Livskvalitet og prioriteringer - DEL 5

Du bør lese DEL 1, DEL 2, DEL 3 OG DEL 4 før du tar fatt på resten. (Trykk på linker!) Innspill på temaet mottas med stor takk.

NÅR TO BLIR TIL TRE

Velkommen til en ny hverdag med ny sjef i huset! / Alt blir annerledes når du får barn. / Det er fantastisk – OG slitsomt!

Utsagn som dette har jeg både lest og hørt i forkant av at vi selv gikk fra to til tre. På den ene siden ligger det en viss logikk i det, dermed forventer du ikke noen sjokkopplevelse. Du vet livet snur opp ned – ja, vel, da innstiller du deg på det. Kanskje snur det seg heller ikke helt opp ned for alle; bare litt på siden sånn i forhold til før. Det du ikke vet i praksis, er hva som egentlig tar tid, hvorfor det tar tid, og hvor mye som bør planlegges med små i huset. Det kan til en viss grad sammenlignes med det å begynne i ny jobb. Du vet på forhånd at det vil bli krevende å sette seg inn i ny kunnskap, nye rutiner og et nytt kollegium, men det er først etterpå du virkelig kan uttale deg om overgangen.

Jeg har lyst til å vie litt plass til noen tanker om overgangen fra to til tre. Kall det gjerne et deskriptivt innlegg. Gammelt nytt for noen, perspektivskapende for andre. Av en eller annen grunn har jeg tro på at det vil være til nytte for noen der ute. Barseltiden har jeg skrevet om før, permisjonstiden er et kapittel for seg selv, så dette vil først og fremst handle om den vanlige, aktive hverdagen – nå med et minimenneske i hus. For hva er det egentlig som endrer seg?

Både Mr Amélie og jeg har alltid vært litt her og nå-mennesker. Vel er det bra med en viss plan på de store tingene, men når det kommer til hverdagen, har vi latt oss styre av øyeblikkets motivasjon. Faste tidspunkter for middag – hva er det? En sen kveld? Ingen krise, vi bare tar igjen litt søvn neste dag. Eller – pouff! – nå drar vi og ser en film på kino. Uten barn står man veldig fritt. Vi har handlet mye på impuls, for det er noe behagelig og lekent over det. Vi har gjort som det passer oss og når det passer oss.

Så oppdager man at rutiner er viktig. Hverdagen glir rett og slett lettere, og hvem vil ikke det? Dagene med barn inneholder nok uforutsigbarhet fra før (f.eks søvntrøbbel og sykdomsperioder). Jeg har også tro på at gode rutiner med et visst rom for fleksibilitet (ja til det siste), fører til gladere og tryggere barn. De små trives og blomstrer når de har en viss oversikt over det som skje. Tryggheten forankres når rutinene er kjente. Visst kan man ta med seg barnet og legge det i reiseseng en gang i blant, men de fleste barn sover best i sin egen seng. Derfor blir man naturlig nok mer bundet til huset. (Snakker ikke om babyer nå - de kan man ta med overalt. Litt annerledes når man har med 1-2-åringer å gjøre...)

Med barn og travel jobbhverdag har man etter hvert ikke verken tid eller overskudd til å farte rundt like ofte på kveldene. I hvertfall slik vi opplever det. Når jobben er over og Jesper er hentet i barnehage (som også tar sin andel av tid), er fokuset på middag. Etter det ønsker vi å bruke tid med godgutten vår, og vips, er det kveld med stell, kveldsmat og legging. Forhåpentligvis går alt på skinner (noe det selvsagt ikke alltid gjør), og først nå kan mor og far få satt seg ned litt.

På de verdifulle timene frem til egen leggetid, skal gjerne ALT skje: Kjærestetid, egentid, eventuell trening, forberedelse til en ny dag (jobbrelatert eller ting som å legge frem klær til dagen derpå), kveldsmat, sjekking av mail, husprosjekter og ikke minst den evinnelige ryddingen. Den er igjen et kapittel for seg selv. (Et innlegg med tittelen Hverdagsrydding - en evighetskarusell HER.)

Klesvasken øker i takt med antall mennesker i huset, det gjør også tiden det tar å vaske, brette og sortere. Med småttis i hus, må du i tillegg regne med å rydde opp hauger med leker og sanke sammen smokker og duploklosser under sofaer og bord. Vi finner brødskalker og knekkebrødrester i kriker og kroker (Jespersen vår går freidig og forsyner seg i uoppmerksomme øyeblikk), og generelt blir det bare mer smuler og rot med barn i huset. Sjarmerende og naturlig, men det krever også litt tøy og bøy. Jeg synes egentlig jeg går og rydder og rydder uten noen gang å komme i mål. (Litt som om å måke snø midt i en snøstorm kanskje?)

Sammenligner jeg med hverdagen før, opplever jeg den som mer… - aktiv. Aktiv er ordet. Vi har flere punkter på programmet, selv om vi har eliminert mye av det som før fylte opp timeplanen. Det handler ikke om stress, men at vi har vendt oss til en mer styrt rytme. To do-listene har gått inn i blodet og hverdagen har fått andre rutiner. Jeg må si nei til en del ting, og jeg har mye mindre mulighet til å være sosial. Prioriteringen vår er klar: Den lille familien vår går først, deretter jobb og plikter. Etter dette kommer venner, familie og interesser.

Jeg har rotet litt i egne arkiver og funnet noen refleksjoner skrevet i en mail på et tidspunkt der jeg kjente en del frustrasjon rundt alt jeg ikke rakk.

Det går så i ett med barn at vi nesten ikke får tid til noe annet. Selvsagt tar vi med lillegutt rundt omkring , men å skrive mail, sende meldinger, lese bok, kose seg med blad, nyte en god kopp kaffe, slike ting det ikke er så lett å gjøre med en liten hengende i buksebeina, hører med til luksusopplevelsene. Hm. Jeg tror dette er vanskelig å forstå for folk som ikke har barn. Husker jo selv åssen jeg tenkte da jeg bare hadde meg og en annen å tenke på. Nå bare fyker dagene av gårde. Man stopper hele tiden opp i alt man begynner på, for den lille skal spise og skiftes bleier på. Han krabber eller går rundt og drar i duker, velter ting, plukker på detaljer, fikler med småting, tar alt mulig rart i munnen. Ettåringen må passes på absolutt hele tiden. Det hender han kan sitte å leke litt med en kasserolle eller duplo i 5-10 minutter, men så kommer han til mamma igjen og drar meg i håret, ler, babler, gråter, tuller, vil smake det jeg spiser, you name it...

Når jeg leser dette, smiler jeg lett og go’modig i skjegget jeg ikke har. Mye er fortsatt likt, men vi har jo opparbeidet oss noen gode rutiner på ting. Ikke minst har lillegutt blitt eldre og mer selvstendig. Det er forresten viktig for meg å få frem at dette ER en del av det å få barn. Det er herlig og naturlig - det bare innebærer en omstilling fra det gamle livet man har blitt så vant til. Videre i hjertesukk-skribleriene mine, kan jeg lese:

En venninne av meg sa nylig: "Det er så altoppslukende å ha barn, og de uten barn forstår det ikke, selv om de tror det." Jeg tror enkelte kan forstå det med hodet, men jeg tror i grunnen bare de i samme situasjon kan føle det med kroppen. For meg er det ikke slik at jeg tenker "Åh, nå har jeg ikke snakket med den eller den på tre uker eller to måneder". For meg bare løper dagene av sted. Tankene låter mer slik: "Å nei! Så fikk jeg ikke sendt melding DEN dagen, men da får vi gjøre det i morgen." (Men da fikk vi slekta på besøk, og da jeg skulle legge meg var jeg så matt at jeg knapt orket å ta i mobilen. Og så går det enda en dag, og enda en dag - og vips har det gått lang tid.)

Det er ikke slik at jeg er spesielt travel eller at jeg løper rundt heller. Jeg slapper av, er sammen med gutta mine, triller tur, betaler regninger, lager mat, rydder huset, vasker klær, ordner med oppussingsting, er i bursdager, besøker foreldre og slekt... Det er på en måte nok i perioder. Men det å ha barn er altoppslukende, for fokuset er på den lille. Slik skal det være, og der ligger min klare prioritering. De som betyr aller mest for meg er Mr Amélie og Jesper, og den lille fritiden jeg har mellom åtte og halv elleve, den vil jeg bruke på familien min og på hus og hjem. Jeg har egentlig ikke så mye mer tid å ta av utover det.

Nå kan man jo lure på om det bare er et strev å ha barn. Til det vil jeg si et rungende NEI. Livet blir annerledes, og hverdagen blir mer intens, men det er så innmari verdt det. Jeg kjenner meg RIK som får være mamma. Jeg elsker det! Jeg koser meg så med Jesper og det livet vi har sammen. Utfordringene går mer på det å få gamle forventninger til å stemme overens med en ny, faktisk virkelighet. For å si det slik: Det går ikke. I tillegg kan det være krevende å merke andres forventninger og krav nå man kjenner på kroppen at det er umulig å leve opp til disse. Derfor har det i alle fall vært slik for meg at det har suldret tankespinnerier i kropp og sjel helt siden vi gikk fra to til tre. Selv om vi aldri har følt at overgangen har vært så dramatisk eller voldsom som andre har forberedt oss på, har vi kjent behov for å finne ut av hvordan vi ønsker at vår hverdag skal være. Det ER nemlig en aldri så liten overgang.

Det hele både bunner og munner ut i samme tema: Hvordan kan vi leve vårt liv på en god måte som gir livskvalitet og overskudd og som ikke gir en stadig tilbakevendende dårlig samvittighet over alt vi ikke får gjort?

PS! Dette innlegget legger vekt på selve overgangen fra det å være to og bare ha seg selv å tenke på, til det å leve livet sammen med et nytt, lite menneske som trenger omsorg, kjærlighet, mat og stell. Jeg vil igjen få frem at det å få barn ikke er slitsomt i seg selv - vi synes i alle fall det har gått veldig, veldig bra - men det kan være en utfordring å finne en ny rytme og en ny livsstil, nettopp fordi man er vant til et annerledes liv. Det er jo helt naturlig at de små kommer først når man har valgt å få barn. Jeg tror bare ikke man helt vet hvordan denne overgangen kjennes på kroppen før man har vært der selv. :)




Bildet øverst er funnet HER.