søndag, januar 31, 2010

Jeg peker til Emmeline


Det er ingen nyhet at Emmeline topper listen over mine favorittblogger. Emmeline kan kalles en kåserende interiørblogger med stor sans for kopper, puter og polkaprikker. Foruten en masse estetisk inspirasjon og fryd-for-øyet, skriver hun ustyrtelig morsomt. Denne bergensdama har skråblikk så det holder! Ikke få ganger har jeg hatt høytlesing for Mr Amélie i stua - til lattermild forlystelse for begge to.

Jeg har pekt videre til henne før, men gjør det igjen. Idag synes jeg du kan du bruke søndagskvelden til å lese innlegget Brødskjæreboogie.

For øvrig er også En husflidsdame blir født, Feel the fear - Billeba is near, Sitte ned eller ta med? og Bibeltime med Emmeline blant mine favoritter. God lesefornøyelse! I love you, Emmeline! :)




Bildet er lånt fra Emmelines blogg.

fredag, januar 29, 2010

Priscilla Ahn



Via bloggen En blogg, et pledd og en kaffe takk - som for øvrig skrives av en nydelig gammel kjenning fra hjemtraktene - oppdaget jeg denne musikken. Drømmersk, vakkert, røre-ved-hjerterota'ish.

Takk stjerneelskende livsnyter-C! Som Nitapita flere ganger har uttrykt: Vi har virkelig mye til felles. Tar gjerne en kaffe med deg i tigerstaden ved en passende anledning.

Slenger med denne nydelige nattasangen. Tenk å kunne spille og synge denne for sin lilleknert ved sengekanten. Åh!



torsdag, januar 28, 2010

Lykke... og kardemommekake

Lykken er å ha litt tid for seg selv (selv om den aller største lykken faktisk er å være sammen med sin lilleknert) mens formiddagsluren er under avvikling på babyrommet. En god kopp kaffe fra en fin kopp, et par grovbrødskiver og et liiiite stykke kardemommekake som rester fra venninnebesøk igår. Deilig med tid til å nyte gode smaker. Fint med stillhet. Godt å være bare seg.

***

Jeg har lovt dere oppskriften på den deilige kardemommekaken. Hva den smaker? Hm... Tenk Saltkråkan og svensk skjærgårdsliv. Jeg ser for meg selveste Malin - med lysblå, rutete kjole og hår som vaier i vinden - som kommer og serverer denne. Bland smaken av ferske boller med eplekake (uten epler). Tenk på noe søtt og koselig og sommerlig og sosialt, så får du en idé om opplevelsen av å spise denne svenske, fantastiske fristelsen.

Det som er enda mer fantastisk, er at den er er så rask og lett å lage at det er helt latterlig. Du trenger ingen visp, du skal hverken knekke egg eller kna noen deig. Svisj-svosj! Tørt blandes med bløtt, vips opp i en form, inn i ovnen, og VOILÁ - kaken er et faktum!

Takk til min nye svenske venninne, Caroline, for denne oppskriften! :) Jeg tar den på svenska. Det er akkurat som om kaken blir enda bedre, thi-hi.

KARDEMOMMAKAKA

6 dl vetemjöl
3 dl socker
2 tsk bakpulver
2 tsk vaniljsocker
2 tsk kardemomma
100 g margarin
2 dl mjölk

* Blanda törra ingredienser
* Smält smör och blanda i mjölk
* Blanda smör, mjölk och törra ingredienser, häll i form med avtagbar kant. Häll på pärlsocker
* Grädda i ugn på 200'C i 30 min.

PS! Jeg bruker den minste av mine to runde EVA-former. Og jeg steker den noen ganger 5 min ekstra. Kommer sikkert litt an på ovn og slikt. Serveres varm! Har ikke møtt én som ikke har utbrutt: "Åh! Mmmm! DENNE var god!" En sikker vinner altså!

Si fra om du har noen andre sikker-vinner-oppskrifter på lur til meg, da. Kommentarfeltet ønsker deg velkommen :)

onsdag, januar 27, 2010

Interiør: Murveggen på kjøkkenet

I innlegget Tid for interiør: Kjøkkenet (HER), skrev jeg noen linjer om den hvite murveggen på kjøkkenet vårt. Den har nok også dukket opp i bakgrunnen på bilder i andre blogginnlegg. Jeg har fått en del respons på den; spesielt en av leserne mine har spurt om jeg kan forklare hvordan vi klarte å skape den "finishen" vi har. (Her jeg sitter nå, klarer jeg bare ikke huske navnet på den som har spurt. Ellen? Mia Nostalgia? Fru Storlien? Gi et pip - dette innlegget er i alle fall spesielt viet til deg!)



