis streket opp igjen; kreftene må brukes på bare det å overleve. Man sitter igjen med at det er best å befinne seg i bakgrunnen. Det gjør vondt å vite at den andre har det slik. Man forstår – man gjør det- , men blir likevel lei seg. For det blir så vanskelig å være venn.

Er jeg en best mulig venn ved å vise nærhet eller avstand? Ved å si noe eller å ikke si noe? Skal jeg handle eller ikke handle? Kanskje er den andre så trygg på at du er der, at man ikke trenger å bevise noe. Men skal man bare slappe av? Andre venner har jo kanskje tidligere anklaget en for å ikke stille opp for en? Hva kan jeg gjøre for å være en god venn for en venn man er fryktelig glad i, men som har det tøft og trenger noen nødvendige grenser i livet sitt?

I og med at jeg skriver dette på bloggen, skjønner dere kanskje at jeg både må få det ut, og er åpen for gode innspill.

Relasjoner er i sannhet spennende, vakkert... og tidvis utfordrende.

(Og denne teksten er altfor lang, dårlig bygget opp og med altfor mange tråder. Se på den som et innblikk i  den relasjonskonsentrerte delen av Amélies hjerne.)

***

HER finner du en annen refleksjonstekst jeg har skrevet om vennskap (fra 2006).



Bildene er funnet på morguefile.com.

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen