Deilige helg

Deilige helg! Mr Amélie hjemme. Sove litt ekstra for mor. Fine mennesker. Kafébesøk med fetter, fru og barn. God mat. Trettiårslag. Mildere temperaturer. Rykende varm kaffe. Invitasjon til sjokoladekakespisings hos gode venner i nærområdet. Nytt, søtt bomullssjerf. Snart vår! En liten sønn som har begynt å åle seg fremover, fremover med tydelige armtak. Klesvask og runder med tørketrommel. Ryddig stue og koselig hjemmestemning. Lykkelige foreldre på telefon - de har blitt hytteeiere, må vite. Hentelapp for pakke i posten. Begynnende planlegging av vaskeromsoppussingen. Myke klemmer av en liten knert. Morsomme øyeblikk med min kjære. Ny mal og mini-makeover på bloggen min.

Noen doser hverdagslykke. Tacksam, tacksam.

Gamle fotografier

Det er noe med meg og gamle fotografier. Det er forunderlig, interessant og spennende. Bilder fremkaller nostalgi i meg - enda jeg ikke var til stede da bildet ble tatt. De forteller en historie. De sier noe om en tid som var, og de viser mennesker slik de så ut den gang.

Vi er så heldige å ha en svoger / bror som har scannet en million bilder og dias fra huset til svigermor og svigerfar. Det er selvsagt ikke en million bilder, men noen tusen er det. Imponerende! Nå som jeg har ny bærbar pc med fungerende cd-skuff, har jeg endelig kunnet se gjennom bildene skikkelig. Mest interessante er selvsagt bildene av Mr Amélie som liten. Der er han - min mann, Jespers pappa - som liten plugg med kortklipt lugg, 70-tallsklær og livet foran seg.


Spennende og forundelig.

Ligner Jesper på pappaen? Hvordan vil lilleknert bli når han bli så eller så gammel? Og ligner han ikke ørlite grann på sin farfar i fargene? Slike tanker suser rundt i hodet på en ivrig, nostalgisk og tenkende mamma med en million gamle fotografier å titte på.

(Ja, for det må hete fotografier når man har med gamle bilder å gjøre.)


"Hei og hå! Når jeg blir stor skal jeg bli snekker, jobbe med barn og ungdom, gifte meg en sinnsykt bra dame som heter Amélie og ikke minst glemme å sjekke e-mailen min ukentlig!"

Bildene er gjengitt med tillatelse fra min kjære. Det øverste viser min svigermor/ Jespers farmor/ Mr Amelie sin mamma (hun til venstre) sammen med sin søster. Det i midten er av Mr Amélie, hans mor og far sin. Veggen bak er den samme som den brune fondveggen med flatskjerm i stua vår. Det siste fotografiet er av min kjære som ørliten pluggis! :)

Helt perfekt

Min lille sønn er så god. Ja, nå er jeg helt nøytral altså. 100 % objektiv! Han er den besteste av de beste i hele verden!


En ting er i alle fall sikkert: Denne gutten får mange nuss på nesa. Og på kinna. Og på magen. Og på tærne. Og denne knerten får mange snusekoser. Ikke minst blir han båret, holdt, trøstet, stelt med, herjet med og sunget for.

Kanskje ikke så rart - når han er den beste i hele verden. Helt perfekt. Og han er vår! :)

Leserspørsmål: Benkeplaten på kjøkkenet vårt

"Jeg tillater meg å spørre igjen om denne benkeplaten deres. Er det heltre eik og hva har dere gjort med den?"

Spørsmålet kommer fra Ellen, og her kommer svar. (Jeg tror egentlig jeg har svart i et kommentarfelt tidligere, men jeg kan likesågodt lage et eget innlegg.)

Vi har en benkeplate i heltre eik fra Ikea, og er kjempefornøyd med denne. Den kommer i ubehandlet form og kan derfor behandles på den måten man vil.


Vi har oljet den i to omganger med hvitpigmentert olje fra Faxe. Det er faktisk den samme vi har behandlet gulvene våre med. Vi pusset benkeplaten før hver omgang.

Man bør i teorien olje treverk hvert år, sies det, men vi har enda ikke behandlet benkeplaten på nytt etter oppussingen høsten 2008. Den er fortsatt pen å se på, så vi har i grunnen ikke følt noe ihuga behov for å stresse med det. Det hvite har muligens blitt litt mer dempet enn i begynnelsen, men ikke nevneverdig.

Det finnes sikkert mange måter å få til en slik hvitvasket finish på. Jeg vet bloggeren Mali-mo og familien har brukt en mer avansert metode (se HER), og kanskje varer den lengre? Uansett - vi er fornøyd med både utseende og praktisk bruk i forhold til vår eikeplate.


Noen tror det er upraktisk med benkeplater i tre. Blir det ikke mye hakk og slik, har enkelte spurt. Nei, det gjør det ikke. Og om det skulle bli noen hakk, kan man enten jobbe litt med treverket (ved å bruke olje) eller kalle det sjarm. Jeg synes ekte treverk uansett ser mer autentisk og landlig ut enn laminat - derfor valgte vi det


Håper dette var svar på spørsmålet ditt, Ellen! Lykke til med deres eventuelle benkeplate! :)

Flere bilder fra kjøkkenet vårt, finnes HER, HER og HER. For andre interiørinnlegg, trykk på etiketten 'interiør' under dette innlegget, eller evt i høyremargen.

Tor Kvammen: Ingen veier tebage

Helg. Snø på sprossene og snøføyk ute. Knitring fra peisen inne. Og en vakker perle av en sang av en - for meg - ny artist (men allikevel et kjent navn. Kjenner folk som kjenner osv...)

Godt med sjelefred. Med ro. Med ettertanke. Med tanker som stikker dypere.

Litt tenkende og nostalgisk idag.

Skulle gjerne...

Skulle gjerne hatt:

* mindre snøføyk ute
* vårvær
* mer tid/ ro på stumpen til å sitte ned å fabulere, resonnere og skrive
* et støvfritt hjem
* mindre lyst på søtt (selv om det hjelper noe med kromtabletter)
* mindre vintertørr hud, tørre hender, tørt hår
* et nyoppusset vaskerom og koselig kjeller som ikke er full av skrot, gamle ting og edderkopper
* en kritthvit Kitchenaid maskin
* nybakt brød på bordet

... akkurat nå.

Når det er sagt har jeg:

* et koselig hus
* en fin mann og sønn
* frisk luft å puste inn
* deilig permisjon
* gode venner
* mat og klær
* konkrete planer om oppussing av vaskerommet
* ny data og printer (!)

Og så har vi kjøpt tørketrommel! Da blir det mindre tørking i stua, og sannsynligvis mindre støv?!

Med andre ord - liten grunn til å klage.

Ny hyllest på Valentinsdagen

Idag er det St.Valentine's Day, og min kjære fortjener et eget innlegg. Jeg har skrevet mang en hyllest til Mr Amélie her på bloggen i løpet av den tiden vi har kjent hverandre (og i fjor skrev jeg noen tanker om kjærlighet HER), så jeg kunne i teorien kjørt en reprise igjen. Istedet skriver jeg noen nye, gode ord.

Da jeg traff min kjære, husker jeg at jeg tenkte: Han er liksom too good to be true. Både med tanke på noen dårlige erfaringer med mannebein og rent generelt. Mange sier at hvis noen eller noe er for godt til å være sant, så er det nettopp det. Jeg er uenig.

Nå har jeg kjent min kjære i tre og et halvt år. Vi har vært sammen omtrent hver dag siden da. Vi har delt den første forelskelsen, ferieturer, familiesettinger, huskjøp, bryllup, oppussing av hele første etasje, travle dager, late dager, dager med overskudd, mer slitne dager, graviditet, fødsel, barseltid og åtte måneder som foreldre. Jeg har ikke blitt skuffet.

Jeg er så inderlig glad i han. Han er den han er og har vært hele tiden. Han er god, omsorgsfull, tålmodig, positiv, blid, fleksibel, hjelpsom og forståelsesfull. Han er flink med mennesker, ser det beste i andre, og legger alltid godviljen til. Han er en fantastisk pappa for Jesper. Han er romantisk når det trengs (hehe), står på med jobb, hus og hjem, og viser omsorg og kjærlighet på mange måter.

Perfekt mann, sier du? Ja, tilnærmet lik. Selvsagt har han dårlige sider. Det har vi vel alle. Men jeg tenker mange ganger at han har færre dårlige sider enn mange andre, og at de tingene som man tidvis kan bli oppgitt på, er som filleting å regne. Det er vel dette som kalles kjærlighet? En jeg gikk i klasse med en gang sa noe sånt som at å elske noen, det er å elske personen for de gode sidene, og å tolerere de dårlige. Den likte jeg.

Nei, jeg er utrolig heldig. Jeg, som var redd for kjærligheten og all ting, som trodde et happy snappy forhold var forbeholdt alle andre enn meg, har fått den beste av dem alle.

Gratulerer med Valentinsdagen, min kjære!

Ps! Jeg elsker deg selv om du nok en gang har glemt å barbere deg og ikke har bestilt klippetime. Og selv om alle snekkersokkene fulle av rusk er slengt i haugen med mine trøyer som skal på finvask. Og selv om du glemmer en hel haug med ting. Du er den beste uansett!


Her er Mr Amélie med Jesper (t.v) og tremenningen Julian (t.h) på armen. I bakgrunnen sees min fetter og hans søte fru. Bildet er tatt i romjulen.

Reprise: Innhentet

Innimellom, når jeg tenker eller føler på ting jeg har skrevet om tidligere, tar jeg en liten tekstreprise. Etter en nervepirrende taxitur hjem fra tapaskveld med barseljentene igår, kom jeg på denne teksten om frykt og bekymring. Nå lurer sikkert alle på hva i all verden jeg opplevde på denne taxituren. Vel, muligens litt irrasjonelt og kanskje LITT for lenge siden jeg i det hele tatt har kjørt drosje nattestid, men en mumietaus, creepy drosjesjåfør med lite sprudlende vesen og ørnenese satte i gang plutselige tanker. Det faktum at jeg skulle være den siste til å gå av og sitte alene med denne Knut Per Taximann en hel del kilometer i bekmørke to timer etter midnatt, fremkalte rett og slett skrekkens vesen i meg. Da han i tillegg i k k e svingte mot avkjøringen til meg, men heller rett fram, gjorde hjertet noen halsbrekkende hopp. Heldigvis tok nest siste barseljente bilnummeret etter litt avtalesikring via meldingsfeltet på mobilen. Knut Per Taximann hadde visst bare blandet sammen vår veiadresse med en vei med lignende navn. Og at han var lite sprudlende og hadde ørnenese, kvalifiserer kanskje ikke til å bli øksemorder. (Fy Amélie. Fy!) Allikevel. Frykt og uro kommer innimellom. Og slik er det kanskje bare.

Teksten nedenfor skrev jeg for snart tre år siden. Den handler heldigvis lite om skumle taximenn, men om mer normal, utbredt frykt. Denne gangen legger jeg ut den utvidede utgaven av teksten fra min tid som spaltist i avis. Bloggversjonen finnes i marsarkivet fra 2007.

INNHENTET

Den kommer snikende. Uten forvarsel. Uten å banke på og si fra på forhånd at hei-nå-kommer-jeg. Den tar ikke hensyn til ditt lystige sinn, din lykke og suksess. Det er få som ser den, men den er ubehagelig nær. Frykten. Nei, ikke angsten, men bekymring og uro for alt mulig. Alt jeg er redd for. For kreft, for brann, for lammende sykdom, for tap, for å ikke få det til, for at planer skal gå i vasken. Alt som vi ikke skal snakke om. Tegnet på svakhet. Beviset på nerver i spenn. Dytt det ned, bort, vekk. Ikke snakk for mye. Nei, løft ditt hode du tapre gutt – ikke minst jente, kvinne – og svins lykksalig videre med ditt påklistra smil. Det du frykter skjer selvfølgelig ikke deg. Drukne dine bekymringer. Vær optimist. Send opp en bønn. Ni av ti bekymringer blir aldri noe av likevel. Krigen hører Afrika og Afganistan til, og alle skal vi dø.

Det hjelper så lite. Jeg blir innhentet av frykten med jevne mellomrom. Den kaster sin treffsikre lasso i bue mot meg og strammer tauet sirlig og pent. Moren til en venninne av meg døde av kreft i fjor. Rentene stiger, og klimaendringer er i anmarsj. Et hus brant nylig ned i byen. Veien er kort mellom liv og død. En av mine nærmeste overlevde så vidt en trafikkulykke. En annen ble påkjørt av en trailer. Arbeidsmarkedet flommer ikke direkte over av lærerstillinger. Jeg konkurrerer med 230 håpefulle i kommunen i år. Jeg har akkurat vært syk, noe som har medført merarbeid i forhold mine daglige gesjeft. Snart er det eksamen. Jeg er redd for å blokke ut på, få jernteppe, bli blank. Det er det få som vet. Jeg som kan prate som en foss, har hatt utallige eksamener og enda til gjort det bra! I gitte øyeblikk kjenner jeg bekymring for fremtiden, til tross for at jeg lever i et godt land, har funnet mannen i mitt liv og har gode forutsetninger. Hvor bakvendt er ikke dette? Det er lite som tilsier at jeg har grunn til å være engstelig. Det måtte være tidligere erfaringer med ting som ikke har gått så bra, men det er tross alt mer som har gått bra enn som ikke har det. Livet er her og nå, og her og nå er fylt av solskinn, lykkeopplevelser og helse. Men jeg sitter jo ikke med garantier. Historier fra virkeligheten fenger og skremmer. ”Vi trodde aldri det skulle hende oss”. Fremtiden kjenner ingen. Ikke alle får besøk av et team fra Extreme Makeover Homedition i etterkant for å bøte på skadene heller.

Min kjære sier jeg må ta utgangspunkt i det gode, fokusere på dagen i dag. Jeg lytter, jeg hører, jeg er saktens enig, og stort sett svinser jeg rundt med smilet på lur. Vekket av overskrifter fra media eller triste skjebner i mine omgivelser, kommer den likevel snikende med ujevne mellomrom. Frykt i form av bekymring for morgendagen. Redsel for at sykdom, død og ulykker skal ramme meg og dem jeg er glad i. Er det strutsepolitikk å tro det ikke kan hende meg? Hodet i sanden og henda i øra, alt skal gå meg vel! Det må være flere enn meg som merker bekymringens klamme grep innimellom. Er det ikke i grunnen ganske menneskelig?

Jeg husker visdomsord fra en tykk bok som samler ufortjent mye støv rundt om i landet. Jeg skal prøve tenke på ordene om fuglene under himmelen og liljene på marken. Hvem kan vel med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde?


Bildet over er fra morguefile.com.

Lilleknert 8 måneder!

Hm. Det har vært litt mañana mañana-stemning på bloggen i det siste. Jeg la ut bilder og lovte å skrive ferdig innlegget "i morgen". I morgen ble overimorgen, neste dag og neste dag der igjen. Jeg har rett og slett ikke hatt ro på stumpen til å sette meg ned foran den slarkete dataen min (Laptopen har blitt pensjonist pluss (!), henger såvidt sammen og må støttes opp av pute under lokket). Lilleknert har vært syk. Det har vært noen våkenetter og legebesøk, mye trøste og bære og en hel del annet som har skjedd. Men nå er alt såre vel. Mormor er på besøk (altså min mamma - les om henne HER), og jeg har ENDELIG litt ro på meg til sitte ned med slarke-pc'n min. Yu-hu!



Jesper har altså blitt åtte måneder. Lilleknert begynner rett og slett å bli en stor knert! Hjelpes! Det er nesten så jeg må hoste opp et nytt kallenavn til han nå. Men bare nesten. Godt å ha han litt liten enda. Han er en go'gutt uten like. Liker kos, klem, blikk-kontakt og full oppmerksomhet. Blitt mer bevisst på å bruke sjarmen, har han óg. Mor er selvfølgelig solgt.

Jeg snakket nylig med ei på barselgruppa mi om dette. Enn hvor usigelig glad i barnet sitt man har følt seg fra første stund, blir kjærligheten bare dypere og dypere. Båndet blir sterkere. Man deler opplevelser, ser nye ting. Små fakter og finurligheter skaper gjenkjennende varme og lune smil. Man kjenner etterhvert sin lille så godt, at man skjønner at én type gråt betyr sulten, en annen kos-jeg vil-ha-kos-NÅ. Brumming i lange intervaller betyr kanskje trøtt-vil sove, og gurgling og tullelyder er tegn på trivsel. Fascinerende! Tenk å få dele hver eneste dag med et bittelite menneske med egen personlighet, vilje, følelser og behov. Et lite menneske som man har båret på inni magen sin, kjent sparkene til, og født gjennom skrik og smerte. Så er det her - hos deg - og nå er det din jobb å ta vare på, stelle, gi næring, trygghet og gode oppvekstvilkår. Det er... - skremmende og nydelig på én gang.


En liten følelsesmessig, filosofisk avsporing der. Men når man har litt ro på den berømte stumpen, og man ikke sitter i sofaen med puppen ute eller fyker rundt med støvsugeren med ungen på armen, kommer liksom tankene. Jeg må si det er stort å være mamma.

Jesper vokser og utvikler seg. Det skjer mye fra dag til dag og uke til uke. Han er fornøyd, blid og grei å ha med å gjøre. Samtidig er han viljesterk og tydelig i sine signaler - slik han har vært hele veien. Får han ikke tak i en bestemt leke eller det er slutt på maten, er det krasse hyl og sinna vræl. Hybelguttene sier han ligner bemerkelsesverdig på Sinnataggen i ansiktet når han er sint. Jeg er faktisk enig!



Han pludrer og "prater", driver fortsatt med denne Donald-lyden sin, og sjekker stadig ut nye måter å bruke stemmen på. Han hikster og ler; høres ut som en liten ape med hakk-i-plata når han skratter i vei. Chaplin-humor er fortsatt tingen. Han er sterk i beina; står lenge når jeg holder han lett i armene. Han ruller rundt, snurrer rundt sin egen akse, løfter det ene beinet og skyver seg fram, åler halvveis, men har enda ikke skjønt konseptet med å krabbe. Jeg ser han blir litt frustrert noen ganger.


Men - barn bruker den tida de trenger. Kanskje like greit at han ikke fyker veggimellom her i stua enda?! Det er nok å passe på!


Tennene - som vi har trodd i ukesvis at kommer nå (å jadda) -glimrer fortsatt med sitt fravær, men NÅ kommer de snart altså. Helt sikkert! ;-) Mye gnafsing og tygging på både hender, tær, leker og det han måtte komme over. Og han blir lykkelig henført når jeg smører Dentinox på gommene hans. (For den som ikke har barn; et middel man smører på gommene som skal ha en lett bedøvende effekt ved frembrudd av tenner. Aner ikke om det hjelper.) For øvrig er han en matmons som elsker grøt, synes brødskive er spennende og har fått en økende skepsis til middagsmat. Feinschmekker-tendensen er på hell altså.


Vel, det var en liten oppdatering på Jespersen. Har begynt med det hver måned. Mye for min egen del også. Man glemmer nemlig fort når man har små.


En liten kommentar til siste bildet. Det blikket der er priceless, hehe!