Hm. Håper hybelgutta tilgir meg for å bruke dette bildet på bloggen. Fant så få bilder av murveggen og kjøkkenet i sin helhet. Skal prøve å få tatt noen nye. Som dere ser, dekker muren hele (den synlige) veggen.

Her er oppskriften på hvordan vi gikk frem:

1. Først: Gipsvegg


2. Istedet for fliser har vi lagt såkalt dekorstein. Vi kjøpte , så vidt jeg kan huske, en type som heter vintage stone på Maxbo. Kostet rundt 600 kr/m. Den er ru og har felter som ser ut som rester av gammel sement. (Klikk på bildet under for å se det i stort format.) Vi la dekorstein kun der murveggen ville være synlig - altså ikke bak kjøkkenskapet. Planken er satt opp i vater under dekorsteinlegging. Denne fjernet vi naturligvis etterpå.


3. Istedet for avstandskryss, lagde Mr Amélie noen trebiter for å få bred nok avstand.

4. Vi fuget med betong (Fliselim vil kunne sprekke opp pga brede fuger). Mulig vi puttet noe Hey'di opp i betongblandingen. Mr Amélie husker ikke helt.


5. Vi brukte fliselim - veldig tynt blandet - og slammet over for å få den strukturen vi har. Dette var det en murer som tipset oss om. Kan være vi gjorde dette i to omganger.


6. Til slutt malte vi tre strøk med JotunEasyclean i fargen '0502-Y' (eggehvit).

Håper det var til hjelp! :) Og at dette innlegget ikke kom for sent. Jeg er helt ram på å utsette ting som krever litt research/ arbeid/ planlegging. I dette tilfellet: Spørre Mr Amélie, skrive det ned, finne fram gamle bilder i gamle mapper...osv osv. Note to self: Må bli bedre.



Bildet over er fra julebord med barselgruppa mi i desember (flere bilder HER). Som dere ser, har murveggen sine sjarmerende ujevnheter.


mandag, januar 25, 2010

Hverdagsrydding - en evighetskarusell


Er det en ting jeg føler vi bruker mye tid på her i huset, så er det rydding. Ikke bare føler i grunnen - vi bruker mye tid på hverdagsrydding.

Ut og inn av oppvaskmaskin. Tørke av benker og bord. Støvsuge, kaste søppel og svinge vaskefilla. Vaske, henge opp og brette klær, og legge klær tilbake i skap og skuffer. Rydde vekk leker, babygym, tepper og matter. Sortere post, betale regninger og kaste ting vi ikke trenger. Re opp senger, trekke gardiner til side og legge vekk klær man har brukt en gang eller to, men som ikke trenger vaskes enda. OG DETTE ER BARE EN BRØKDEL!

Det verste er at jeg føler vi aldri kommer i mål. Litt sånn som klokka som går og går, men som aldri kommer til døra. Vi rydder ett hjørne, og roter samtidig til et annet. Ting blir aldri helt bra eller ferdig, om du skjønner hva jeg mener. Joda, Amélie! Vi har vært hos deg og der er det som regel strøkent. Nei, kjære venn. Du kjenner nok ikke alle mine hemmeligheter. Det er ikke få ganger jeg har freesbie-kastet en haug med ubretta klær inn på soverommet rett før besøk (hehe). Eller tatt bakholdsangrep på hybelkaniner på vift og buret dem inne i søppelbøtta på badet. Jeg kan også avsløre at vi har et roteloft, et babyrom ting blir stuet inn på og en uhyre overfylt kjeller med alskens pikkpakk. Både 2.etasjen og kjelleren handler om virkelige ryddeprosjekter, men prosjektene må vente på plass i køen. For først; først kommer hverdagsrydding, hverdagsrydding, hverdagsrydding. Det MÅ jo komme først i køen.

Vi rydder selvsagt ikke hele tiden. Mr Amélie jobber og har interesser, og jeg nyter permisjon og livet in general. Jeg koser meg med lilleknert og treffer venninner, jeg går på babysang, triller turer og har kaffeslabberas. Jeg tripper rundt i byen, handler på butikken og tar en kaffe på kafè. Jeg tar til og med en joggetur iblant. Men når jeg kommer hjem - eller står opp... eller er på vei i seng - blir jeg møtt med alt som skal gjøres. Jeg kan ikke fatte og begripe hva de gjør, de som klarer å ha det perfekt og superpertentlig det meste av tiden. Hvilke hemmeligheter har de med kataloghjem? Hvordan klarer de det egentlig - ved siden av jobb, familieliv, interesser og det sosiale? Noe må det jo gå utover. Nattesøvnen?

Nå har forsåvidt ikke vi noe behov for å ha det altfor perfekt. Jeg ønsker rett og slett ikke å ha et kataloghjem. Fint og stilfullt - ja. Men perfekt - nei. Det skal synes at det bor noen her. Og at det alltid står kaffekopper på bordet eller ligger leker på gulvet, handler mest om hjemlig sjarm. Men støvsuge, vaske og brette klær, ta ut og inn av oppvaskmaskin osv osv er ting man på en måte ikke kommer utenom. Og det er det jeg mener med at hverdagsrydding er et evigvarende prosjekt. Og vi er TO voksne og ETT barn! Og jeg har PERMISJON! Hjelpe meg - hvordan blir det å jobbe fullt igjen? Og å ha flere barn?

Er det flere som føler det samme som meg? Eller hører dere blant dem som alltid har det strøkent? (Det innebærer i praksis terningkast 6 på Uanmeldt besøk-testen...) Har dere noen morsomme eller praktiske triks og hemmeligheter?

På sikt tenker vi å oppdra Jesper til å bli en racer på både klesbretting, ut-av-oppvaskmaskin-rydding og sengeoppredning. Nå - per dags datum - er planen å skaffe oss vaskehjelp igjen. Og noen ganger, på virkelig proppfulle ryddedager, er det nesten så jeg drar frem papptallerkener og plastkrus. Men bare nesten. Det får være måte på.

;-)



NB! Neste innlegg blir om den hvite muren på kjøkkenet. BEKLAGER treghet. Må bare finne frem detaljene rundt hvordan vi gjorde det.



Bildet er funnet HER.

søndag, januar 24, 2010

Inderlig kjærlighet


Idag har jeg kjent på inderlig, inderlig kjærlighet. Jeg gjør det hver dag, hvert eneste minutt og hvert sekund, men noen dager kjennes det bare ekstra sterkt. På en slik måte at du blir rørt bare du kaster et lite blikk bort på skatten sin. Alt berører deg liksom.


Den lille foten som har sparket av seg sokken. Det fredfulle ansiktet under formiddagsluren. Den lille nesetippen som er ørlitegranne rød. Konsentrert studering av saker og ting.


Armer som fekter og føtter som spreller. En kropp som ruller og skyver seg rundt i stua. Rasling med leker og banking med kopper og kar. Skjeve smil og hissig gråt.


Hender som strekker seg mot mor: Opp! Opp! Hikstende latter og finurlige fakter. Søt humor slik bare en gutt på 7,5 måned er i besittelse av.


Myk babyhud. Rolige stunder med kos på fanget. Vilter lek på teppe i stua. Og en liten munn som babler og prater. Mye han skulle ha sagt, den karen.

Det er stort å være mamma. Aldri har jeg vært mer bekymret. Aldri har jeg levd så sterkt. Aldri har jeg elsket høyere.



tirsdag, januar 19, 2010

I know the heart of life is good...



Takk, Anette - min venn som for tiden befinner seg i Göteborg (Savner deg forresten!). Så du skrev i statusfeltet på fjesboka at du hørte på John Mayer, ble inspirert og endte opp med en herlig liten morgenstund her. Musikken passer perfekt når man jobber seg nedover to-do-lister og drikker kaffe en helt vanlig tirsdag i januar. Den passer i grunnen til det meste. Sist jeg hadde John Mayer på repeat-knapp, ventet jeg på at lilleknert skulle bli født (ta en titt HER).

Ha en herlig dag - 'cause I know the heart of life is good! :)

søndag, januar 17, 2010

Amélie fabulerer om åpenhet og reservasjon


Hvor går grensen mellom å være privat og personlig? Dette er noe jeg har planlagt å skrive om i lange tider. Temaet blir aktuelt fra tid til annen, og innimellom kommer man inn på relaterte emner i samtaler med mennesker. For går det egentlig an å gi et allmenngyldig svar på det spørsmålet?

Vi mennesker er forskjellige. Hvor mye vi ønsker å dele og by på oss selv, varierer fra person til person, og også i forhold til hvilken arena vi opererer på. Vi er ulikt oppdratt, vi har tilegnet oss forskjellige vaner, og vi har ulike erfaringer med hensyn til hvor greit eller ikke greit det oppleves å åpne seg.

Jeg kjenner mennesker som har opplevd svik og skuffelser i relasjoner. Noen av disse bærer med seg en mistenksomhet overfor omverdenen. De er redd for at ting de har sagt kan bli brukt mot dem. Eller de kan være engstelige for at de skal få sitt pass påskrevet om de forteller personlige ting. Eller de har bare motvilje mot å slippe folk inn på seg – av grunner jeg eller andre ikke kjenner til. Det er bedre å reservere seg. Grensene er ganske tydelig oppstreket: Hit, men ikke lenger. Det kan være snakk om de mest fantastiske mennesker, men man må bruke tid og tålmodighet på å bli virkelig kjent. Kanskje kommer man aldri inn på dypere temaer, og slik er det bare.


Noen er forsiktige med å dele informasjon fordi de rett og slett ikke har noe behov for å ha mennesker tett innpå seg. Eller de er reserverte fordi det føles trygt, sikkert og bekvemt.

Det finnes på den andre siden de som uten forbehold øser av sine innerste kilder. Enten man kjenner dem eller ikke, får du gjerne innblikk i både de lyseste og mørkeste hemmeligheter i vedkommendes liv. Her er det ingenting å skjule. Reservasjon tjener ingen, og hvorfor ikke la folk bli kjent med deg? Ting er som dem er uansett! Det kan være enten befriende deilig å være sammen med slike personer... - eller kleint og ubehagelig. I hvert fall når det er snakk om mennesker som totalt mangler reservasjoner, eller som er nærmest sosialpornografiske overfor folk de ikke kjenner. Du vrir deg i stolen når personen ikke ser på, og puster lettet ut når du er for deg selv igjen. Jeg har vært borte i noen slike fra min tid som bokhandler-ekspeditrise; kunder som lente seg over disken så jeg kjente lukten av gårsdagens hvitløksmåltid og så blodårene på nesa på nært hold. Om jeg kanskje ikke synes den kjipe onkelen på Skreia burde sagt i fra? Og var jeg ikke enig i at eksmannen var en idiot? Her snakker vi kanskje om personer med et enormt stort behov for å bli sett.


Mellom disse, kall det ytterpunktene, finner vi en langstrakt skala med ulike grader av åpenhet og reservasjon. Vanlige oppegående folk med sosiale antenner, tilpasser nok graden av åpenhet til hvem de forholder seg til. Man er kanskje åpen og meddelsom til kjæreste, familie og venner, men begrenser seg noe i møte med andre mennesker.

Hva med oss som blogger, som deler tanker om smått og stort på den store nettveven? Vi skriver halvveis for oss selv (godt å sette ord på tanker) og halvveis for kjentfolk og for et publikum vi ikke vet så mye om (bortsett fra de faste leserne som tar seg tid til å legge igjen kommentarer). Det er en kunst å finne en naturlig balanse mellom åpenhet og reservasjon. Selv blir jeg nettopp trigget av at folk våger å dele. Det er interessant å lese om menneskers liv; deres erfaringer, skuffelser, sorger og gleder. Rabler folk ned noen linjer om hva de spiste til middag eller hvem de drakk kaffe med igår, hopper jeg nok glatt videre. Hvis upersonlige blogger skal vekke noen interesse, må det være fordi de er ”konseptblogger” (interiørblogger f.eks).

Mamma har lært meg et prinsipp: Personlig, men ikke privat. Man kan linje opp en grense der man beskytter det mest private, samtidig som man byr på seg selv og er personlig. Det er et prinsipp jeg liker. Jeg tror den grensen trekkes ulikt fra person til person, men det er jo i grunnen naturlig. Man må kjenne litt etter hva som føles greit. Kall det gjerne å lytte til magefølelsen, å følge hjertet eller noe i den duren. Man merker på seg selv hvor det er naturlig å sette grensen, i hvertfall når man skriver. Da har man i tillegg tid til å tenke gjennom hvor mye man ønsker å dele, og man står fritt til å redigere eller fjerne noe dersom man i etterpåklokskapens lys angrer en setning eller ti.

Jeg tenker også: Hvorfor er mange så redde for å dele, for å være litt personlig? Hva har vi å tape? En klok mann skrev en gang at i dag har vi flyttet fikenbladet fra underlivet til ansiktet. Vi er redde for å tape ansikt, for å vise hvem vi virkelig er. Så lenge vi setter noen grenser, tror jeg det å by litt på seg selv, nettopp kan åpne noen dører. Vi kan hjelpe noen, skape gjenkjennelse, medvirke til forståelse og på toppen av det hele; skape kloke møter eller underholde. Kanskje er det ikke bare jeg som føler slik eller så. Kanskje kan nettopp noe jeg leser, føre til at jeg tar grep og gjør noe med en situasjon som oppleves utfordrende. Eller kanskje jeg bare kan lære å le litt av meg selv eller andre.

Jeg er en ganske åpen person i det virkelige liv; selvsagt med mine forbehold og reservasjoner. Jeg liker å dele og jeg har gode erfaringer med det å by på seg selv. Det har gitt meg mange verdifulle møter, dype vennskap og fine opplevelser. Her på bloggen er jeg forholdsvis åpen. Jeg kjører "personlig, men ikke privat"-linja. Som regel kjenner jeg litt etter: Synes jeg det er ok å fortelle om dette? Noen ganger deler jeg. Andre ganger holder jeg igjen. Selv om jeg har treffende tekster klare i hodet, er det flere ganger jeg må droppe ut fordi det handler om "ubloggifiserbare" emner.

Noen lesere ønsker at jeg skal dele enda litt mer. Det har hendt jeg har fått spørsmål om å forklare ting eller gå mer i dybden. Det har jeg valgt å ikke gjøre. Et par mennesker har in real life ymtet frampå på at ”du er jo ganske så personlig, da.” Her kan det handle om forskjeller i generasjoner. Eller at vedkommende aldri ville delt tankene sine på nett selv. Med all respekt, den kjøper jeg. Men jeg har valgt hvilken linje jeg velger å legge meg på. Noen har sagt: "Jeg hadde aldri tort å være så åpen eller opprettet en blogg selv, men jeg er jammen glad noen gjør det!"

Noen har kanskje observert at jeg har mine metoder når jeg deler mer personlige ting. Jeg kan f.eks skrive at ”ting ble vanskelig for meg” eller ”jeg strevde med utfordrende følelser” og komme med et par eksempler, uten at jeg egentlig sier så mye mer konkret. Bloggen er jo også bare et utsnitt av virkeligheten. Jeg avslører noen meter av ”isfjellet” – noen ganger flere meter enn det enkelte ville ha gjort - mens jeg samtidig vet med meg selv at det er metervis som fortsatt er skjult og beskyttet. Dette er noe jeg opplever bekvemt og trygt for meg.

Det skal også sies at det er en hel del jeg ikke skriver om. Jeg deler for eksempel en god del filosofiske tanker og fabuleringer, men gir ikke et fyldig referat av hva jeg gjør hver dag. For meg føles faktisk dèt altfor privat. Som om å skulle bli overvåket med et kamera. Alle trenger ikke vite alt om hva jeg gjør og hvem jeg er sammen med. Andre har det totalt motsatt: Hva jeg GJØR hver dag er ’piece of cake’, men neimen om du får tankene mine!



En liten interessant tanke til slutt: Tenk så mange skrevne biografier det finnes i verden! Noen skriver selv, andre lar andre ta seg av forfatterjobben og gir et fyldig innblikk i fortidens hendelser. Hm. På slutten av eller etter livet, DA skal vi få del i alskens detaljer, tanker og rariteter rundt en person, men å få vite noe her og nå: Huttemeg-TU, så skummelt!

Ironisk.

Nei, vi er forskjellige. Uansett er det nok lurt å tenke gjennom fra tid til annen, hvor man ønsker å stiple linjen mellom åpenhet og reservasjon, mellom det å være personlig og privat. Det tjener både en selv og andre.




Bildene er funnet på morguefile.com.

lørdag, januar 16, 2010

Lørdagsstemning og hverdagslykke


Takk for oppmuntringer og herlige innspill fra dere på forrige innlegg. Noen ganger trenger man bare en utblåsning som det så fint heter. Siden sist har jeg blitt så å si frisk igjen fra forkjølelsen, kommet meg litt ut og vært sosial, handlet i byen og hatt flere sjokoladefrie dager. Yu-hu! Føler meg fortsatt litt blek og gusten, håret er fortsatt en kilde til frustrasjon og jeg MÅ trene, men det hjelper på å få opp energien. Da luller man seg ikke inn i navlebeskuende filleting på samme måte.

Idag har Mr Amélie hatt en liten ekstra snekkerjobb, og lilleknert og jeg har sovet lenge. Istad satt han i stolen sin og kom med go'lyder. Kombinasjonen av lørdagsstemning, Let there be love på anlegget, babling fra en blid gutt på sju måneder og deilig, sunn frokost er jo bare uslåelig. Hverdagslykke av dimensjoner!

Slik hverdagslykke overskygger jo i grunnen alle andre filleting. I hvertfall idag. Ha en god helg alle sammen! Vi skal handle litt etterpå, og senere på kvelden skal vi være sosiale og bare kose oss. God helg! Ja, det sa jeg vel, men en god ting kan jo ikke sies for ofte.

søndag, januar 10, 2010

Hallo i luken

Jeg kommer sterkere tilbake! Bare har hatt mye forberedelser til selskap i helgen, besøk og fullt hus. Vært lite tid til blogging. Merker jeg har så mye jeg vil skrive om... Håper jeg får det til - snart. Enn så lenge et nyere bilde av lille prinsen - faktisk fra idag :)


Og hva fleecepleddet gjør i den gamle babystolen? Støtter opp "lille vingle" såklart. Han sitter ikke helt selv enda, men vi merker utviklingen går i et forrykende tempo. Spennende!

Håper dere har hatt en god helg! :)


onsdag, januar 06, 2010

Når katten er borte...


Nei, jeg mener - når matmor og matfar er på juleferie, må de forhindre at El Pus danser på bordet. Hva er pus redd for? Støvsugeren. Hva legger man på kjøkkenbenken? Støvsugeren!

Om det har virket, er det bare pus som kan svare på. Og han sier jo ikke stort. Alternativt en av hybelgutta som passet pus, slapp han inn/ut og sørget for mat og vann i matskåla.

Noen som vet om en lang, tynn støvsuger som kan klistres fast på den minste sofaen også? Pus har nemlig pekt seg ut den til klorebrett. Argh, argh. Og men, men.

Nok katteblogging. Nå må jeg snart få skrevet litt ordentlig her igjen. Ro på stumpen, kom til meg! Vel, plutselig skribles det på ekte skriblerinnevis....

Gonatt! :)

Nb! Oppmerksomme lesere vil se at vi har fått opp noen åpne hyller i kjøkkenkroken. Wow! Herr og Fru Amélie klarte å bestemme seg! De kom riktignok opp i september, men de har ikke blitt bloggifisert før nå. Ble ganske så koselig, syntes vi.

tirsdag, januar 05, 2010

Lilleknert 7 måneder


Hurra for Jespersen min! Igår var han sju måneder. Gurimalla, som tiden flyr! Klisjé, men sant...

Han er en artig liten kar som rett og slett begynner å bli stor. Merker det på aktivitetsnivå og generell utvikling. En kålorm, det er det han er. Han vifter med armer og bein, kaster seg rundt som en keeper på stellebordet og sparker og "kvesser føtter" når jeg ammer. Han ruller seg rundt fra side til side, forflytter seg og har begynt å løfte rumpa, men har ikke helt skjønt konseptet med krabbing enda. Og så utforsker han stemmen sin veldig mye. En periode drev han og hvisket og vislet. Nå er det hese lyser fra langt bak i halsen som gjelder. Våkner stadig av at han ligger og prater med seg selv med Donald-stemme. Utrolig komisk! Vi har ikke lært han det. Han viser også tendenser til å synge og liksom ule når vi hører på musikk eller synger. Høres ut som en liten Vålerenga-supporter, hehe.

Han smiler og ler, kommuniserer med både øyne, stemme, kropp og fakter, og sier også kraftig i fra om det er noe han ikke liker. Han er tydelig i sine signaler, og godt er det. Lett å bli kjent med og lett å forholde seg til. Det er så fint og spennende å føle at man liksom begynner å kjenne barnet sitt skikkelig godt. :)

Vi er heldige som får være foreldre til denne go'klumpen!


søndag, januar 03, 2010

Godt nyttår - og noen refleksjoner sånn i årets spede begynnelse


Godt nyttår, kjære blogglesere! Tusen takk for de hilsenene jeg alt har fått. Håper dere har hatt en deilig romjul og en koselig/ fin/ spennende/ heidundrandes - alt ettersom - nyttårsfeiring.


Vi er hjemme igjen etter noen dager på gamle trakter der vi har besøkt Jespers besteforeldre og feiret nyttår med venner. I år feiret jeg med to gode venninner fra videregående; selvsagt med menn og barn.


Her er gutta på kjøkkenet... - nytt og stilig som sådan.

Vi var alt i alt seks voksne og åtte barn, derav tre stk 2009-barn. Kjempekoselig!


Hvilken herlig liten bukett! Fra venstre: Min sønn (født i juni), venninne 1 sin datter (født i november) og venninne 2 sin sønn (født i august).

God mat, hyggelig selskap, fine omgivelser, nydelig vintervær, og ikke så kaldt som opprinnelig meldt. Perfekt!


God mat og pent dekket bord...

Som jeg har skrevet tidligere, er jeg i mot nyttårsforsetter. Jeg vet ikke, jeg bare synes det blir så voldsomt og ambisiøst å skulle "krampebestemme" seg for ting og tang bare fordi et nytt år begynner. Man kan alltid og til alle tider sette seg mål og gå inn for ting! Bare litt viktig at det er noe man helhjertet går inn for. Og av overbevisning - ikke av allmenne forventninger.


Schærstepar-i-gamle-da'r-gifta-seg-i-kaviar!

Men - jeg er generelt for litt refleksjon, selvransakelse og tydelige ønsker eller mål. Kanskje like greit å ta dem ved årets begynnelse? Mine ønsker for 2010 og som jeg kommer til å være fokusert på, er:

♥ Jeg skal fortsette å være sammen med mennesker som betyr noe for meg. Glemme oppvask, kleshauger og rotete soverom og bare dra vekk mange ganger for å tilbringe tid med fine mennesker. Hurra for enda noen måneder med permisjon!

♥ Jeg skal være sunn/ sunnere. Ikke bare skryte av at jeg prøver å spise mindre sjokolade, men falle kaa-donk hver gang jeg er et sted med kaker, sjokolade og godteri. Jeg skal altså bli flinkere til å si "Sjokolade? Hm! Interessant!" og ta en ny slurk av kaffekoppen eller vannglasset mitt.

♥ Jeg skal fortsette joggingen. Den dabbet litt (veldig!) av i julemåneden, noe jeg føler enormt på. Med dette vil jeg be alle mine venninner, naboer, leieboere osv osv om å fortsette å bli med meg på løpeturer, alternativt dra meg med ut når jeg har treigstump-tendenser. Det hjelper å være fler!

♥ Jeg skal jobbe aktivt med å ikke utsette idag det jeg kan gjøre i morgen. Et stadig tilbakevendende problem, spesielt på enkelte områder.

♥ Jeg skal fortsette rydding/kasting av ting og tang i boder og skap og slik eie færre ting, samt få bedre oversikt. Trenger man studiepermer fra en million fag? Nei! Har man bruk for gamle bøker man aldri titter i? Nix! Er det noen vits i å ta vare på småtteri og dilldall "man sikkert kommer til å få bruk for en dag"? Med stor sannsynlighet ikke. Hurra for lightversjonen av Simple Living! Gir sjelefred og GOD følelse på innsiden.

Når jeg tenker etter, så er det kanskje nettopp slike ønsker og mål, som kalles nyttårsforsetter? Hm. Vel, jeg synes i alle fall det er litt mindre stressende å se på dem som ønsker basert på litt selvransakende refleksjon, fremfor krampaktige nyttårsforsetter man allikvel ikke klarer å holde.


Ut å se på raketter...

Jeg gleder meg over et nytt år og ser frem til å nå nye høyder! Igjen - godt nyttår! Hva er deres ønsker og mål for det nye året? La meg bli inspirert!


Herr og Fru Amélie har det litt nyttårs-gøy...

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen