onsdag, desember 30, 2009

Mine fine to


Far og sønn på julaften. Her bygges det tårn, og lilleknert følger spent med, godt støttet opp av far. Skjorta er byttet ut med body (pga gulp), og sokkene har han sparket av selv.


Alt hva man kan bruke lekekopp-dingser til, asså! (Vet ikke om det er far eller sønn som har det mest morsomt...)


Lilleknert tar en pause fra leking med kopper og krølletråd, strekker litt på kroppen og koser seg hel inntil papps. Pappaen titter på sønnen sin og synes han er fin.

Mine fine to. Er så glad i dem.

søndag, desember 27, 2009

Akkurat nå...


♥ nyter jeg synet av det fiiine juletreet vårt foran meg
♥ drikker jeg Kremmerhusets spesial-te
♥ hører jeg på julemusikk på spotify (Mitt hjerte alltid vanker)
♥ drømmer jeg om ferietur til Italia
♥ har jeg dempet belysning i rommet (stearinlys og lyslenker...)
♥ tenker jeg på ting fra år tilbake
♥ tenker jeg også på andre ubloggifiserbare ting
♥ gleder jeg meg abnormt til vi får påbegynt oppussingen av vaskerommet og kjelleren
♥ liker jeg synet av snøen som legger seg på vindussprossene. Helt filmatisk...
♥ kjenner jeg at det er godt med alene-tid



Denne gangen er juletrebildet fra årets jul. Her knipset fra sofakanten.

lørdag, desember 26, 2009

Med skjorte og slips


God jul - igjen! Vi hadde en kjempekoselig julaften med svigermor og oss tre. Her er et lite knips av lilleknert; pyntet med skjorte og slips og med adspredt interesse for pakkene. Mest i smak falt pakkebånd med krøller. Flere julebilder kommer nok etterhvert. Nattinatt!

torsdag, desember 24, 2009

Nå er det jul...


Vi er nok mange som har hatt lange to do-lister før jul. Som jeg skrev på fjesboka her om dagen; selv om jeg har ordnet en million ting ellers i desember, har det gjenstått en annen million ting de siste dagene nå før julaften. (Ergo er det to millioner ting som skal ordnes før jul...)

Jeg er et julemenneske av dimensjoner. Har hørt på julemusikk og gledet meg siden oktober. Julestemningen har også vært på plass i lange tider. Likevel skal jeg innrømme det har vært litt vel mange ting å rekke den siste uka. Synes det har vært ørlittegranne pes med gavehandling, innpakking og julekortskriving i år.

Det er en litt ny og uvant situasjon å være mamma på toppen av det hele. Fantastisk koselig, men det krever sin logistikk. Lilleknert går jo foran. Jeg må hele tiden legge inn amming, pakke med grøt og middagsglass, prøve å være hjemme igjen ikke altfor sent, og ikke minst bare ha kvalitetstid med go'gutten vår. Det er jo noe jeg ønsker og nyter. Da blir det plutselig mindre tid til alt dette andre - men som likevel også må gjøres. Det har blitt noen sene kvelder. Og igår tok vi tidenes lengste rundttur med gaver og julekort. Selv om man har mål om å være rask og effektiv, er det jo så hyggelig å se folk også. Og så blir man bedt inn her og der. Eller så glemmer man seg helt selv og titter på glitrende juletrær, nyoppussede stuer, søte barn og rader med nydelige julekortbilder. Men koselig er det!

Merker det er mange jeg ønsker å bruke tid med. Jeg er imot nyttårsforsetter, men gjør meg som regel alltid noen refleksjoner rundt neste års ønsker og målsettinger. For 2010: Fortsette å prioritere mennesker og være sosial når jeg har permisjon. Det har jeg vært nå i halvåret som har vært, og det har gitt meg så mye.


Vel - nå er det jul! Alt er ikke på stell her i heimen, men det lukter jul, pakkene står klare, tv'en står på, og treet glitrer. Det er riktignok bare halvpyntet pga den lange rundturen vår igår (i tillegg til besøk av en god venninne), men vi får slenge på resten av pynten etterpå. Nå hører jeg Mr Amélie dure rundt med snøfreseren på gårdsplassen og Lilleknert puste taktfast i babycall'en. Pus lusker rundt et eller annet sted, og jeg har et kaffe-og data-avbrekk før jeg planlegger bevege meg ut av morgenkåpehabitt og rufsesveis.

Og hvordan vi feirer jul her i gården dette året? Vi skal bl.a se Tre nøtter til Askepott, tilberede julematen, gå på julegudstjeneste i kirken og feire julaften med svigermor. Vi skulle ha feiret med svigerfar også, men han døde i januar. Rart og trist å tenke på. Hadde han levd nå, hadde han nok fortalt med stolthet om alle de femti julekortene han egenhendig hadde skrevet og sendt til venner og familie. Og sukket takknemlig over deilig potetmiddag. Og så hadde han nok hatt Jesper på fanget og gledet seg over sitt 10.barnebarn - som noen sier ligner litt på han.

Livet er... - livet.

Jeg vil ønske dere alle julefred, høytid, gode øyeblikk, hvile og deilig familietid. God jul til mine trofaste, mindre trofaste, gamle, nye, sporadiske, åpenlyse og mer mystiske lesere. Setter pris på alle fine innspill og koselige kommentarer denne høsten. Ønsker, håper og tror jeg skal få skrevet litt i jula. Denne jenta brenner inne med mye.

Men nå begynner Askepott... La-la-la-la-la-la-la-la-laaaaah... GOD JUL!





Bildene er fra fjorårets jul.

søndag, desember 20, 2009

Glee!



Jeg er en av dem som har fått veldig dilla på den nye tv-serien Glee. Kall det gjerne en slags voksen og litt råere tv-serie-utgave av High Scool Musical. Morsomt persongalleri, svart humor, satirisk, mye sang, musikk og energi. We like! HER kan du se en trailer. Jeg elsker stemmen til hun som spiller Rachel, og får skikkelig ILO når jeg hører sangen over. For å høre hele, gå HIT. En annen sang fra serien, finnes HER. Ha en god helg!


torsdag, desember 17, 2009

En engel


En baby er en engel,
hvis vinger blir
kortere i takt med at
beina blir lengre.

(Anonym)


søndag, desember 13, 2009

Lilleknert 1/2 år!


Tusen takk for all morsom respons på sokke-innlegget! Jeg mottar gjerne flere innspill om sokkekaos; både tips og sokkesympati. Meget godt å høre at det er flere som sliter.

Vel, fra sokker til sønn. Jeg kom på at jeg helt glemte å lage et eget halvtårs-innlegg den 4.desember. Da fylte nemlig lilleknert et halvt år - hurraaaa! Må nesten legge ut et nytt bilde. Her er altså Jesper et halvt år og ni dager. Vi var på søndagsshopping før idag, og i tillegg til julegaver og sokker (!), kjøpte jeg enda en ny lue til han. Skal innrømme at mor renner vekk.... som en snømann i badstu. SMELT, smelt og dobbeltsmelt!

God søndagskveld videre! :)


Og her er et bilde fra liten sovestund i byen før idag. Min egen lille Oliver Twist. Trippelsmelt i annen - igjen. (Som dere kan se, har jeg en egen greie for luer og hodeplagg... ;-)

lørdag, desember 12, 2009

Bunnpunkt for sokkekaos


Det er en del som tror at jeg er en veldig ryddig person. Jeg har sansen for det estetiske i et hjem, liker ordning och reda og har generelt mye på stell. "Du ser jo veldig ryddig ut, da." Jeg smiler alltid stjålent i skjegget jeg ikke har når slike utsagn dukker opp. Det stemmer jo at jeg liker å ha det fint rundt meg, men at jeg er en person som til enhver tid klarer å gjennomføre det, er en helt annen sak.

Vi prøver jevnt over å ha en viss orden, men uansett hvor mye vi rydder og sorterer, har rotet en tendens til å formere seg med forrykende tempo. Vi har alltid klær til tørk i stua, det ligger ofte hauger klar til sammenbretting slengt i sofaen og i tillegg finnes det små klesberg på spisestuebordet som skal legges tilbake i skap og skuffer. På badet ligger hårklyper, spenner og babykluter. Kaffekoppene lever sitt eget liv. Det er babyting overalt i huset, og disse forflyttes rundt alt ettersom. Det er nemlig utrolig hvor mye ting og tang man har når man har barn (Vippestol, tepper, vogn, leker, babygym, bæreseler, klær, you name it.) Det er ikke få ganger jeg har tråkket på discolysende teddybjørner og latterskrikende jungelaper så det ljomer etter!

Dette har vi på måte akseptert. Ja, ja. Slik er det. Og slik er det vel rundt i det fleste hjem, i hvertfall der det er barn. Men - det er TO steder i Casa Amélie der det råder total, uakseptabel kaos: I sokkeskuffen (dvs sokkepuffen!) til Mr Amélie og i sokkeskuffen min.


På et eller annet tidspunkt sluttet vi i grunnen bare å bry oss om at parene oppløste seg og at sokker forsvant. Det ble så mye styr å lete fram riktige sokker, at vi til slutt resignerte. Spesielt fordi Mr Amelie hele tiden tok feil av mine og hans sokker (Ikke skjønner jeg at han kan forveksle nuppete Brooks-sokker med sorte og hvitprikkete spandex, men dog...). Når sant skal sies, er halve problemet at vi er fryktelig glad i sorte sokker begge to. Nå lever alle sokkene i såkalt åpne forhold. Det er få som er trofaste, og partnere skiftes ut uten å mukke.

Dette er jo i grunnen noe jeg gremmes over! Slik hadde jeg jo det ikke før. Og ingen andre kvinner har det vel slik (?). Når man har levd med den slags sokkekaos over tid kan det rett og slett bli en skremmende uvane å ikke bry seg. I vaskemaskina suser et visst odde-antall med troløse sokker rundt. De aner rett og slett ikke hvor den gamle partneren forsvant! (Havnet den i søpla? Tja. Ble den spist av vaskemasina? Gjeeesp.) Og når de single sokkene skal legges tilbake i skuffene, avhenger en eventuell gjenoppretting av orden av faktorene tid, lyst eller hvem som er ansvarlig sokke-sorterer. Jeg skal innrømme jeg BLIR jublende glad når Herr og Fru Elgsokk finner sammen igjen, eller det nye giraff-paret faktisk henger sammen til tørk.

Vi har lenge planlagt å gå over til et helt nytt sokkesystem (Herr Amélie: Bare grå sokker. Amélie: Kun sorte spandex med feminine mønstre), men vi har visst aldri fått ånden over oss. Her om dagen nådde jeg et slags bunnpunkt. I forbindelse med at vi hadde vært inne hos hybelgutta og tatt igjen noen bøllestreker, la jeg merke til et uhyre nazi klesoppheng på vaskerommet deres. Der inne hos de unge guttebassene hang sokkene sirlig sammen to og to. Ingen sock tramps. Ingen troløse strømper! Jeg ble stående og måpe før jeg skyndte meg å flytte om på alle sokkene. (Det skal også sies at Hybelgutt 1 – Pjolter – har vist meg Hybelgutt 2’s – Pilts – klessystem. Der er det tellekanter så langt øyet kan se! Jeg mistenker han for å stå bak dette ekstremt sirlige sokkeopphenget på vaskerommet.)

- Mr Amélie! Jeg hevet røsten i soveromsmørket. - Vi er er NØDT til å få orden på sokkeopplegget vårt.
- *Latter*
- Du er enig i det?
- *Ny latter* Ja, såklart! Det er jo helt bak mål dette her!
- Når sluttet vi å bry oss egentlig?
- Tja. Det har i hvertfall blitt virkelig ille…

Og det HAR virkelig gått over alle støvleskaft! Mr Amélie kunne avsløre at når han står opp i otta mens knertis og jeg sover, jo -så er han så opptatt av å ikke vekke oss at han bare løfter et ørlite berg av sokker fra skuffen og ut i stua. Der, i dagslyset, håper han å finne et par som hører sammen – et mission very often uncompleted – noe som ender opp med at han gjerne tar til takke med to som er til forveksling like. Og hva han gjør med resten? Jo, han henger dem OPP på klesstativet igjen (Er det mulig?!), eller slenger dem ned i kjelleren der de kan VASKES PÅ NYTT (!!!). Jeg dør av latter! Denne kjensgjerningen kom frem i går, og jeg lo så fælt at jeg knakk sammen i senga. Snakk om kaotisk sirkel! Er det noe rart at vi har mye vaske-, brette- og sorteringsjobb!


Nei, nå er det nok! BYE BYE SOKKEKAOS! HELLO NAZI SOKKESYSTEM! I helgen skal jeg kaste så mange sokker, at rottene på fyllinga får oppleve julekveldsvise på ekte. Og over helgen skal jeg gå til innkjøp. Av spandex-sokker med feminine farger og mønstre!


"In a circle of soooocks..."

Flere tanker i natten


Om natten kommer mange tanker, spesielt på netter man ikke får sove. Jeg har hatt noen av dem i det siste.

Om natten - når det er stille og mørkt rundt en - kommer ofte også følelser til overflaten. Jeg har kjent på litt tristhet i det siste. Selv om livet er generelt er usigelig godt og jeg nyter hverdagene med lilleknert, er det allikevel ting som føles vanskelige langt der inne. Jeg finner liksom ikke ut hvordan jeg skal forholde meg på best mulig måte til disse tingene. Jeg sitter med en slags ullen, utilstrekkelig og usikker følelse.

Jeg har vanskeligheter med å viske ut ord som Mr Amélie og jeg fikk høre rett etter fødselen. Mens vi egentlig hadde nok med å få i gang ammingen, klare å sove ut og ikke minst venne oss til det å bli foreldre. Ikke bare ble jeg lei meg, jeg ble overrumplet av noe ubehagelig som begynte å skyggelegge det som jeg trodde var lyst og godt. Det er ikke sikkert ting var ment så voldsomt som det opplevdes, men det er nå en gang slik - at vonde ting fester seg.

Jeg er for å legge ting bak meg; både filleting og større ting. Jeg er ikke typen som går og bærer nag heller - det fører jo ikke noe sted. Men sårende og kritiske ord skaper usikkerhet. Usikkerhet fører til vurdering. Man vil føle seg fri, men knebles. Man vil springe videre, men det er vann i støvlene. Uansett hvor man går, er man redd for å tråkke feil.

Jeg undrer meg over at mennesker kan stille krav til andre, når de både er i en helt annen situasjon og i tillegg er totalt forskjellige fra en. Hvorfor skal det være så vanskelig å sette seg inn i andres menneskers liv?

Uvilje eller laber interesse for å sette seg inn i andres situasjoner, skaper lave tak og høye terskler. Det er kritikk og krav som skaper skiller - ikke ulikheter. For manglende raushet, skaper usikkerhet. Og usikkerhet knebler og hemmer. Det skapes ufrihet, man blir vurderende og man klarer ikke blomstre som den man er.

Gir vi andre raushet, skaper vi frihet og glede. Det blir en god stemning, det skapes tillit og åpenhet.
Ulikheter skulle være en berikelse. En motivasjonsfaktor for å bli kjent og nærme seg hverandre. Når vi godtar hverandre, skapes trygghet. Vi får lov til å være oss selv, det blir lett å være ærlig. Og ofte finner man ut av man ikke er så forskjellige heller.
Er det ikke dette som er toleranse?

Dette er ting jeg tenker mye på innimellom. Som for eksempel nå - når jeg burde sove. Men når tankene kommer og tristheten stjeler søvnen, er det bedre å formulere noen tanker enn å stirre i mørket.

Jeg håper og tror at det triste langt der inne skal gå bort. Kanskje har det bare vokst inni meg. Jeg får prøve å gjøre mitt for å file bort terskler. Kanskje bare ikke når det er natt.

fredag, desember 11, 2009

En oppsummering av årets bursdag


Tusen takk for alle koselige hilsener og gratulasjoner i forbindelse med bursdagen min på onsdag!

Dette året ønsket jeg ikke å gjøre så mye ut av den, men jeg hadde en kjempekoselig dag for det. Noen ganger er man i modus for fest og moro, andre ganger liker man det nedtonet og enkelt. Jeg hadde dessuten det koselige julebordet med barseljentene på mandag, så det holdt å ha fokus på det. I grunnen har jeg det så bra om dagen, så det er omtrent som å ha bursdag hele året. Jeg har en flott mann og en nydelig sønn - hvilken gave! -, gode venner, gode naboer, en fin familie, jobb og alt jeg trenger. Dessuten har jeg permisjon. Life is good!

Likevel er det såklart godt å kjenne på gode følelser den datoen man tilfeldigvis ble født. Jeg ville ikke ha noen gave i år (vi skal heller gjøre noen nødvendige investeringer som kommer oss alle tre til gode), men man kommer langt med gode ord og frokost på senga. Det er alltid like spennende å få bursdagskort fra Mr Amélie. Han bare roter litt i boksen min med kort og pappting og finner noe han liker. Hehe. (I fjor fikk jeg et påskekort med sløyfe og kaniner som jeg selv hadde laget for mange år siden. Jeg må le!) I år hadde han stjålet et av de nyfremkalte bildene av Jesper og skrevet på baksiden. Luringen! Han var veldig god der han kom inn; først med en blid gutt med body, michelin-lår og frydehyl, deretter med et overfylt fat med frokost, kort og kaffe. Min første bursdag som mamma. Og min første bursdag som liten familie på tre.


