Hvor går grensen mellom å være privat og personlig? Dette er noe jeg har planlagt å skrive om i lange tider. Temaet blir aktuelt fra tid til annen, og innimellom kommer man inn på relaterte emner i samtaler med mennesker. For går det egentlig an å gi et allmenngyldig svar på det spørsmålet?
Vi mennesker er forskjellige. Hvor mye vi ønsker å dele og by på oss selv, varierer fra person til person, og også i forhold til hvilken arena vi opererer på. Vi er ulikt oppdratt, vi har tilegnet oss forskjellige vaner, og vi har ulike erfaringer med hensyn til hvor greit eller ikke greit det oppleves å åpne seg.
Jeg kjenner mennesker som har opplevd svik og skuffelser i relasjoner. Noen av disse bærer med seg en mistenksomhet overfor omverdenen. De er redd for at ting de har sagt kan bli brukt mot dem. Eller de kan være engstelige for at de skal få sitt pass påskrevet om de forteller personlige ting. Eller de har bare motvilje mot å slippe folk inn på seg – av grunner jeg eller andre ikke kjenner til. Det er bedre å reservere seg. Grensene er ganske tydelig oppstreket: Hit, men ikke lenger. Det kan være snakk om de mest fantastiske mennesker, men man må bruke tid og tålmodighet på å bli virkelig kjent. Kanskje kommer man aldri inn på dypere temaer, og slik er det bare.
Noen er forsiktige med å dele informasjon fordi de rett og slett ikke har noe behov for å ha mennesker tett innpå seg. Eller de er reserverte fordi det føles trygt, sikkert og bekvemt.
Det finnes på den andre siden de som uten forbehold øser av sine innerste kilder. Enten man kjenner dem eller ikke, får du gjerne innblikk i både de lyseste og mørkeste hemmeligheter i vedkommendes liv. Her er det ingenting å skjule. Reservasjon tjener ingen, og hvorfor ikke la folk bli kjent med deg? Ting er som dem er uansett! Det kan være enten befriende deilig å være sammen med slike personer... - eller kleint og ubehagelig. I hvert fall når det er snakk om mennesker som totalt mangler reservasjoner, eller som er nærmest sosialpornografiske overfor folk de ikke kjenner. Du vrir deg i stolen når personen ikke ser på, og puster lettet ut når du er for deg selv igjen. Jeg har vært borte i noen slike fra min tid som bokhandler-ekspeditrise; kunder som lente seg over disken så jeg kjente lukten av gårsdagens hvitløksmåltid og så blodårene på nesa på nært hold.
Om jeg kanskje ikke synes den kjipe onkelen på Skreia burde sagt i fra? Og var jeg ikke enig i at eksmannen var en idiot? Her snakker vi kanskje om personer med et enormt stort behov for å bli sett.
Mellom disse, kall det ytterpunktene, finner vi en langstrakt skala med ulike grader av åpenhet og reservasjon. Vanlige oppegående folk med sosiale antenner, tilpasser nok graden av åpenhet til hvem de forholder seg til. Man er kanskje åpen og meddelsom til kjæreste, familie og venner, men begrenser seg noe i møte med andre mennesker.
Hva med oss som blogger, som deler tanker om smått og stort på den store nettveven? Vi skriver halvveis for oss selv (godt å sette ord på tanker) og halvveis for kjentfolk og for et publikum vi ikke vet så mye om (bortsett fra de faste leserne som tar seg tid til å legge igjen kommentarer). Det er en kunst å finne en naturlig balanse mellom åpenhet og reservasjon. Selv blir jeg nettopp trigget av at folk våger å dele. Det er interessant å lese om menneskers liv; deres erfaringer, skuffelser, sorger og gleder. Rabler folk ned noen linjer om hva de spiste til middag eller hvem de drakk kaffe med igår, hopper jeg nok glatt videre. Hvis upersonlige blogger skal vekke noen interesse, må det være fordi de er ”konseptblogger” (interiørblogger f.eks).
Mamma har lært meg et prinsipp:
Personlig, men ikke privat. Man kan linje opp en grense der man beskytter det mest private, samtidig som man byr på seg selv og er personlig. Det er et prinsipp jeg liker. Jeg tror den grensen trekkes ulikt fra person til person, men det er jo i grunnen naturlig. Man må kjenne litt etter hva som føles greit. Kall det gjerne å lytte til magefølelsen, å følge hjertet eller noe i den duren. Man merker på seg selv hvor det er naturlig å sette grensen, i hvertfall når man skriver. Da har man i tillegg tid til å tenke gjennom hvor mye man ønsker å dele, og man står fritt til å redigere eller fjerne noe dersom man i etterpåklokskapens lys angrer en setning eller ti.
Jeg tenker også: Hvorfor er mange så redde for å dele, for å være litt personlig? Hva har vi å tape? En klok mann skrev en gang at i dag har vi flyttet fikenbladet fra underlivet til ansiktet. Vi er redde for å tape ansikt, for å vise hvem vi virkelig er. Så lenge vi setter noen grenser, tror jeg det å by litt på seg selv, nettopp kan åpne noen dører. Vi kan hjelpe noen, skape gjenkjennelse, medvirke til forståelse og på toppen av det hele; skape kloke møter eller underholde.
Kanskje er det ikke bare jeg som føler slik eller så. Kanskje kan nettopp noe jeg leser, føre til at jeg tar grep og gjør noe med en situasjon som oppleves utfordrende. Eller kanskje jeg bare kan lære å le litt av meg selv eller andre.
Jeg er en ganske åpen person i det virkelige liv; selvsagt med mine forbehold og reservasjoner. Jeg liker å dele og jeg har gode erfaringer med det å by på seg selv. Det har gitt meg mange verdifulle møter, dype vennskap og fine opplevelser. Her på bloggen er jeg forholdsvis åpen. Jeg kjører "personlig, men ikke privat"-linja. Som regel kjenner jeg litt etter: Synes jeg det er ok å fortelle om dette? Noen ganger deler jeg. Andre ganger holder jeg igjen. Selv om jeg har treffende tekster klare i hodet, er det flere ganger jeg må droppe ut fordi det handler om "ubloggifiserbare" emner.
Noen lesere ønsker at jeg skal dele enda litt mer. Det har hendt jeg har fått spørsmål om å forklare ting eller gå mer i dybden. Det har jeg valgt å ikke gjøre. Et par mennesker har in real life ymtet frampå på at ”du er jo
ganske så personlig, da.” Her kan det handle om forskjeller i generasjoner. Eller at vedkommende aldri ville delt tankene sine på nett selv. Med all respekt, den kjøper jeg. Men jeg har valgt hvilken linje jeg velger å legge meg på. Noen har sagt: "Jeg hadde aldri tort å være så åpen eller opprettet en blogg selv, men jeg er jammen glad noen gjør det!"
Noen har kanskje observert at jeg har mine metoder når jeg deler mer personlige ting. Jeg kan f.eks skrive at ”ting ble vanskelig for meg” eller ”jeg strevde med utfordrende følelser” og komme med et par eksempler, uten at jeg egentlig sier så mye mer konkret. Bloggen er jo også bare et utsnitt av virkeligheten. Jeg avslører noen meter av ”isfjellet” – noen ganger flere meter enn det enkelte ville ha gjort - mens jeg samtidig vet med meg selv at det er metervis som fortsatt er skjult og beskyttet. Dette er noe jeg opplever bekvemt og trygt for meg.
Det skal også sies at det er en hel del jeg ikke skriver om. Jeg deler for eksempel en god del filosofiske tanker og fabuleringer, men gir ikke et fyldig referat av hva jeg gjør hver dag. For meg føles faktisk dèt altfor privat. Som om å skulle bli overvåket med et kamera. Alle trenger ikke vite alt om hva jeg gjør og hvem jeg er sammen med. Andre har det totalt motsatt:
Hva jeg GJØR hver dag er ’piece of cake’, men neimen om du får tankene mine!
En liten interessant tanke til slutt: Tenk så mange skrevne biografier det finnes i verden! Noen skriver selv, andre lar andre ta seg av forfatterjobben og gir et fyldig innblikk i fortidens hendelser. Hm. På
slutten av eller
etter livet, DA skal vi få del i alskens detaljer, tanker og rariteter rundt en person, men å få vite noe her og nå: Huttemeg-TU, så skummelt!
Ironisk.
Nei, vi er forskjellige. Uansett er det nok lurt å tenke gjennom fra tid til annen, hvor man ønsker å stiple linjen mellom åpenhet og reservasjon, mellom det å være personlig og privat. Det tjener både en selv og andre.
Bildene er funnet på morguefile.com.
