Dette innlegget kunne vært begynt på mange måter:
Apropos fascinert av mennesker... / Jeg avliver herved myten om at det er mye styr å være utleiere / Gjett hva vi opplevde da vi kom hjem fra helgetur her nylig! Jeg har nemlig lenge hatt lyst til å vie et innlegg til de sagnomsuste leieboerne våre. Fra tid til annen skriver jeg en hyllest til folk jeg setter pris på. (Alle hyllestene ligger
HER.) Hybelguttene har blitt nevnt i bisetninger en god stund nå, men saken er at disse tre fortjener ytterligere omtale.
"Hei hå - hei hå! Til naboen skal vi gå. Vi har med kake, godt humør, hei hå, hei hååå..."I sommer flyttet nemlig tre gutter inn i naboleiligheten (også kalt
Pompel, Pilt og Pjolter). Huset vårt har et tilbygg opprinnelig bygd av Mr Amélie til svigerforeldrene mine, men etter at svigerfar døde i fjor vinter, ble leiligheten stående tom. Tanken på å skulle leie ut til noen nye, ja til
fremmede mennesker, var rett og slett litt skummel. Man hører jo så mye. Om folk som ikke betaler, som ødelegger, lager bråk og er vanskelige å kaste ut. Hvordan skulle vi klare å finne noen leieboere som føltes all righte å ha boende vegg i vegg? Hver gang jeg kikket på annonser, følte jeg meg regelrett skeptisk.
Så snakket jeg plutselig med en kamerat av meg her i byen. Det viste seg at han kjente til flere som trengte sted å bo, bl.a noen usedvanlige all righte gutter i begynnelsen 20-åra. Kameraten kunne virkelig gå god for dem, og det kunne også mange andre som kjente dem (Mye felles kjente). I tillegg visste vi hvem et par av guttene var fra før. For å gjøre en lang historie kort: Vi ville ha dem. De ville ha oss (leiligheten). Og slik ble det.
For noen gutter! Trodde ikke det fantes så bra folk, jeg. (Hvor gjemte slike mannebein seg da jeg var yngre?) Ikke bare er de pålitelige, hyggelige, høflige, kule, morsomme, livlige, (kjekke) og lette å forholde seg til. De sprer liv og glede, er allrighte å prate med, liker å finne på spik og går ikke av veien for litt practical jokes i hverdagen.
Nå tennes tusen (grelle) julelyyys, de stråler rundt vår dør...
Da vi var på Vestlandet en helg, kom vi hjem til grell (!) juletrebelysing rundt døra. Gutta hadde nøkkel til huset fordi de passet på pus (de har døpt han Kebab), og dette måtte selvsagt utnyttes. Jesper fylte fire måneder den søndagen vi kom hjem, og det ble brukt som påskudd til å dekke til barnebursdag. Da vi veltet inn døra – trøtte og litt slitne – ble vi møtt av dette synet:
Og dette...
I tillegg hadde de flyttet på kniver og gafler i bestikkskuffen, byttet ut interiørbladene mine i plexiglassholderen med trommemagasiner (to av gutta spiller trommer)... Og brudebildet vårt var ombyttet med et random 80-talls brudebilde funnet på nett.
"Hei! Jeg er den sleske, nygifte fetteren til Patrick Swayze. Endelig fikk jeg og min sexy fru med kalottentott-hatt en verdig plass i et møblert hjem i Norge..."
Når de først hadde stelt i stand barnebursdag, fikk de jammen meg bli litt også. Her feirer vi Jesper 4 måneder klokka elleve på kvelden... Zzz...
Pompel, Pilt og Pjolters mantra er ”finne på noe!” Har noen bursdag, forberedes dette gjerne grundig med kaker, gaver, kort og morsomme 'stunts'. Da Pilt for eksempel hadde bursdag nylig, ordnet Pompel og Pjolter en scwær veggplakat som de monterte på ytterveggen, og kjørte på med flombelysning.
I tillegg til dette har de klippet gresset i hagen med saks - fordi gressklipperen vår hadde tatt kvelden...
"Kom, skal vi klippe hagen idag... Klippe så bra, ja klippe så bra..."
Og en annen gang fylte de yttergangen vår med ballonger mens vi var borte på helgetur.
Skummelt å dra på helgetur her i gården. Eller bare morsomt!
Gutta har fra første stund vært sjarmerende gode mot lilleknert. "Bare si fra om vi skal være barnevakt, asså!" Dette har mamma Amélie trykket til sitt bryst og benyttet seg av et par-tre ganger. Ikke hele kvelder enda, da, men en time eller to slik at jeg har kunnet jobbe litt i huset eller pakke til helgetur. Skal innrømme jeg har tenkt mer enn én gang ”Åh! Håper Jesper blir som hybelgutta!”
En venninne av meg som var på besøk med sønnen sin, hilste tilfeldigvis på en av dem. Han hadde tilbudt seg å hjelpe henne med vogna, og besøket mitt kom litt sånn positivt hoderistende inn døra: ”Åssen får man så bra gutter’ a? Sånn vil jeg at sønnen min skal bli!” Nå planlegger vi selvsagt hvordan vi skal få Pompel, Pilt og Pjolter til å få størst mulig påvirkningskraft på guttene våre. (De på sin side planlegger hva Jespers første ord skal bli: "Poooooompel... Piiiiiiilt... Pjoooooolter..." )
"Sånn - jeg bare tar magegrepet, så roer'n seg lett som fett!"
Sa jeg at de baker berusende gode kaker (Les HER)? Og har bedt oss på gourmet-middag et par ganger? Og er gode naboer med alt hva det innebærer (låne melk – låne egg – låne skanner – låne filmer - prate blablabla med på gårdsplassen osv osv...) Gutter anno 2009 kan mer enn å zappe med fjernkontrollen og spille playstation! I hvertfall disse her. For godt til å være sant? Nei, faktisk ikke. De er så fine gutter at jeg blir helt... rørt liksom. Jeg er så begeistra for dem, at jeg må passe meg for å ikke overøse dem med altfor mange komplimenter. Men jeg overøser dem litt da. Det skjer liksom bare - spontant og i begeistringens rus.
De lever liksom bare sitt liv slik det er naturlig for dem, men vi ser dem utenfra og er storfornøyde. Nei, ære være herlige leieboere! Er blitt glad i dem, jeg. Jeg gruer meg allerede til den dagen de flytter...
Her er de på kalkunmiddag hos oss. Ja, for vi prøver jo å være allrighte huseiere og gode naboer vi også :) Tenk så mange fine gutter jeg omgir meg med! (5 stk - eller 6 om du regner med pus :-)
.jpg)
.jpg)