Her er vi i sommer en gang :)

I ti-tiden trasket jeg avsted til Trill & Trall; dvs babysang i kirken like ved her. Det er et veldig populært tilbud som tiltrekker seg mange mammaer og miniknerter i alle slags størrelser og fasonger. Babyene elsker det! Etter sangstunden spiser vi god lunsj. De søte pensjonistdamene fyker rundt med q-tips-bein og serverer påleggsfat og rundstykker, klapper babykinn og passer på så alle får kaffe eller te. Jeg må si dette er et supert tiltak! Veldig koselig å bruke bursdagen sin til dette. Etterpå ba jeg med en del jenter hjem på is, varm brownies og leftovers fra mandagskvelden. Vi var altså seks mammer og tilsvarende antall barn. Veldig koselig! Fikk nydelige märtaliljer av ei venninne - de lyser opp i vinduet ut mot veien her nå.


Etter at jentene var gått og Jesper hadde sovnet, skulle jeg til å sette meg ned og lese litt. Da ringte det plutselig på døren. Hvem banket på? Hvem andre enn hybelgutta! Der stod 3 stk go'bein - egentlig på vei til konsert - og sang Happy Birthday med boyband-skru. Hvis det er lov å si det, så må jeg jo bare få si at de var fryktelig søte der jeg tittet ned på dem fra øverste trappetrinn. De er selvsagt tøffe-kule-barske også.


Jeg fikk krone, gave og bursdagskort (som var skodd over nøyaktig samme lest som kortene jeg gav dem tidligere i høst, hehe). Det stod noen gode ord der også. Slikt går rett hjem hos Fru Amélie - som de for øvrig mener både er husmor, huseier, lav og leken. (I hodet mitt dannes et bilde av en kortbeint og kakebakende husmor som fyker rundt og ler, spiller fotball og danser fugledansen mens hun passer på at leieinntektene kommer inn på konto. Hehe! Der har du meg!)


Amélie prøver fotografering-av-seg-selv-i-et-speil for å vise fram den fine krona. Krona synes knapt, jeg sjeler, og bildet er uskarpt, men her er bursdagsbarnet med sønn i stua. På bildet under har Jesper fått låne krona.


Så senket stillheten seg. Neida. Eller joda. Eller - det vil si; jeg slappet av litt før Jesper og jeg dro til byen. Der tuslet jeg rundt med vogna og gjorde noen ærend, før Mr Amélie hentet oss etter sin lange jobbdag. Som en perfekt avslutning på dagen, spiste vi god mat, planla og gjennomførte Huseiernes Sweet Revenge. Men dét - det får komme i et eget innlegg

PS! Søte mamma - tusen takk for marsipanbrødene og den fine prikke-pungen (Hvorfor må slike søte ting hete noe så grusomt?! PUNG liksom!) som jeg fikk i posten ved siden av den andre store gaven. Ble kjempeglad! Du kjenner meg! :)

torsdag, desember 10, 2009

Filosofiske alders-fabuleringer i natten

Typisk meg. Å gå rundt å tenke på alt mulig. Jeg liker det i grunnen. Det er interessant å tenke. Fabulere, resonnere, reflektere, analysere. Finne ut av, få innsikt i, lande på noe. Slik har jeg alltid vært. Ofte surrer resonnementene rundt oppe i hodet i lange tider. Litt ubevisst i grunnen. Plutselig ser jeg ting klarere. Voilá - og lyset i tunnelen er et faktum. (Dvs: Man er fortsatt i tunnelen, men veien ut synes lettere.)

En ting jeg har tenkt mye på i høst er alder og identitet. For to år siden tenkte jeg lite på dette. I hvertfall ikke nevneverdig. Tenkte jeg noe var det i retning av "Ah! Det er deilig å bli voksen!" Deilig å modnes, bli tryggere, klare å legge noen ting bak meg. Deilig å ha funnet seg selv, å ha en formening om identitet og retning på livet. Deilig å gi beng i små aldringstegn - føle seg ok selv om alt ikke er perfekt. Godt å ha funnet den rette. Storslagent å være eiendomsbaron (gjeldsslave). Fint med økende yrkesidentitet. Ikke minst usannsynlig spennende å nærme seg tidspunktet for å begynne med Prosjekt Baby.


Så var jeg der - at jeg fikk barn. I juni ble jeg mamma til en liten prins. Fantastisk! Rørende! Sterkt! En utadæsjælopplevelse av dimensjoner. Jeg hadde båret dette lille livet i magen i 40 uker! Gått gjennom en fødsel! Vips satt jeg der med en myk, liten kropp i armene. En sønn. Min sønn!

Jeg har hørt at det kan røre ved identitetsprosesser å bli foreldre. Jeg har gode venninner som har delt sine innerste tanker om dette. Gode tanker, fine tanker, mer utfordrende tanker. Hvem er jeg nå? Hva kan jeg tillate meg å si og gjøre nå? Hvordan ER en mamma? Hva slags mamma vil jeg være?

Jeg hadde i grunnen tenkt og trodd jeg var ferdig med identitetsspørsmål. I hvertfall med de tyngre, mer intrikate spørsmålene. Årene mellom ca 21 og 26 var en periode det skjedde mye. Rundt meg og inni meg. På godt og vondt. Jeg måtte gjennom både identitetsprosesser, troskrise og nyorientering, eller hva jeg skal si. Det er for langt og til dels personlig å dele her, men jeg kan vel si det slik at disse årene på mange måter var tøffe. Så fant jeg ut av ting. Jeg reiste meg igjen - etter å ha tryna i en bratt og høy vegg. Og jeg landet.

Men - identitet er nok ikke noe man blir ferdig med. Kanskje man jobber med slike spørsmål mer eller mindre gjennom hele livet? Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde jeg nærmest var ferdig med disse prosessene. Vi er jo ikke statiske figurer. Vi er levende, dynamiske, i endring. Vi påvirkes, vi søker - og vi finner. Det vil vi nok gjøre hele livet.

Å ha blitt mamma har gjort noe med meg. Som hovedoverskrift har det gitt livet mitt en ny dimensjon. Jeg ser noen ting jeg ikke har sett før. Jeg forstår noen ting jeg ikke har forstått tidligere (men trodd jeg har forstått). Jeg bærer på en lykke. En usigelig takknemlighet. En enda sterkere dybde - kombinert med en ny sårbarhet.


Så var det underoverskriften. Den spør: Hvem er jeg nå? Er jeg den samme? Hvem vil jeg være? Underoverskriften hvisker bare lavt i bakgrunnen. Den er ikke støyende og plagsom. Den er interessant. Like fullt er den litt uoversiktlig. Ja, faktisk.

Min nye rolle, kombinert med å ha passert de magiske 30 (for nøyaktig et år siden), har skapt en del tanker og følelser som jeg har vært inne på tidligere. For - som dette innlegget begynte med - nå tenker jeg over alder. Hvor gammel eller ikke-gammel er man når man er 31? Det høres så "gammelt" ut, men jeg føler meg ikke så gammel der jeg spretter rundt og tuller og traller.

Det er ikke så fryktelig lenge siden jeg litt ertende fikk spørsmålet (av en av hybelgutta): "Err'u kommet i 30-årskrisa eller?" Nå vet ikke jeg om det er noe som heter det. Hørt om 40-årskrisa, men usikker på hva en krise ti år før dette innebærer. Jeg svarte en rungende nei, for å si det slik. Like fullt har spørsmålet hengt igjen i hodet som et undrende ekko i hjernebarken. Har jeg det?

Vel, fortsatt nei til at jeg er i krisetid. Men i aldersprosesser? Tja. Jeg tror kanskje det. Jeg stiller meg en del spørsmål - både bevisst og ubevisst - og jeg finner gradvis noen svar. Jeg overraskes også av ting på innsiden av meg; ting jeg ikke visste at var der. Jeg må nok en gang slå fast at vi mennesker både er enkle og kompliserte på én gang.

Samtidig er jeg overrumplet av en ny redsel: Redsel for å bli kjip og satt. Redsel for å forfalle de luxe. Redsel for å bli en ukondisjonert treigstump med slapp hud og rødmusset fjes. Jeg ser på gamle bilder og ser jo jeg har blitt eldre. Livet begynner å sette bittelitt spor. Skjer sporsettingen i forrykende tempo etter dette? Vil jeg bli en sånn rar mamma som lilleknert og de evt andre barna flirer av på bakrommet? Som de blir flau' av? Som enten er for teit eller for umoderne eller for kjip eller for streng eller for ettergivende eller for lite fancy eller for lite eller for mye en-million-ting-som-dukker-opp-i-hodet? Hvorfor alle disse tankene sånn plutselig? Tenkte jeg på dette i fjor? Nei. Tenker jeg på dette i år? Ja.

Hvorfor? Jo, for jeg er i aldersprosesser. Jeg har blitt mamma. Og jeg er Amélie. Den tenkende. Den hun alltid har vært.

Da er det i alle fall én ting som er konsistent.

onsdag, desember 09, 2009

Ut fra kalenderen...


Ut fra kalenderen er jeg visst 31 år idag. Hmm... Jeg føler meg yngre enn i fjor. Hmm igjen.

Er det et tegn på forsinket trettiårskrise?? Eller at jeg eldes med stil? Eller er livet bare bedre enn det generelt har vært tidligere? (Eller er jeg bare barnslig?) Hmm, hmm og dobbelt-hmmm....!

Uansett - det er koselig med bursdag, selv når man gjør minimalt ut av den :-)



Bildet er to år gammelt, men det var det jeg fant akkurat nå.

tirsdag, desember 08, 2009

Julebord med barseljentene


Jeg er så heldig å ha kommet i en helt fantastisk barselgruppe, og igår var det duket for julebord med jentuttene. Når man har permisjon, er det hipp som happ om man steller i stand til fest på begynnelsen eller slutten av uka - derav julebord mandag kveld.


Jeg hadde meldt meg som vertinne - jeg elsker jo alt som har med jul å gjøre - og stod for planleggingen av koldtbordet. Vi ble enige om å ha med litt mat hver, i tillegg ordnet jeg kaffemat og snacks.


Internett er en fin ting. I tillegg til egne erfaringer fra diverse koldtbord-anledninger, hentet jeg inn tips fra et par nettforum. Vips hadde jeg sendt ut en liste med retter som folk kunne velge fra etter først til mølla-prinsippet.




Det ble så bra! Sju av ni jenter kunne komme, og alle hadde gjort seg flid med rettene. Alle lagde en rett hver, ei meldte seg til å lage to, og så ordnet jeg resten.

Kanskje skal du ha julebord, bursdagsfest, barnedåp, navnefest eller konfirmasjon. Her er mine tips til et deilig, velsmakende koldtbord:

♥ En god grønn salat (gjerne med litt gresk skru)
♥ Fat med skinkepålegg (f.eks to-tre slag). Pynt med appelsinbåter, tomat og litt rapid- eller ruccolasalat
♥ Hjemmelagde medisterkaker
♥ Roastbiff pent dandert på fat med rødløkringer og sylteagurk
♥ Lefsebusser med sylte og sennep (passer veldig godt nå i jula)
♥ Laks og eggerøre
♥ Spekeskinke-fat pyntet med honningmelon og evt annet frukt og grønt
♥ Kyllinglår eller kyllingfilet stekt i skiver
♥ Hjemmelaget potetsalat
♥ Waldorfsalat
♥ God rømmedressing (Tips: Bruk rømme, rør inn grovkvernet pepper og en 1/2 -1 pose gresk dressingmiks)
♥ Remulade

Vi valgte å holde oss til én fiskerett og droppe andre fisk-og skalldyrsretter, men ønsker du mer av dette, kan du servere

♥ Ovnsstekt ørret
♥ Reker
♥ Sursild (fint på julebord)

Kjøp inn smør og godt brød - jeg foreslår å sette frem både lyst landbrød og saftig grovbrød, evt loff og flatbrød. Drikk det du måtte ønske; vi drakk minerallvann, isvann og vin - alt etter eget ønske.


Barseljentenes koldtbord ble en suksess! Utrolig koselig å være sammen på kvelden.


Vi spiste god mat, skravla, hadde pakkelek og til og med også en quiz! :-) Og så spiste vi godis, is, kake og snacks til vi trillet ut igjen. Jeg trillet i grunnen bare inn i senga.


Selv om vi elsker barna våre, er det godt å ha litt fri og bare være "seg" innimellom! Man trenger det som mammaer.


Her er meg og nydelige Hannah...

(Jeg hadde egentlig på meg en puderrosa kjole, men den synes visst ikke på bildet pga bolero-saken. Stroppeløse kjoler er ikke heeelt det samme når man er ammeguri. Sukk. Her er kjolen i veldig dårlig belysning - tatt på nyttårsaften 2007/08. )



søndag, desember 06, 2009

Tilstandsrapport


Dagene går så fort. Plutselig er det snart jul! Jeg koser meg og nyter førjulstid, treffer venner, har besøk, tusler i byen, er på mammalunsjer, har rolige morgener med Lilleknert og gjør ellers nødvendige forberedelser av ulike slag. Jeg har tatt bilder til julekort, fremkalt og begynt å skrive. Jeg rydder litt rundtomkring i huset, handler og pakker inn julegaver, skriver lister og organiserer til julebord med den fine barselgruppa mi. Ved siden av dette er det alt det daglige som klesvask, kjøkkenrydding og koselig hverdagsliv med min kjære.

Inni hodet mitt skriver jeg innlegg om ting jeg går og tenker på. Jeg har lyst til å skrive et oppfølgingsinnlegg om barseltiden og også fortelle litt om tiden etter de første ukene. Jeg har fabulert og tenkt en del på dette med personlig versus privat, og har planer om å dele noen tanker rundt det. Noen tips av ulike slag har jeg også på tapetet, og så har jeg fått inn noen leserspørsmål. Håper og tror jeg skal å ro på stumpelumpen til å sette meg ned å skrible litt i roden og freden. Ikke at noen krever det, men jeg har lyst! :)

Enn så lenge - eller skal vi si kort; So long! Nyt desember og førjulstid!

Bildet over er fra fotoseansen til årets julekort. Ble så overveldende fornøyd med bildene! Vil ikke røpe dem her før jeg har sendt ut julekortene, men deler et lite glimt fra seansen: Et bilde som ikke skal brukes, men som mammaen bare må smile av. Gode, lure lilleknerten min! Gleder meg til å vise flere bilder om litt.

tirsdag, desember 01, 2009

Valg av vognpose


Dere husker kanskje jeg etterlyste tips rundt valg av vognpose? Aller først - takk for innspill! Jeg vet ikke om jeg landet på noe etter det, men jeg konkluderte nok med at folk er forskjellige, og at det dermed også medfører en rekke ulike tips.

Først tenkte jeg: Jeg går for en Voksi Urban! Så leste jeg i et forum om ei som var så veldig fornøyd med Lammy. Ei venninne fra barselgruppa mi hadde også en slik en, så da var jeg en millimeter fra å handle Lammy-pose. MEN - så var jeg tilfeldigvis innom en Reflex-butikk en dag, og en meget erfaren ansatt der mente Voksi Urban var en mye bedre pose; varmere og til en bedre pris. Så da var jeg like langt. Oppe i det hele, hadde jeg hele tiden vært nysgjerrig på å sjekke ut dunposen Easygrow. Denne kom høyt opp i testene fra Tv2 hjelper deg og Foreldre og Barn, i tillegg til at jeg hadde lest om flere som trykket denne til sitt bryst. Grunnen til at jeg ikke handlet denne sporenstreks, var at jeg aller helst ville handle over disk - ikke nettet.

Vel - for å gjøre en lang ubestemmelig-Amélie-undersøker-vognposer-historie kort: Jeg dumpet inn i et forum på nett, der ei som var kjempefornøyd med Easygrow tipset om at de solgte fjorårets modell (med den gamle logoen Easykid) til halv pris på nettbutikken Kids&Care. Jeg snakket også med hun som driver Lilleprinsen.no, og hun kunne ikke få fullrost denne posen nok. Easygrow vant faktisk nykommerprisen på Foreldre og Barn festivalen i 2008. En fordel med denne posen, i tillegg til at den er varm, vannavstøtende, har forlengerledd og kommer i mange fine farger, er at den kan vaskes i maskin. I tillegg er den er norsk - det liker vi.


Dermed gjorde jeg et kjapt valg: (Hvis man kan kalle det å vurdere vognposer opp og ned i mente i ukevis å ta et kjapt valg... Hm!)

Nå kjøper jeg en lysblå Easygrow-pose! :)

Hadde så lyst på en lys og frisk farge siden jeg har sort vogn. Noen få dager etter hadde jeg posen i hus. Den koster egentlig 1990 kr, men jeg fikk den altså til 990 fordi den hadde den gamle logoen på seg. Gjør meg ingenting.

Posen er kjempefin! Den er faktisk så varm, at jeg har drøyd litt med å bruke den. Nå som det er kaldere, er den helt super. Den har åpning med glidelås og borrelås foran, og kan snurpes i toppen. Snurpetråden kan puttes inn i en lomme øverst bak, slik at barnet ikke får tilgang til tråden. Det følger med en flanellsklut med borrelås som forhindrer evt gulp rett på posen. Jeg kjøpte i tillegg to ekstra. Ønsker man lammeskinn oppi posen, finnes det et lysegrått man kan kjøpe ved siden av. Dermed blir den veldig lik i funksjon som Lammyposen. Men min erfaring er at det er mer enn varmt nok med dunposen slik som den er. Pga forlengerleddet kan barnet bruke posen opp til minst 4-5 år.

Selv om alle nevnte poser nok er gode, gir jeg herved min stemme til denne her! Jeg tipser om at den fortsatt kan kjøpes til halv pris på kidsandcare.no (da med Easykid-logo). Den finnes også på nettburikken Lilleprinsen.no. Du kan lese mer om posen på sistnevnte link.




LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen